NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

onsdag 22. september 2021

Hvetekornets lov

Av Olav Hermod Kydland. 

«Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.» (Joh 12,24)

Det er Jesus som sier dette om hvetekornet til sine disipler. Hva tenker han først og fremst på da?

Jesus tenker nok i første omgang på seg selv som verdens frelser som en dag skulle dø og legges i en grav. Deretter har han nok også sine disipler i tankene og videre alle dem som i framtida vil ta imot ham som verdens frelser.

Hvetekornet blir sådd i jorda, i mørke og kulde. Det dør, men før det dør begynner hvetekornet å spire og bærer mye frukt. 

Jesus er et bilde på hvetekornet som skulle dø og bli gravlagt, noe som skjedde  som en kjensgjerning. Jesus døde den legemlige død, men han smakte også den evige død under Guds vrede og dom i gudsforlatthetens mørke og ensomhet.

Han tok nemlig all vedens synd på seg og bar den opp på korset. Guds ord sier: Syndens lønn er døden. Derfor døde Jesus en stedfortredende død for alle mennesker. Ellers hadde alle mennesker måtte dø, og bli skilt fra Gud i all evighet, uten håp om evig liv. For vår representant, Adam, syndet, og dermed falt hele menneskeslekten i synd, for vi er av Adams ætt, og i tillegg synder vi selv daglig i tanker, ord og gjerninger.

Ved Jesu død og oppstandelse ble vegen til Gud i himmelen åpnet. Alle som tar imot Jesus Kristus er da frukt av evangeliet, hans død og oppstandelse, og skal en dag få samles i "det nye Jerusalem" som er beredt for Guds gjenløste barn.

Men ingen av oss som lever i dag er framme ved målet ennå. Vi er underveis og lever i en ond og gudsfiendtlig verden. Våre farligste fiender er Satan, verden og vårt eget gamle menneske, kjødet eller selvlivet.

Den som lever i samsvar med det gamle mennesket i denne verden, vil aldri nå fram til Guds hvile. Bare den som tar sin tilflukt til Jesus og døder sitt gamle menneske, vil bære frukt og nå fram til Guds himmel. 

Men vil det bli noe frukt i våre liv, eller vil det gamle menneske få overhånd i vårt liv så vi glemmer å være et vitne for Jesus, både privat og offentlig?

Noen kristne ønsker å tilbe og tilhøre Gud, men de ønsker også å få med seg verdens goder og fornøyelser. Følgelig vil de ha både med Gud og verden  å gjøre. Men selv om vi lever i denne verden, så går det ikke å tjene to herrer, enten tjener en Gud eller så tjener en "denne verdens gud" ved kjødets begjær og ønsker. (Se Jak 4,4!) Nei, den som vil være en kristen må korsfeste sitt gamle menneske og leve for Gud. Det vil koste mye, men det er ikke noen annen vei som fører til målet.

Kampen mot selvlivet eller kjødet varer hele livet. Ikke før døden innhenter oss, vil det gamle mennesket dø. Derfor vil hele livet være en daglig kamp mot det gamle menneske som fristes av Satan som tilskynder oss  til å leve i samsvar med tidsåndens ideologier og krav.

Per Nordsletten kjente også til dette kjødet og sier:

"Men akk, jeg har et kjød Som alltid gjør meg møye,
Det er jo dømt til død, Men vil seg ikke bøye.
Dog Jesus visste vel Fra før mitt hjertes nød,
Han sier meg: Fortell Din jammer all for Gud!"
(Nr 418 vers 2 i Sangboken)

Det er sant at kjødet ikke vil bøye seg, men vil herske over enhver kristen. Men det må ikke skje, for da lurer faren for å falle ut av nåden og ikke få gjort noe i Guds rike. Bønnen stagnerer og vitnesbyrdet tagner. Å peke på Jesus, verdens eneste håp, blir ikke en hjertesak lenger. Faren er da stor at det nye livet litt etter litt kveles av selvlivet og verdens bekymringer og går til grunne.

Tormod Vågen skriver i en andakt for 6. mai i sin andaktsbok "I kongens nærleik" at Jesus ser også fram over i tid og ser at misjonsmarkene modnest til høst. Jesus måtte dø først, sier han og fortsetter:

"Og lova om kveitekornet gjeld for oss som for han. Misjonen si soge syner at det er så. Fordi kristne ikkje var viljuge til å døy, lever endå største luten av menneskja utan å vite at Jesus døydde for dei. Men når unge menn og kvinner i sjølvfornekting og offer la sitt liv på misjonens herres alter, då grodde det i heidningland.

Kveitekornet døydde, og nye aks voks fram. No gulnar åkrane der ute. No voggar dei i haustvinden. No ventar Gud at du og eg skal døy, døy frå eit makeleg og egoistisk liv, døy for å hausta inn grøda før vinteren legg seg over jorda.

Er du viljug til å døy?
Er eg?

Svaret på det spørsmålet vil avgjera om Jesus kan bruka oss."

Hva svarer vi så?

Enhver av oss må svare om vi er villige å dø for Jesus Kristus. For bare den som er villig til å døde kjødet og leve for Kristus, vil bære frukt for Gud.

La oss gå til Gud i vår nød, for ingenting av det vi har eller gjør av oss selv, holder mål ved Guds domstol. Bare Jesu Kristi tilregnede rettferdighet holder mål for Gud. Enhver som da tar imot Jesus og lever i samfunnet med ham, vil bli stående frikjent på dommens dag, ikke på grunn av noe hos seg selv, men på grunn av Jesu Kristi nåde og tilregnede rettferdighet. 

Men på dommens dag vil det også vise seg om vi har båret mye frukt for Gud. For da skal bøker bli åpnet, både livets bok og bøkene hvor våre gjerninger er nedskrevet. Da skal vi dømmes etter de gjerninger som er nedskrevet i bøkene på den store, hvite trone. Men bare den som har sitt navn innskrevet i livets bok, blir frelst.

Olav Hermod Kydland