Den som i dag tør si at landet Israel er gitt jødene i henhold til Bibelens løfter, vil bli møtt med hoderysting. Folk flest forbinder verken Israel eller Midtøsten-konflikten med Bibelen i det hele tatt. For dem er dette en vanlig internasjonal konflikt. I den grad man lar seg engasjere, er sympatien på palestinsk side. Slik mange ser det, har jødene tatt seg til rette på palestinsk jord.
Også i kirkelige kretser er man meget reservert til å ta Bibelen til inntekt for Israel. Kirken er livredd for at landløftene skal bli brukt som argument til fordel for Israel. Det ville jo ha utstyrt Israel med et guddommelig fortrinn, for ikke å si en guddommelig fullmakt, og det kan kirken ikke være med på.
Vel, dette sier først og fremst noe om oss selv. Samfunnet har fjernet seg så langt fra en bibelsk tankegang, at det ikke forstår sammenhengen mellom Bibelen og dagens situasjon i Midtøsten. Verre er det at store deler av kristenfolket, heller ikke forstår det.
Talsmenn for kirken har opp gjennom flere år kommet med mange negative uttalelser om Israel. Det seneste eksempel på dette er bispemøtets (16.10.) uttalelse om kristensionistene. Her heter det i klartekst at Israel undertrykker palestinerne og okkuperer deres område.
Kristen støtte til Israel ignorerer internasjonal lov og bidrar til brudd på menneskerettighetene.
Kritikken av Israel kan spores tilbake til biskopenes rosende omtale av Kairosdokumentet (bispemøte mars 2010). I dette dokumentet omtales Israel som okkupant av palestinske områder og Israels handlemåte betegnes som «synd både mot Gud og mennesker”.
Samme år prøver biskop Halvor Nordhaug å tenke teologisk om Israel (Vårt Land 8.11.10). Han skriver at: ”Kirkens utgangspunkt er at alle Bibelens løfter har sin oppfyllelse i Kristus.” Ut fra en slik forståelse blir alle løftene i Det gamle testamentet opphevet, det vil si, de er oppfylt i Kristus. Det gjelder også landløftene. De kan ikke lenger forstås etter sitt konkrete historiske innhold. Han konkluderer med å si om Israel at: ”det er ikke noe spesielt med denne statsdannelsen, sett fra et teologisk ståsted.”
Vel, dette er ikke nye toner. Vi har hørt det fra Menighetsfakultetet i alle de år. Løftene til Israel i Den gamle pakt åndeliggjøres, og det er en forutsetning for den såkalte erstatningsteologi. Ifølge denne oppfatning er Israel i den gamle pakt erstattet med den kristne kirke i den nye. Den kristne kirke er det nye gudsfolket til erstatning for det gamle som nå har utspilt sin rolle. Det innebærer at alle de løfter som Israel fikk i den gamle pakts tid, nå overføres på Kirken. Det er kirken – ikke Israel – som er Guds folk.
Kirkens holdning er tragisk, men den har lange røtter. Vi kan spore den helt tilbake til Justin Martyr i det annet århundre. Reformasjonen forandret ikke på dette. Så det er en tradisjon som har levd lenge blant oss.
Selvsagt er vi kristne også Guds folk, og selvsagt har også vi fått del i løftene til Israel. Men det betyr ikke at Israel er fratatt løftene eller at de har opphørt å være Guds utvalgte folk. Å hevde noe slik er et vilkårlig grep og fullstendig ubibelsk.
For oss som leser Bibelen etter sin ordlyd, herunder også landløftene, er det nødvendig å være klar over at vi ikke har noen støtte i Den norske kirke. Dagens biskoper finner at vår forståelse av Bibelen og derav følgende støtte til Israel er både «teologisk og menneskerettslig uholdbart».
La oss nå vende oss til Bibelen slik vi alminnelige lekfolk leser den. Da er det ikke tvil om at land og folk hører sammen og at dette ikke har noen begrensing i tid.
Landløftet har sitt utspring i utvelgelsen av Israel som Guds folk. Utvelgelsen av Israel finner vi første gang beskrevet i 1. Mosebok kapitlene 12 til 17.
I kapittel 12 leser vi om at Herren åpenbarer seg for Abraham, som får beskjed om å dra til det landet som Herren skal vise ham – Kana’ans land. Med seg på reisen får Abraham et tredobbelt løfte. Det er et løfte om land, et løfte om at Abraham skal bli til et stort folk – ætteløftet – og et løfte om velsignelse.
Disse tre hovedløftene utgjør til sammen Israels utvelgelse. Det er pilarene i det som kalles for Abrahamspakten. Den gjentas for patriarkene Isak og Jakob. Landløftet er omtalt ikke mindre enn 6 ganger i kapitlene 12 – 17 og de går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamentet.
Herren gjør det klart at pakten med Abraham, er ment å være en evig pakt. Den har ingen begrensning i tid. Det innebærer at så lenge utvelgelsen står ved lag, står også landløftet ved lag. Løftene til Abraham er et integrert hele. Land og folk hører sammen.
Det nye testamentet har ingen direkte henvisning til landløftet, men den indirekte henvisning er klar nok. Både i Romerbrevet (4.13 og 16.8), i Galaterbrevet (3. 14-17) og i brevet til Efeserne (2.12) viser Paulus til Abrahamsløftene. Tilsvarende henvisninger finnes også i Hebreerbrevet og i Apostlenes gjerninger.
I Romerbrevet kapittel 9.4 vises det til det barnekåret som Israel har fått i henhold til paktene. Hvilke pakter? Jo, paktene med Abraham, Isak og Jakob.
I Lukas (1.72-73) lovpriser Sakarias Israel Gud fordi han har kommet sin hellige pakt i hu, det løfte han ga Abraham vår far med ed.
Løftene til Abraham har altså en klar bekreftelse i Det nye testamentet. Hvilket jo betyr at også landløftet må ligge fast. Men dette er det umulig å få teologene med på. De er hektet på at landløftet ikke eksplisitt er bekreftet i NT. At de implisitt er det i og med at Abrahamsløftene bekreftes, ignoreres fullstendig.
Og at utvelgelsen ligger fast også i nytestamentlig tid går klart frem av Paulus brev til Romerne. Har da Gud forkastet sitt folk? spør han. Og svaret er: Langt derifra! (Rom 11.1-2) Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det.
Så lenge utvelgelsen ligger fast, vil også landløftet ligge fast. Israel av i dag er på ingen måte erstattet av den kristne kirke. Heller ikke er det plassert på noen frelseshistorisk sidespor (Luther). Landet tilhører jødene også i nytestamentlig tid.
Per Haakonsen
