Et møte med Gud

Av Johan Hartford

«Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde,» 1. Mosebok 32,24.

Jakob var meget forskrekket og betatt av stor angst på denne tiden. Han tenkte på det forestående møtet med Esau. Minnet om hans ungdoms synd mot broren kom fram igjen, og han var grepet av frykt for følgene. Samvittigheten anklaget ham. Det er mulig til en tid å unnfly følgene av synden, men oppgjørets stund kommer før eller senere. Det blir en høsttid etter såtiden.

Tiden for dette møtet med Gud var da Jakob var alene. Når de menneskelige og jordiske støtter faller og mennesket kjenner seg alene, hjelpeløs og fortapt, da er sjelen moden for Gud.

Gud tok initiativet til dette møte. Ved sin Ånd søker han den som er kommet bort. Han banker på den stengte hjertedør og kaster ut kjærlighetens rep for å dra synderen til seg. Gud tar alltid det første steget, og lykkelig er den som ikke støter Gud fra seg og sier nei til hans kallende røst. Jakob trodde han kjempet mot en fiende, og mange betrakter fremdeles sin beste venn og velgjører som en fiende. Derfor er det så mye bitter kamp mot den Allmektige.

Følgen av Jakobs møte med Gud var et nytt navn. Før var det Jakob, den listige, bedrageren, tyven, den dødsdømte og hjemløse. Nå ble det Israel, Guds kjempe. Slik forandres og forvandles mennesker når de kommer under den Allmektiges hellige innflytelse.

Solen gikk opp. Det blir en herlig soloppgang når synderen får møte sin sjels frelser. Tåken forsvinner. Luften blir klarere, og de åndelige synsvidder blir større. Lyset faller over så meget som før var dunkelt.

Vi leser videre om at Jakob fikk et møte med en ydmyket bror. Gud ordnet den saken også. Det ble omfavnelse, oppreisning og tilgivelse.