«Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd,» Ap. gj. 2, 4.
Dette liknet Jesus, – han fylte alle de 120. I denne flokken var det menn og kvinner, yngre og eldre, så forskjellige i mange ting, selv om de hadde vært sammen i hele ti dager til «samdrektig» bønn. Ett hadde de dog felles. De holdt ved i samdrektig bønn. De var lydige og trodde på Jesus, at han var Guds sønn, og de ventet på oppfyllelsen av løftet om en annen talsmann som skulle være hos dem alltid, og være i dem.
«Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted». Dette hadde den «samdrektige bønn» fått utrettet, – alle 120 samlet på samme sted. Er det ikke ydmykende å høre dette, i en tid da alt og alle er så splittet i sinn, ånd, mening og samling. Er du med blant dem som splitter, eller med dem som samles til «samdrektig bønn»?
Hadde de før vært forskjellige i interesse, oppfatning, ønsker og begjær, ble de nå alle fylt med den Hellige Ånd. Dermed ble de sveiset sammen til ett i Kristus, ett i ånd, ett i tro, med ett mål, og det var å forherlige Gud i Kristus.
Nå hadde de den samme kjærlighet som var i deres herliggjorte Frelser. Ingen av dem aktet sitt liv kjært, bare de kunne fullende løpet og den tjeneste de hadde fått av den Herre Jesus: Å vitne om Guds nådes evangelium.
Det var i dem så som det var i deres Mester, – fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde, av sannhet og fred. Det var en sammensmeltet flokk som hadde fått alle sine lengsler og begjær oppfylt og tilfredsstillet. De hadde intet begjær og ingen bønn utenom dette å forherlige Gud og gjøre alle til hans disipler.
Kommentarer
Legg inn en kommentar