NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

mandag 30. september 2019

Document utgir «Normløst» av Kjell Skartveit

Vi slår et slag for Kjell Skartveits nye bok «Normløst – Hvordan radikal kjønnsteori erobret Norge» og gjengir her bokomtalen skrevet av Christian Skaug på document.no:

Folk i Norge som husker en generasjon tilbake, har i løpet av tiden etterpå vært vitner til noen sosiale forandringer som utgjør en ny seksuell revolusjon.

Den første seksuelle revolusjonen, som fant sted for to generasjoner siden, dreide seg i hovedsak om to ting: en større åpenhet om sex i offentligheten, og en radikalt større tilgang til uforpliktende sex takket være moderne prevensjons­midler. Sex trengte på godt og ondt ikke lenger å være så mye mer enn et nytelsesmiddel.

I årene som fulgte, må familien som institusjon sies å ha blitt svekket, først og fremst på grunn av det voldsomme oppsvinget i antall aborter og skilsmisser. Abort og skilsmisse er dessverre nødvendig av og til, men samfunnet har betalt en høy pris for det store omfanget av begge, all den tid fruktbarheten i de fleste vestlige samfunn nå er blitt katastrofalt lav.

Likevel forandret ikke den første seksuelle revolusjonen i seg selv så mye i de fleste menneskers prinsipielle syn på samliv og ekteskap. Den tradisjonelle familien med mor, far og barn forble en normgivende modell. Også folk som selv ikke levde etter denne modellen, kunne si seg enig i at den burde ha en spesiell status. Det er nemlig mulig å se lenger enn sin egen penistipp eller tilsvarende, og erkjenne at det å tilgodese familiene som er samfunnets naturlige byggesteiner, i lengden er sosialt fornuftig for alle.

Samtidig pågikk en kamp mot diskriminering av seksuelle minoriteter, som åpenbart var viktig fordi flere av deres medlemmer opplevde mye vondt på grunn av ufinheter, av og til også vold, fra omgivelsene. Denne kampen må i dag sies langt på vei å ha blitt kronet med seier. Reell diskriminering av homofile er i dag uakseptabelt. Heldigvis er det også blitt såpass sjeldent at unntakene er i ferd med å bli oppsikts­vekkende nyhetsstoff.

Ett eller annet sted på veien gikk imidlertid denne kampen over fra å være en rettmessig erobring til å bli et maktmisbruk overfor majoriteten med et tradisjonelt syn på samliv.

Nå, noen år senere, har det tradisjonelle, heterofile ekteskapet gått over fra å være normgivende til å bli en samlivsform det ikke er akseptabelt å gi spesiell status. I våre dager har man å anse alle samlivsformer med alle kjønns­identiteter som like bra, det å privilegere den tradisjonelle familien er nå å anse som diskriminering, og det er ikke engang akseptabelt å være kritisk til denne utviklingen eller flagge det tradisjonelle synet.

Hvordan i all verden skjedde denne andre seksuelle revolusjonen, som tegner til å gjøre enda mer skade enn den første?

Hvordan hadde det seg at folk en dag våknet opp og så at de kunne bli rettsforfulgt for å hevde ting de fleste anså som selv­følgelig­heter bare én generasjon i forveien?

Det som har pågått, er et identitets­politisk kupp, der store omveltninger er blitt gjennomført uten nevneverdig politisk debatt. Dette kuppet er temaet for Kjell Skartveits nye bok «Normløst – Hvordan radikal kjønnsteori erobret Norge». Boken, som allerede nå kan forhånds­bestilles, kommer om noen dager ut på Document Forlag, og forfatteren vil selv lansere den under et arrangement i Oslo den 10. oktober. Sett av datoen!

Skartveit tar utgangspunkt i partner­skaps­loven av 1993, som ble vedtatt med sikte på å gi homofile en trygg rettslig ramme om sine samliv, uten at det fikk alarm­klokkene til å ringe særlig høyt hos særlig mange. For de fleste må det snarere ha virket som et fornuftig punktum i en lang og til tider vond historie.

De aller færreste kunne forestille seg hvor mange flere mentale, ideologiske og juridiske barrierer som ville bli brutt i årene som fulgte. I 2008, femten år senere fikk vi en kjønns­nøytral ekteskapslov – en tanke som ville ha forskrekket de fleste bare få år i forveien, men som nå også har erobret Den norske kirke.

Men heller ikke dette, som forfatteren kaller en opphevelse av «den naturgitte koblingen mellom biologiske foreldre og barn», ble noe punktum.

I 2013 kom diskriminerings­loven om seksuell orientering, som skulle «fremme likestilling uavhengig av seksuell orientering, kjønns­identitet og kjønns­uttrykk». Loven inneholdt bestemmelser om delt bevisbyrde, slik at den som ble anklaget for opplevd diskriminering, uansett hvor reell, plutselig ble nødt til å bevise sin uskyld.

Forfatteren kaller den ideologiske utviklingen i disse årene formidabel. Denne nye revolusjonen bringer da også tankene hen på et tog uten bremser. I dag kan en mann forlange å bli ansett som en kvinne, men det stanser ikke der: Langs ferden dukker helt nye seksuelle orienteringer og kjønnsidentiteter opp, og alt har angivelig behov for et vern mot diskriminering som i realiteten blir en krig mot normaliteten. Det handler ikke lenger om vern av seksuelle minoriteter, men om identitetspolitikk og makt.

Samtidig befinner vi oss i en situasjon hvor det i praksis er forbudt å ytre seg kritisk til denne utviklingen, hvilket også utgjør en totalitær vending.

Det spesielle med denne historien er aktivister og embedsverk bereder grunnen for voldsomme endringer som aldri fikk nevneverdig politisk eller offentlig debatt.

Det å gå igjennom historien om det som skjedde, noe ingen har gjort med samme grundighet som Kjell Skartveit, blir dermed litt som å nøste opp i en kriminalsak. Boken hans fortoner seg da nesten også som en kriminalroman, hvor man spør seg når det neste sosiale eller etiske liket dukker opp.

«Mordvåpenet» fremfor noe ser ut til å være de såkalte Yogyakarta-prinsippene, som forfatteren gransker i detalj. Bare få dager etter at den kjønns­nøytrale ekte­skaps­loven ble vedtatt, kom regjeringen med en handlings­plan kalt «Bedre livs- kvalitet for lesbiske, homofile, bifile og trans­personer 2009–2012», hvor det het seg at Norge støtter Yogyakarta-prinsippene, som knapt noen hadde hørt om.

Prinsippene har stor ideologisk sprengkraft, konstaterer Skartveit, som kaller dem «en detaljert manual for hvordan kjønns­aktivister mener stater skal implementere den radikale kjønns­teoriens syn på kjønn, kjønns­identitet og seksuell orientering i sine respektive lands lovgivning». Han legger til: «Hadde man ikke visst bedre, ville man avvist påstanden om Yogyakarta-prinsippene som en konspirasjons­teori.»

Den innholdsrike boken ser videre på etiske konsekvensene av utviklingen og det inter­nasjonale perspektivet på saken, men går også inn på hvordan såvel Den norske kirke som Kristelig Folkeparti (KrF) har forholdt seg til denne revolusjonen. «Normløst» er ikke desto mindre en langt mer politisk bok enn en teologisk.

Skartveits verk er således uunnværlig ikke bare for den som har et konservativt syn på samlivs­politikk, men også for enhver som – uavhengig av eget ideologisk ståsted – vil forstå denne delen av vår nære historie.


søndag 29. september 2019

FOLKET HAR TALT

Av Per Haakonsen. 

Folket har talt. Åpen folkekirke har befestet sin stilling i Den norske kirke. For annen gang på rad har den fått absolutt flertall i kirkemøtet – kirkens øverste organ.

Ja, hva er galt med det, vil mange spørre, de er jo demokratisk valgt. Men Åpen folkekirke er en liberalistisk gruppe mennesker som omfavner verdier som går stikk imot Bibelen – særlig på seksuallivets område. Å vie homofile og lesbiske par er et hån mot Guds skaperorden og har ingenting med kristen tro å gjøre.

At Åpen folkekirke nå har fått flertallet med seg og kan gjøre hva de vil med Den norske kirke, får oss til å stille spørsmålet: hvem er det som skal bestemme i Den norske kirke? Er det de som bruker kirken eller de som står oppført som nominelle medlemmer?

Svaret burde gi seg selv. Det er selvsagt de som bruker kirken som også må bestemme i kirken. Slik er det i de fleste andre frimenigheter og trossamfunn. Men altså ikke i Den norske kirke. Her henter man medlemmene ut fra folkeregisteret uten hensyn til hvorvidt man tror eller ikke, deltar på gudstjenester eller ikke. Det eneste krav som stilles er at man er døpt.

Det sier seg selv at denne ordningen blir ganske så meningsløs når vi vet at nærmere 70 % av befolkningen ikke tror på Gud i det hele tatt eller er høyst usikker på om det finnes en Gud. Bare 12 % mener at religionen er svært viktig (Holocaustsenterets undersøkelse 2017). Bare 5 % leser daglig i sin Bibel og bare 4.5 % mener at Bibelen er Guds ord. 75 % av befolkningen leser sjeldent eller aldri i Bibelen (KIFO rapport 2017).

Vi må se i øynene at det norske folk er avkristnet og det gjelder også de fleste av folkekirkens medlemmer. En folkekirke var greit så lenge kristne verdier stod sterkt i samfunnet. Men det er ikke lenger tilfellet. Det norske folk er sekulært og har ingen andre guder enn seg selv. Derfor blir det meningsløst å invitere folket inn i kirkerommet for å bestemme hva der skal læres og tro.

Kort sagt, demokratimodellen fungerer ikke lenger dersom vi skal bevare kirken for den kristne tro.
Dette utløser spørsmålet: hvem skal ha stemmerett ved kirkelige valg?

Her må vi skyte inn at dette er et gammelt tema i norsk kirkehistorie. Helt fra midten av 1800 tallet har dette vært diskutert. Alminnelig stemmerett var i strid med kirkens vesen, sa biskop I.C. Heuch (1838-1904). Og han var en ruvende skikkelse i sin tid. Om de som på demokratisk vis var valgt inn i kirkelige organer sa han: Disse menneskene går ganske rolig hen og treffer bestemmelser som er helt i strid med den sanne tro, og det gjør de med den største frimodighet, for de er jo valgt til det!

Dette er jo ord som taler rett inn i dagens situasjon. 

Også Dagens tidligere redaktør Arthur Berg hadde samme mening som biskop Heuch. Det var prinsipielt galt å gi avgjørelsen i kirkelig saker til et organ som var blitt til ved demokratisk valg. Det var farlig å la staten styre kirken, men et demokratisk vagt flertallsstyre var enda farligere. De som skal styre i kirkelige saker må vise at de er kirkens sanne medlemmer og deler dens tro.

Til det er det bare å si Ja og Amen.

En nyordning betinger et kirkelig manntall. Men det burde ikke være en heksekunst. Det burde være fullt mulig å registrere hvem som bruker kirken og hvem som ikke gjør det.

En nyordning av kirken er nødvendig dersom vi skal beholde restene av den kristne tro her i landet. Det er ikke småting det står om. Det gjelder menneskets frelse og landets fremtid.

Per Haakonsen

lørdag 28. september 2019

Menneskerettighetene kommer fra Gud, ikke myndigheter

Av Spikeren - fra Breitbart

President Donald Trump ledet et FN-arrangement som promoterte religionsfrihet mandag, og minnet verdensledere på at alle rettigheter kom fra Gud.

"USA er basert på prinsippet om at våre rettigheter ikke kommer fra en regjering, de kommer fra Gud," sa han. "Denne udødelige sannheten er forkynt i vår uavhengighetserklæring og nedfelt i den første endringen av vår grunnlovs lov om rettigheter."

Trump bemerket at 80 prosent av verdens befolkning bor i land der religionsfrihet er i fare eller direkte forbudt, og ba om at verden skulle avslutte religiøs forfølgelse og løslate fanger som blir holdt for å bekjenne sin tro.

"Som president er det å beskytte religionsfrihet en av mine høyeste prioriteringer og har alltid vært det," sa Trump.

Presidenten bemerket at det anslagsvis blir drept 11 kristne hver dag rundt om i verden for å bekjenne sin tro.

"Gründerne våre forsto at ingen rettigheter er mer grunnleggende for et fredelig, velstående og dydig samfunn og retten til å følge ens religiøse overbevisning," sa han.

Trump lovte at USA alltid ville stå for religionsfrihet, og oppfordret alle regjeringer til å gjøre det samme.

"Vi ber verdens regjeringer om å ære hver menneskes evige rett til å følge sin samvittighet, leve etter sin tro og gi ære til Gud," sa han.

Trump ble introdusert på arrangementet av visepresident Mike Pence, som takket presidenten for å være den første amerikanske president som ledet en begivenhet på FN om religionsfrihet.

Pence anklaget spesifikt ISIS-terrorister og land som Iran, Kina, Nicaragua og Venezuela for deres overgrep mot mennesker av ulik tro.

Spikeren

fredag 27. september 2019

Slått i ansiktet for å snakke hebraisk i Berlin

Av Spikeren. 

En 21 år gammel israelsk turist ble angrepet og slått i ansiktet da han snakket hebraisk i Berlin-distriktet Friedrichshain-Kreuzberg, melder politimyndighetene. Politiet betegnet overfallet, som "Legemsbeskadigelse med antisemittisk bakgrunn", skriver Jerusalem Post.

Israelittene snakket med tre andre menn, som var i samme aldersgruppe, på hebraisk da 21-åringen ble angrepet foran en nattklubb. Den mistenkte overhørte mannen og angrep ham i de tidlige morgentimene mandag, noe som resulterte i ansiktsskader. 

Gjerningsmannen flyktet etter angrepet, men ble beskrevet av israelerne som arabiske av utseende. Politimyndighetene iverksatte etterforskning.

Tysklands innenriksdepartement bemerket at det har vært fire antisemittiske lovbrudd hver dag i den føderale republikken siden 2001.

I august spyttet to menn på Berlin-rabbinen Yehuda Teichtal og fornærmet ham på arabisk. I samme måned spyttet en mann og en kvinne på en rabbiner og hans to sønner i den bayerske hovedstaden München og betegnet dem som "Sh ... T-jøder." I følge en føderal parlamentsrapport om antisemitisme har 40% av tyskerne moderne antisemittiske synspunkter.

Den amerikanske ambassadøren Richard Grenell oppfordret fredag ​​forbundskansler Angela Merkel til å forby den antisemittiske terrororganisasjonen Hizbollah i Tyskland, hvis 1.050 medlemmer spredte antisemittisk ideologi. Det nesten 100.000 medlemmer sentralrådet for jøder i Tyskland ba Merkel i mai om å forby Hizbollah.

Merkel avslo ønsket fra sentralrådet for jøder.

Spikeren


torsdag 26. september 2019

Frykten for barnevernet

Fra May-Harriet Seppola. 

Jeg velger å reblogge dette innlegget til Gro Hillestad Thune fordi det er utrolig viktig at så mange som mulig skjønner hva som foregår bak lukkede barnevernskontor.

Mange er redde for represalier fra barnevernet. De sier til meg: «Vær så snill – slett alt jeg har sendt deg» og «Ta for all del ikke kontakt med saksbehandler!».

Det offentlige Norge har så langt valgt å slå en stor tykk forsvarsring rundt barnevernet – som om det var et verdifullt nasjonalt klenodium. Avsløringer i media av brutal uforstand i enkeltsaker blir unnskyldt som uheldige unntak, skriver kronikkforfatteren.

Gro Hillestad Thune
Menneskerettsjurist, tidligere dommer i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg

Storkammeret i Menneskerettsdomstolen (EMD) har med stort flertall dømt Norge for menneskerettsbrudd i en barnevernssak.

Prøv å tenke gjennom den belastning Trude har vært gjennom. Som ung mor trengte hun litt ekstra støtte og ble møtt av et hjelpeapparat som brutalt tok fra henne barnet og senere adopterte det bort mot hennes vilje.

Velferdssamfunnet sviktet sitt ansvar for å møte henne med respekt og medmenneskelighet.

Folkevalgte er forbausende lite opptatt av offentlige ansattes maktmisbruk.

På mødrehjemmet Vilde og i rettsinstans etter rettsinstans handlet det hele tiden om å få frem så mye negativt som mulig om Trude som person og mor.

Myndighetene strevde med å rettferdiggjøre hvorfor det var så tvingende nødvendig å beskytte sønnen mot henne som omsorgsperson.

En mors gjenvunne respekt

Finalen i historien er at det offentlige Norge i to omganger har kjempet for sin ære i Strasbourg ved nærmest å forsøke å meie ned et uskyldig medmenneske.

Det har man heldigvis ikke klart. Trude har virkelig satt seg i respekt.

Hvordan responderer vi som samfunn på en slik dom?

Myndighetene lover å studere den sammen med regjeringsadvokaten og se på hvilke justeringer som kreves. Vel og bra det.

Men for meg fremstår dette som nok et forsøk på å vike unna hovedproblemet: Det norske barnevernssystemet er gjennomgripende urettferdig, urimelig og barnefiendtlig.

Mange får god hjelp og mange ansatte gjør en stor innsats. Det skulle bare mangle.

Barn, foreldre, søsken og besteforeldre utsettes mange steder i landet for behandling i strid med både menneskerettighetene deres og ikke minst uten respekt for deres menneskeverd.

Folk blir desperate

Jeg vet dette fordi jeg i årevis har fått henvendelser fra mennesker som i sin desperasjon prøver å hente støtte, råd og hjelp nettopp fra menneskerettighetene.

De aller fleste som tar kontakt begynner med å si: «Jeg trodde ikke slikt kunne skje i et land som vårt!».

De beskriver nærmest Kafka-liknende opplevelser.

Det jeg selv har fått innblikk igjennom å analysere saksdokumenter, kontakt med fagpersoner og så videre er ganske enkelt rystende, og til å grine av.

Sannheten rundt det som foregår er vanskelig å få frem fordi så mange er livende redde for represalier fra barnevernet: «Vær så snill – slett alt jeg har sendt deg.» og «Ta for all del ikke kontakt med saksbehandler!».

Bestemødre nærmest hvisker i telefonen 

For meg fremstår det nå som det er to sannheter som gjelder:

Norge trenger mer enn noen gang et godt barnevernssystem som selvsagt ikke kan være feilfritt, men som i det store og hele ivaretar barnas behov på forsvarlig måte og som vi alle kan ha tillit til.

Barnevernet slik det er i dag er ubrukelig. De som ikke mener det, har ganske enkelt ikke nok kjennskap til hva som foregår i virkelighetens verden. Det er ganske enkelt ikke mulig å bedømme barnevernet uten å gå dypt inn i enkeltsaker.

Det offentlige Norge har så langt valgt å slå en stor tykk forsvarsring rundt barnevernet – som om det var et verdifullt nasjonalt klenodium.

Avsløringer i media av brutal uforstand i enkeltsaker blir unnskyldt som uheldige unntak.

Kritiske røster blir enten møtt med taushet eller feid til side som barnevernshatere, fordi de er for kritiske, for kristne, for familievennlige, for sinte, for usaklig og så videre.

Som om det skulle overraske noen at mennesker som utsettes for alvorlig urett og overgrep, kan bli både sinte og usaklige.

Barnevernets krise handler om noe så ubehagelig som maktmisbruk i det godes navn.

Kritikk fra internasjonale organisasjoner, demonstrasjoner over hele verden, alvorlige bekymringer fra et stort antall norske fagpersoner, fra fortvilede diplomater stasjonert her i landet, diverse alvorlige avsløringer i store utenlandske medier, avfeies med at her er det nok snakk om misforståelser siden norske barn jo har så mange rettigheter.

Men disse rettighetene er til liten hjelp for barna som hales skrikende ut fra mors fang eller legges i bakken av en gjeng politifolk.

Barneministrene vet

Selv har jeg gjort diverse forsøk på å overbevise den ene barneministeren etter den andre samt diverse stortingsrepresentanter om at barnevernets medarbeidere altfor ofte fungerer som konfliktskapende foreldrekontrollører istedenfor å bidra til trygghet rundt barn som har det vanskelig.

Slikt gjør åpenbart ikke inntrykk. Og det virkelig alvorlige problem at rundt fem barn om dagen blir hentet akutt av politiet, ofte på svært brutal måte, blir bagatellisert.

Det man absolutt ikke vil akseptere som problem er de mange barn som blir tvangsplassert utenfor hjemmet på et syltynt grunnlag altså i strid med minste inngreps prinsipp i EMK artikkel 8. Dette bortforklares med at hovedproblemet er at så mange ikke får hjelp.

Min sørgelige erfaring er at det å varsle om menneskerettsbrudd er som å snakke til veggen.

Min sørgelige erfaring er at det å varsle om menneskerettsbrudd og overgrep i helse- og sosialsektoren i verdens beste land å bo i, er som å snakke til veggen.

Barnevernets krise handler om noe så ubehagelig som maktmisbruk i det godes navn.

Det er forvaltet av mennesker som har til oppgave å hjelpe barn, som antagelig selv tror det er det de gjør. Dette prøvde jeg å si fra om i en kronikk her på NRK Ytring for et par år siden. Typisk nok førte den ikke til et eneste lite pip i NRK og ikke et ord i noe annet medium.

Makt i det godes navn

Makt i det godes navn pleier ikke å bli problematisert her i landet. Paradoksalt nok.

Som menneskerettsjurist har jeg i mange år registrert at vi i Norge er mye mindre bekymret enn i sammenliknbare land, for å gi helse- og sosialarbeidere rett og plikt til å bruke makt etter eget skjønn, nesten uten kontroll.

Folkevalgte på Stortinget og i kommunene er forbausende lite opptatt av offentlige ansattes maktmisbruk.

Det er også media og forskningsmiljøene. Det er liten oppmerksomhet på behovet for sikkerhet for dem velferdstjenestene er opprettet for å hjelpe.

Det norske barnevernssystemet er gjennomgripende urettferdig, urimelig og barnefiendtlig.

Alle overgrepene mot uskyldige barn og familier kan ikke lenger unnskyldes med at mange får god hjelp og mange ansatte gjør en stor innsats. Det skulle bare mangle. Men deres innsats rettferdiggjør ikke et system som ikke kan betegnes som annet enn dysfunksjonelt.

Stiftelsen Rettferd for Tapere har foreslått at Stortinget oppnevner en Barnevernkommisjon på linje med Gjørvkommisjonen og Lundkommisjonen.

Dette forslaget bør støttes av alle som er opptatt av et godt fungerende barnevern.

Norge trenger nå virkelig hjelp fra en slik gruppe uavhengige og kompetente personer til å beskrive svakhetene ved dagens system og peke på alternative veier fremover for å sikre flest mulig barn i Norge en trygg oppvekst.

Gro Hillestad Thune er også nestleder i Stiftelsen Rettferd for Tapere.


May-Harriet

onsdag 25. september 2019

– Kristen oppdragelse kan bli straffbart

Kjell Skartveit.
Tipset av Kirkehøyden. 

Vi gjengir her et intervju med Kjell Skartveit som ble publisert i Norge IDAG 30.08.2019.

Lektor Kjell Skartveit advarer om at radikal kjønnsideologi har fått sette et stadig sterkere preg på norsk lovverk de senere årene. Foreldre som lærer sine barn det kristne synet på mann, kvinne og ekteskap, vil snart stå i fare for å bli straffeforfulgt, tror han.

Kjell Skartveit er lektor, fast skribent for Document.no og politisk engasjert i Partiet De Kristne. For to år siden kom han med boken «Samlivsrevolusjonen», der han analyserer de ideologiske, etiske og teologiske konsekvensene av at Norge i 2009 fikk en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Nå er han snart klar med en ny bokutgivelse, en bredere videreføring av det samme temaet. Der tar han for seg hvordan den nye, radikale kjønnsideologien ikke bare førte til at ekteskapsloven ble endret, men har vunnet stadig videre terreng inn i norsk lovverk og offentlighet. Kjennetegnene ved denne ideologien er at kjønn ikke lenger skal defineres av biologi, men av følelser – og at ingenting som gjelder kjønn, seksualitet og samliv er normativt.

– Når man forstår dette, er det ikke til å undres over at vi i 2016 fikk en lov som tillater at man kan skifte «juridisk kjønn» bare ved å fylle ut et skjema, sier han.

Yogyakarta-prinsippene

Påtrykket mot lovverket i både Norge og andre land, kan spores tilbake til den indonesiske byen Yogyakarta i 2006, mener Skartveit. Der var en gruppe interessenter samlet om å utmeisle et sett med internasjonale prinsipper for hvordan menneskerettighetene skal anvendes på temaet seksuell orientering og kjønnsidentitet. Resultatet ble «Yogyakarta-prinsippene», som snart ble omfavnet av FN, og som Norge siden har forpliktet seg til å følge opp. I 2017 ble prinsipperklæringen utvidet med et tillegg som utvider kravene til statene som vil følge erklæringen. Offentlige nettsteder som Regjeringen.no og Norad.no uttrykker at Norge støtter Yogyakarta-prinsippene.

– Da jeg først hørte om dette, tenkte jeg at det hørtes ut som en konspirasjonsteori. At 30 mennesker på en samling i Indonesia skulle revolusjonere verden, høres jo for utrolig ut. Men når man begynner å lete, ser man at henvisninger til Yogyakarta-prinsippene dukker opp stadig flere steder, sier Skartveit.

I Norge ble endringen av ekteskapsloven et slags startpunkt for implementeringen.

– Da Stoltenberg-regjeringen la frem en handlingsplan en drøy uke etter at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt i 2008, sto det at «Norge bygger sitt arbeid på Yogyakarta-prinsippene».

Revolusjonær tenkning

– Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg leste prinsippene. Det handler om at vi må forstå menneskerettighetene ut fra et radikalt kjønnsperspektiv. Dette er en totalt revolusjonær tenkning om alt som handler om kjønn, seksuelt samliv, etikk og hvordan få barn. For det moderne mennesket finnes ikke kjønn eller normer, og enhver motstand mot dette er brudd på menneskerettighetene, beskriver Skartveit.

Prinsippene slår fast slikt som i vår del av verden er ukontroversielt, som at kriminalisering av homofili er brudd på menneskerettighetene. Men kravene går også vesentlig lenger. For eksempel skal angivelse av kjønn ikke lenger være med på identitetsdokumenter, fordi det er «overflødig» og ingen skal pålegges å få sin kjønnsidentitet definert på den måten. Alle mennesker, barn inkludert, skal uten ytre påvirkning selv definere sin kjønnsidentitet. Dette skal få praktiske konsekvenser på alle områder, som innen idrett. Der skal man få konkurrere i klassen for det kjønn man opplever seg som – riktignok «innenfor rimelige avgrensninger».

– IOC tillater at hvis du vil være dame, kan du delta i kvinnekonkurranser, såfremt nivået av testosteron er lavere enn det som er normalt for menn. Vektløfteren Laurel Hubbard fra New Zealand er nå 41 år, skiftet kjønn og ble dame da han var 31 år gammel, konkurrerer nå mot damer og vinner selvfølgelig. Han er aktuell for OL i Tokyo 2020, bemerker Skartveit.

Mener familien er truet

I proposisjonen til den norske loven om retten til å skifte «juridisk kjønn», henvises det til Yoyakarta-prinsippene, opplyser Skartveit. Det samme gjelder loven om forbud mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering fra 2013. Det året kom fire nye lover om likestilling og diskriminering. Innholdet ble senere samlet til én lov som erstattet disse fire i 2017. I regjeringens opprinnelige lovforslag i 2017, het det at den nye likestillings- og diskrimineringsloven skulle være gjeldende «på alle samfunnsområder, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold». Men unntaksbestemmelsen ble fjernet etter forslag fra Ap og KrF, kun med motstand fra Høyre og FrP. Argumentet var at Likestillingsloven fra 2013 gjaldt i familieliv, og at det var viktig å ta med videre av hensyn til diskriminering av jenter. Dermed er loven definert til å gjelde på alle samfunnsområder – og familielivet er ikke unntatt. Handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker krenkende på noen på grunnlag av blant annet kjønnsidentitet, er ulovlig og vil dermed kunne medføre erstatningskrav. Både KrF og Ap har tidligere avvist at loven vil kunne ramme tradisjonell kristen barneoppdragelse. Der mener Skartveit at de tar feil.

– I en tid der familiens suverenitet svekkes, så forstår en ikke at det å oppdra barn i klassisk kristen tro, faktisk er diskriminerende ifølge loven.

– Hvorfor?

– Fordi diskriminerings-loven legger til grunn en virkelighetsoppfatning som handler om at menneskers følelser definerer virkeligheten, at det ikke er noen sammenheng mellom identitet og biologi. Det er et dualistisk menneskesyn, som står i skarp kontrast til kristen tro. Når følelsene er blitt normgiveren, har man ingen bibel tilbake, sier Skartveit.

Loven rammer alt som virker krenkende.

– Vår virkelighetsoppfatning virker krenkende. Når du sier at noe er synd, vil det oppfattes krenkende for andre mennesker fordi du sier noe om deres identitet. Og det er den krenkede som definerer hva som er krenkende.

Skartveit tolker stortingsvedtakene som at flertallet av de folkevalgte «ønsker at norske barn skal oppdras til å tenke kjønnsløst». Kravene om at denne ideologien skal fremmes i skole og barnehage, blir også stadig sterkere.

– Det er ikke naturlig for jenter og gutter å tenke kjønnsløst, derfor må det tvinges inn, kommenterer han.

Straffeloven endres

Skartveit konstaterer at det neste som ser ut til å skje i lovverket, er at Straffelovens paragrafer 185 og 186 vil bli endret.

Paragraf 185 forbyr å fremsette hatefulle ytringer overfor noen som rammes av dem, og 186 forbyr diskriminering. En av gruppene som er nevnt i begge disse paragrafene, er de med «homofil orientering».

I fjor vedtok Stortinget et Ap-forslag om å inkludere «kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk» i lovteksten. Det hviler på Regjeringen å legge frem en ny lovtekst. Skartveit tror at man i det nye forslaget vil komme til å erstatte «homofili» med de nye begrepene. For disse to paragrafene er siste rest av lovverk der begrepet «homofili» er brukt.

– Når denne endringen skjer, vil vår tenkning som kristne være i strid med loven. For bak disse begrepene ligger den radikale kjønnsideologiens menneskesyn og ideal om normløshet, hevder han.

– Kan anmelde foreldre

Mens diskrimineringsloven har lagt grunnlaget for sivile søksmål og erstatningskrav, åpner endringen av Straffeloven for kriminalisering av en klassisk tenkning om kjønn og samliv, ifølge Skartveits forståelse. Og Straffeloven gjelder på alle områder.

– Hvis barn opplever at foreldrene forteller dem hva som er rett og galt, og så blir bitre på foreldrene etter oppveksten og vil ta et oppgjør, vil det ikke være vanskelig å anmelde dem, advarer han.

Da vil både erstatningskrav etter diskrimineringsloven og anklager om brudd på Straffeloven være aktuelle.

– Men vi har ikke sett eksempler på slike saker i rettssystemet de to årene diskrimineringsloven har vært gjeldende ...

– I Norge er miljøet relativt lite, men vi ser mange saker i utlandet. I USA, Canada og Storbritannia er politiet knallharde mot dem som uttrykker negative tanker mot transideologien. Og vi har sett saker som da en lærer på Stord for å beholde jobben måtte slette en Facebook-post der han var kritisk mot Pride, eller der en transkvinne med mannlig kjønnsorgan insisterte på å få benytte damegarderober. Folk ser dette og er livredde for å si hva de mener, hevder Skartveit.

– Hvordan tenker du at kristne bør møte utviklingen?

– Kristne ledere burde gått sammen og hatt en felles stemme. Det er noen enkelte stemmer på banen, men man samler seg ikke. Jeg tror det er en manglende lyst og evne til å gå inn i dette. Også mener jeg at kristenfolket burde støtte opp om PDK, fordi vi er det eneste partiet som står opp for dette, sier Skartveit, som er listetopp i Rogaland og andrekandidat i Stavanger ved valget i september.

tirsdag 24. september 2019

Likegyldighet er vår tids evangelium

Av Kjell Skartveit, 22. september 2019. 

"Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! 10  Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11  Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. 12  Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 13  Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 . Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. 16  Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!" (Johannes 15, 9-17)

Hva innebærer egentlig vår tids massive forsvar av islam og ønske om handlingsplan mot islamofobi? For mange synes dette arbeidet å handle om klassisk menneskerettighetsarbeid, som retten til religionsfrihet. Men kikker en nærmere etter, er det en ren ateistisk sekularisme som står fram. Det handler om å fjerne troen på det transcendente som sådan.

I torsdagens utgave av avisen Klassekampen skrev Lars Gule om islamofobi. Og selv om mange lesere her på Document finner Lars Gule lite troverdig, har hans analyser et stort nedslagsfelt, og hans forståelse av dette temaet deles av svært mange. 

Om islamofobi skriver han at den kjennetegnes av negative stereotype forestillinger om islam og muslimer og en essensialisert oppfatning av et islam som determinerer muslimers handlinger.
Men den prinsipielle konsekvensen av denne forståelsen sier ikke Gule noe om, for den er egentlig et angrep på hele vår historie og kristne kultur.

Som kristne er vi opptatt av livet med Gud, vi snakker om Guds kjærlighet, som dagens kirketekst fra Johannes’ evangelium handler om. En kjærlighet som forandrer mennesket til det bedre, og utallige er historiene om disse. Alt fra hele samfunn som endrer karakter, der æresdrap og hevn erstattes med tilgivelse og nåde, til den enkelte forbryteren som får begynne et nytt liv etter et møte med Mesteren. Vi er kalt til å gjøre det Jesus vil vi skal gjøre: elske hverandre. Troen har altså en tydelig konsekvens for våre liv.

Den virkelighetsoppfatningen som ligger bak kravet om en handlingsplan mot islamofobi, innebærer en avvisning av troen på religioners betydning. Man tåler ikke troen på at det finnes en sannhet større enn mennesket, at jødedommen og kristendommen har noe unikt ved seg, og at kristendommen viser oss jødedommens fullendelse. 

Kampen for en handlingsplan mot islamofobi er altså ikke en kamp for religionen islam, men mot religioner som sådan. Slik Lenin i sin tid angrep religionen fordi den sløvet tilhengerne, ikke fordi religionen inspirerte til gitte handlinger, skal vi nå forsvare islam fordi islam etter vår tids politikeres oppfatning ikke betyr noe for de troendes atferd. Det finnes nemlig ikke en gud å bry seg om.

Det er interessant at forsvarerne av en handlingsplan mot islamofobi aldri vil bruke den samme tilnærmingen til politiske bevegelser, men det gir mening dersom man kun bruker en materialistisk virkelighetsoppfatning. Da er det våre sosio-økonomiske betingelser som inspirerer til atferd, ikke hva vi tror på. Gi muslimer arbeid, barnehager og en Volvo, og de blir som oss. Det er i prinsippet vår tids trosbekjennelse.

Vi så det også tydelig da regjeringen utarbeidet handlingsplanen mot antisemittisme. Notatet fra KrFs politikere til regjeringen Erna Solberg handlet nesten utelukkende om den faren muslimers innvandring til Norge innebar for Norges jøder, men handlingsplanen var fri for religioners betydning.

Utviklingen går imidlertid fort. Den foreslåtte handlingsplanen mot islamofobi vil stille spørsmål ved enhver misjonsorganisasjons aktivitet. Hvorfor skal vi ønske å omvende noen dersom deres tro ikke har en betydning for det levde liv? En påstand om at muslimers gud er Treenighetens diametrale motsetning vil selvfølgelig også bli stemplet som islamofobi. En slik oppfatning impliserer nemlig tydelig hva islam handler om og leder til. Vi kan ikke lenger si at kjærlighetens Gud er Treenigheten, og den alene.

Fraværet av debatt om disse spørsmålene vitner om en kultur som ikke lenger tar religion på alvor, og det er i det perspektivet vi også må forstå aggresjonen mot bruken av begrepet snikislamisering. Dagens ansvarlige politikere driver nemlig ikke snikislamisering, heller ikke islamisering. Hva de bedriver, er en politikk preget av likegyldighet til hva vi tror på. Derfor kan heller ikke politikere akseptere at vi kritiserer en økning i antall muslimer, som om de burde forstått de negative konsekvensene alt dette.

Likegyldighet er vår tids evangelium. Det passer muslimer godt. For kristne og vår kultur er det veien til forfallet.

Kjell Skartveit

mandag 23. september 2019

Norge i FN

Statsminister Erna Solberg (H) i sikkerhetsrådssalen i FN.
Foto: Pontus Höök / NTB scanpix
Opprop:

Den nåværende norske regjeringen har gjentatte ganger understreket at den ønsker å forbedre forholdet mellom Norge og Israel. Så langt vi kan se har denne målsettingen ikke resultert i en endret holdning i Norges opptreden i FN. Vi får dessverre stadig nye eksempler på at Norge støtter opp under FNs og dets underorganisasjoners antisemittiske og antiisraelske strategi.

Et ferskt eksempel finnes i en resolusjon fra FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), som den 23. juli med stort flertall og under norsk lederskap, (Norges FN-ambassadør Mona Juul er nylig valgt til president i denne organisasjonen), i god FN-tradisjon vedtok å skille ut og fordømme Israel som det eneste landet i verden som krenker palestina-arabiske kvinners rettigheter på Golan, i Øst-Jerusalem og i Judea/Samaria.

ECOSOC vedtok totalt 20 resolusjoner i denne omgang. Kun én resolusjon (nr. 16) var rettet mot et enkelt land – Israel.  40 av 54 medlemsland stemte for denne resolusjonen, 2 stemte mot (USA og Canada), 9 avstod fra å stemme og 3 var fraværende. Norge stemte sammen med bl.a. Iran, Saudi Arabia, Yemen, Sudan, Egypt og Pakistan. Nevnte land kan jo ikke akkurat sies å være i fronten i arbeidet for å redusere krenking av kvinners rettigheter. De ligger snarere helt på bunn innenfor dette området, uten at noe blir nevnt om dette fra ECOSOCs side. Og enten vi liker å høre det eller ikke, er hoveddrivkraften bak dette islam og dens destruktive kvinnesyn.  

Resolusjonen påstår at Israel er den “viktigste hindringen” for palestinske kvinner “med tanke på deres fremskritt, selvrealisering, og integrering i utviklingen av deres samfunn.”

Man må jo lure på om dette er en dårlig spøk, men det er faktisk helt sant. Sannheten er jo at uten israelsk nærvær i disse områdene hadde situasjonen for kvinnene vært verre, ikke bedre. Vi er helt innforstått med at mange palestina-arabiske kvinner har det vanskelig, men det skyldes i all hovedsak dårlig styre fra PA-myndighetene. Det eneste som kan forbedre kvinnenes posisjon og status, er et mer konstruktivt samarbeid med Israel. 

Vi er forferdet over at slike løgnaktige resolusjoner vedtas under norsk lederskap og med norsk støtte.

Vi regner med at Norges holdning er forankret i Norges regjering/Utenriksdepartementet og ville være takknemlige over å få en forklaring fra statsminister Solberg eller utenriksminister Eriksen Søreide eller fra Israels venner i KrF og FrP. Er dette posisjonering i forbindelse med Norges kommende kandidatur til FNs Sikkerhetsråd? Hvilke andre hensyn kan ligge bak slike irr-rasjonelle holdninger? 

Dette bidrar jo bare til en ytterligere de-legitimering av hele FN-systemet. Det er et absurd teater helt uten rot i virkeligheten som drives fram av de muslimske og såkalte alliansefrie statene mens land som Norge blant andre, fyller rollen som ”nyttige idioter”. 

Jon Olav Østhus
Olav H. Kydland
Tor Henry og Irene Aase
Einar S. Bryn
Harald Husveg
Håvard  Lobekk
Bernhard Sunde
Torstein Svela
Steinar Handeland
Isak Skorpen
Nils Terje Aarsland
Olav Aarsland
Jostein Bjerga
Harald Claudius
Per A. Andersen
Olav Berg Lyngmo
Olav Stokka
Bjarne Bjelland
Mangor Goa
Einar og Mari Sunde
Gunnar Holth
Steinar Harila
Arne og Bjørg Bjerga
Harald Dahlstrøm
Magne Sunde
Gustav A. Gustavsen
Dagfinn Natland
Arvid og Kirsti Joramo
Bernt Laurits Vingen
Tom Dervola Oseberg
Eivind Gjerde
Eivind Lobekk
Edvard Lobekk
Arne Husveg
Ottar Østebø
Roy Trondsen
Erik Høiby

søndag 22. september 2019

Fra nådestolen vil jeg tale med deg

Av Olav Hermod Kydland. 

” – Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg om alt det jeg vil pålegge deg å si til Israels barn” (2 M 25,22).

Gud har bare en plass han vil tale med oss mennesker. Det er ved nådestolen. Nådestolen var lokket på paktens ark. Den stod først i Det aller helligste i tabernaklet, og senere i templet.

Arken var laget av akasietre og var trukket av rent gull, både utvendig og innvendig. På nådestolen sto to kjeruber med løftede vinger. Ansiktene var vendt mot hverandre og på samme tid vendt mot nådestolen.

Ypperstepresten gikk inn i Det aller helligste en gang i året, på den store forsoningsdagen (3 M 16, 1-34; 23,26-32. 4 M 29,7-11). Han var kledd i hvite linklær. Det hvite er symbol på forsoningsverket.

Mens skyen, som var et synlig tegn på Guds nærvær, dekket området mellom kjerubene og over dem, gikk ypperstepresten inn med blodet fra oksen og blodet fra bukken og strøk det mellom kjerubene på nådestolen.

Mens ypperstepresten foretok ofringen i Det aller helligste, stod folket utenfor. Men de visste at ypperstepresten i sin kledning hadde navnene på Israels tolv stammer på to onyks steiner på skuldrene, seks på hver stein. På kledningen hadde han også brystskjoldet som var foldet sammen og utgjorde en slags mappe. På utsiden av den var det tolv edelsteiner i fire rader med tre navn i hver rad, hvor Israels tolv stammer var inngravert på. Ypperstepresten representerte følgelig alle stammene da han bekjente folkets synder og strøk offerblodet på nådestolen. Derfor visste folket at ypperstepresten gjorde dette ikke bare for seg selv og sine, men for alle sammen.

Denne ofringen viste fram over til den dagen da det grunnleggende og sanne offer ble brakt for alle menneskers synder. Da var Jesus både yppersteprest og offerlam. Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet, som apostelen Peter sier (1 Pet 2,24). Det vil si at han bar seg selv fram som et offer for alle mennesker. Nådestolen var Golgata kors. Apostelen Paulus sier: ”Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort” (Rom 3,25).

I den gamle pakt måtte dyr, okse og bukk, late livet og dø i stedet for folket, en stedfortredende død. Men da Jesus Kristus kom gikk han ikke inn i helligdommen med blod av bukker og kalver, ”men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning (Heb 9,12).

Jesus ”led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle” (Heb 2,9). Jesus bar all verdens synd på sitt legeme og døde for hele menneskeheten. Han er vår stedfortreder. Jesus, den andre person i guddommen, som alt er skapt ved og til, og som holder alt oppe, kom i tidens fylde til jord og ble kjød, Gudmenneske. Han er sann Gud og sant menneske i en person. Da menneskehetens representant, Adam sviktet og falt, falt hele menneskeslekten i synd. Derfor måtte Gud Fader la sin Sønn stige ned til jord og bli menneske, den siste Adam. Han var menneskeslektens representant og sonet og døde en synders dø, men han var også Gud slik at forsoningen kunne ha sin virkning overfor hele menneskeslekten, fra Adam til det siste menneske som lever og ånder på jord.

Derfor kan vi si at han gjorde det for oss alle. Han sonet vår synd og betalte vår gjeld. Dette gjorde han på Golgata kors som er nådestolen hvor vi kan møte han. Der taler han til oss gjennom sitt hellige ord, Den Hellige Skrift.

Det er bare ved nådestolen, Golgata, vi finner en forsonet og nådig Gud. Noen forsøker å møte han andre steder som for eksempel i universet, det skapte, i historien eller på andre steder. Det er rett nok at det skapte vitner om en skaper som står bak alle ting, og historien vitner om en Gud som leder historiens gang (se Apg 17,25-30), men ingen kan møte en nådig Gud utenfor Guds Sønn. Nei, en nådig Gud finner vi bare ved nådestolen, Golgata. Alle andre steder møter vi bare en hellig og vred Gud (se Rom 1,18 ff.). Bare i Jesus Kristus møter vi en nådig og kjærlig Gud som fraregner oss våre synder og misgjerninger, og som tilregner oss Jesu Kristi rettferdighet.

Apostelen Paulus sier: ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve” (Rom 1,16-17).

Bare den botferdige synder som får møte Gud i evangeliet, finner en nådig Gud, blir rettferdiggjort og gjenfødt til et nytt liv og skal i evigheten lang prise det slaktede Lammet ved Lammets bryllups måltid.

Lammet, ja, Lammet dets vunder og sår,
Æren og prisen i evighet får!
Amen, halleluja! Amen”.
(Fredrik Boye 1750. Nr 904 v. 4 i Sangboken).

lørdag 21. september 2019

Fremtidskyklopen

Av Ten4. 

I fremtidens dystopiske, men realistiske verden er den enøyde sjefen.

Tenke seg butikkdøden. Nettbestillinger gjør at man unngår service-leddet. Altså de som sitter i kassa. Men fremdeles har man lager og transportkostnader som er svindyrt, slik næringslivskyklopen tenker det. Men hun er ærgjerrig, med sitt penge-og maktbegjær, og ser bare røde og svarte tall.

Bunnlinja er hennes gud, og tilbes daglig i en rituell oppsummering. Årlig må hun ha varetelling, som er en smertefull øvelse der tårene truer med å komme ut av de inntørkede tårekanalene fordi varelageret alltid er større enn "varer i arbeid" og hun er rasende på seg selv.

Men næringslivskyklopen har en sviende hevn i vente for snylterne som jobber for henne. Lagere kan nemlig automatiseres slik Amazon er på god vei, selv om de ikke helt blir kvitt disse utakknemlige insektene som jobber på lageret. De gnager på bunnlinja så det gjør vondt i årsmeldingene.

Men hun er ikke ferdig der. Transporten kan også utføres av roboter til lands, i lufta og til vanns. Ingeniør-kyklopene jobber med saken. Drømmen er å ha bare en ansatt, og det er direktøren. Hun kan være både direktør og eier. Da kan alle parasittene sparkes med et flir.

Men inntil det skjer, så må næringslivskyklopen ha to årlige møter med de ansatte.

1. Før juleavslutning:
- Denne bedriften går med overskudd på grunn av dere ansatte.
- De ansatte i denne bedriften er vår intellektuelle verdi,
   og selve grunnlaget for suksess fremover.

2. Lønnsoppgjøret til våren:
- Bedriften knaker i sine grunnvoller på grunn av store uforutsette utgifter,
   og "vi" alle må vise moderasjon skal vi beholde våre arbeidsplasser.
- Folk må også jobbe hardere for å få bonus.

Dette sies nesten ordrett likt hvert eneste år.
Ingen har noensinne sett en bonus.

Denne kyklopen er en narsissist med psykotiske trekk, som har null empati med andre eller annet enn tall. Det samme gjelder politikerkyklopen. Næringslivskyklopen må selvsagt alliere seg med sin venn politikeren. Disse to har samme mål, men politikeren må jobbe litt saktere (noe som er til stor irritasjon), fordi han er avhengig av noe så uhørt som stemmer ved valg.

Næringslivskyklopen presser på sin venn med bønn om billig arbeidskraft (inntil videre).
- Dyre latsabber kan erstattes av billige slav ... jeg mener importert arbeidskraft iht våre nasjonale forpliktelser.
- Vel og bra det, men vi i næringslivet har planer om å avskaffe alle lønnsmottakere (siste ord sies med dirrende forrakt i stemmen).

Politikeren må tenke seg om.
- Hva skal vi gjøre med alle menneskene som ikke jobber?- Skal vi gi dem borgerlønn?
- Neigu om vi skal kaste penger etter arbeidsskye blodigler. -Vi må stoppe alle fødsler.
- Ja vi politikere er i ferd med å gjøre fødsler, familier, og utdanningssystemet til noe lite tiltalende.
- Men hva sier dere til folket da?
- Åh. Det vanlige:- Vi må få flere barn, og vi må stå lenger i arbeid.
- Men er ikke det....
- Det motsatte?- Jovisst, og det er vår måte å skjule en sakte revolusjon på.
- Det høres bra ut.- Og jeg kan ikke fatte og begripe at folk skamløst vil ha barn i sin ubegrensede hormonelle egoisme.- Har de ingen empati med næringslivet, disse ubrukelige flokkdyrene?
- Vel, vi pusher aborter.- Vårt tilbud er som følger:- Det er aldri for tidlig, eller for sent, å ta en gratis abort, der kvinnens helse er det viktigste.
- Hva har kvinnens helse med saken å gjøre?
- Ingenting, men det appellerer til følelser, som både mor og far kan være enige i.- Det gjelder bare å uttrykke seg uklart nok.

Kongekyklopen er fullstendig uvitende om det hele. Hans største bekymring er om han rekker frem til TeVe'n sin i tide til neste episode av "Paradise Hotel".

Bankkyklopen er henrykt over det hele, og setter opp lånerenten, og setter ned sparerenten i takt med synkende folketall.

Så mens arbeiderklassen og middelklassen sakte dør ut, står man bare igjen med eliten og deres roboter i tillegg til en liten andel dronekykloper som er å betrakte som roboter. De er ikke så dyre. De forlanger bare å sleike fatet etter at eliten har spist seg mett.

Ten4

fredag 20. september 2019

Sinead O’Connor beklager for å ha kalt hvite mennesker ‘motbydelige’

Fra Breitbart - tipset av Kirkehøyden. 

Den irske musikeren Sinead O’Connor har beklaget kommentarene sine i fjor der hun kalte hvite mennesker og ikke-muslimer “motbydelige.”

I november 2018 skrev O’Connor, som konverterte til islam i samme år, på Twitter at hun ikke ønsket å "tilbringe tid med hvite mennesker igjen", og kalte dem "motbydelige."

"Jeg er veldig lei meg. Det jeg skal si er noe så rasistisk at jeg aldri trodde at sjelen min noensinne kunne føle det. Men jeg vil jeg tilbringe tid med hvite mennesker igjen (hvis det er ikke-muslimer), sa sangeren "Nothing Compares 2 U". “Ikke for et øyeblikk, uansett grunn. De er ekle.”

Etter en fredagsopptreden på Irlands Late Late Show, der hun diskuterte den islamske troen og fremførte sin mest populære singel, ga O'Connor en unnskyldning på Twitter og sa at hun var "sint og uvel som et resultat av islamofobi" den gang hun kom med uttalelsen.

Under hennes opptreden på Late Late Show uttalte Grammy-vinneren at hun “hadde så mye fordommer om islam”, og at det å lese Koranen fikk henne til å ”innse at her er jeg hjemme, og at jeg har vært muslim hele livet. Det er en måte å tenke på."

I 2017 delte O’Connor en video til Facebook der hun hevdet å være suicidal, lider av mental sykdom og bo på et motellrom i “the ass end of New Jersey”.

“Jeg er helt alene, og det er absolutt ingen i livet mitt bortsett fra psykiateren min, den søteste mannen på jord, som sier at jeg er helten hans, og det er det eneste som holder meg i live for øyeblikket, sa O'Connor den gangen.



torsdag 19. september 2019

Ap må gjenfinne seg selv

Av Ragnar Larsen - 13. september 2019. 

Arbeiderpartiet ble ille tilredt av velgerne, men kan reise seg fra ustabilt sideleie ved å gjenfinne seg selv og utvikle politikk som bygger på de grunnverdiene som i tre generasjoner gjorde partiet til landets ledende samfunnskraft. Men da må Ap ha distanse til høyresiden og la være å kappløpe med raringene til venstre for seg.

Høyre og Arbeiderpartiet omtales nå for tiden som styringspartiene. Dette er ikke bare en fornærmelse mot andre partier, men også en forvrengning av virkeligheten. 

Disse to partiene bør heller omtales som sentralstyringspartiene - det ene verre enn det andre i sin iver etter å sentralisere beslutningsprosesser og offentlige tjenestetilbud. De er begge på kollisjonskurs med folkeviljen og ble begge ille tilredt av velgere mandag. De to partiene har tradisjonelt hatt til sammen mellom 60 og 70 prosent av velgerne. Mandag var det bare 45 prosent som støttet dem.

Dette forteller om en tyngdeforskyvning vekk fra de to litt større partiene, som gjerne fremstiller seg som hovedmotstandere, men som i praksis svært ofte er to alen av samme stykke. De er begge forkjempere for å vikle Norge enda sterkere inn i globaliseringen med eksport av arbeidsplasser, utførsel av nasjonal selvråderett og fri flyt av muslimer. I tillegg kommer usosial skattlegging gjennom bompenger. 

Den politikken som gjør at politiet sentraliseres, helsetilbud i distriktene forsvinner og regionale høgskoler avvikles, er regissert av Regjeringen og i all hovedsak støttet av Arbeiderpartiet. Ap er blitt så sterkt svekket fordi partiet ikke lenger utgjør noen forskjell - i store byer heller ikke i forhold til ytre venstre-siden.

Skal Arbeiderpartiet reise seg fra ustabilt sideleie, må partiet gjøre det som visesangeren Finn Kalvik beskrev som «å finne seg sjæl». Ap må gjenfinne seg selv og restaurere den politikken som i tre generasjoner gjorde partiet til dominerende kraft. 

Det behøver ikke å være så vanskelig. Sosialdemokrati kan defineres i tre ord: «Skape og dele». Men nå er partiet ikke lenger så opptatt av å skape, mer å dele - som oftest det som andre har skapt. Ap har gjennom oljepolitiske vedtak stimulert kreftene som vil avvikle olje- og gassnæringen og fjerne en kvart million arbeidsplasser.

Nå følger ledende Ap-talspersoner opp med å anbefale regjeringssamarbeid med Miljøpartiet De Grønne. Det vil være det samme som tittelen på en amerikansk film fra 1990-årene: «I seng med fienden». Ap må holde distanse til de tre kommunistiske partiene Rødt, SV og MDG. Partiet må etterleve det gamle ordtaket «Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er». Folk som kjærtegner feiere, får selv sot på seg.

Det er en avsporing å legge skylden på partileder Jonas Gahr Støre for partiets katastrofale utvikling. Han er ingen velgermagnet, men partiets utfordringer blir ikke borte ved et lederskifte. Hvis det var tilfelle, ville det jo bare være å velge ny leder.

Arbeiderpartiets grunnleggende problem er fraværet av en politikk som utgjør en forskjell. Den legendariske partisekretær Haakon Lie hevdet alltid at partiet ved hvert valg må tilby en reform som angår velgere flest. I høst bød partiet på skolemat. Tenk det: Skolemat! Det offentlige skal påta seg oppgaver familier flest ordner selv!

I Arbeiderpartiets gjennombruddsår het det at «Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk». Partiets gjenreising nå må skje av egen kraft ved å gjenopprette kontakten med folk flest og utforme sin egen politiske plattform. Ap må slutte med å tilpasse seg rivalene og heller legge ørene til jorden og lytte seg frem til velgernes veivalg. Partiet må ikke gjøre som fuglene, som flyr i flokk fordi de mangler antenner.

Partiet må gjenreise distriktspolitikken, utvinne naturressurser, stimulere industrien og på ny bli et sysselsettende verdskapingsparti. Og så må partiet temme globaliseringen, stanse islamiseringen og gjøre nordmenn mer selvstyrende i eget land.

Det var slik tidligere statsminister og partileder Trygve Bratteli tenkte da han forklarte partiets suksess med at «Vi forsto vår samtid og ga svar som folk trodde på».

Denne suksessoppskriften kan meget vel gjentas i en ny tid.

Ragnar Larsen