«Menneskesønnen.» Joh. 3,13.
Legg merke til hvor ofte Jesus kaller seg «Menneskesønnen». Han kunne ha valgt å kalle seg Guds sønn, evig Far, Under, Rådgiver, Fredsfyrste. Men han er ydmyk, han foretrekker å kalle seg «Menneskesønnen». Denne ydmyke innstilling hos vår Frelser lærer oss at vi ikke skal strebe etter høye titler og stolte navn.
Men her ligger det også en annen tanke, som er langt skjønnere. Jesus elsket menneskene så høyt at han lånte dem sin glans ved å kalle seg menneskebarn. Større ære er ikke blitt vist menneskene enn denne at Jesus lar seg kalle menneskesønn. Han ynder å bruke dette navnet. Det er som om han ønsker å feste de guddommelige ordner på menneskehetens bryst og demonstrere Guds kjærlighet til Abrahams barn.
Men likevel inneholder denne sannhet en ennå vakrere tanke. Han kaller seg menneskesønn for å gi uttrykk for at han er ett med sitt folk og føler som dem. Derved minner han oss om at vi kan komme til ham uten frykt. Han er et menneske som oss, vi kan fortelle ham om alle våre sorger og bekymringer, for han kjenner alt av erfaring. Etter som han selv har lidd som et menneske, er han fullt ut istand til å bringe oss den trøst og hjelp vi trenger.
Ære være deg, du velsignede Frelser! Du vil alltid bære dette navn, som forteller meg at du er min nære slektning, min bror! Og dette enkle, skjønne navnet er for meg en åpenbaring av din nåde, din ydmykhet, din kjærlighet.