NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

mandag 28. februar 2022

Russland truer land som gir våpenstøtte til Ukraina med «tøff respons»

Av Spikeren. 
Kilde: Interfax. Kl. 22:07, 28. februar 2022. 

Det russiske utenriksdepartementet lovet EU en tøff respons for EUs rolle i hendelsene i Ukraina. 

Moskva. 28. februar. INTERFAX.RU - EUs handlinger og dens rolle i hendelsene i Ukraina vil ikke forbli uten en tøff respons. Russland vil fortsette å sikre gjennomføringen av vitale nasjonale interesser uten hensyn til sanksjoner, sa det russiske utenriksdepartementet i en uttalelse som ble offentliggjort mandag kveld.

Det er på tide at vestlige land forstår at deres udelte dominans i den globale økonomien har lenge vært en saga blott," heter det i teksten i dokumentet.

Den bemerker at "EU-borgere og strukturer som er involvert i levering av dødelige våpen og drivstoff og smøremidler til Ukrainas væpnede styrker vil være ansvarlige for eventuelle konsekvenser av slike handlinger i sammenheng med den pågående spesielle militæroperasjonen. De kan ikke annet enn å forstå faregraden av konsekvensene."

Det russiske utenriksdepartementet bemerket at "EUs beslutning 27. februar om å begynne å levere dødelige våpen til det ukrainske militæret er selvavslørende. Det markerer slutten på europeisk integrasjon som et "pasifistisk" prosjekt for å forsone europeiske folk etter andre verdenskrig."

«EU-medlemmene tok endelig parti for Kiev-regimet, som utløste en folkemordspolitikk mot deler av sin egen befolkning», heter det i uttalelsen.

«En annen myte plantet i fortiden av EU-medlemmene har også blitt endelig avlivet – at deres ensidige restriksjoner, illegitime i internasjonal juridiske termer, ikke er rettet mot det russiske folk», heter det.

Tidligere ble EU-landene enige om levering av våpen til Ukraina, inkludert dødelige, for 450 millioner euro. Dette ble kunngjort av lederen for EUs diplomati, Josep Borrell.

Han understreket at dette er en presedens i EUs historie og takket også Polen for å ha gått med på å bli et transittsted for levering av bistand til Ukraina.

Hr Statsminister, kun handelsavtaler heretter, takk...

Av Dan Odfjell

Norge har olje, fisk, gass og strøm som EU trenger og mangler, så handelsmessig koster EU oss meget dyrt.. EU er dessuten et skrøpelig nå falleferdig og udemokratisk byggverk som Norge aldri skulle vært tilknyttet, men som «Støre nå søker et strategisk partnerskap med» ifølge document.no 23/2/22. Og ikke bare det, Jonas Gahr Støre er på full fart mot «EUs grønne misere» som godt forklart av Geir Furuseth samme sted og dag. Noe som sistnevnte beskrev som den største Senterparti-«kamelsluking» noensinne av et sterkt nå forandret og tidligere distrikts-Norge appellerende parti - og nettopp derfor populært. Ja, sågar landets tidligere Nei til EU-parti. Den neste Sp-ydmykelsen blir nok at SV inviteres inn i regjeringen. Sannhet er blitt løgn, og løgn er blitt sannhet i fedrelandet og verden. Noe som tydeligvis er blitt politikkens sanne natur, ingen Stortings-politiker tenker lenger reelt på landets interesser, kun egoistisk på egne karrierer. Knapt sanne strofer kommer derfra.
 
Skam på dem alle, og derfor går det Norge dårlig. Akkurat som den norske kirken (DNK) er ødelagt av fariseer-biskopene innenfra, det samme skjer nå innenfra med det norske demokratiet, dvs gjennom de arrogante politikere. Arrogansen og makten ødelegger folke-demokratiet, som hadde vi fremmede trojanere på innsiden. Dette ble senest godt demonstrert ved Canadas statsminister Justin Trudeau. Han innførte unntakstilstander for å stanse fredelige, folkelige  demonstrasjoner mot den troløse makten, som Trudeau liberal-sosialistisk-selv representerer. Slik viste han vei for et folke-opprør, ikke bare i Canada, men i hele den vestlige, «demokratiske» verden, Norge inkludert. Å si dette gjør meg anti-statlig er feil; bare synlig anti-totalitær og meget skeptisk til utviklingen fremover. Spesielt til statsminister Støre som ødelegger for vanlige folk med sin politikk; det presis motsatte  av hva han lovet under valg-kampen. Tenk bare på strøm-prisene. 
 
Jeg var like skeptisk til Erna Solberg, og like tydelig; hun og Jonas er globalister og overløpere til den internasjonale, korrupte kapitalistmakten som sammen med tech-gigantene nå styrer verden, dvs sammen med Kina. Avstanden mellom de super-rike og den lille vanlige mann og kvinne er blitt til en avgrunn, og det sanne folke-demokratiet tapt. De førstnevnte messer hyklerisk om sin filantropi og sin godhet, men i den grad de er «medmenneskelige», er det kun for syns skyld med smuler, relativt sett. De kontrollerer MSM i uhyggelig grad, og de overvåker og spionerer på oss avvikere. Den korrupte Hillary Clinton ble støttet opp av Norge med hele 650 millioner kroner, og hverken Høyres utenriksminister Børge Brende eller Arbeiderpartiets tidligere utenriksminister ville forklare hvorfra pengene kom, og hva de kjøpte? Pay to play?
 
I disse Ukraina-tider er det en velsignelse å referere til Johs. Jervli som Gjesteskribent på document.no 23/2/22 under tittelen «Ukraina, Russland og Vesten». Innlegget var vettug; endelig et ikke-politisk skriv som ser bort fra falsk, vestlig propaganda, både fra Biden-regimet og Nato og Norge inkludert. For den vanlige ukrainer kan det, etter en russisk overtagelse, trolig bli litt mindre ille enn tilfellet de siste 20 årene med økonomisk tilbakegang. Med handelsavtaler særlig med Tyskland, som har vært meget ugunstige for landet; det snakkes det overhodet ikke om. Industriens bidrag til BNP sank med 65% mellom 1995 og 2019, jordbruket hadde en lignende utvikling. For EU forhindret landet i å foredle produktene, kun å levere de råvarene Vesten bestemte. Og visumfrihet til Vesten har nærmest av-industrialisert Ukraina og skapt en stor reduksjon i levestandarden, helt bevisst?
 
Utviklingen i Ukraina likner på utviklingen i Mexico; mexicanerne har blitt billig arbeidskraft for USA; med nedlagt egen industri og landbruk og maten importert fra nabolandet. Denne maten er tungt subsidiert i USA og består ifølge Jervli av halvfabrikata av elendig kvalitet, meget sukker og fettholdig. Folkehelsen i Mexico har falt betydelig. Det samme skjedde i Ukraina dog med god tilgang på råvarer. For øvrig en utvikling som skaper grunnlag for høy kriminalitet og korrupsjon, noe som kjennetegner begge landene. Jervli mener Ukraina har blitt en slags moderne kolonivariant for Vesten; utpining av land og folk, men på en annen måte enn i de tidligere imperier. Vesten bruker ikke lenger militær voldsmakt og slaveri, men resultatet er omtrent det samme.
 
Dersom Putin besetter hele Ukraina, spør Jervli, hva blir konsekvensene for den vanlige ukrainer? Levestandarden vil trolig bli en god del bedre gjennom nødvendige forsinkede tiltak. Men noe demokrati blir det ikke. Og han mener at sanksjonstruslene fra Vesten neppe vil bite på Putin. Han mener Ukraina er del av Russland, og historisk har han mye rett i det. Og han har Kina på sin side med Vesten utmanøvrert og des-orientert - og med den håpløse ubehjelpelige Joe Biden som USA president. Stakkars Vesten nå uten mannfolk til ledere.
 
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

søndag 27. februar 2022

Djevelen oppfatter hver kristen som sin fiende

Av Hans Erik Nissen. 

"Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus"  Joh 12,10.

Lasarus var et vitne om Jesu guddomsmakt. Han var Guds ja til Jesu vitnesbyrd om seg selv. Det er ikke tomme ord når Jesus sier at han er oppstandelsen og livet.

Satan og tjenerne hans ønsker alltid at vitnesbyrdet om Jesus skal forstumme. Det kan skje ved at vitnet bringes til taushet. Derfor skulle Lasarus slås i hjel.

Hvert eneste Guds barn er et levende vitne om Jesu frelsermakt. Det er jo ført fra død til liv, fra Satans makt til Gud. Derfor oppfatter Djevelen hver kristen som sin fiende.

Av og til slår det sataniske motangrep ut i direkte forfølgelser. Også i dag er det kristne, som vi skal huske på som om vi var deres medfanger. Fremover i tiden venter det Guds folk mange trengsler. Det sier Guds ord. Tiden umiddelbart før Jesu komme skal på mange måter likne aposteltiden.

Satan vil bruke vold. Noen vil la seg skremme. Men dette midlet er ikke uproblematisk for Satan. Et gammelt ord sier at martyrenes blod er kirkens utsæd. Slik var det, og slik er det.

Derfor går Satan en annen vei. Han prøver på å slå Jesus i hjel i hjertet ditt. Lykkes ikke det, forsøker han på en annen måte. For ham er midlene likegyldige, bare han når målet.

Så lenge Satan er herre i et menneskes liv, får det han eier, være i fred. Denne freden er uhyggelig, fordi den beror på et bedrag. Den er dødens ro som hører til Helvete.

Har Satan mistet byttet sitt, går han til angrep. Jesus sier om disiplene sine at Satan gjorde krav på dem. Det har Satan ikke holdt opp med. Han vil ha dem tilbake.

I egen kraft makter du ingenting. Hold deg nær til Jesus. Lev i hans frelse. Bruk hans ord. Fryd deg over hans seier.

Da løfter du troens skjold. Med det kan du slokke alle den ondes glødende piler. Satan skal ikke få lov til å gi deg noen dødelige sår. Skulle det gå slik at du mister livet, skal du vite at sjelen din hører Jesus til.

(Fra andaktsboka "Ett er nødvendig" 20. feb.)

lørdag 26. februar 2022

Ukraina

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Av Norvald Aasen. 

Til Jonas Gahr Støre, AP

Åpent brev og bekymringsmelding:

Jeg leser på dagens nettaviser at du, Støre, kaller russisk anerkjennelse av Donetsk og Luhansk som et angrep på Ukrainas territorielle integritet, og at du fordømmer Russlands anerkjennelse.

Hvor var du Støre da Norge anerkjente Kosovo som selvstendig stat etter at NATO med rå militærmakt hadde frarøvet Serbia sin Kosovoprovins? Og det gjennom flatbombing av Serbia.

Og hvor var du og din venn, Sentalbaksjef Stoltenberg, da Libya ble bomberasert, og der Norge skrøt av at de hadde vært best i klassen ved bombingen av landet? Var dere med på å drepe Gadaffi? Og hva skjedde med landet i etterkant av deres "heroiske" krigseventyr?

Dette brevet er ikke lenger enn at du kan lese det, men jeg forventer ikke at du skal huske, eller bry deg om hva du kanskje har hatt en finger, eller hele hånden?, med på i din lysende karriere.

Dette er dessuten en bekymringsmelding som du har plikt til å merke deg, vil jeg tro?

Norvald Aasen, 6983 Kvammen, Sogn og Fjordane fylke

fredag 25. februar 2022

Facsismen og tyranniet med Corona-pass må stoppes NÅ

Av Amund Garfors. 

Alt av sunn fornuft og realiteter om Corona er forbi for lenge siden. Dette handler ikke om helse men om et kommende diktatur som vil få det tidligere DDR til å blekne. Når vi ser hvordan denne kommunisten, fascisten og diktatoren Justin Trudeau i Canada slår ned og bruker opprørspoliti med maskinpistoler mot vanlige og fredelige trailersjåfører, som protesterer mot disse livsfarlige vaksinene i Ottawa. Ja som kun protesterer mot en ondskap som denne verden tidligere aldri har sett maken til, da er det på tide å reagere raskt. Ja reagerer før vi alle våkner i det samme diktaturet!

Nei, det er ikke vanskelig å se at dette bedraget som er satt i gang i land etter land, det vil ikke ende særlig  vakkert!!

Jeg veit egentlig ikke hva eller hvem som styrer lenger, men det som nå skjer, det er i hvert fall IKKE basert på realiteter og hva som egentlig nå faktisk skjer i den vestlige verden. En som ikke er til å kjenne igjen. For denne såkalte "vaksinen", den er en total katastrofe og kommer ikke  om så veldig lenge, til å få enda verre konsekvenser enn det vi nå har sett og vil se.

Ja vi har en latterlig og konstruert såkalt pandemi fra et virus som ingen klarer å isolere. Dette har medført at en rekke mennesker har godtatt å få 3-4 injeksjoner inn i kroppen, fra ikke-godkjente vaksiner, og mot et virus som regnes som helt ufarlig. Noen av oss blir alltid syke. Men dette viruset som myndighetene har mast om nå i over to år, det er et virus som er designet. Og det er skapt for en eneste hensikt. Noen steder sitter det folk og ler seg skakke, mens bankkontoen fylles opp med millioner av dollar hver eneste dag. Og dette skuespillet, det får fortsette, men der heldigvis noen leger endelig begynner å rope stopp og foreller sannheten om dette bedraget.

Det som har sjokkert meg mest og kanskje også imponert meg, det er hvor lett disse såkalte myndighetene faktisk kan styre de store massene, ja den store saueflokken som lydig følger opp Og som tar en, to, tre og fire sprøyter som egentlig er den rene giften for kroppen. Joda, de fortsetter, selv om de føler at noe er galt. Spike proteinet er nemlig designet for å ta livet av en del mennesker! Men ingen skal forstå hvorfor...

Vi er nå godt inne i år 2022, og i løpet av de neste 2-3 år vil det trolig komme ut sannheter og realiteter som vil skremme de fleste av oss, ja til bare og riste på hodet. Dessverre blir sannheten holdt hemmelig enn så lenge, men snart vil demninga briste. Og da vil det bli mange som må svare for seg. Mange har valgt å leve i en politisk korrekt verden der kritikk og spørsmål kun avfeies som ondsinnet og useriøst av de ansvarlige. Ja sannelig tror jeg at denne verden er på vei mot et slags helvete, ja som kan sammenlignes med Dantes inferno på sitt verste.

Jeg har lest og sett videoer der leger har møter med fullstendige desillusjonerte mennesker som er rammet av alvorlige bivirkninger etter å ha tatt disse vaksinene. Mange forstår ikke hva som har skjedd med seg sjøl, der de har mistet styring og kontroll over egen kropp. Ja flere lurer faktisk på om myndighetene har gjort dette med viten og vilje? For de hørte jo at vaksinen skulle være så trygg så trygg. Men nå forstår flere og flere at de er blitt ført bak lyset og løyet til. Nei, de har slettes ikke tatt "en for laget" slik denne jyplingen av en minister i denne Støre-regjeringen oppfordret til. Men de har ødelagt seg selv og egen helse. Der de kan være glad dersom de fortsatt er i livet om noen år...

Ja, dette er nok tungt for folk i 20-30 årene å svelge, folk som har livet framfor seg. Vi vet at denne tidligere svineinfluensa-vaksinen var en stor katastrofe. Og også den gangen løy myndighetene og sa det var trygt og anbefalte oss alle til å ta den. Men aldri har flere mennesker tatt samme vaksine i så stor grad over hele verden som mot covid-19. Nei, ikke i nærheten - og det av vaksiner som IKKE er godkjente! Dette er fakta og det er ikke den minste tvil lenger. En rekke forskere og toppskolerte som har advart mot denne mRNA vaksinen, de er blitt frosset ut og kommer ikke til ordet verken på TV eller i tidsskrifter.

Og om ikke mange uker skal regjeringen Støre avgjøre om det skal innføres vaksinepass i Norge. Og jeg vil herved advare statsminister Gahr Støre på det sterkeste om å ikke gi seg ut på et eventyr som vil ende i hans avgang! Et vaksinepass vil komme til å segregere det norske folk i dem som har tatt siste dose og dem som ikke har, bl.a undertegnede!

Da blir det store spørsmålet: Når blir den siste dosen satt? Mitt svar er: Aldri! Siden dette viruset aldri vil slutte å mutere seg, så vil det heller aldri ble en siste dose!

Ja, vi står nemlig overfor en svært alvorlig situasjon. Betydelig mer alvorlig enn selv de fleste av oss forstår. For dette er den største globale krisen i moderne historie! Et vaksinepass vil frata oss alle friheter og rettigheter som vi tar som gitt i dag. Dersom vi ser hva som nå er i ferd med å skje i andre land som Australia, New Zealand, Canada, Østerrike, Tyskland og Frankrike, så vil et vaksinepass bli en biodigital identifikasjon som blir en kombinasjon av førerkort, bankkort, borgerpass og nasjonalt pass. Og som er integrert med alle tilgjengelige digitale informasjoner om hver eneste en av oss. Absolutt alle rettigheter og friheter vil bli knyttet til en grønn eller rød kode. Men uansett farge på koden, så vil vi ikke lenger ha rett til personvern eller privatliv.

Gud hjelpe oss alle! Men først og fremst de som har fått injisert denne giften i kroppen. Og ingen av oss vet helt hva som skjer med dem.. Men jeg er sikker på at noen vet! Nei, jeg tror ikke dette ender godt for en god del mennesker. I mellomtiden går den politiske og onde verden videre uten spørsmål fra de indoktrinerte. Om det så var mitt siste ord på denne jord; så så sier jeg: Ta ALDRI denne vaksinen!

Men det er helt umulig å fortelle slike sannheter til indoktrinerte mennesker som oppfører seg som sauer som skal inn på slaktehuset. For slike mennesker, der er alt av sannheter kun konspirasjonsteorier! Ute av syne, ute av sinn... 

Ankenes 21.februar 2022.

Amund Garfors

Demokratene
Nordland.

torsdag 24. februar 2022

Grunnen til at Putin vil risikere krig

Av Anne Applebaum (The Atlantic). 

Han truer med å invadere Ukraina fordi han vil at demokratiet skal svikte – og ikke bare i det landet.

Det er spørsmål om antall tropper, spørsmål om diplomati. Det er spørsmål om det ukrainske militæret, dets våpen og dets soldater. Det er spørsmål om Tyskland og Frankrike: Hvordan vil de reagere? Det er spørsmål om Amerika, og hvordan det har blitt en sentral aktør i en konflikt som ikke er til. Men av alle spørsmålene som gjentatte ganger dukker opp om en mulig russisk invasjon av Ukraina, er det dette som får minst tilfredsstillende svar: Hvorfor?

Hvorfor skulle Russlands president, Vladimir Putin, angripe et naboland som ikke har provosert ham? Hvorfor ville han risikere blodet til sine egne soldater? Hvorfor skulle han risikere sanksjoner, og kanskje en økonomisk krise, som et resultat? Og hvis han egentlig ikke er villig til å risikere disse tingene, hvorfor spiller han da dette forseggjorte spillet?


Å forklare hvorfor krever litt historie, men ikke den semi-mytologiske, falske middelalderhistorien Putin har brukt tidligere for å erklære at Ukraina ikke er et land, eller at dets eksistens er en ulykke, eller at følelsen av nasjonalitet ikke er ekte. . Vi trenger heller ikke å vite så mye om Ukrainas nyere historie eller dets 70 år som sovjetrepublikk – selv om det er sant at de sovjetiske båndene til den russiske presidenten, særlig hans år som KGB-offiser, har stor betydning. avtale. Faktisk er mange av taktikkene hans – bruken av falske russisk-støttede «separatister» for å gjennomføre krigen hans i det østlige Ukraina, opprettelsen av en marionettregjering på Krim – gammel KGB-taktikk, kjent fra den sovjetiske fortiden. Falske politiske grupperinger spilte en rolle i KGBs dominans over Sentral-Europa etter andre verdenskrig;

Putins tilknytning til det gamle USSR betyr også på en annen måte. Selv om han noen ganger feilaktig beskrives som en russisk nasjonalist, er han faktisk en imperialistisk nostalgist. Sovjetunionen var et russisktalende imperium, og han ser til tider ut til å drømme om å gjenskape et mindre russisktalende imperium innenfor det gamle Sovjetunionens grenser.

Men den mest betydningsfulle innflytelsen på Putins verdensbilde har ingenting å gjøre med verken hans KGB-trening eller hans ønske om å gjenoppbygge Sovjetunionen. Putin og menneskene rundt ham har blitt langt dypere formet, snarere av deres vei til makten. Den historien – som har blitt fortalt flere ganger, av forfatterne Fiona Hill, Karen Dawisha og sist Catherine Belton – begynner på 1980-tallet. De senere årene av dette tiåret var, for mange russere, et øyeblikk av optimisme og spenning. Glasnost-politikken – åpenhet – betydde at folk snakket sannheten for første gang på flere tiår. Mange følte den reelle muligheten for endring, og de trodde det kunne være endring til det bedre.


Putin savnet det øyeblikket av begeistring. I stedet ble han postet til KGB-kontoret i Dresden, Øst-Tyskland, hvor han tålte Berlinmurens fall i 1989 som en personlig tragedie. Mens verdens TV-skjermer braste ut nyhetene om slutten av den kalde krigen, brente Putin og hans KGB-kamerater i den dødsdømte sovjetiske satellittstaten febrilsk alle filene sine og ringte til Moskva som aldri ble returnert, i frykt for livet og karrieren. . For KGB-operatører var dette ikke en tid for glede, men snarere en leksjon om gatebevegelsens natur og kraften i retorikk: demokratisk retorikk, antiautoritær retorikk, anti-totalitær retorikk. Putin, i likhet med sitt forbilde Yuri Andropov, som var den sovjetiske ambassadøren til Ungarn under revolusjonen i 1956 der, konkluderte fra den perioden at spontanitet er farlig. Protest er farlig. Det er farlig å snakke om demokrati og politiske endringer. For å hindre dem fra å spre seg, må Russlands herskere opprettholde nøye kontroll over nasjonens liv. Markeder kan ikke være genuint åpne; valg kan ikke være uforutsigbare; dissens må "håndteres" nøye gjennom juridisk press, offentlig propaganda og, om nødvendig, målrettet vold.

Men selv om Putin savnet euforien på 80-tallet, tok han absolutt full del i grådighetsorgien som grep Russland på 90-tallet. Etter å ha forvitret traumet fra Berlinmuren, returnerte Putin til Sovjetunionen og sluttet seg til sine tidligere kolleger i en massiv plyndring av sovjetstaten. Med bistand fra russisk organisert kriminalitet så vel som den amoralske internasjonale offshore-hvitvaskingsindustrien, stjal noen av de tidligere sovjetiske nomenklatura eiendeler, tok pengene ut av landet, gjemte dem i utlandet og tok deretter med seg pengene tilbake og brukte dem å kjøpe flere eiendeler. Akkumulert rikdom; en maktkamp fulgte. Noen av de opprinnelige oligarkene landet i fengsel eller eksil. Til slutt endte Putin opp som den øverste milliardæren blant alle de andre milliardærene – eller i det minste den som kontrollerer det hemmelige politiet.

Denne posisjonen gjør Putin samtidig veldig sterk og veldig svak, et paradoks som mange amerikanere og europeere har vanskelig for å forstå. Han er sterk, selvfølgelig, fordi han kontrollerer så mange spaker i Russlands samfunn og økonomi. Prøv å forestille deg en amerikansk president som kontrollerte ikke bare den utøvende makten – inkludert FBI, CIA og NSA – men også kongressen og rettsvesenet; The New York Times , The Wall Street Journal , The Dallas Morning News og alle de andre avisene; og alle større virksomheter, inkludert Exxon, Apple, Google og General Motors.

Putins kontroll kommer uten juridiske begrensninger. Han og menneskene rundt ham opererer uten kontroller og balanser, uten etiske regler, uten åpenhet av noe slag. De bestemmer hvem som kan være kandidat ved valg, og hvem som får snakke offentlig. De kan ta avgjørelser fra den ene dagen til den andre – for eksempel å sende tropper til den ukrainske grensen – etter å ha rådført seg med ingen og ikke tatt råd. Når Putin vurderer en invasjon, trenger han ikke ta hensyn til interessene til russiske bedrifter eller forbrukere som kan lide under økonomiske sanksjoner. Han trenger ikke å ta hensyn til familiene til russiske soldater som kan dø i en konflikt som de ikke ønsker. De har ikke noe valg, og ingen stemme.

Og likevel er Putins posisjon ekstremt prekær. Til tross for all den makten og alle pengene, til tross for total kontroll over informasjonsrommet og total dominans av det politiske rommet, må Putin vite på et eller annet nivå at han er en illegitim leder. Han har aldri vunnet et rettferdig valg, og han har aldri drevet kampanje i en konkurranse han kan tape. Han vet at det politiske systemet han var med på å skape er dypt urettferdig, at regimet hans ikke bare styrer landet, men eier det, og tar økonomiske og utenrikspolitiske beslutninger som er utformet for å tjene selskapene han og hans indre krets personlig tjener på. Han vet at statens institusjoner ikke eksisterer for å tjene det russiske folket, men for å stjele fra dem. Han vet at dette systemet fungerer veldig bra for noen få rike mennesker, men veldig dårlig for alle andre. Han vet,


Putins bevissthet om at hans legitimitet er tvilsom har vært synlig siden 2011, kort tid etter hans riggede «gjenvalg» til en konstitusjonelt tvilsom tredje periode. På den tiden dukket det opp store folkemengder ikke bare i Moskva og St. Petersburg, men flere dusin andre byer også, og protesterte mot valgfusk og elitekorrupsjon. Demonstranter hånet Kreml som et regime av «skurker og tyver», et slagord popularisert av demokratiaktivisten Alexei Navalnyj; senere ville Putins regime forgifte Navalnyj, og nesten drepe ham. Dissidenten sitter nå i et russisk fengsel. Men Putin var ikke bare sint på Navalnyj. Han beskyldte også Amerika, Vesten, utlendinger som forsøkte å ødelegge Russland. Obama-administrasjonen hadde, sa han, organisert demonstrantene; Utenriksminister Hillary Clinton, av alle mennesker, hadde " gitt signalet” for å starte protestene. Han hadde vunnet valget, erklærte han med stor lidenskap, og tårene så ut til å sprute opp i øynene hans, til tross for de «politiske provokasjonene som forfølger det eneste målet å undergrave Russlands statsskap og tilrane seg makt».

I tankene hans, med andre ord, kjempet han ikke bare mot russiske demonstranter; han kjempet mot verdens demokratier, i forbund med fiender av staten. Hvorvidt han virkelig trodde at folkemengder i Moskva bokstavelig talt tok imot ordre fra Hillary Clinton er uviktig. Han forsto absolutt kraften i det demokratiske språket, av ideene som gjorde at russerne ønsket et rettferdig politisk system, ikke et kleptokrati kontrollert av Putin og gjengen hans, og han visste hvor de kom fra. I løpet av det påfølgende tiåret ville han ta kampen mot demokratiet til Tyskland, Frankrike, Italia og Spania, hvor han ville støtte ekstremistiske grupper og bevegelser i håp om å undergrave det europeiske demokratiet. Russiske statskontrollerte medier ville støtte kampanjen for Brexit, med den begrunnelse at det ville svekke vestlig demokratisk solidaritet, som de har. Russiske oligarker ville investere i nøkkelindustrier over hele Europa og rundt om i verden med sikte på å få politisk gjennomslag, spesielt i mindre land som Ungarn og Serbia. Og selvfølgelig ville russiske desinformasjonsspesialister gripe inn i det amerikanske valget i 2016.


Alt dette er en rundvei for å forklare den ekstraordinære betydningen av Ukraina for Putin. Selvfølgelig er Ukraina viktig som et symbol på det tapte sovjetiske imperiet. Ukraina var den nest mest folkerike og nest rikeste sovjetrepublikken, og den med de dypeste kulturelle koblingene til Russland. Men det moderne, post-sovjetiske Ukraina betyr også noe fordi det har forsøkt – kjempet, egentlig – for å slutte seg til verden av velstående vestlige demokratier. Ukraina har iscenesatt ikke én, men to revolusjoner om demokrati, anti-oligarki og anti-korrupsjon de siste to tiårene. Den siste, i 2014, var spesielt skremmende for Kreml. Unge ukrainere sang slagord mot korrupsjon, akkurat som den russiske opposisjonen gjør, og viftet med EU-flagg. Disse demonstrantene ble inspirert av de samme idealene som Putin hater hjemme og forsøker å velte i utlandet.bilder av palasset hans , komplett med gullkraner, fontener og statuer i gården – akkurat den typen palass Putin bor i Russland. Vi vet faktisk at han bor i et slikt palass fordi en av videoene produsert av Navalnyj allerede har vist oss bilder av det, sammen med dens private ishockeybane og vannpipebaren.

Putins påfølgende invasjon av Krim straffet ukrainere for å prøve å rømme fra det kleptokratiske systemet som han ønsket at de skulle leve i – og det viste Putins egne undersåtter at de også ville betale en høy kostnad for demokratisk revolusjon. Invasjonen brøt også med både skrevne og uskrevne regler og traktater i Europa, og demonstrerte Putins forakt for den vestlige status quo. Etter denne «suksessen» satte Putin i gang et mye bredere angrep: en serie forsøk på statskupp i Odessa, Kharkiv og flere andre byer med et russisktalende flertall. Denne gangen mislyktes strategien, ikke minst fordi Putin misforsto Ukraina dypt, og forestilte seg at russisktalende ukrainere ville dele hans sovjetiske imperiale nostalgi. De gjorde ikke. Bare i Donetsk, en by i det østlige Ukraina hvor Putin var i stand til å flytte inn tropper og tungt utstyr fra over grensen, lyktes et lokalt kupp. Men selv der skapte han ikke et attraktivt "alternativ" Ukraina. I stedet forblir Donbas – kullgruveregionen som omgir Donetsk – en sone med kaos og lovløshet.

Det er langt fra Donbas til Frankrike eller Nederland, hvor høyreekstreme politikere henger rundt i Europaparlamentet og tar russiske penger for å dra på «faktaoppdrag» til Krim. Det er enda lengre vei til de amerikanske småbyene der velgerne i 2016 ivrig klikket på pro-Trump Facebook-innlegg skrevet i St. Petersburg. Men de er alle en del av den samme historien: De er det ideologiske svaret på traumet som Putin og hans generasjon av KGB-offiserer opplevde i 1989. I stedet for demokrati fremmer de autokrati; i stedet for enhet prøver de hele tiden å skape splittelse; i stedet for åpne samfunn, fremmer de fremmedfrykt. I stedet for å la folk håpe på noe bedre, fremmer de nihilisme og kynisme.

Putin forbereder seg på å invadere Ukraina igjen – eller later som han vil invadere Ukraina igjen – av samme grunn. Han ønsker å destabilisere Ukraina, skremme Ukraina. Han vil at det ukrainske demokratiet skal mislykkes. Han vil at den ukrainske økonomien skal kollapse. Han vil at utenlandske investorer skal flykte. Han vil at naboene hans – i Hviterussland, Kasakhstan, til og med Polen og Ungarn – skal tvile på om demokrati noen gang vil være levedyktig, på lengre sikt, også i deres land. Lenger i utlandet ønsker han å legge så mye belastning på vestlige og demokratiske institusjoner, spesielt EU og NATO, at de bryter opp. Han ønsker å beholde diktatorer ved makten der han kan, i Syria, Venezuela og Iran. Han ønsker å undergrave Amerika, krympe amerikansk innflytelse, fjerne kraften i demokratiretorikken som så mange mennesker i hans del av verden fortsatt forbinder med Amerika.

Dette er store mål, og de er kanskje ikke oppnåelige. Men Putins elskede Sovjetunionen hadde også store, uoppnåelige mål. Lenin, Stalin og deres etterfølgere ønsket å skape en internasjonal revolusjon, å underlegge hele verden proletariatets sovjetiske diktatur. Til slutt mislyktes de - men de gjorde mye skade mens de prøvde. Putin vil også mislykkes, men også han kan gjøre mye skade mens han prøver. Og ikke bare i Ukraina.

- - -

Anne Applebaum er stabsskribent ved The Atlantic , stipendiat ved SNF Agora Institute ved Johns Hopkins University, og forfatteren av Twilight of Democracy: The Seductive Lure of Authoritarianism.

onsdag 23. februar 2022

Gode nyheter fra bedehusmiljøet

Av Kirkehøyden. 

Den 17 februar har Norge IDAG en oppmuntrende artikkel under tittelen: "– Optimisme og pågangsmot: Nye millioner investeres i indremisjons-bedehus

NYBYGG: Den eldste delen av Molde bedehus, bygd i 1877, er nå revet for å gi plass til nybygget som skal stå klart til høsten. Foto: Rigmor Hatlen.

Molde bedehus fornyes og bygges ut for over 13 millioner kroner. – Dette vitner om optimisme og pågangsmot, mener man i Indremisjonsforbundet.

Dette er hva jeg har både spådd og håpet på. Hva har "kirken," og andre svikere av vår tro innbilt seg? Vi som er døde og ble gjenfødt i Jesus legeme (Ef 2.8-10) skulle legge oss flate, kaste Guds Ord i søpla, og ta diktat fra ugudelige marxister? 

Biskop Sommerfeldt ville ha Jesu legeme ut av teologien, selve essensen av vår tro. Den nye Borg biskopen fremmer to samlivssyn. Det er bare ETT: Matt 19.4-6. Seks års utdannelse for å bli ignorant, i faget. Snekkere og andre fagarbeidere ville ha blitt avslørt på den første jobben - ikke biskoper.

Dette er en del år siden: Berge Furre, den røde eminense, ble prest, SF formann med DDR som forbilde, hvor kristen tro var kriminalisert, flyktninger skutt om de klatret over muren. 

I forbindelse med en bispeutnenvnig ville han ha "ei radikal, lesbisk kvinna, som tala nynorsk." Jeg tenkte: Hva har det med saken "å gjera?" Det ble en realitet, og kirken velsigner sodomi og grov synd. "Norges Kristne Råd" gir biskop Byfuglien ærespris for jobben

Kristne venner: La oss be, lese Guds Ord hver dag, og samles på Bedehuset.

Kirkehøyden

tirsdag 22. februar 2022

Justin Trudeau: Fidel Castros sønn - Om ikke biologisk, så ideologisk.

Av Robert Spencer (Frontpagemag)

Ryktene har sirkulert i årevis: det er lett å finne side-ved-side fotografiske sammenligninger av Fidel Castro og kanadiske statsminister Justin Trudeau, som viser den sterke fysiske likheten mellom de to. Dette skrangler etablissementsmediene i den grad de "avviser" det regelmessig. Sist lørdag publiserte New York Times et stykke med tittelen : "En gammel løgn dukker opp igjen: at Justin Trudeau er Fidel Castros sønn." Tirsdag kimet Daily Beast inn med «Truckers Resurrect Bananas Theory About Trudeaus ekte far». Vanen tro for etablissementsmediene tok ingen av dem opp punktenejournalisten Karen Leibowitcz gikk inn for påstanden i 2020, men selv om spørsmålet er interessant, er det langt viktigere at uansett hva den sanne historien om hans opphav kan være, har Justin Trudeau nå vist seg til å bringe autoritært styre til Canada. være den ideologiske sønnen til Fidel Castro.

Ingen burde bli overrasket over dette. Trudeau har en lang historie med tilhørighet til autoritære regjeringer. I 2013, før han ble statsminister, ble han spurt om hvilket land han beundret mest. Trudeau  svarte : "Du vet, det er et nivå av beundring jeg faktisk har for Kina fordi deres grunnleggende diktatur lar dem faktisk snu økonomien sin på en krone og si 'vi må bli grønnere raskest ... vi må begynne å investere i solenergi .' Jeg mener, det er en fleksibilitet som jeg vet at Stephen Harper må drømme om, om å ha et diktatur som han kan gjøre alt han ville, som jeg synes er ganske interessant.»

Og da Fidel Castro døde i 2016, ga Trudeaus  uttalelse  ingen hint om blodtørstigheten og undertrykkelsen av kommunistregimet på Cuba. I stedet fosset Trudeau ganske av ros for «Cubas lengstsittende president». Han erklærte at "Fidel Castro var en større enn livets leder som tjente sitt folk i nesten et halvt århundre. En legendarisk revolusjonær og taler, Mr. Castro gjorde betydelige forbedringer i utdanningen og helsevesenet til øynasjonen sin.»

Trudeau erkjente at Castro var en "kontroversiell figur", men insisterte på at "både Mr. Castros støttespillere og kritikere anerkjente hans enorme dedikasjon og kjærlighet til det cubanske folket, som hadde en dyp og varig hengivenhet for 'el Comandante'." Han sa at familien hans sluttet seg til «folket på Cuba i dag i sorg over tapet av denne bemerkelsesverdige lederen».

Nå kan vi se at dette ikke bare var et lite gjennomtenkt utbrudd av sorg for en mann Trudeau åpenbart elsket høyt. Hans ros til Kina og for Castro har til felles en beundring for den autoritæres evne til å få ting gjort uten hensyn til opposisjonen eller gi-og-ta av den demokratiske prosessen. Kina var i stand til å gå grønt og Castro var i stand til å gjøre betydelige forbedringer av utdanning og helsevesen (etter Trudeaus syn, ikke i det virkelige liv) fordi de ikke trengte å forholde seg til all karpingen og kompromisset som arbeidet med parlamenter og velgere innebærer.

Og nå kan Trudeau kvitte seg med Freedom Convoy, og beslaglegge demonstrantenes bankkontoer, uten å måtte vente på rettskjennelser og bekymre seg for rettferdig prosess. Hvis gamle Fidel kan se opp fra sin brennende grav og se hva Trudeau gjør, må han være fornøyd. Det som imidlertid er enda verre, er verdens stillhet. En av verdens fremste frie republikker er i ferd med å bli en politistat foran våre øyne, og Trudeau har ikke blitt fordømt av noen. Gamle Joe Bidens behandlere kommer selvfølgelig ikke til å si noe, fordi de ville gjort det samme mot dissidenter her hvis de trodde de kunne slippe unna med det. Men ingen av de andre lederne av tilsynelatende frie samfunn ser ut til å bry seg heller. Kanskje er de alle venstreorienterte som, med de uutslettelige ordene til David Horowitz, huser en totalitær i seg selv som skriker etter å komme seg ut.

I en tilregnelig verden ville den kanadiske opposisjonen allerede ha sikret en mistillitsstemme mot Trudeau, med betydelig bistand fra medlemmer av Trudeaus eget parti som motsetter seg autoritær overrekkelse og nektelse av borgerrettigheter til kanadiske borgere. Trudeau vil også være oppe for fordømmelse i FN og av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Ironisk nok, hvis han var en statsminister i Afrika eller Asia og gjorde nøyaktig det samme som han gjorde ved å sette til side de sivile frihetene til sine politiske motstandere, ville disse fordømmelsene regnet ned. Men av en eller annen grunn ser ikke Justin Trudeau ut til å være i politiske problemer verken innenlands eller internasjonalt, i hvert fall så langt. Det er et tegn på at andre land i det en gang så frie Vesten har det nesten like dårlig som Canada.

Justin Trudeau er en tyrann. Han er den typen tyrann som USA ble grunnlagt for å motsette seg. Canada er selvfølgelig landet til nordamerikanerne som motsatte seg den amerikanske revolusjonen, så kanskje det passer at det ville være det første av de to landene som faller inn i tyranni. Men Canada har også en stolt tradisjon for frihet og respekt for menneskerettigheter og rettsstaten. Måtte det seire nå, mot den ideologiske sønnen og arvingen til Fidel Castro, Justin Trudeau.

Robert Spencer er direktør for Jihad Watch og en Shillman-stipendiat ved David Horowitz Freedom Center.

mandag 21. februar 2022

Årene går, de norske argumentene består..

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
Av Dan Odfjell
 
Spørsmålet blir, hvordan skal det bli etter hvert med vårt stolte Norge, vårt gamle fedreland? Når løgnaktige styresmakter sågar senest har lansert påstanden - ut fra sitt ståsted som ihuga «globalister» - at vi nasjonalister er både anti-statlige, og verre enn det.. Nei, vi er aldeles ikke anti-statlige - om enn klart skeptiske til EU og til ytterligere fremmed innvandring -  en ærlig sak på tvers av politiske-korrekte-myndighets-hensyn. Og nasjonalister, det har vi vært siden EU-avstemningene som vi vant i to runder. Men årene går og etterpåklokskapens tid synes for lengst å ha «innhentet» våre feige myndigheter. Som fremdeles virker ubehjelpelig i å beskytte oss; alt vi ber om. Skal Norge som nasjon flaut gå tapt som fregatten Helge Ingstad til bunns i fredelig smult farvann? Er der her en slags parallell i vår samtid?
 
Mitt ankepunkt: Politikerklassen synes opptatt av seg selv - landet kun meget kortsiktig - og den enser knapt folkedemokratiets behov og stusselighet. Våre iherdige, folkelige argumenter vekk-sensureres, eller vi slipper ikke til i riksmediene i det hele tatt; av staten bevisst ensidig finansiert. Og det samtidig med det tapte frie ord og en eksisterende opposisjon som behandles ikke ulikt det gamle Sovjet. Alle triks i boken brukes til å holde oss vanlige innbyggere u-informerte og slavebundet. Alt mens våre milliarder fra olje-virksomheten spredes til korrupte aktører den ganske verden over. Samt lokalt, at «nye nordmenn» (det sikkert grunnlov-stridig) fremmes på bekostning av oss etniske, vi som bygget landet. Er dette hva som menes som vår rettferdighet, eller hva, for å skape maktens «nye verden» med oss som offer-lammet?
 
Vi nasjonalister er ikke anti-statlige; politikerklassen kun pretenderer det; samt FN-utopien om en fremtidig en-verden.. Noe det lett kan argumenteres imot, et politisk triks for å stagge og målbinde oss; allerede lenge indoktrinerte. Med sin politikk fremmer elite-politikerne oss etniske norske reelt utskiftet; dvs på lag med islamistene. Som representerer terror eller kriminell virksomhet hvor hen de slipper til. I fanatiske etterlevelse av den skriftlige Koranen. Jeg henviser i denne sammenheng til imamen i Malmø som nylig så berømmelig sa, ikke ulikt  hva muslimene allerede sier åpent i Frankrike: «Sverige er vårt, enten de vil eller ikke». Men NRK rapporterer ikke slike «uvesentligheter», og riksmediene advarer heller ikke folket om politikkens nedsider. Se, alle de offentlig finansierte er på lag med inntrengerne..
 
Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er nærmest som «politiske ektefolk», de har begge sveket sitt land og sitt etniske folk, som lovmessig og møysommelig bygget landet. Deres mandat og ansvar som statsministre var til beste for landet og dets innbyggere, ikke til EU eller fremmede, ei eller til det ennå mer korrupte FN. Et lands lover og folks tradisjoner skal respekteres, ikke politisk skaltes og valtes med. Vi kan ikke vente hjelp fra Vladimir Putin, ei heller fra hans kinesiske tilsvarende, for øvrig nasjonalister begge to. Ei heller kan vi stole på hjelp fra det diktatoriske EU; mest et tysk frihandelsområde blitt. Men svakt både forsvarsmessig og økonomisk og nå i klar oppløsning. Noe Norge må beskyttes mot for ikke å bli dratt med ned i dragsuget. Med våre energiressurser står vi sterkt og best alene; det har vi nasjonalister full rett til å hevde. Bevis oss feil, Jonas.
 
Men som vi ser, sprer «fridoms-protestene» seg i den vestlige verden, rett og slett fordi demokratiene forvitrer innenfra, gjennom elite-politikernes streben etter makt og fordeler, når de samtidig til de grader neglisjerer den lille mann og kvinne. Land etter land i den såkalte demokratiske verdenen vil gripe til unntaks-tilstander mot vanlige folk heller enn å stige ned av sin liberale høye hest, likt pappa-gutten Justin Trudeau i Canada, i sin falskhet. Menneske- rettigheter og individuell frihet gjelder ikke i kampen om makt.. Om nødvendig blir slikt kastet på historiens skraphaug. Det er skikkelige mannfolk som står frem, slike som lastebil-sjåfører, og andre yrkesutøvere som det moderne samfunnet trenger, som protesterer mot diktaturet. Med et Ap overtatt av akademikere har vi knapt arbeidere igjen å støtte oss på, knapt iallfall på skikkelige norske mannfolk. Der ligger Polen bedre an, ja Øst-Europa mer generelt, av mannfolk heldigvis fremdeles sterkt preget. 
 
Ukraina et godt eksempel: Senest misbrukt av USA og NATO til å stemple landet som under et militært angrep fra Russland. Nei, det har jeg liten tro på; maksimum ønsker Russland forståelig landfast adgang til flåtebasen på Krim. Det oppnår de, tror jeg, gjennom et lite land område i det østlige Ukraina utskilt, som allerede er Russlands-orientert og som snakker russisk. Slik Krim også var.  En løsning synes å være området omgjort til et lite «ikke-militært» område gjennom en traktat. At Russland ikke ønsker krig, er jeg overbevist om. Men det ønsker Joe Biden og hans lakeier for å unnslippe fokus på egne interne skurke-streker..
 
I sannhet synes alle de vestlige demokratiene til-rigget med udemokratiske styresett. Vårt norske stats-styre er allerede et skjult, nær uforanderlig diktatur. Kun i navnet er vi demokratisk - akkurat slik som Kina er kommunistisk - i navnet alene. Vi nasjonalister er klart imot Norge flerkulturelt omgjort. En nasjonal ulykke som best illustreres ved å referere til Sverige, som her anført. Ikke nasjonalistisk etterpåklokskap dette, Erna og Jonas, kun ubehagelig sannhet, 
 
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

søndag 20. februar 2022

De gamle stier

Av Olav Hermod Kydland. 

«Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den. Så skal dere finne hvile for deres sjeler», sier Herren i Jer 6,16. Det sies imidlertid videre at israelsfolket ikke ville vandre på den.

Spørsmålet om «de gamle stier» og hvordan en skal følge den, er et tema som det stadig studeres på blant enkelte troende. Da spørsmålet er svært aktuelt, vil vi komme med noen tanker i den forbindelse.

En vanskelig tid

Vi lever i en vanskelig og vond tid på mange måter. Den kristne enhetskulturen er borte, og pluralismen er den rådende filosofi. Relativisme og toleranse er nøkkelord, mens absolutte verdier er forkastet hos folk flest. De fleste er slaver under denne verdens ideologier, tanker, ønsker, lyster og begjær. Med andre ord drives de fram av tidsåndens diktatur. I stedet for å spørre etter en nådig Gud, spørres det og søkes det etter «brød og sirkus». Syndens og dødens krefter er i øyenfallende. Både i samfunnsliv og i kristenhet viser forfalls- og frafallskreftene seg tydelig. Spørsmålet tvinger seg fram hos enkelte: Hva skal vi gjøre? Alt virker så vanskelig og innfløkt. Makter vi å kjempe mot disse sterke og uhyggelige frafallskreftene?

Finnes det noen farbar vei å gi?

Guds ord gir det samme svar i dag som på profeten Jeremias tid:
«Spør etter de gamle stier ... så skal dere finne hvile for deres sjeler».

Et fast holdepunkt:

Gud være takk: Vi har et fast holdepunkt. Gud har gitt oss Den hellige skrift, Guds inspirerte og ufeilbarlige ord, som kan gjøre oss vis til frelse ved troen på Jesus Kristus (se 2 Tim 3,14 ff).

Guds tanker er høyere enn menneskers tanker (se Jes 55) For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud det for godt å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap» (1 Kor 1,21).

Denne verdens ideologier, tanker og ønsker er dennesidige, skapt av mennesker som står Gud og hans Ånd imot, og de skaper kaos og ufred blant mennesker. Selv om noen mennesker søker forløsning og lager sine egne forløsningsveier, så finner de ikke fram til Gud. De søker nemlig på feil sted. For det er ikke frelse i noen annen enn Jesus Kristus (se Apg 4,12).

Derfor er det maktpåliggende å forkynne Jesus Kristus som korsfestet. Selv om hele Guds råd skal forkynnes, må forkynnelsen av lov/evangelium, synd/nåde stå i sentrum. «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertes tanker og råd» (Hebr 4,12). Ja, loven skal forkynnes for å dømme hjertene, slik at synderen får bruk for frelsen i Jesus Kristus.

Beklageligvis hører vi ikke ofte en klar forkynnelse av lov og evangelium i dag, og konsekvensene av dette merkes hos enkelte som strir med tanken om frelsesvisshet, og forsamlinger som blir kraftløse og har lite nød for de ufrelste.

Dessverre ser det ut for at stadig flere bruker nye metoder for å få unge mennesker i tale. Drama, dans og moderne rytmemusikk anvendes for å nå verdens barn. Vi har ikke noen tro på slike metoder. Det kristne budskap er noe fullstendig forskjellig fra denne verdens tanker og ønsker. Det er en åpenbaring fra Herren, og bare ved «forkynnelsens dårskap» kan et menneske bli frelst, Derfor må det gamle budskap bli forkynt til vekkelse, omvendelse og et nytt liv. — Ved derimot å bruke drama, dans og moderne rytmemusikk, skapes fremmede tanker, assossiasjoner og følelser som leder bort fra Bibelens sentrale budskap om synd/nåde og et nytt liv og fører ikke til hvile for sjelene.

Apostelen Paulus advarer mot å skikke seg lik denne verden, men oppfordrer til en fornyelse av sinnet, så en kan dømme om hva som er Guds vilje (Rom 12,2).

La oss derfor holde fast ved «de gamle stier» hvor det på basis av Guds hellige Ord lyder en klar forkynnelse av forsoningen og rettferdiggjørelsen ved Jesus Kristus, og hvor Guds ånd får dømme og reise opp enhver troende synder til et hellig liv og tjeneste både i Norge og andre land.

Olav Hermod Kydland

lørdag 19. februar 2022

Klimavitenskapens natur og virkelighetsforestilling. En premissanalyse og undersøkelse av dens holdbarhet

Av WS.
 

«Science is a perception of the world around us. Science is a place where what you find in nature pleases you»

-Subrahmanyan Chandrasekhar

Premisset for denne fremstillingen er at de fleste forestillingene om «global oppvarming» og såkalt «drivhuseffekt» er skremselspropaganda, generell uforstand, men ikke holdbar vitenskap. Den karikerte konseptidèen klimaforskningen kommuniserer at CO2 virker styrende og nærmest utelukkende for temperatur som følge av at gassen absorberer, reflekterer eller attenuerer elektromagnetisk stråling som kommer fra jordoverflaten.

Radiative overføringslikninger utgjør det matematiske fundamentet og fysikkgrunnlaget angående vitenskapelige spekulasjoner om virkeligheten vedrørende elektromagnetisk stråling og dens interaksjon med annen materie. I klimavitenskapelig kontekst inngår disse matematiske konseptene i bildet beskrevet av Galilei: «Mål hva som er målelig, og gjør hva som er ikke målbart målelig».

Det følger likevel ikke som en nødvendighet at selve anvendelsen av denne matematikken er problemfri i tilnærming til objektiv virkelighet. Spesielt når det gjelder kvantifisering av forhold som betinger hverandre i et ekstremt komplekst samspill sammenlignet med hva som er mulig å dimensjonere i testrør eller eventult brukes til å forklare varmeutvikling i forskjellige metaller. Klimasystemet som subjekt ligger veldig langt utenfor kriteriene for konvensjonell vitenskapelig observasjon. I tillegg er komparativ kontroll av klimavitenskap en fysisk umulighet.

Det var derfor særdeles praktisk for «klimavitenskapen» å ta i bruk modeller som «kontroll» og samtidig noe de kunne eksplisitt kontrollere. Det prinsipielle formålet med modeller i vitenskapen er å beregne seg fram til en helhetsforståelse på bakgrunn av å ha isolert visse «enkeltmekanismer» innad i en større sammenheng enn hva teoretiske likninger på egen hånd er stand til å utrede.

I dag er disse mange tilnærmingene gått fra å være forsøkvise til å utgjøre nærmest udiskutable premisser og deriverte delta for effekten av «klimagasser».

Eksempelvis er (F= fa∗f∗ F{g►a}∗(1−Td) W/m² ⊨ Δ ln 2(C/C0) en representasjon på at forskerne har skapt sin egen versjon av virkeligheten som er enormt redusert og skalert ned for å teoretisk redegjøre at en dobling av CO2-konsentrasjon uten videre vil forårsake en forsterket atmosfærisk totalstråling på 3.71 Watt/m². Dette som følge av stråling som på ulike måter «hindres» i å stråle ut fra atmosfæren av «drivhusgassen» CO2, og andre. Enklere kan det nesten ikke sies.

Men helhetsbildet av denne modellerte «realiteten» er av liten vitenskapelig holdbarhet når det gjelder metodologi. Dette blant annet fordi temperatur er en meget kompleks og helhetlig faktor betinget av den totale dynamiske energiutviklingen og distrubusjonen i et kontinuerlig stabiliserende likevektssystem. Temperatur er ikke en umiddelbar og definerbar «enhet» man på relativt vilkårlig vis bare «plukker fra hverandre» ved å måle litt her, isolere noen faktorer her og der, eller å plusse sammen andre hypotetiske tall på bakgrunn av noe (helt) annet. En slik metodologisk fremgangsmåte er en hyper-reduksjonistisk tilnærming til vitenskapelig undersøkelse som gjerne skaper flere problemer enn forklaringer. Dette er mer ubredt i vitenskapens enn mange er i stand til å avsløre eller har interesse av å innrømme.

Som et illustrasjon på hvor reduksjonistisk slike tilnærminger kan se ut er Stefan-Boltzmannskonstanten (Watt/m² = 5.670373 x 108 x K4) relevant. Konstanten er et viktig komponent når det gjelder stråling og som i prinsipp kan brukes til å illustrere klimavitenskapens mange enfoldigheter. Konstanten viser til at når overflatetemperatur øker, så øker også overflatens strålingsevne, altså utstråling generelt. Sånn kan konstanten med rette brukes i forbindelse med å beregne økningen av strålingsgraden hos en overflate på bakgrunn av temperatur med mer.

Hvordan «klimavitenskapen» kommer frem til at dobling av CO2 minst skal føre til èn grads oppvarming springer på mange måter ut i fra den samme tekniske tankegang som å bruke Stefan Boltzmannskonstanten «retroaktivt» på stråling. Altså, i stedet for å finne strålingsgraden i form av varme på bakgrunn av temperatur, kan man matematisk bruke strålingsgrad for å regne seg fram til en teoretisk temperaturøkning på bakgrunn av brutto stråling og gjennomsnittstemperatur. Men selv om denne operasjonen er matematisk gyldig, er det ikke en logisk eller uten videre vitenskapelig holdbart i kontekst av hvordan det atmosfæriske systemet i realiteten fungerer med tanke på temperatur.

«Strålingsgraden» av å doble CO2 er stadfestet av «klimavitenskapen» å være +3.71 Watt/m². Dette har man angivelig funnet frem til ved hjelp av grundige analyser og et eget arsenal av modeller. Man kan også regne seg frem til et teoretisk temperatur på bakgrunn kun av SB-konstanten slik som nedenfor:

Jordens gjennomsnittlige emissivitet minus reflektivitet er her beregnet med 0.64.

Global snitttemperatur er 15° C. Av 5.670373 x 108 x K4 gir dette en gjennomsnittlig strålingsgrad på 250.1 Watt/m². Vi legger så til 1°C til 15° C og foretar samme operasjon. Resultatet blir 253.7 W/m². Differansen blir således 3.6 W/m², nært opp til klimavitenskapens deriveringer.. Vi finner så produktet av konstanten i form av temperatur ved 250.2 / 253.7 og får 0.98° C.

Denne vitenskapelige logikken er vesentlig lik den klimaforskningen foregir. Samtidig kan det meste i modellene spås eller tilnærmes etter behov og behag så lenge man mater uttrykkene sine med data og videre manipulerer dette etter hva som «best» underbygger hovedhypotesen.

En slik bakvendt «vitenskap» er på sine egne premisser vanskelig å arrestere for ordinære «feil». Grunnen til det kommer av at metodologien er såpass impregnert av egne premisser og modellvise operasjonaliseringer. Å dermed såkalt falsifisere en «regnemaskin» som kjører i vei med sine virtuelle programmeringer på et grunnlag av vitenskapelige «ubestrideligheter» som er lest opp og vedtatt, er teknisk sett ikke spesielt oppnåelig med konvensjonell vitenskapskritikk.

Mye av klimavitenskap er kategorisk inkonsekvent

«Klimavitenskapens» kvantitative tilnærming og bevisteoretiske paradigme henter frem hva som tjener dens inntatte hypoteser best på basis av hva den selv regner frem av evidens og ellers rasjonaliserer som representasjoner av naturens mekanismer.

Et meget typisk og tilsynelatende teknisk gyldig argument fra modellfanatikere eller prominente vitenskapsmenn som nobelvinner Robert Curl, som kommenterte at jo flere modeller og på bakgrunn av «loven» om store tall og gjennomsnitt vil sørge for en slags kalkulativ konkurranse mellom modellene som dermed kan sies å utgjøre at operasjonaliseringene forstås som falsifiserbare. Dette er på flere måter en urovekkende ukritisk uttalelse fra en som foregir å representere vitenskapelig disiplin.

Et mer anskuelig eksempel på klimavitenskapelig villfarelse er NASA og IPCCs såkalte energibudsjetteringer.

Kiehl, Trenberth, NASA-GISS og andre, har på bakgrunn av klimaforskningens fikserte forsøk på å demonisere CO2 vært såpass «uheldige» å ha fremstilt det som «fakta» at hele 79% av all varmeenergi som forlater jordens overflater visstnok skjer i form av stråling.

NASA-GISS er mer konservative i sin modell, og viser til 41% stråling og 59% annet.

Dette kan raskt regnes frem for å tydeliggjøre tankegangen bak tallene: [Energi ut: stråling 15+6=21 (21+7+23=51)21/51x100=41%] Kiehl og Trenberths fremstilling viser som nevnt nesten det dobbelte–hele 79% (398.2/503=79.3%). En meget betydelig diskrepans.

Selv om vitenskapen også er tjent med å ta feil for å så korrigere seg, er realiteten i undertiden den at konduksjon, konveksjon og gass kontrollert for trykk står for den dominante delen av både varmetransport og temperaturstabilisering i atomosfæren. «Faktafremstillingene» som surkler i mediene og fra såkalte «klimaeksperter» er i beste fall elendige og forsmedlige forklaringer av hvordan helheten i realiteten fungerer.

En hyptotetisk betydelig faktor, og noe som derfor selvfølgelig forsøksvis forbigås i stillhet av «forskerne», er såkalt metningsgrad av CO2 når det gjelder effektiv interaksjon med stråling innenfor tilgjengelige bølgelengder i atmosfærisk sammenheng.

Konvensjonelle eksperimenter vedrørende metningsgraden hos CO2, dog med begrensninger og svakheter i seg selv, stiller genuine og interessante spørsmål angående «klimavitenskapens» premisser som på sin side nå hevder at CO2 ikke har noen effektiv metningsgrad i det hele tatt!

Slik eksplisitt kritikk møtes ikke med den samme vitenskapelige «entusiasmen» av klimavitenskapen fordi om dette som så bare var marginalt holdbart ville implikasjonene medføre en drastisk fysisk begrensing innad i de logaritmiske uttrykkene og de linære målene klimavitenskapen har «kultivert». Dette til tross for at den teoretiske metningsmekanismen er tidligere anerkjent og testet, men dette var før klimakontroversene og krigen mot skepsis startet.

Å gå nærmere inn på de mange teknisk betingede og nokså omfattende begrensingene vedrørende de vanligste klimatiske modellene er meget viktig for å forstå de vitenskapelige manglene, men dette er omfattende i seg selv. Det kan snarere rakt oppsummeres at utregningene som pøser ut av disse syntetiske modellene er av mer vitenskapelig støy og forvirring enn hva de nødvendigvis bestiller av forklarninger angående virkeligheten.

Et generelt gjennomgående poeng, forsåvidt reist av IPCC og andre, er at klimamodellenes strukturelle kompleksitet samt andre tekniske begrensinger, i mange tilfeller tilsynelatende forverrer visse analytiske aspekter mer enn hva de bidrar til noen klargjøring av forholdene de er ute etter å undersøke. Modellene er altså både for «kompliserte», men også for enkle.

Det er samtidig viktig å legge til at de fundamentale problemene angående modeller ikke gjelder matematikk i seg selv. Matematikk og kvantifisering er ikke selve problemet, men bruken av dette som et vitenskapelig «argument» i seg selv kan fort bli det. Ergo vil den utelukkende bruken av modeller i effekt oppnå å utgjøre en type sirkelargumentasjon med appell til modellenes antatte tekniske overlegenhet og uttømmende vitenskapelige autoritet.

Klimavitenskapens feilforestillinger og svakstilte premisser under lys av logikk

Den største sannheten som er under mest anti-logisk bombardement fra klimavitenskapens høyborg er det at klimaet i realiteten opererer som et gigantisk likevektssystem i samsvar med alle faktorer som er av energi og mer.

Temperatur er i seg selv en dominerende faktor som på mange måter dikterer hvordan systemet finstiller seg selv og veier opp for forskyvelser av mindre faktorer. Dette er en fysisk virkelighet som blant annet indikeres av Le Chateliers grunnprinsipp, og det er generelt en av de viktigste stadfestelsene med størst begripelig relevans angående påstanden om at CO2 eller såkalte andre «klimagasser» i sine passive strålingseffekter skulle fungere styrende på klimaet.

Klimasystemet fungerer altså ikke på den kategoriske måten at mikroskopiske faktorer styrer den større makroskopiske utviklingen. Men dette kan enkelt feilaktig oppfattes og således fremstilles å være korrekt i kontekst av beleilig propaganda og løgnaktige utelatelser.

Systemet fungerer først og fremst på den geniale måten at varmetransport ut søker balanse med det som kommer inn, og varmetransport inn og ut av systemet betinges av hovedsakelig av systemets temperatur. Temperaturen er dermed systemets reelle styringsmekanismenikke såkalt betinget av CO2. eller noe annen enkeltfaktor foruten solkonstanten. Imidlertid har klimavitenskapen i sin fanatisme og feilslutning klart å vridd det til at CO2 er den såkalte «termostaten» for klimaet.

Klimasystemet fungerer heller ikke på den måten «drivhusgasser», i konkret effekt av sin «strålingsstruktur», virker betingende og distribuerende for selve varmetransporten og varmebeholdningen i atmosfæren. Det er en betydelig feilfremstilling. Og om hvis dette likevel var tilfelle, så ville en slik varmeakkumulering fremdeles være fysisk underordnet fenomener som inbefattes av konseptene vedrørende konveksjon.

Lignende generelle tekniske utelatelser og perverteringer av klimasystemets likevektsmekanismer kan eksempelvis illustreres med smeltingen av havis. Slikt vil evt. medføre lokal reduksjon av albedo, som igjen fører til mindre refleksjon, men som også betyr at havtemperaturen samtidig vil gå ned, hvilket så har èn eller opptill flere oppveiende effekter: Eksempelvis høyere generell absorbasjonsevne i havet og redusert lokal konveksjon som igjen fører til global varmeregulering. Vannmolekylet er sånn sett spesielt når det gjelder slike motgående reaksjoner og i varmetransporten forøvrig. Strålingseffekten av vanndamp skulle i forhold til det som bedyres som «drivhuseffekter» av CO2 gjerne føre til relativt høyere temperatur ved større konsentrasjoner av vanndamp sammenlignet med hva som er tilfelle med tørr luft. Men dette ser man faktisk ikke, og hva sier så det om de teoretiske strålingseffektene av CO2?

Varme er ikke det samme som temperatur, og utgjør per definisjon også en effektiv ekvibliristisk mekanisme som både kan raskt transporteres og omsettes der hvor energien «trengs» i systemet. Temperatur må forstås som den mest kontinuerlige faktoren som utjevner og betinger de fleste klimatiske forskyvninger. Synonymt med temperatur er dermed også stråling(varme) i likevektssystematikken, fordi høyere temperatur medfører høyere utstråling. Økt stråling og en økt konsentrasjon av gasser som molekylært attenuerer eller absorberer stråling vil også fremkalle andre oppveiende kjølereaksjoner på andre måter utenom økt konduksjon, konveksjon inkl. fordamping. Men slike intrikate likevektsmekanismer ignoreres, neglisjeres eller i beste fall misrepresenteres innenfor de enfoldige klimamodellene, og erstattes i stedet med annet av mye enklere og faktoriske beleiligheter.

Klimavitenskapens CO2-narrativ forestiller klima som en slags statisk og skjør mekanisme som er primært prisgitt èn enkeltfaktor og hvor at alt annet enn CO2 er «konstanter». Men det finnes heller ingen «spesielle» eller uavhengige konstanter i et likevektssystem foruten solstrålingen, og selv den kan naturlig nok variere relativt mye med tid.

Jordatmosfæren, som kan defineres som et «innholdsrikt» og flerfoldig likevektssystem, må likevel ikke misforstås som et låst system som ikke kan forandres. I et lengre tidsperspektiv medfører en mer omfattende likevektskompleksitet at uviklingen går langsommere og mindre i retning av ekstreme tilstander. Istider er en slik ekstrem tilstand med mange potensielle hypoteser og mer konkrete teorier om solen eller bevegelser i jordkjernen som evt. byr på variasjoner i magnetfelt.

Imens forfekter klimavitenskapen et grandiost narrativ om at verden er i ferd med å gå i oppløsning som følge av en logaritmisk temperaturuvikling betinget av en sporgass om ikke kjenner noen metningsbegrensinger eller forholdsmessige reaksjoner. Men denne «forklaringen» forutsetter paradoksalt nok at temperatur ikke er en styrende mekanisme i seg selv. Dette mildt sagt problematiske paradokset trylles på mange måter bort samtidig som fokuset flyttes over på andre faktorer som er mye enklere å propagandisere og «forske» på.

Selv med alle plausible og absurde hystereseeffekter inkludert, så er det snarere mindre og mindre som redegjør for at økning av CO2 ville logaritmisk styre temperaturutviklingen slik som klimavitenskapelige modeller fanatisk forsøker å fremstille det som.

Samtidig, at strålingspådrivet øker er ikke ubetinget evidens for at dette forårsaker temperaturstigning, men det minner snarere om en logisk og fundamental fysikkmessig feilslutning.

Det faktum at temperaturen stiger, og indirekte, at eksempelvis havet har steget i 20.000 år, har med å gjøre at temperatur er den likevektsmekanismen som ekviblirerer varme mest og mer stabilt enn andre mekanismer. Disse dynamiske mekanismene rår kategorisk over hva en statisk strålingsfaktor som CO2 i enhver ekstrem kapasitet er i stand til å betinge eller utvikle av temperatur.

At temperatur på bakgrunn av alle faktorer faktisk determinerer og stabiliserer selve temperaturen mer enn noe annet er for de fleste vanskelig å forstå eller visualisere, hvilket gjør det enklere å forslå inverteringer av virkeligheten; «eksempelvis» det å påstå at temperaturen på jorden «nå og da» determineres på bakgrunn av èn hendig og «ubegrenset» faktor, nemlig CO2..

Og allerede der i en mye større premissvis undersøkelse burde de aller fleste varsellampene og tivolilysene være slått av for klimavitenskapelsens teatralske meningssirkus og ensidige fokus. Fordi mer teoretisk primitiv og bakvendt fremstilt forståelse av hvordan klima og hvordan temperatur faktisk fungerer er vanskelig å finne opp, men vitenskapsaktivistene har altså greid å overbevise mange, inkludert mange såkalte «vitenskapspersoner» og ikke minst politikere og folk.

Sluttbemerkninger

For korrumperte og naive aktører i «klimakrigen» handler det om at modellene er idèelt optimalisert for å være strategiske verktøy slik at man kan nå sine opprinnelige målsetninger og at forskningen kan bekrefte sine inntektsgivende hypoteser. Vitenskapelig debatt er uansett ifølge forskere allerede avsluttet. Og derfor vil «klimavitenskapen» forbli inkonsekvent og inkonsistent i tillegg til at det hele er svært teknisk problematisk og bare delvis drøftet i formelle sammenhenger.

«Klimavitenskapen» er et grandios virkelighetsteater som illustrerer potensialet av menneskelige ignoranse og korrupsjon. Når modellene feiler omtales dette snarere en suksess eller noe som er «utfordrende» uten videre henblikk på selve konsepttilnærmingen. Dette til tross for at modellene mer enn noe annet oppnår å overforenkle, konferere og systematisk overvurdere sin tekniske presisjon relativt betydelig uten å forstå noe særlig mer enn egne hypoteser. Satelittdata her viser ingen dramatisk økning i temperatur. Temperaturmålinger har også vært gjenstand for juks, feil og metodemessig manipulering.

Såkalte «Climategate» I og II ga et visst mindre innblikk i den helt generelle falskheten og inhabiliteten hos visse klimaforskere, men har siden «heldigvis» gått fullstendig i den store glemmboka. Det må også nevnes at all satelittdata har sine egne tekniske begrensninger og ikke er så perfekte som mange liker å tro bare fordi disse kan sende dem bedøvende TV-signaler. Foregående målinger av f.eks solstråling samt stedsfortredere for historisk temperaturberegning kommer med store, om ikke kategoriske forbehold som ofte gjør at dette ikke kan fungere som noe pålitelig måling og referanse.

Blind tro på teknologi som noe ufeilbart og fantastisk er forøvrig noe av problemet med den utømmende «tilliten» folk tilsynelatende har til «forskning» generelt. Tillit er ikke et konsept man skal bevilge mye av til noen som helst type forskning. I vitenskapen «tror» man ikke fordi man skal kunne teste og helst basere fysisk ingeniørkunst på dens læresetninger som en fysisk bekreftelse.

Men «klimavitenskapen» forblir på de fleste måter en abstrakt og potensielt svært bedragersk forskning- og forretningsvirksomhet hvor falske premisser og gale utsagn er å forstå som en naturlig konsekvens av dens korrumperinger. Alt fra Michael Manns verdenskjente hockey-graf, latterlige kongresshøringer med betalte aktører til mer lokale «værutslag» som CICEROs nummer to, Bjørn Hallvard Samset, hvis fanatiske forestillinger farer med påstander om at å rydde opp i faktisk plagsom og giftig luftforurensing bare vil gjøre det «stakkars sårbare klimaet» mye mer utsatt for de store og skumle effektene av «folkemordgassen» CO2. En gass som av eldre, men offisielle estimater mente at mennesket står for hele 3% av årlige utslipp.

What historians will definitely wonder about in future centuries is how deeply flawed logic, obscured by shrewd and unrelenting propaganda, actually enabled a coalition of powerful special interests to convince nearly everyone in the world that CO2 from human industry was a dangerous, planet-destroying toxin. It will be remembered as the greatest mass delusion in the history of the world - that CO2, the life of plants, was considered for a time to be a deadly poison.

-Richard Lindzen

Litteraturliste:
Radiative transfer Chandrasekhar, S (Kahle/Austin Foundation)
Climate modeling through radiative-convective models V. Ramanathan, J. Coakley 1978
Introduction to astrophysical radiative transfer first edition  Robert J. Rutten  (1988)
National Research Council. 1979. Carbon Dioxide and Climate: A Scientific Assessment. Washington, DC 
Why models run hot: results from an irreducibly simple climate model C. Monckton W. Soon Earth Science (2015)
Climate Change Projections S.K.Jalota B.B.Vashisht 10.1016/B978-0-12-809520-1.00002-1
Climate Impact of Increasing Atmospheric Carbon Dioxide J. Hansen. Johnson 10.1126/science.213.4511.957
Radiative forcing of carbon dioxide, methane, and nitrous oxide: A significant revision (.) M. Etminan, G. Myhre
Advances in Heat Transfer Radiative Heat Transfer by the Monte Carlo Method  eBook ISBN: 9780080575810
Radiation Transfer Apresyan (1996)
Sensitivity of a regional climate model to the resolution of the lateral boundary conditions B. Denis R. Laprise
Kiehl, J.T. and Trenberth, K.E. (1997) Earth’s Annual Global Mean Energy Budget. Bulletin of the American Meteorological Society, 78, 197-208.
The Climate Catastrophe - A Spectroscopic Artifact? Heinz Hug (1998)
Thermal Equilibrium of the Atmosphere with a Given Distribution of Relative Humidity S. Manabe R.T. Wetherald
Carbon dioxide atmospheric vertical profiles retrieved from space observation using ACE-FTS solar occultation instrument  P. Y. Foucher, A. Chédin 10.5194/acp-11-2455-2011
The Relative Contributions of Emission Height and Total Absorption Dufresne, Eymet, 10.1175/JCLI-D-19-0193.1
IPCC Fifth Assessment Report AR5 (2014)