«Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk,» Filippenserne 4, 13.
Når Paulus kunne skrive disse ordene til sine venner, var det en realitet for ham. Fra den dagen han møtte Jesus fra Nasaret på veien til Damaskus, ble alt forandret i hans liv.
Saulus fra Tarsus trodde han var noe, av Israels ætt, overfor loven en fariseer, i rettferdighet etter loven ulastelig. Han trodde fortsatt han var rettferdig for Gud da han fnyste av trusel og mord mot de kristne.
I denne sinnstilstand møtte Jesus ham, og der på veien, slått til jorden av Guds kraft, blindet av lyset fra himmelen og omstrålet av Jesu herlighet, så han seg som en fortapt synder. Han fikk grei beskjed om hva han skulle gjøre. Paulus fulgte rådet, og han ble født på ny. Han begynte et nytt liv. Nå ble Kristus herre i hans liv. Gud sa til Ananias at Paulus var et utvalgt redskap, og Gud ville vise ham hvor mye han skulle lide for Jesu navns skyld.
Paulus hadde mange trengsler – hudstryking, stening, sult og savn, i fare på land og hav og blant falske brødre. Når han i det innerste fangerommet, lenket til stokken, med blodig rygg, sang lovsanger til Gud, hva var så det? Jo, «jeg formår alt i ham som gjør meg sterk». Jesus var hos ham. Det var Guds kraft åpenbart.
Hvilken kraft det er i jesu-navnet! «For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly.» Jesus har gitt rike løfter og stilt veldige krefter til disposisjon hvis vi bare blir i ham. Han sa: Dere skal gjøre de ting jeg gjør, og enda større. Hvorfor da leve et fattig gudsliv helt i ytterkanten av Guds vilje?
La oss være midt i sentrum av Guds vilje og plan med våre liv. Da har vi alle muligheter til et seirende liv, for når Gud er for oss, hvem er så imot oss?
Han som gjorde Paulus til en seirende kristen, har ikke forandret seg. Vi må tro ham, virkelig tro, slik at hans kraft kan åpenbares i oss, og han blir æret gjennom våre liv.
Kommentarer
Legg inn en kommentar