NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

fredag 31. januar 2020

Stefanus terror i Kina

Av Hallgeir Oppraak. 

At en kristen stiftelse støtter kritikk mot et kommunistregime, vil mange synes er godt forståelig og på sin plass, sett i historisk perspektiv. Men hva hvis samme stiftelse støtter en annen totalitær ideologi – og ber om midler og åndelig støtte for å fremme interessene til en hel befolkning – for det meste fredelige folk - i et land som tilhører denne ideologien? Og hva hvis «Stefanus» nå samtidig som de støtter muslimene og islam skulle sette inn massiv støtte  til alle kristne i landet som forfulgt – det fins påstått 100 millioner kristne i landet i dag?

Vel, Kina, er ikke forfulgt, men kinesere i Kina blir angrepet, av krefter som tilhører ideologien, og denne ideologien er islam. Og denne ideologien har ikke nøyd seg med bare dialog og det mange vil kalle «prat» eller rent tøv: De har drevet systematisk, voldelig terror, terror med sprengstoff, - de har drept og lemlestet et visst antall mennesker. De har slått til i midten av Midtens Rike, som kineserne selv sier. Hvor mange barn som er blitt drept og kvestet, vet visst ingen. Men terroren ser ikke ut til å gjort forskjell på folk.

Og kineserne har reagert, for det er de nødt til, som alle anstendige og til og med mer uanstendige regimer er nødt for å gjøre, i kampen mot terror. Kanskje har regimet gått for langt. Det er hentet frem beviser på at uigurene, i Xian Jiang-provinsen, som er muslimer, interneres i det som kalles konzentrasjonsleire eller omskoleringsleire – en praksis som ikke er helt ukjent i Kina, for langt tilbake.

Legg her merke til at Dagen, som MSM flest, aksepterer og promoterer betegnelsen «konsentrasjosleire». Dette ordvalget røper en underliggende strategi: Jo mer og jo oftere muslimer av ulike regimer pålegges å begrense denne ideologiens – dvs islams - fulle innhold, jo lettere blir det for slike som Stefanus-stiftelsen, og alle andre media i dag, å få lesere til å assosiere muslimer med jøder. Og ikke bare med jøder generelt, nei, med jødenes spesifikke historie under nazismen. Folk skal lokkes til å assosiere muslimens situasjon i dag med jødenes situasjon i Europa før den store forintelsen.

Dessuten er både arabere og jøder er semitter. Kritikk av islam, blir dermed assosiert med antisemittisme.

Videre: Nå ber uigurene Stefanus-stftelsen og andre europeiske organisasjoner om hjelp. Vet disse hva de gjør? Vet de hva hjelpen innebærer? Og hvordan begrunner de sin uforbeholdne støtte?
Svaret finner vi her, i en artikkel i Dagen 28.01.20:

«I dagens Kina forsvinner respekten for religiøse og etniske minoriteter, og det påvirker oss alle, sier Adiljan Abdurihim, sekretær i Den norske Uighurkomitéen, til Kristelig Pressekontor. Abdurihim peker på konsentrasjonsleirene, indoktrineringen, overvåkningen, interneringen og utreiseforbudet i Xinjiang-provinsen der de fleste uigurene bor.

«Likevel har kritikken fra norske til kinesiske myndigheter uteblitt», slik Abdurihim ser det. Frykten hans er at handelsforbindelsene Norge har til Kina er blitt så sterke at trosfrihet og andre menneskerettigheter må vike. Han har heller ikke tro på at muslimske land vil komme til unnsetning.

Stefanusalliansen, som jobber for trosfrihet og menneskerettigheter, deler Abdurihims bekymring over utviklingen i Kina.

Lisa Winther i stiftelsen tar til orde at organisasjoner som vil fremme trosfrihet bør bygge brede allianser og samarbeide mer på tvers av livssyn … rettighetene er universelle og alle skal få lik del i dem, sier Winther.

Winter tror at en livssynsuavhengig allianse for trosfrihet vil kunne redusere mistanken ulike grupper kan ha mot hverandre.

Dagen spør: – Hvordan balanserer dere behovet for livssynsåpent samarbeid med arbeidet for forfulgte kristne?

«… viktig at vi som en kristen organisasjon står opp for alle som lider urett, selv om de har en annen tro enn vår», sier Winther.

Dagen: Winter håper på mer samarbeid av det slaget som Abdurihim etterlyser. Men det forutsetter selvfølgelig at de alle omfavner hele bredden av trosfriheten, også når det gjelder retten til å konvertere fra én religion til en annen, understreker Winther. dagen

Kommentar: Forutsetningen for at bl a Stefanusstiftelsen skal lykkes med sin støtte, er med andre ord avhengig av at muslimer kan få retten til å konvertere. Hvis muslimene ikke får denne retten, har stiftelsens arbeid vært forgjeves, hvis ikke da stiftelsen er villig til å vente «til evig tid» på at islam skal forandre seg, - og bli bedre, på kristne premisser eller ut fra et vestlig verdisyn.

Winter nevner: Livssynsuavhengig allianse. Kommentar: Her trumfer lissyn og allianse kristentroen i sine grunnvoller. (Noe stiftelsen vil benekte. De er troendes til litt av hvert).

Slik artikkelen i Dagen er vinklet, kan man få inntrykk at det er Kina som er den store – voldelige - bremseklossen og undertrykkeren nå det kommer til opphevelsen av forbudet i islam om fritt å kunne konvertere.

Men det er ikke tilfelle. Det er islam som selv som knebler denne friheten. Og det er uomtvistelig. Vet Dagen dette? Man skulle ikke tro det, nei, og Stefanus-stiftelsen selv synes å mene at dette – tross alt - er et mindre problem. Det har lavere prioritet, og det blir verre: I hvert fall Dagen burde vite at islam på dette punktet nedlegger et absolutt, urokkelig og uforanderlig forbud mot religionsfrihet.

Straffen for apostasi er ifølge Allah og profeten dødsstraff og dette er det for en muslim umulig å forhandle om. Og ikke bare for muslimer, men – universelt – for alle ikke-muslimer.

Stefanus-stiftelsen ser imidlertid ut til å innta et meget avslappet forhold til dette faktum, et direkte utslag av den het tydelig undertrykkende og totalitære ideologien islam. Stiftelsen synes å være mer opptatt av å få vist for alle verden hvor snill og emosjonelt korrekt man er der i gården, enn av å fremme kritikk av islam. Ja, til og med saklig kritikk av islam proper.

Legg også merke til at Winter ikke ser ut til å være interessert i å skille og skjelne mellom «tro» og «livssyn». Gjør hun dette bevisst for å kunne komme i en slags forhandlingsposisjon, slik at det blir lettere og mer bekvemt å si at når alt kommer til alt, så er islamsk tro og kristen tro nærmest identiske? At både kristen tro og islamsk tro, når alt kommer til alt, liksom, bare er livssyn, begge to?
I så fall mener hun med Marx, som Kina bekjenner seg til, at alt er mulig å forandre til det bedre, henimot det klasseløse samfunnet, (etter en aldri så lite pen revolusjon, vil vi tro). Winter og hennes stiftelse bruker dermed marxistiske grunnforutsetninger mot islam!

I så fall kan Stefanus-stiftelsen, som Winter representer, beskyldes både for feighet og opportunisme. Og for at man helt bevisst og kalkulert legger opp til en slag fri flyt av gjensidig tillatte manipulerinsmuligheter. Ja, bent av kynisk valgte strategier og manipuleringsmekanismer. I sannhet et «subtilt» spill?
I så fall står kampen om hvem som til slutt viser seg å vinne i kampen om hvem som kan manipulere best og mest effektiv, på lang sikt. (Og da helliger målet midlene).

Artikkelen gir god grunn for leseren til å gå ut fra at det er dette som skjer, i virkeligheten. Og Dagen ser ut til å istemme, fortryllet inn i fundamental og kollektiv selvforherligelse. Dagen bidrar til kumuleringen: Det er alltid bedre og være mer emosjonelt korrekt, enn ikke - alltid. (Det minner litt om Allahu achbar –  «semper major» -  Allah er større enn … i det uendelige).

Er dette det riktige utgangspunktet for det man skulle ønske: En fruktbar religionsdialog? Og hva er  den beste forklaring på det som skjer?

Kan det ganske enkelt forklares ut fra den teori som kalles Oslo-syndromet? se Morken og oslo-syndromet

Kan det være at stiftelsen rett og slett lar seg lure, på denmest utspekulerte måten:
Se her om Jiadist Psycho


Lekene over vil vise mer om Stefanus-stiftelsens «liv og levned» i det siste. Dens strategi er alltid selvskadende sett i et større bilde, og skadelig for kristentroen generelt, i og med at de begrenser mennesket til en størrelse som hovedsakelig skal og må bedømmes ut fra i hvilken grad man klarer å mobilisere de riktige emosjoner og den mest «kledelige» servilitet, og alt dette ut fra den relative kontekst til enhver tid og i enhver situasjon, for å si det kort.

Se videre utvidet og mer kritisk analyse under følgende faktarute:  

(Først, altså,  litt selektivt bakgrunnsstoff – til oppbyggelse - fra Wikipedia:

Many media and scholarly accounts of terrorism in contemporary China focus on incidents of violence committed in Xinjiang, as well as on the Chinese government's counter-terrorism campaign in those regions.[6] There is no unified Uyghur ideology, but Pan-Turkism, Uyghur nationalism and Islamism have all attracted segments of the Uyghur population.[7][8] Recent incidents include the 1992 Ürümqi bombings,[9] the 1997 Ürümqi bus bombings,[7] the 2010 Aksu bombing,[10] the 2011 Hotan attack,[11] 2011 Kashgar attacks,[12] the 2014 Ürümqi attack and the 2014 Kunming attack.[13] There have been no terrorist attacks in Xinjiang since 2017. her

Et nifst scenario kan tenkes: Europa kan fort komme i den situasjonen som beskrives her, hvis man benytter ut Kina med Europa:

The government of the People's Republic of China identifies terrorism as one of "Three Evils" which also include separatism and extremism.[6] These forces are seen by Beijing as inter-connected threats to social stability and national security. In particular, terrorism is viewed as a violent manifestation of ethnic separatism, and separatism is understood as a corollary of religious zealotry.[6]
The government has embarked on strike-hard campaigns to suppress these tendencies, particularly in Xinjiang and Tibetan regions.[6]

I 2014 kunne man lese følgende: the security threats on China’s critical national infrastructure, primarily its railways, that emerged in 2013 and 2014 and how the violence that had previously been contained in Xinjiang has started to spread across the country. her

Hvordan vil Dagen og Stefanusstiftelsen stille seg i en slik situasjon? Ville de ha gitt uttrykk for at muslimer etter dette burde ha et unikt krav på særbekyttelse? Og ville Stiftelsen ha intensivert sin kamp mot islamkritikk og islamkritikere?

Today there could be well over 100 million Chinese Christians. All but 36 million practice their faith outside government control. Purdue sociologist Fenggang Yang has projected that China could have nearly 250 million Christians by 2030. The Communist Party numbers 90 million.

Some urban underground megachurches were shut down. Thousands of congregants were arrested and several prominent Protestant pastors received lengthy prison sentences. Earlier this month, the regime launched a nationwide campaign to eradicate unregistered churches.

Mr. Xi calls this policy “sinicization.” The goal is to make religions “instruments of the Party,” the Pontifical Institute for Foreign Missions asserts. The government confirmed this when it inadvertently posted internal documents—downloaded by ChinaAid, a nonprofit Christian human-rights organization—revealing that it intended to “contain the overheated growth of Christianity.”

Last year in Henan province, 10,000 Protestant churches were ordered shut, even though most were registered with the state. During 2018, more than one million Christians were threatened or persecuted and 5,000 arrested. Among them is an American permanent resident, Pastor John Sanqiang Cao, 60, who is serving seven years for “organizing illegal border crossings” to deliver aid in Myanmar. her

Og:

Three widely published cases involved the Zion house church network in Beijing, the Golden Lampstand house church in Shanxi, and the December 2018 raid of Early Rain Covenant Church in Chengdu—all targeted for harassment and closure.
The breadth and depth of the campaign against churches can also be seen by the highly unusual reaction of unregistered house churches in Beijing who issued a joint statement calling on authorities to respect freedom of religion enshrined in China’s Constitution. In six months by December 2018, more than 600 house church pastors throughout China had signed the document. her).

Stefanus-stiftelsen, og her Dagen, ser ut til vegre seg for å stille seg noen prinsipielle spørsmål og se de lange linjene i dette scenarioet, i stedet for å konsentrere seg om egeninteressen i dette å få fremstilt seg selv som særskilt from. (Det ville kanskje fornærme noen følelser og krenke noens ære).

Under ligger forestillinger om at det er nettopp dem som eier moralen uansett. De støtter de svake, uansett, ja vel, og da uansett hvilket juridiske og religiøse grunnlag og fundament disse svake er bundet av handler ut fra. Og uansett hvilke metoder disse svake faktisk bruker for å oppnå sine mål, eller delmål. Om så voldelige metoder.

Dette i sin tur innbyr folk til å se hykleriet som enten er der her og nå, eller det viser seg senere i enda større fokus og kontrast.

Stiftelsen ser ut til å sky konsekvensbetraktninger til fordel for rene intensjonserklæringer og forsøker på den måten å få frem og fremstille seg selv som moralsk uangripelig. Og så vil de ha folk med seg på denne maskepien eller forstillingen. Og ber om bidrag og støtte, idet man spiller på folks mer eller mindre åpne eller mer eller mindre tilsynelatende legitimt dårlige samvittighet.

Stiftelsen vet imidlertid at de selv, isolert sett, ikke kan assosieres med noen storskala fare for det kommunistiske regimet, i hvert fall ikke på kort sikt. Den er ikke stor og mektig nok til at myndigheten vil bry seg. I egne øyne kan Stiftelsen imidlertid få seg til å tro på en særlig utvalgt status som særlig betydningsfull, spesielt i menneskers øyne.

Stiftelsen tror med andre ord at de er trygge og ikke risikerer stort, samtid som egoet kan vokse «vilt, naturlig, i fred og komplett uhindret». Dette kan så i sin tur ironisk nok skjerpe deres forestillinger om egen universelle etiske fortreffelighet. De gjemmer seg bak sitt tros alt bagatellmessige bidrag de yter til muslimene, mens de egentlig er en salgs absoluttister, både på egne og muslimenes vegne. De makter sannsynligvis ikke å se at den støtte de gir til muslimene av andre kristne faktisk kan oppfattes som et angrep på kristentroen som sådan, og på dem selv personlig, og da seriøst og oppriktig inn til margen, både av de kinesiske myndighetene og av de fleste andre kristne i landet, mennesker som fra før av altså lider under myndighetens systematiske og vel planlagte og «kreative» splitt og hersk-strategi.

Slik legitimerer og oppildner stiftelsen de kinesiske myndighetene til ikke bare ytterligere forfølgelse av kristne i Kina, men også til mer intens forfølgelse av muslimene. Stefanus-stiftelsen gir med andre ord kommunistene mer på blod på tann, ikke mindre. Stefanus-stiftelsen ser ut til å ha en svak ledelse med uklare oppfatninger nettopp i verdispørsmål og ideologi. Den ser ut for å ha falt i den fristelse at tror de kan innbille folk at jo mer selvromantiserende og sentimental den er, jo større grep har de om virkeligheten. Den lever i egen boble, fjernt fra realitetene. I lengden er dette selve oppskriften på et tapsprosjekt og et avskrekkende eksempel på hvordan effektiv og sann misjon ikke skal drives.

Kinesiske myndigheter vil på sin side oppfatte den kristne støtte til muslimene som enda et angrep på dem – myndigheten - selv. De vil oppfatte at kristne og muslimer går sammen mot dem, for å undergrave dem både ideologisk og konkret politisk. Desto hardere tiltak mot både muslimer og kristne kan derfor forventes, stikk i strid med stiftelsen opphøyde intensjonserklæringer.


I sum vil slik sett Stefanus-stiftelsen fremme mer kristenhat i Kina, et hat som henter sin hjemmel i statlige, lovlig fattede vedtak, regler, normer og lover. Stefanus-stiftelsen bidrar selvsagt da også til at straffeutmålingen for brudd på lovene i de enkelte tilfeller blir desto lengre, tyngre og grovere fremover, både hva angår den enkelte og de juridiske personer de både direkte og indirekte representerer. 

Og bare som et bevis på av vi følger med og er ajour, se denne: Atrocities against Muslims: Leaked Documents in China

Hallgeir Oppraak

torsdag 30. januar 2020

Erna snakker Holocaust og samtid

Statsminister Erna Solberg og Siegmund Korn
på HL-senteret i Oslo fredag 24. januar.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Av Dan Odfjell. 

Under denne document-overskriften 25/1/20 skrevet av redaktøren selv velger jeg å gå rett på sak ved å sitere like godt først som sist fra førstemann ut i kommentar feltet, nemlig hva signaturen Aubo reflektert omtaler. Han påpeker åpenhjertig at han tror statsministeren egentlig snakker om er hatprat. Det gjør han på denne måten:

«Jødehatet er høyst levende i Norge, men det er ikke det Erna Solberg snakker om når hun nevner hat. Jeg mistenker henne for å være ute etter argumenter for innskrenkning av ytringsfriheten. Hun har gjennom Marrakesh-traktaten forpliktet seg til å undertrykke og bringe mot-stemmer til taushet. Forbudet hennes mot «hatprat» er hentet direkte fra Stalins lovverk. Hun vil innføre sharialover i Norge. Synagogen i Oslo er beskutt av muslimer, og muslimer  i sentrums-gatene har løpt rundet og ropt “drep jødene» uten at hun nevner det med ett ord. Hun styrer oss mot et totalitært og undertrykkende samfunn. Der ligger bekymringen».

En annen kommentator sa det slik:

«Det er Erna som importerer de største jødehaterne til landet, og så våger hun å snakke om å bekjempe hatet! Hva har Erna sagt til våre nye landsmenn og deres syn på jøder som beskrevet i deres hellige bok, jo ingenting. Derfor blir det hele bare politiske floskler. Erna har mistet all integritet, så hun passer godt med de andre integritetsløse i FN».

Til den andre kommentaren impliserer det at Erna Solberg ønsker seg karriereslutt i FN, kanskje sågar som generalsekretær, de siste mine ord. For så politisk korrekte og tannløse som hun fremstår gjennom utenriksminister papegøyen Ina Søreide virker det hele nærmest som en ansøkning til jobben. Vi reiser jorden rundt for støtte fra terror-regimer og andre til en plass i sikkerhetsrådet som ikke gavner det norske folket i det hele tatt. Store penger ødsles på oss fremstilt som noe vi aldeles ikke er og som bare direkte og indirekte vil koste oss ytterligere. Stormanns galskap dette. Erna er ikke folkets drøm, tvert imot.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

onsdag 29. januar 2020

Holocaust-markering i hykleriets tegn

Av Ragnar Larsen. 

Det tok Angela Merkel 14 år å besøke Auschwitz, hvilket vekker mistanken om at hun gjorde det fordi hun visste hun ville få en hovedrolle ved 75-årsmarkeringen. Merkel symboliserer en politikk som rommer alle de motsteninger som lar antisemittismen vokse i Vest-Europa. Det var av alle ting en forestilling i statsoperaen i Berlin mandag. Merkel snakker til den polske statsminister Mateusz Morawiecki som Merkel forsøker å disiplinere gjennom EUs organer. Polen hevder sin selvråderett og det vil ikke Berlin ha.
Foto: Odd Andersen/Reuters/Scanpix

Mandag, 27 januar, var det på dagen 75 år siden Den røde hær på sin frigjøringsmarsj vestover mot Tyskland var kommet til Oświęcim, en by i sørvestre Polen. 27. januar er innstiftet av FNs sikkerhetsråd som den internasjonale minnedagen over Nazi-Tysklands folkemord på jøder før og under 2. verdenskrig.

Jødeforfølgelsene startet straks Adolf Hitler kom til makten i 1933. Krystallnatten i november 1938 ble 1 400 synagoger brent, 7 500 butikker med jødisk eier ødelagt, 91 jøder drept og 30 000 sendt til konsentrasjonsleir. Forfølgelse av jøder var en av nazismens kjernesaker. 

I Auschwitz, som byen het på tysk, hadde tyskerne anlagt en fangeleir hvor mennesker som herrefolket ikke likte ble utryddet etter industrielle metoder. Det gikk for sakte å myrde folk ved skyting. I Auschwitz hadde gasskamrene og krematoriene en døgnkapasitet hvor 4 000 levende mennesker ble omgjort til aske.

Auschwitz ble selve symbolet på nazistenes folkemord – drap på sigøynere, homoseksuelle og funksjonshemmende, men fremfor alt jøder. Av Europas 10 millioner jøder ble 6 millioner ofre for Hitlers dødsapparat. 773 norske jøder havnet i Auschwitz. Bare 35 kom tilbake.

Det var ikke tyske okkupanter som arresterte Norges jøder, men det norske statspolitiet. Nordmenn arresterte nordmenn for tilintetgjørelse i Polen. Ikke i noe tyskokkupert land gikk innsamlingen av jøder så knirkefritt som i Norge. Danmark sendte sine jøder over Øresund til Sverige. Norge sendte sine til Auschwitz.

Antisemittismen var i Norge utbredt også før 1940. Jødehatet var ingen tysk oppfinnelse, men en del av norsk kulturarv. Det var i så måte typisk at grunnloven fra 1814 inneholdt et forbud mot at jøder i det hele tatt kunne komme til Norge.

Mandag møttes statsledere fra hele Europa og vel så det til minnemarkering i Oświęcim. Mange av dem holdt taler, mintes ofrene og fordømte Holocaust. Men mange av dem burde vasket munnen når de var ferdig – de er nemlig hyklere av første rang. De fører på hjemmebane en politikk som stimulerer antisemittismen og gjør lite for å verne jøder mot overgrep. Og bidrar ikke til å sikre Israels overlevelse, tvert om.

I land etter land meldes det om voksende antisemittisme. EU har utarbeidet en dyster situasjonsbeskrivelse. Fra mange europeiske land emigrerer jøder til Israel eller USA som siste skanse. En fersk rapport viser at ni av ti svenske jøder mener det år for år er blitt vanskeligere å være jøde. Flere svenske synagoger har sett seg nødt til å stenge. Synagogen i Oslo bevoktes av politiet. Så sterkt er det norske jødehatet blitt.

I 1948 fikk jødene sitt nasjonalhjem ved at FN etablerte staten Israel. Jødene hadde bodd der i uminnelige tider, men romernes innmarsj og senere muslimenes okkupasjon gjorde at jødene ble spredt for alle vinder. FN ga jødene deres land tilbake.

Politikere flest taler med to tunger. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er ikke antisemitter, men de støtter aktivt de krefter som ønsker å fullbyrde det Hitler & Co ikke rakk: Å utrydde det jødiske folket. Den norske stat er en betydelig bidragsyter til arabiske dødsskvadroner. Norske bidrag gjør det mulig å belønne arabiske drapsmenn som myrder israelere. Norge bidrar raust til Palestina-arabiske organisasjoner som i lærebøker til barn på Vestbredden og Gaza nører opp under antisemittismen. 

Vi har i Europa med voksende bekymring sett at nynazismen vinner terreng, men for jødene er det venstresiden som utgjør den største trusselen – ikke minst som pådrivere for økt muslimimport. Det er politisk korrekt i Norge å stimulere jødehatet.

Norske jøder har ingen grunn til å feste lit til skiftende makthavere.

Ral

(Artikkelen ble først postet på document.no 28 januar, 2020.)

tirsdag 28. januar 2020

Rødspettet regjering får det vanskelig

Av Ragnar Larsen - 24.  januar 2020. 

Fredag formiddag fikk Norge ny klimaminister. Straks begynte det å snø her i Trondheim. Denne sammenhengen er like troverdig som teorien om at klimaet blir bedre hvis folk lar være å spise oksekjøtt eller kjøre dieselbiler.

For øvrig handler dagens betraktning om Rødspetteregjeringen.

Etter at Knut Arild Hareide i dag ble samferdselsminister, har Norge for første gang på seks og et halvt år fått en statsråd med lengsel etter mer sosialisme i norsk politikk.

Hareide er kristensosialisten som på landsmøtet for halvannet år siden tapte kampen om Kristelig Folkepartis sjel. Partiformannen den gangen ønsket at KrF skulle menge seg med Ap og Sp - og få SV'ere, grønne kommunister og marxist-leninister som medgift. Men landsmøtet kommanderte i stedet «Høyre om!», gikk inn i Solberg-regjeringen og Hareide forsvant som partileder. Regjeringen gikk mandag i oppløsning, slik borgerlige regjeringer har for vane å gjøre - såfremt de ikke får katten av velgerne. 

KrF'ere som jubler over å ha blitt kvitt Fremskrittspartiet, kan ha gledet seg for tidlig. Den nye og rødspettede regjeringen har ikke løst sine indre problemer - de er bare overført til Stortinget, hvor Regjeringen mangler flertall. 

Når hverdagen melder seg for KrF, vil partiet se at Stortinget kommer til å omstøte vedtak i mang en KrF-hjertesak. Det kommer av at Frp ute av regjering ikke lenger føler seg forpliktet til å støtte
Granavolden-plattformen, erklæringen fra Hadeland som ledet KrF inn i Regjeringen i fjor vinter. Og med røde Hareide i Regjeringen vil Frp bli utsatt for mer distanseskapende retorikk som ikke vil øke Frp-lysten til å støtte Regjeringen.

Innstrammingen av abortlovgivningen for så vidt gjelder fosterreduksjon i tvillingsvangerskap blir omgjort av Stortinget. Det vil et flertall av Ap, Frp, SV og Rødt sørge for. Det kan også ligge an til utvidet rett til selvbestemt abort. Det vil helt sikkert bli flertall for eggdonasjon og assistert befruktning for enslige. Altså: I en rekke av KrFs hjertesaker vil politikken bli snudd 180 grader. 

KrF vil heller ikke nå frem i innvandringspolitikken. Et flertall i Stortinget av Ap, Sp og Frp vil sørge for at KrF ikke når frem med sitt primærstandpunkt om at enhver i verden som er misfornøyd med livet sitt kan få asyl og NAV-forsørgelse i Norge. Vi tviler også meget sterkt på at Ap/Frp/Sp vil være med å øke u-hjelpen noe vesentlig. 

Det betyr at KrF'ere som triumferte over Frexit kan ha jublet for tidlig.

Deltakerne i en flerpartiregjering vil alltid måtte leve med risikoen for å måtte gi seg i mange saker i bytte mot å vinne frem i andre. 

Frp måtte bite i seg mange nederlag. Nå er det historie. Uten å være fast støtteparti for den regjeringen partiet forlot, vil Erna Solberg & Co være avhengig av Frp-hjelp i Stortinget for å skaffe seg flertall. Det blir for Regjeringen ikke billige operasjoner. Frp's motytelser kan bli tyngre å svelge for KrF og Venstre enn det som forenklede partiideologer har sett for seg. Stortinget kan meget vel komme til å forsterke en politikk som rammer KrFs kjernesaker mer enn tilfelle var mens Frp var regjeringspartner.

Kristelig Folkeparti er ikke kvitt sine indre motsetninger. Den verdikonservative og borgerlig orienterte fløyen vil fortsatt være en torn i øyet på de mange i partiet som føler seg tiltrukket av sosialistisk tankegods. Mange KrF'ere ordlegger seg og tenker som om de er rekruttert fra en studiesirkel i SV.

Erna Solbergs rødspettede regjering blir ikke lett å lede - og enklere blir det ikke for regjeringspartienes talspersoner i Stortinget som skal skaffe Regjeringen flertall der.

Knut Arild Hareide har selv opplyst at da det i sin tid ble kjent på Rubbestadneset at gutten skulle begynne på Handelshøgskolen i Bergen, begynte folk å be for ham.

Det spørs om ikke folk på Bømlo bør folde hendene på ny.

Ral

mandag 27. januar 2020

"Flyktninghjelpen" og de kongelige i politisk samrøre.

Av Norvald Aasen. 

Til Jan Egeland, "flyktninghjelpen". 

Kopi til h.k.h. kronprins Håkon, Slottet. 

På Dagsrevyen den 13. januar, 2020 fikk vi se "flyktninghelpen's" Jan Egeland og kronprinsen, opptre sammen. Det var tydelig at Egelands mål var kongelig alibi for "flyktninghjelpens" plan for multi-etniske folkeforflytninger til Norge.

Mener du, Egeland, at det å trekke kongefamilien inn i dine prosjekt vil få folket i fyr og flamme for de kongelige og for dine prosjekter for folkevandringer? Skal ikke de kongelige holde seg borte fra politiske saker?

Jeg trenger ikke lenger undre meg på hva som er dine baktanker med å forflytte migranter og påståtte "flyktninger" til Norge. Jeg kan bare sitere Thomas Hylland Eriksen, en person som trolig befinner seg på samme ideologiske hylle som det du gjør: "Den siste hvite flekken består i å dekonstruere majoriteten og å gjøre det så grundig at den aldri mer blir en majoritet", mente han. Og dette er hans fremtidsplan for et av Norges to urfolk. Nordmenn skal altså ikke lenger være en majoritet i sitt eget fedreland! Og forfatteren Arild Dahl: "Hvor lenge må Norge være norsk?". Alt som hånd i hanske!

Så kan jeg minne om hva Fridtjof Nansen sa, en person som uttrettet mer for verdens reelle flyktninger enn hva jeg tror dere, Egeland og kronprinsen, noen gang vil bry dere om å gjøre. Jeg tror altså ikke at det er "flyktninger" sitt ve og vel som er din hovedagenda, Egeland, men heller den agenda som Hylland Eriksen ser som sitt mål i livet?
Men Nansen så: "Det å bringe sammen så mange mennesker av såvidt forskjellige raser, religioner og språk på en flekk vil bli et arnested for ufred og hat i fremtiden". Dette så han, og dette ser trolig også Egeland, men jeg tror ikke at du bekymrer deg noe om Norge i fremtiden skulle bli et arnested for ufred og hat? Her tror jeg nok at din internasjonale glorie betyr mest for deg?

Tror du at vi nordmenn, utenom den hjernevaskede venstreeliten, vil hylle kongefamilien for at de gir deg alibi for det som mange mener er dine unasjonale forsett? Kongefamilien er allerede ganske upopulær blandt mange nordmenn nettopp på grunn av at de har valgt side i den viktigste sak i vår nasjons historie. Og ventresiden, der mange ønsker å kvitte seg med monarkiet, bruker likevel de kongelige for alt disse er verdt overfor folket for å fremme sin egen agenda.

En annen sak er når du, Egeland, og dine hjelpere, også kongefamilien, oppnår deres forsett om å skape en fremmed-etnisk majoritet i landet mitt, så sitter både du og dine meningsfeller langt fra de problemene i hverdagslivet som dere har skapt for folket vårt. Det er den vanlige kvinne og mann av norsk ætt som vil få kjenne problemene, noe mange allerede gjør i dag. Men med alle dine venner innen FN, EU og andre internasjonale forum så vil du vandre rundt med din selvgode og selvlysende glorie der alle dine påfunn blir behørlig annonsert og dekket av en samstemt og venstrevridd media. Bortsett fra når det gjelder voldsgjengene med fremmed-etnisk bakgrunn, disse blir i stor grad unnskyldt, bagatellisert og tildekket av media, tildels også av politiet og den øvrige makteliten. Slik er et "demokrati som det norske".    

Jeg hevder: Nordmenn er i ferd med å miste sitt land - og landet er i ferd med å miste sitt folk.

Norvald Aasen, 
6983 Kvammen
14.01.2020

søndag 26. januar 2020

Om du bare hadde visst


Fra Øivind Andersens bok, "Ved Kilden". 

"Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke! da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann." Joh 4, 10

Dette ordet sier Jesus til et menneske som ikke søker Gud, et menneske som ennå lever midt i sitt syndeliv og er bundet av synd.

Det første som Jesus har å si til dette menneske, er at Gud har en gave til henne, og at denne gaven er Jesus selv.

Å bli en kristen er ikke å ta opp en utfordring, som det ofte sies i dag. Det er tvert om å ta imot en gave!

"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Joh 3, 16.

Gud vil at dette budskap skal ropes ut i verden til alle mennesker. Menneskene skal vite at Gud har en gave liggende ferdig for dem. Denne gave får de. Det kreves ikke noe vederlag fra vår side for å ta imot den. Og med denne gave følger frelse fra dom og fortapelse, den løser et menneske fra det syndeliv det er bundet i. Den gir et menneske evig liv og Den Hellige Ånd.

Det er ikke gitt noe større budskap blant mennesker enn dette!

Men det ser ut til at de fleste mennesker allikevel ikke er klar over at denne gaven ligger ferdig for dem. Da tenker vi ikke på de mange, mange som ikke bryr seg om å høre om den. Men vi tenker på dem som strever med seg selv for å komme i samfunn med Gud.

Når det er blitt alvor for dem at de må omvende seg til Gud, tror de at omvendelsen består i å ta opp alle slags utfordringer for å tekkes ham.

De tar så inderlig feil!

Det evige liv ligger ferdig for oss i Guds usigelige gave til oss [2 Kor 9, 15] - den gaven som heter Jesus Kristus!

Ta imot den, da er du frelst!


lørdag 25. januar 2020

Åpent brev til Hennes Majestet Dronning Sonja

Av May-Harriet Seppola. 

Jeg ser at Dronning Sonja og kronprins Håkon ber nordmenn å ta godt imot flyktninger.

Sitat:

"Vi må være sjenerøse overfor de som kommer til Norge og ikke kjenner kulturen vår, sier dronning Sonja til NRK i forbindelse med programmet Året med kongefamilien 2019.

Kronprins Haakon mener vi må tenke nøye gjennom hvordan vi debatterer, når det handler om ting vi er uenige om. Dronningen og kronprinsen møter NRK til en prat om noe de har felles engasjement for – innvandrere og hvordan mennesker med en annen bakgrunn skal finne seg til rette i Norge."

Spørsmålet er om de er villig i å la seg integrere.

Norges befolkning har ikke blitt spurt om de ønsker en kultur som er så milevidt fra vår egen.

I 1975 vedtok Stortinget noe de kalte midlertidig innvandringsstopp og gjorde det til en sak for statsansatte å bestemme hvem som skulle få bo og arbeide i Norge. Til alle tider har nordmenn selv bestemt hvem de vil ta inn i sitt hus eller lokalsamfunn. Denne ulovfestede grunnrettigheten ble grovt krenket overfor de såkalte tyskerbrudene som ikke bare ble fratatt sin konstitusjonelle rett til å bo i Norge med sin ektemake, men som også ble frastjålet sin formue av statsansatte.

Etter 1975 har det gått fra vondt til verre. Norge krenker ikke bare konstitusjonen, men også folkeretten. Vi har tiltrådt konvensjonen om statsløse personers rettslige stilling som gir statsløse rett til å oppholde seg og investere i Norge, men de statsansatte setter jesuittenes hemmelige Schengenpåbud over både statsforfatning og folkerett.

Mens gode nordmenn som har arbeidet betalt skatt og har funnet tilhørighet i Norge, og blir kastet ut av landet.

Sitat: 

"Roy Vega opplever det store marerittet. Hans kone blir utvist fra Norge etter 21 år. De har fire barn, og har ingen egen skyld i det som skjer. 

Min amerikanske kone Beatriz blir utvist akkurat nå, etter 22 år, 21 års ekteskap og fire barn i Norge – med absolutt alt av papirer og identitet i orden, plettfritt rulleblad og arbeids- og oppholdstillatelse gjentatte ganger – uten å ha løyet om noe som helst.

Beatriz er kun skvist i byråkratiets egenproduserte snubletråder, i en så komplett meningsløs prosess at virkeligheten definitivt overgår fantasien.»

De to møtte hverandre i 1998 i forbindelse med en konferanse i Roma. Hun er fra amerikanske Puerto Rico, er utdannet i kunsthistorie og kunstdesign, samt grafikk, og har blant annet satt opp store utstillinger på offentlige museer, i Washington DC Zoo, og andre steder, før hun kom til Norge i 1998.

Beatriz har vært scenograf for en rekke større teateroppsettinger her i landet, både i Olavshallen og i Nord-Trøndelag.

Vega sitter med bokkontrakter og arbeider på full tid i det historiske feltet. Han er Cand.philol med hovedfagsstudier i pedagogikk og historie. (Hovedfag på terrorisme og arabiske opprør i Midtøsten). Han har tidligere arbeidet som kulturjournalist. I tillegg har han bakgrunn fra Forsvaret, som offiser noen år, i jegerstyrker, beredskapsstyrker og Nato-styrker.

Roy og Beatriz Vega bor på Levanger med sine fire barn. Om få dager forlater Roy og Beatriz landet. Barna følger etter senere. Det er Utlendingsnemnda (UNE) som står bak vedtaket om utreisefristen 28. januar." 

Erna Solberg beskytter islamister og sørger for at en kvinne som har avskrevet Norges verdier blir fraktet inn i Norge med sine 2 barn, som overhodet ikke har noen som helst tilknytning til Norge der hun uttaler at hun ikke har samvittighet til at et angivelig sykt barn la være å hjelpe.

Fra alvorlig syk til angivelig syk. Deretter ble det dørgende taust. Dette er situasjonen rundt barnet til IS-kvinnen som utløste millioner av skattebetalernes kroner til henteoperasjon i Syria, og nå høye påløpende utgifter daglig her i Norge. Nå gjemmer man seg bak en angivelig tausehtsplikt. Men som Fredrik Solvang i NRK skrev på Twitter:
…hvor lenge kan @Regjeringen og @Utenriksdept nekte å opplyse om han faktisk er alvorlig syk og vise til «taushetsplikt i konsulære saker»?
Hver dag blir norske barn tvangsflyttet fra sine familier og hjem, men regjeringen har år etter år sittet og godtatt at norske barn blir solgt som varer til fosterforeldre og institusjoner uten lovlig vedtak.

Siden 2015 har det blitt sendt 35 barnevernssaker til EMD der barneministeren overhodet ikke lar seg berøre av de tragedier disse familier har opplevet.

Barn som kommer i fremmed fosterhjem, blir fratatt begge foreldre, besteforeldre og andre slektninger, venner, og ikke minst mister de hjemmet sitt og lekemiljøet der alle minnene som gir dem den nødvendige kontinuiteten i livet, befinner seg. Det kan som nevnt utløse en sterk sorgreaksjon, og de alvorligste psykiske utslagene kommer kanskje i voksen alder. Et barn som mister sin far eller mor ved død eller skilsmisse, vil i det minste ofte både få lov til å fortsette å bo i hjemmet sammen med den andre av foreldrene og opprettholde kontakten med alt det andre som betyr noe for barnet. Et fosterbarn blir alene med sin sorg i et fremmede miljø og bearbeider den derfor lite. Omgivelsene kan ofte bli lurt, fordi ikke alle barn viser sin sorg for omgivelsene, men pakker den inn inntil det oppstår en ny tapsopplevelse som den økte sårbarheten ikke mestrer.

Det foreligger en svært gammel og grunnfestet kollektiv livsløgn som går ut på at barn som bor i et dårlig hjem, vil få det bedre ved å bli fjernet fra hjemmet og langtidsplassert i et velkvalifisert fosterhjem. Den samme livsløgnen innebærer at disse barna skal få svekket sin tilknytning til foreldrene og bygge opp ny tilknytning til fosterforeldrene, og derfor blir samværene gjort meget sjeldne og kortvarige.

Mange har selvsagt svært vanskelig for å skjønne at de ikke gjør barna en tjeneste ved å fjerne dem fra et hjem som de mener er et svært dårlig hjem, og derfor ofrer man det knapt en tanke at man dermed utsetter barn for et potensielt meget skadelig tap som kan være langt alvorligere for barnet enn dårlig omsorg. Det er symptomatisk at man aldri ser i en sakkyndig uttalelse i barnevernssaker at den sakkyndige eller fylkesnemnda drøfter hvordan risikoen for barnet vil være etter omsorgsovertakelsen, bare risikoen før omsorgsovertakelsen. Man nøyer seg som regel med å fastslå at det foreligger omsorgssvikt, og dermed har fylkesnemnda og de sakkyndige livsløgnen som fasit og fastslår omsorgsovertakelse uten mer drøfting.

Livsløgnen deles av svært mange psykologer og psykiatere som opererer på barnevernområdet, i tillegg til barnevernets egne ansatte, og den styrer også departementets og NOVAs oppfatning.

Den svenske forskeren Bo Vinnerljung gikk i en avhandling gjennom egne søskenundersøkelser og den internasjonale barnevernforskningen, og fant klart at barna kom dårligere ut ved fosterhjemsplassering selv om de kom fra "utsatta familjer", og i beste fall like bra som om de hadde fortsatt å bo hjemme. 

Merkelig nok skjønte han ikke hvorfor. Problemet med livsløgnen er at den skygger for intellektet. Forklaringen på forskningsresultatene er jo åpenbar: Det å påføre barn den tapsopplevelsen og sorgen som fjerning fra hjemmet og plassering i fremmed fosterhjem innebærer, er i seg selv en enormt stor tapspåkjenning for barna. Samtidig ligger det i omsorgsovertakelsens natur at barna blir fullstendig hindret i å bearbeide sorgtraumet, fordi slik bearbeiding krever at barnet får opprettholde god kontakt med familien og det tidligere miljøet. Det skal meget store påkjenninger til i hjemmet for å gi barn så store psykiske skavanker som en omsorgsovertakelse gir dem. 


May-Harriet Seppola 
Haldenveien 1340
1875 Otteid

fredag 24. januar 2020

Når Bibelens ord gladelig blir erstattet med en kaffeprat

Av Hallgeir Oppraak. 

Av og til skjønner man litt mer, f eks at det kan være en lettelse og bruke «hen» i stedet for han eller hun, - eller «det». Jeg mener dermed ikke å gå god for bruken, men lar det står til, for denne gang. 

Spesielt kan bruken forsvares hvis man ønsker å skjule «hen»s identitet, og særlig da «hen»s kjønnsidentitet, vil jeg tro. Anonymisering kan av og til være svært fristende. Og spesielt når dette gjelder en ansatt på høyeste plan i statsapparatet, dvs i det apparat som konstitusjonelt og under herværende politikk utgjør Den norske folkekirke. (Min kilde står sto på trykk i en avis for kort tid siden).

Denne artikkelen blir derfor hengende i luften, for dem som ikke umiddelbart løser identitetsproblemet, men fortsatt ønsker å finne ut av hvem det er jeg snakker om. 

For det kan være grunn til å beskytte identiteten til noe av disse, siden de jo presumptivt uttaler seg på det offentliges vegne, også på «privaten». Det kan skade Statens og politikkens navn og rykte, hvis «hen» uttaler seg dåraktig, flaut og så manipulerende og selvgodt at enhver må kunne se det, og at man i flukt av en slik erkjennelse helst ser en annen vei, krysser gaten eller flykter inn i skyggen, hvis man skulle støte på «hen», i et smug. Om så midt på lyse dagen.

Men hva er det jeg skriver? Skal ikke offentlige personer kunne identifiseres? Joda, det hører umistelig til ytringsfriheten, dvs ytringsplikten, å identifisere makten. Uten denne plikten dør, som vi vet, demokratiet. Det er bare det at det føles en smule unødvendig å holde seg til prinsippet, for vårt formal her og i dette enkelttilfelle. Jeg er mer interessert i det store, generelle bildet, hvis sådant fins og kan øynes i det blå. Artikkelen handler derfor om makt og avmakt til folk som nok kan tro på en allmakt, men som helst vil være allmektig selv. Hvem vet om ikke en av de «hen»ene jeg nevner tror med Marqui de Sade at det «i naturen ikke finnes noen forbud»? Vedkommende tror kanskje at «hen» er utvalgt til å fylle tomrommet. Dessuten: Det dreier seg om sex eller erotikk og relasjoner, selvsagt. Farlig.

Men jeg skal ta for meg et par uttalelser «hen» har kommet med, offentliggjorte som de er, og takk for det. Vi trenger utluftning, vi trenger knagger å henge visse ting på, det er ikke av ringe betydning at vi får et visst innblikk i hvordan «hen» fungerer ansikt til ansikt, i kulissene, utenfor den pågående diskurs, litt avsides fra mikrofonstativene, i en diskurs som i høyeste grad handler både om verdslig og åndelig makt, eller åndelig avmakt. Viser det seg.

Det sier seg selv at det kan være ønskelig for folk flest å få stiftet et mer eller mindre intimt bekjentskap med folk i posisjoner, spesielt personer som er satt til å ivareta og legge til rette for sjelenes anfektelser, i håpet om evig frelse, eller fortapelse. Jeg tror at folk har et stort behov for fakta som kan danne et grunnlag for hva man skal mene om slike personer, selv om private forhold i utgangspunktet kan virke noe irrelevant, og som påskudd kun for «å ta» noen, som f eks å stille dem i latterlighetens lys, eller fordi det er behov for å se hvilke hersketeknikker dette menneske – gjerne hel åpenlyst og helt uten forbehold – benytter seg av., (i den tro at man er særdeles flink og oppegående i så måte). 

Vi skal respektere privatlivets fred og beskytte den fortrolige samtale, men her dreier det seg tross alt om et offentlig anliggende, to korte private samtaler som i praksis fungerer som – konkret og direkte - argumentasjon i den offentlige debatt. (Samtalen og fortellingen om den kan nemlig brukes som et argument i seg selv, uten at dette blir sagt eksplisitt). 
Det burde være i folks interesse å kunne lytte til disse argumentene, selv om de ikke fremføres offentlig i kronikker eller kommentarfelt eller på annen måte. «Den menneskelige faktor» teller både i og utenfor offentligheten, og der det står både offentlige og private interesser på spill, og da spesielt i spørsmål som angår den enkelte troendes «skjebne». Hva den enkelte skal mene, hva den enkelte skal velge, kort sagt: Argumentering omkring hva sannhet er og om hva Skriften sier og hvordan man skal forholde seg til den, i det daglige, overalt, og på lang sikt, ja, for evig.

En aktør forteller: Etter Kyrkjemøtet i 2018 skreiv eg – hen - eit ope brev til biskop «hen» – (en annen eller et annet «hen, altså) -  med ønskje om ordskifte knytt til bibelsyn. Brevvekslinga ga lite oppklaring, og det viste seg at biskopen neppe ønskte ein slik offentleg samtale, ettersom «hen» avrunda slik: «(...) kanskje vi skulle la samtalen gå føre seg også utafor avisenes debattsider? For eksempel over ein kopp kaffi og ein open bibel?» 

Mange vil nå utbryte: For et flott forslag! Dette må være fremsatt av en klok person – en hen - man bør ha all mulig respekt for. En «hen» med et ekte demokratisk sinnelag. Et menneske med stor selvinnsikt og folkevett, et tolerant menneske, et menneske som er villig til å lytte og gå i dialog. 
Alle fremragende dyder, ikke sant. Men «over ein open Bibel», da? Her foregir «hen» å være like åpen som Bibelen selv, nei, om mulig mer åpen enn Bibelen. Hun har nemlig fylt den med seg selv. Fylt den med åpenhet. Det betyr på folkemunne toleranse og empati. Korrekte emosjoner. Ikke rart at «hen» her vil ha med seg Bibelen, på kaffe og kos. (Det viste seg da også at en «åpen folkekirke» gikk av med seieren, for noen år siden. Og hvem vil vel «lukke» noen, utelukke noen, eller hindre folk i å være åpne? (Å være åpen for hva, er et underordnet spørsmål). 

Andre vil lett se at forslaget fremsettes av en person som har bestemt seg en gang for alle om at «hen» har rett, at «hen» selv faktisk er uangripelig både moralsk, politisk og teologisk. Og rent mellommenneskelig, ansikt til ansikt. Man vil med andre ord forstå at konklusjonen er gitt allerede før «møtet» begynner at «hen» her sitter musestille på definisjonsmakten og at hennes posisjon er sikker, og uten tvil, og at det er hun som har ryggdekning, og grep om den store konsensusen, slik den bør og skal være - ikke gjesten. Spørsmål om troen og Bibelen tar vi best på kammerset, med andre ord. Noe annet ville med stor sannsynlighet ha kunnet fornærmet noen. Særlig hvis det gjaldt særlig sentrale bibelske tekster.  

Man vil se at invitasjonen motiveres i et sterkt behov for å se «gjesten» steke i sitt eget fett. «Hen» vet at «hen» selv har et forsprang, en fordel i kraft av embete, at det er «hen» som representerer konsensus og selve makten, at det er opp til «hen» å avgjøre hva som er rett og hva som er galt. 
«Hen» innkaller reelt sett uformelt til muligheten for irettesettelse og oppstramming. Til tukt i hyggelige omgivelser. Offentlig. Det oppfordres til omvendelse og bot, til å skaffe seg mer korrekte emosjoner og til å bli en angrende og notorisk synder. Det dreier seg imidlertid om politisk underkastelse, ellers …  

Man vil se at «hen» her tiltar seg et tolkningsmonopol som i første omgang fremstår som romslig tolerant, men som alle like vel ser og vet representerer et høyst snevert, intolerant og høyst totaliserende paradigme, et paradigme som på sikt vil kreve blind underkastelse og, som en konsekvens, en sikker slutt på den ytringsfrihet som nettopp vil ta Bibelen på fullt alvor og takke for hele Bibelens budskap, ikke bare bruddstykker av den. 

Man vil se at «hen» er blind for den mulighet at hun kan oppfattes som mer interessert i makt enn sannhet. Man vil se at «hen» helt bortser fra at «hen» kan oppfattes som nedlatende og selvgod, og at «hen» i motsetning av hva «hen» selv mener, kan oppfattes som en manipulert brikke i et større spill, at hun har gitt etter for press fra en eller annen særguppe og lar seg styre av disse og at «hen» følgelig kan oppfattes som korrupt, og derfor i permanent behov for selv å kunne manipulere, som et middel for å hellige målet. Alt synes tillatt når det gjelder å oppnå det målet «hen» i sin egen fortreffelighet mener er politisk legitimt å tre ned over hodene og inn i hjertene på folk. (Mentale og økonomiske kostnader holdes her smiskende uuttalt utenfor regnskapet). «Hen» ser ikke muligheten for at det hun driver på med kan oppfattes som et forsøk på å undergrave folks gudstro, sett ut fra Den hellige skrift selv. 

Puh. «Hen» makter ikke å se at det hun gjør ikke er å by på «free lunch», men tvert imot på en mulighet for «hen» selv til å hovere, og, ja, fordømme. Både på mikroplan og mikroplan. «Hen» har, uten å skjønne det, gjort seg til en brikke i en større åndskamp hun selv oppfatter som en rent sekulær, politisk maktkamp. Kan man tvile på det?
Det dreier seg da ikke lenger om rett tro, men om rett makt-politikk, ikke om sannhet, men om hvem som kan posere best tjenlig for «saken». «Hen» foregir oven i kjøpet å beære sin gjest med sitt personlige fremmøte. Det røper en omsorg og en gest gjesten bør sette særdeles stor pris på, helst ved å ydmyke seg og takke for oppmerksomheten. Slik sett demonstrerer «hen» ikke bare sin ytre maktposisjon, men også det hun forutsetter gir henne en selvsagt mental rett til å føle seg overlegen og mer etisk høyverdig enn sin gjest, som hun går ut fra, som en selvfølge, allerede har tapt før «samtalen» har begynt og kaffebegeret tømt.    

Min kilde, aller aktøren her, legger så frem et annet, megetsigende, eksempel, som underbygger poengene:

«Same haldning dukka opp rett før jul der «hen» runda av ein debatt med en annen «hen», slik: «Kanskje vi heller skulle gå saman om noko som det verkeleg kan kome noko godt ut av: Å saman arbeide for at norske barn som sit innesperra i Syria skal få kome heim til jul?». 
Bodskapen er den same: å klargjera læra er underordna det å gjera noko, treffast, finna ut at vi «eigentleg» er samde, eller i det minste at ulike syn berre er nettopp «syn» og ikkje betyr så frykteleg mykje».

Eksempelet viser at «hen»s sentrum her i livet er «hen» selv. Hun ser ikke muligheten for at hun kan oppfattes som like naiv og komi-patetisk som overmåte narsissistisk. Hens egne – korrekte - emosjoner og lidenskap for empati, skal i sentrum. Her er hun nemlig uovertruffen, men da helt uten at hun roser seg av det, i klare ordelag. Det skal hun ha. Men det er bare det som mangler. 

Lærespørsmål er ute av bildet. «Hen»s overdrevne tro på seg selv og sin brilliante personlighet trumfer alt. Hvilken ideologi er det som egentlig driver denne «hennen»? Vel, det får vi ikke vite. Det er best å tie om slikt. Det kan forstyrre selvbildet og følelseslivet. Og åpenbare strategien. Hvilket hadde vært en mer eller mindre sann gresk tragedie. Og, obs, det er fortsatt mulig å si nei takk til romslige «hens» tilbud. Vi befinner oss ennå ikke i «corleone-land». Men om muligheten for at dette skal realisere seg selv før vi aner det, før eller senere, det lar jeg foreløpig henge i luften.

Hallgeir Oppraak

torsdag 23. januar 2020

I Norge handler nær alt om følelser

Av Dan Odfjell. 

Og Erna Solberg er selve kronvitnet på denne farlige farsotten: Om FrPs regjerings-fratredelse er hennes kommentar beskrivende: «Det er trist». Men trist for hvem? Ikke for store deler av folket som lenge har ønsket dette, samt forandringer. Dog om regjeringen var svak før er den ennå svakere nå. Det betyr enten Erna Solbergs avgang - eller henne endelig forsert til reell politisk diskusjon. Fordi Ernas strategi med å tilsidesette Stortinget gjennom en komfortabel flertalls regjering, er nå heldigvis er avsluttet. Det gjelder ikke minst den av henne lenge skjulte forkjærlighet overfor EU gjennom EØS, et stadig gnagende folke-bedrag. Samt innvandrings-politikken igjen sammen med Ap, som ingenlunde redder oss fra svenske tilstander - uten straks-tiltak lignende dem som den danske statsministeren har foreslått.

Det har vært en ulykke for landet at regjeringen lenge har tillatt følelsesstyrt ledelse foran landets beste, senest mht IS-kvinnen. Mandatet var å styre landet, dvs å gjøre det beste for fedrelandet. Altså, Ernas og enhver statsleders først plikt. Hverken hennes eller Trines eller andres irrasjonelle følelser skulle vært tillatt Norge styrende. Deri ligger dagens ulykke.

Jeg benytter anledningen til å påpeke at mannfolk-lignende menn må tilbake i sadelen for håndtering av muslimske menn. For i Norge vet de fleste at Ernas og Trines kvinne-prat både er og har vært totalt fånyttes. Eksempelvis, Norges statsminister er da ikke ansvarlig for barn i IS leirer, brakt dit frivillig av deres foreldre. Som et annet eksempel på mislykket følelsesstyrt lederskap kan nevnes den britiske stats-ministeren Chamberlain før den annen verdenskrig. Han forsøkte seg med dialog med selveste Hitler. Imidlertid var det Churchill som den gang resolutt måtte til for å redde Europa.

Avsluttende en liten refleksjon: Man kunne nesten ønske Norge tilbake i union igjen, dvs  underlagt det danske kongedømmet, bare for deres tilstedeværende og friske nåværende dronning... Les derfor document.no 18/1/20 og Hanne Tolgs kronikk under tittelen «Dronning Margrethe: Hvis man ønsker at bo i Danmark, skal man følge våres måte å leve på». Tenk om kristendommens høyeste beskytter i Norge også kunne bruke sin kongelige status og autoritet glitrende tilsvarende.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

onsdag 22. januar 2020

Erna Solbergs store nederlag

Av Ragnar Larsen - 21. januar 2020. 

Da Berlin-muren falt, sa Willy Brandt at «Det som hører sammen, vokser sammen». Med Erna Solberg-regjeringen er det motsatt. Den dreide seg om to konservative partier som sto seg godt sammen - helt til Erna Solberg åpnet regjeringsdøren for to politiske uteliggere. Slik påførte hun seg sitt største politiske nederlag. Det fire politiske partiene hører kort og godt ikke sammen, bare to og to.

Frexit - et stort nederlag for Høyre.

Fremskrittspartiets exit fra Regjeringen er et stort nederlag for Høyre og aller mest for Erna Solberg personlig.

Det var ved å gjøre felles sak med Fremskrittspartiet at velgerne i 2013 gjorde det mulig for Høyre å flytte inn i regjeringskontorene. Uten en allianse med Frp ville det ikke vært mulig for Høyre å bli regjeringsparti for sju år siden. 

Det tok tid for Høyre å komme til erkjennelsen av at ny regjeringsmakt bare ville bli mulig ved å gjøre Frp til partner. Carl I. Hagens parti ble lenge sett på som spedalsk av ledende Høyre-kretser. Kåre Willoch ville ikke engang omtale Frp som borgerlig parti.

Etter fire års samrøre i regjering med Kjell Magne Bondevik og Lars Sponheim, lot Høyre seg påføre partihistoriens største nederlag ved stortingsvalget i 2005. Frustrasjonen i Høyre var så stor at da Rogaland Høyre året etter holdt årsmøte, ønsket de ikke besøk av partitoppene Erna Solberg og Per-Kristian Foss. De ville i stedet ha en uavhengig observatør utenfra til å innlede årsmøtets debatt om den politiske situasjon. Rogaland Høyre ba denne spaltist gjøre det.

Vi visste godt hva Høyres grasrot ønsket å høre - og det fikk de. Vårt hovedbudskap var dette: Høyre må finne igjen sin verdikonservative arv og se til å komme til forståelse med Fremskrittspartiet. Det går ingen vei til borgerlig regjeringsmakt for Høyre uten Frp på laget. Slik Arbeiderpartiet har måttet forsone seg med SV, må Høyre gjøre det med Frp.

Vi har holdt mange foredrag i vårt liv, men aldri opplevd maken til respons. Vi ble avbrutt av spontan applaus 11 ganger. Nåværende nestleder Bent Høie opponerte, men ble raskt satt på plass av sine egne. En delegat tørket en tåre på talerstolen i begeistring og spurte: - Hvorfor får vi ikke høre sånne budskap fra våre egne?

Høyre slo etter hvert inn på den veien vi skisserte. En mektig upopulær rødgrønn regjering fikk avløsning i 2013. Solberg/Jensen-regjeringen ble tatt godt imot og fikk fornyet tillit etter fire år.

Men så begynte det å glippe for Erna Solberg. Hun utvidet Regjeringen med de politiske løsgjengerne Venstre og Kristelig Folkeparti. Det er her vi finner kjernen til Regjeringens kollaps. Fra en oppslutning på 48,8 prosent for de fire partiene ved stortingsvalget i 2017, ga siste ukes meningsmåling dem 35,7 prosent til sammen. Og dessuten: Sp har gått forbi Høyre som landets nest største parti.

Når Regjeringen med Høyre i førersetet innlater seg på å forhandle med en terrorist, har partiet dokumentert at verdikonservativ tenkning er stedt til hvile. Høyre burde stått på at barns situasjon er foreldrenes ansvar. Regjeringen burde klargjort at straks familien kom til Norge, ville barnevernet tatt hånd om barna - og Regjeringen umiddelbart sendt moren tilbake dit hun kom fra. 

Regjeringen er nå kommet i forlegenhet og vil ikke opplyse om guttens helsetilstand. I starten het det at han var «i livsfare». Så gikk det mange måneder og da ble diagnosen endret til «alvorlig syk». Nå sier Regjeringen at han er «antatt syk». Når kong Harald er syk, får offentligheten vite hva som feiler ham, mens et terroristbarn som leder til regjeringsendringer og nesten regjeringskrise skal ha hemmelig diagnose!   

Høyre bør ha lært at hvis en borgerlig regjering skal ha mål og mening, så må den føre borgerlig politikk. Det har Solberg & Co gjort i meget begrenset grad. Nå får vi på sett og vis Bondevik II-regjeringen i reprise med et sønderrivende valgnederlag i vente for Høyre. Som man reder, ligger man.

Skal det derimot føres en politikk som lener seg til venstresidens verdier, bør en heller overlate regjeringsmakten til partier som er eksperter på dette - de rødgrønne.

Ral

tirsdag 21. januar 2020

Hva er det som ligger bak og driver våre onde politikere?

Av Amund Garfors. 

Nå er det på tide at nordmenn våkner fra sin tunge tornerosesøvn og begynner å forstå hva som er i ferd med å skje i dette merkverdige landet som lar en kvinnelig terrorist, torturist og kriminell sette standarden i norsk innvandring og sikkerhetspolitikk. Nei, vi kan ikke lenger la korrupte politikere, globalister og lobbyister fortsette dette sviket mot sitt eget folk! Begeret er fullt!

For det er mye som ikke stemmer med denne kvinnelige IS-terroristen med et "sykt" barn. Her brukes barnet som ikke engang er født i Norge, som har en far som er somalier og drept på slagmarken, og denne moren som er pakistaner med norsk statsborgerskap, for ALT det er verdt. Der det norske passet hun hadde, ble kastet på bålet. Ja der hun forbannet seg på at hun aldri skulle returnere til de "vantros land"...

Men denne pakistanske IS-kvinnen, hun har spekulativt og kynisk utnyttet et barn, der t.o.m hun har klart å lure den norsk regjering trill rundt, og laget lurveleven, der Frp nå ser ut til å forlate regjeringen. Og det grunnet denne frekke og farlige IS-kvinnen og som har norske globalistiske krefter på sin side, fra MDG til FrP. Og som har kjempet for å få IS-terrorister "hjem" til Norge.

Ja, det er ganske frustrerende hva som skjer. Samtidig som vi sender norske soldater til Irak for å bekjempe terrororganisasjonen IS, så tar den samme regjeringen denne kvinnelige IS-terroristen tilbake til Norge. Et forferdelig kvinnemenneske fra Pakistan som har deltatt og bidratt til død og fordervelse av svært mange mennesker!

Problemet med FrP, det er at de vet ikke lenger hva de vil og hvorfor de sitter i denne regjeringen. Og det fordi de aldri har gjort leksa si. Derfor har de heller aldri visst hva de er med på, hvem fienden er, og der de lar seg trekke etter nesen. Ja de har slukt kameler i haugevis, etter at de gikk med i denne svikerregjeringen til Erna Solberg. Noe som har ødelagt FrP!

Ja sannelig later det til at Syrias president, Bashar al-Assad, har både større evne til logisk tenking, og mer moral enn våre politikere og organisasjoner med "humanitære" og moralske pekefingre som f.eks Erna Solberg. Men nå skal det ikke så mye til for å overgå norske politikere i logisk tenking og moral, sammenlignet med null, er som kjent, ethvert endelig tall uendelig stort.

Selv Assad klarer med letthet det, til tross for at han langt fra er noen speidergutt. Noen ideell statssjef er Assad neppe, men han overgår LANGT Erna Solberg & Co., som fører en ren ødeleggelse-krig mot eget land og en ren utryddelseskrig mot eget folk! Assad forsøker med litt russisk hjelp og redde begge deler, selv om noen av midlene og metodene hans ikke akkurat er mønstergyldige...

Alle med litt vett og forstand ser jo at Norge nå er på vei mot stupet med denne lite ærefulle regjeringen som FrP nå prøver å komme seg ut av. For første gang i vår historie, begynner det å se mørkt ut for vår framtid. Vi må snarest kutte ut denne sørgelige regjeringen som tilber disse globalistene og fyller Norge med utlendinger/muslimer som går her og gresser. Og uten å klipe i ærlig arbeid, der vi bruker enorme økonomiske resurser på denne galskapen som denne IS-kvinnen blir en del av.

Det er på høy tid at vi begynner å bygge opp et nytt nasjonalt/konservativt parti som ser at vårt fedreland dessverre er på vei mot avgrunnen. Og som ønsker å stoppe dette sakte selvmordet og gjøre noe med dagens galskap!

"Politikere" som denne forræderen i Venstre, Trine Skei Grande, sammen med Erna og denne guttungen Ropstad i Krf, de holder nå på å legge grunnlaget, sammen med småpartiene MDG, Rødt og SV, for en ny politisk styreform i Norge. De innfører hat, intoleranse og en dødskult, der de uten å blunke hadde brukt de fremmede til å drept oss alle, om de fikk muligheten. Dette gjør gjerne Erna Solberg, Skei Grande og denne Ropstad og andre "politikere" med påfølgende skadefryd og høy latter. Nei, det er ikke en dag for tidlig å dumpe denne farlige parlamentarismen som ødelegger Norge, og innføre direkte demokrati!

Vi lever i en svært farlig tid, der ondskapen er blitt legio, der landet har tatt imot titusenvis, ja trolig hundretusenvis som ikke vil oss særlig mye godt. De utnytter vår naivitet og snillisme, noe som vil koste oss dyrt og mye blod. Og vi har heller ikke noe parti som vil Norges beste lenger.

Siv Jensen har desimert FrP til en skjødehund for Erna, Trine og Ropstad. Og nå er IS-medlemmer på full fart inn i landet, fordi vi ikke lenger har politikere som ønsker å stå opp for sitt folk og sitt land. Men som går i terroristenes ærende og setter våre liv i stor fare.

Hva er det som driver disse menneskene i Høyre, Venstre og KrF, annet enn ren og skjær sykelig ondskap? Ja, som etter min mening styres av selveste Satan! Hvor lenge skal vi la dem få lov til dette? 

Erna og Siv har neppe det som skal til for å få slutt på galskapen. Særlig er Erna mer enn villig til å gjøre unntak for islam. Husk; de har ikke løftet en finger for å stanse godkjenningen av islamske trossamfunn, noe som ikke bare koster samfunnet millioner, men også er et grovt brudd av en rekke av våre lover.

Men de jobber for å oppfylle planen Agenda 2030, de jobber for FNs onde planer og EU sin ødeleggelse av Europa. De ledes av styggemannen, multibillionæren Soros som bare vil oss alle vondt. Og ikke minst Bilderbergerne som både Erna og Siv er medlemmer av, noe som er strengt forbudt ifølge Grunnloven.

Få dem bort! Jeg ser fram til at disse kjerringene kommer seg vekk fra landets styre og stell. Nok er nok!!

Amund Garfors

mandag 20. januar 2020

Se President Trump's anmeldelser om grunnleggende bønn i skoler

Fra Faith & Freedom Coalition. Tipset av Kirkehøyden.

Washington, D.C. - President Trump leverte merknader fra Oval Office om religionsfrihet og bønn i offentlige skoler. Presidenten fikk selskap av flere talsmenn for religionsfrihet, så vel som studenter som delte historier om religiøs diskriminering på skolene sine. Se hans fulle merknader her:


søndag 19. januar 2020

Soning og tilgivelse

Av Olav Hermod Kydland

- Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt” (Heb 9,22). 

Budskapet om soning ved blod går som en rød trå gjennom hele Bibelen. Da de første menneskene syndet, måtte et dyr late sitt liv for å iføre menneskene en kledning. Da israelittene skulle dra ut av Egypt, skulle hver familie slakte et lyteløst lam og stryke blodet på dørstolpene og den øverste dørbjelken. Da dødsengelen så blodet, gikk han forbi. 

Den grunnleggende tanke i all falsk religion er at mennesket selv må tilfredsstille guddommen ved egne gjerninger og offer. I Bibelen er det helt motsatt, for der er det Gud selv som tar initiativet til å sone menneskets synd. Det skjedde i den gamle pakt ved forbilder og i den nye pakt ved Jesu forsoningsverk. 

Grunntanken ved soning er at forholdet til Gud skal gjenopprettes, det som ble brutt ved syndefallet. Skal dette forholdet opprettes på ny, må det en soning til. Det vil si at et uskyldig liv blir gitt hen for skyldige. I den gamle pakt leser vi om forskjellige dyr som måtte late livet ved soning for folket. Guds ord sier: ”For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det” (3 Mos 17,11). Med andre ord: Uskyldig liv ble ofret for de skyldige og fungerte som en stedfortredende strafflidelse. I den gamle pakt skjedde dette forbildelig for den fullkomne stedfortredende strafflidelse ved Jesus Kristus.

På den store forsoningsdagen gikk ypperstepresten inn i det aller helligste og stenket blod på nådestolen og foran nådestolen til soning for seg selv og folket, for som Herren sier: ”For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder” (3 Mos 16,30). 

Utgytelsen av blod av bukker og okser skulle lære folket på en forbildelig måte at det måtte soning til. For Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd og misgjerninger. Men det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder, sier Skriften (Heb 10,4). Derfor kom Sønnen til jord i menneskers skikkelse for å utføre Guds vilje. Han ble vår yppersteprest. Ikke lik de andre yppersteprestene som først måtte bære fram offer for sine egne synder og deretter for folket. Men han var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene (Heb 7,26). Derfor var han ikke en yppersteprest som hvert år måtte gå inn i det alle helligste med blod, men Guds ord sier: ”Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning.” (Heb 9,12). Han var på samme tid både ypperstepresten og lammet, for han bar ikke blod av bukker og kalver inn i helligdommen, men han utgjød sitt eget blod. Det vil si han døde for å tilveiebringe soning for alle mennesker (1 Joh 2,2). Følgelig ved dette offer tok han bort alle verdens synder og vant en evig forløsning. 

Jesus Kristus er den siste Adam som gjenopprettet forholdet til Gud, som ble ødelagt da vår første representant, Adam, falt i synd. Hans soning gjelder alle mennesker for som menneske representerer han hele menneskeheten og som Gud har hans soning virkning for alle mennesker til alle tider. Dette er påskens herlige budskap: Alt er ferdig! Ta imot dette budskap! Forlik deg med Gud! 

Hvordan skal jeg få forlatelse eller tilgivelse for mine synder? 

Jesus har utgytt sitt blod for alle synder, men hvordan skal jeg personlig få mine synder tilgitt? Troende i den gamle pakt så fram til den tid da Gud ville fullføre sine løfter om frelse. De var klar over at synden skilte dem fra Gud, men Gud åpenbarte for sine åpenbaringsvitner om at Gud er en nådig Gud som på basis av soning, glemmer synder og utsletter misgjerninger. Grunnbetydningen av begrepet vi oversetter med tilgivelse eller forlatelse, kommer av et verb som betyr ”å sende bort”. Med andre ord synden og misgjerningene blir sendt bort fra den troende. Salmisten sier (Salme 103,12): ”Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss”. I Mika 7,19 tales det om at Gud skal kaste alle deres synder i havets dyp, og profeten Jesaja sier at Gud kastet alle syndene bak sin rygg (Jes 38,17). Profeten Jeremia sier at Herren vil forlate deres misgjerninger og ikke komme deres synder i hu (Jer 31,34). 

I den nye pakt (NT) forbindes syndsforlatelsen alltid med Jesus Kristus (se Apg 5,31; 13,38; Ef 1,7; 4,32; Kol 1,14). Jesus sier selv at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag (Luk 24,47). På grunnlag av Jesu Kristi blod som ble utgytt på Golgata kors for alle mennesker, kan nå alle få syndenes forlatelse. Guds hellige reaksjon mot synden ble sendt bort fra menneskeheten og rammet Jesus Kristus. Følgelig får alle som tar sin tilflukt til Jesus og lar seg døpe, syndenes forlatelse og dermed evig liv. Men de som ikke vil tro på Jesus, vil bli dømt etter sine gjerninger og kastet i ildsjøen med uoppgjorte synder, uten håp om syndenes forlatelse (se Åp 21,8). 

Syndenes forlatelse skjenker den troende forlatelse eller frikjennelse for syndens skyld. Derfor sier Luther: ”Hvor syndens forlatelse er, der er liv og salighet”. Dermed befrir syndenes forlatelse den enkelte fra en ond samvittighet og fører til fred med Gud i en god samvittighet. Påskens budskap er budskap om soning, forsoning, syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse ved tro for alle mennesker. Salige er de som tar imot frelsen i Jesus Kristus! 

(Bibelsk Tro nr nr 2-2010)

Olav Hermod Kydland