NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

torsdag 5. september 2019

Palestinske æresdrap skyldes "giftig maskulinitet"

Av Hallgeir Oppraak. 

En ung palestinsk kvinne, Israa, blir banket opp av sine brødre og hun faller ut av vinduet på en to-etasjers bygning og bryter ryggen. Dagen etter kommer hennes bror og myrder henne i sengen der hun ligger på sykehuset. 

Kongressrepresentant for Demokratene i USA, muslima Rashida Tlaib, går ut og fordømmer drapet. Hun forteller at det virkelige problemet her ikke bunner i palestinernes kultur, men at det skyldes «giftig maskulinitet». Denne giftige maskuliniteten florerer da også i Vesten og i vestlige kulturer, som har hatt epidemier av slik «giftig maskulinitet» opp gjennom historien. 

Men stemmer dette? Neppe. Har vi hatt epidemier av æresdrap i Vestlig kultur? I så fall når, da?
Dette sier representanten ingenting om, selvsagt, for hun tar rett og slett feil. Maskulinitet i seg selv kan ikke sies å være selve drivkraften bak æresdrap.

Tlaib unnlater behendig å knytte æresdrapet til islam. Hun skriver:

«Honor killings are not Muslim and they are not Arab. This is a universal phenomenon which takes places in nearly all corners of the globe, from the United States to Europe. The US president stands accused of rape. Honor killings were legal in Italy until the 1970s and still happen today. Do not use this narrative to reinforce dangerous stereotypes of Arab culture and Islam. Patriarchy exists every where. …

Hvorfor vil broren som drepte Israa slippe unna med det? 

Tlaib forklarer:
«In Palestine, our legal system is the result of a century of occupation and political turmoil. It is a combination of Ottoman, British, Egyptian (in Gaza), Jordanian (in the West bank), and even no system (Area C). Despite various and continued efforts over the last decade, there has been very little reform to this outdated and dysfunctional legal system for two reasons: Israeli military occupation and a corrupt Palestinian Authority both hinder any legal, economic, and social progress».

Det Tlaib sier er at det er «de andres feil». Det er alltid andres feil. Det er aldri islams feil, enda de høyeste autoriteter på islam innen islam selv faktisk aksepterer æresdrap og tillater til og med drap på egne barn som kan beskyldes for familiens tapte ære, en ære kvinnene da bærer med hele sitt liv som innsats. Denne aksepten finner de selvsagt hjemmel for i islam per se. her.

Finner vi en lignende tankegang som den Tlaib her representerer i Norge, - i norske aviser?

Se hva Johannes Morken, Stefanusalliansen, skriver i en artikkel i Dagen tirsdag den 3. september 2019:

«Vestleg politisk press mot Iran for brot på trusfridommen er viktig. Eg trur på den andre sida at det er svært farleg – også for dei veksande undergrunnskyrkjene i Iran – dersom Trump held fram sabelraslinga mot Iran. Blir det krig, kan sjia-regimet med ny styrke fyra opp den ugrunna, politiske propagandaforteljinga om at huskyrkjene er agentar for USA og Israel. Kristne konvertittar blir offentleg framstilte som farlege «sionistar» og «agentar» – jamvel om dei kristne ikkje er noko anna enn frimodige vitna for trua si.
Mange stader i Midtausten er kristne blitt heimlege skyteskiver etter vestleg maktbruk. Denne farlege dynamikken må kristne som ivrar for Iran-konfrontasjon, sjå».

Kommentar

Morkens artikkel forteller om forfølgelse av kristne i Iran illustrert med flere konkrete eksempler. De er skremmende nok. Morken håper at de norske kvinnene som den iranske utenriksministeren Mohammad Javad Zarif nektet å ta i hånden på Stortinget, tar opp problemene for de kristne i Iran – et fromt ønske og et helt framifrå eksempel på det korrekt eksemplariske ønske, slik det bør være. (Morken nevner at håndhilsnektingen skjedde med et smil, og man kan spørre om han dermed kan gå god for karakteristikken «et godt giftig maskulint smil»? Husk at Tlaib forklarer æresvold med «giftig maskulinitet»). 

Morken forteller om hvor fælt kristne i Iran nå har det og knytter dette til det faktum at stadig flere «muslimar … vert kristne» i landet. (Med denne formuleringen er det som om Morken ikke tør å si rett ut at muslimer velger å bli ikke-muslimer, helt usminket Han holder liksom døren åpen for at muslimer som konverterer til kristendommen i praksis kan oppfattes som bare delvis kristne, men kanskje fremdeles mest muslimske nå). 

Men ingen kan kritisere Morken for å fortelle om alle omvendelsene som skjer i Iran, til tross for forfølgelsene. Det som imidlertid er hårreisende og faktisk grovt umoralsk av Morken, og den tenkning og mangel på innsikt og klarhet han representerer, er at han legger hovedskylden for den stadig økende forfølgelsen av kristne i Iran på president Donald Trump og Vestens mulige voksende fiendskap til «det iranske presteskapet», som han kaller det, en shiamuslimsk institusjon som Morken kaller det, et «presteskap» som i virkeligheten ayatolla-styrets religiøse og politiske lederskap og høyeste styringsorgan. (Morken later ikke til å ha fått med seg at det ikke fins noen «presteskap» i islam. Prester og presteskap knyttes til judeokristne religion og gudstro og bare i denne tradisjonen har man prester hvis hovedoppgave var offerritualene, jfr nadverden eller communion i kristendommen. Når styret i Iran betegnes som et presteskap, så er dette en tilsnikelse).

Vi ser her at Morken tydelig legger politiske føringer på sine lesere, at han har en ideologisk og politisk agenda, og at føringene faktisk er et tveegget sverd: Hensikten er å frikjenne islam og fordømme Vesten og Trump, (og i seg selv er dette selvsagt lovlig, både for avisen og Morken selv, men bare at det var bedre og mer renhårig hvis agenda var blitt tydeliggjort i stedet for bortforklart i «ledende vendinger»).

Vi ser altså at der Tlaib bortforklarer æresvold – og lovlig æresdrap - med at slik vold egentlig ikke hører til islam, der bortforklarer Johannes Morken volden mot kristne i Iran med at det skyldes Donald Trumps holdninger overfor «prestestyret» og at forklaringen dermed ikke er å finne i islam som sådan. Hverken Tlaib eller Morken synes å være i stand til å koble problemet opp til selve kilden til problemet og til de hjemlene i islam som rettferdiggjør æresvolden og volden og forfølgelsen mot kristne i Iran.

Kan det være Vebjørn Selbekk som har plukket ut Morkens artikkel for publisering i Dagen? Jeg tror ikke det. Jeg tror artikkelen heller er bestilt av Tarjai Gilje, som selvsagt ikke burde ha bestilt artikkelen eller sluppet den gjennom, av den grunn jeg nettopp har angitt. (Jeg har skrevet om dette tidligere her på SC).
Men også fordi det kan være legitimt å stille spørsmålstegn ved de holdninger Morken her og ellers generelt gir uttrykk for. Grunnholdningen hans kan uttrykke feighet under påskudd å ville beskytte de iranske konvertittene, samtidig som han skylder på Trump og Vesten. 

Uansett bidrar denne uklarheten, vinglingen eller forvirringen - som riktig nok er klar nok i kritikken av Trump og Vesten - kan bunne i ren opportunisme eller være et resultat av et feigt og kronisk behov for å manipulere, - ved å fremstå som ikke-manipulerende - for å kunne skilte og glimre mest mulig med de mest korrekte standpunktene og innfallsvinklene og for generelt å kunne slippe best mulig unna med det selv, i det for ham rette og spesielt utvalgte publikums øyne. 

Morkens holdninger er sterkt moralistisk preget av maksimen at vi ikke må skille mellom «oss og dem», men selv går han ikke av veien for å gi etter for human-etisk press utenfra og utestenge folk fra Verdidebatt til tross for at han selv mente at det innlegget som ga grunn for utestengelsen, nettopp «var innafor». Alt i alt gir dette inntrykk av feighet fra Morkens side. 

Vedlegg:

Jeg gjengir i det følgende – for ordens skyld - hva som trigget den ellers så moralsk fullkomne Morken til å eksekvere utestengelsen – for alltid - nevnt overfor og slik gjorde sitt «beste» for å kunne skille mellom «oss og dem»: (Legen, forskeren og humanetikeren Morten Holm skrev – og dette er etter min mening en tydelig hatefull ytring mot kritikk av islam samtidig som det illustrerer tydelig behov å sette opp et skille mellom «oss og dem»): 

«Nylig la T F (kan nesten ikke la være å nevne navn her, hvor skulle det da bli av det personlige ansvaret?) ut en tråd om Hadia Tajik, som i mine øyne var ren sjikane. Det var reinspikka tillegging-av-skumle-motiver og åpenlys (objektivt sett, vil jeg si, jeg som mener at man som subjekt ikke kan se noe objektivt!) forvrengning av det hun hadde skrevet i sin spalte om muslimer og julefeiring. Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. Det var ikke slik kristne det kan seg søma, og heller ikke humanetikere».
Dette innlegget ble liggende nesten en hel dag (en søndag, tror jeg), inntil jeg varslet moderator langt ut på kvelden. Innlegget ble så slettet - men etter å ha blitt fylt på med krenkende uttalelser fra flere av de som har uttalt seg i tråden her. 
Jeg nekter ikke T F å uttale slike nedrigheter, det er hans rett. Det er hans rett å ha et slikt syn på Hadia Tajik, som er en offentlig person med viktige tillitsverv i Norge. Men jeg har vanskelig for å svelge at Vårt Land, den kristne avisa som tar mål av seg til å være en debattplattform for verdidebatt i Norge også for ikke-kristne debattanter, godtar å være arena for ytringer av denne typen. Det gjorde da heller ikke moderator - bare at "skaden var skjedd" i form av at innlegget hadde fått ligge ute store deler av dagen».

Det bør nevnes at det innlegget, som utløste det hele, ikke på noen måte kan oppfattes som fornærmende eller krenkende overfor Tajiks kronikk eller overfor Tajik som person. Hun har da heller ikke på noe tidspunkt eller i noe fora gitt uttrykk for dette og hun er til og med spurt privat om dette, uten at hun selv bekrefter at hun oppfattet kritikken som utilbørlig på noen måte.

Hallgeir Oppraak