NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

mandag 2. september 2019

Hilde Frafjord Johnson som den fromme Fariseeren i templet

Hilde Frafjord Johnson
Foto: Mona Høvset
Av Hallgeir Oppraak. 

Det følgende var noe av det mest oppkvikkende jeg har lest på lenge, ikke fordi det var så spennende og nyskapende, men fordi det var så døsig og realitetsfjernt at man våkner av det, simpelt hen. Jeg må imidlertid ta visse forbehold allerede her i begynnelsen: Det er alltid lite greit – snarere ufint - å kritisere mennesker som egentlig ikke fortjener kritikk for noe. Det er forkastelig å lete etter feil og svake punkter der det i utgangspunktet og med formodning ikke finnes noen. Men av og til bør man forsøke å gå litt dypere, under fasaden, hvis det er saklig og sober grunn til å anta at fasaden – og poseringen - finnes. 

Dessuten var det så selvgodt, selvforherligende, pralende og ovenfra og ned, som om hele «stykket» var en kopi av lignelsen om Fariseeren og Tolleren i det hellige evangelium (Lukas 18,10 ff.), som materialiserte seg der og da rett foran meg. Vi vet at lignelsens hensikt er å vekke noen opp, slik at man ikke synker ned i egenopplevd selvtilstrekkelighet som det viktigste eksistensgrunnlag en burde ha og sette sin lit til her i livet. Gud advarer oss mot hovmod, mot å rose oss selv av egen fortreffelighet. Det samme gjør visst Frafjord Johnson. Med visse, grove, forbehold, selvsagt … Se hennes artikkel på Verdidebatt, som stadig synker til nye lavmål

Det er Hilde Frafjord Johnson, tidligere spesialutsending fra FN, som får meg til å våkne – «det kjedelige» kan ironisk nettopp ha den effekten, at en får seg til å våkne brått ut av midlertidig eller akutt, villet eller ufrivillig sløvhet. Frafjord Johnson har i så tilfell gjort en god jobb, men ikke som Gud, nei, men som fariseeren som sikrer seg herlighet ved å fremholde seg selv som en from utenom det vanlige: Som et menneske som ikke har øyne for Guds sanne nåde, men som heller velger å skjenke seg den, gratis, selv. Det er i sannhet «billig nåde».

For det er dét den tidligere FN-utsendingen her gjør, dog uten krav på guddommelighet, helt alene, hun trenger hjelpemannskaper skal hun klare å skape det korrekte image av seg selv som den «syndfri», ja, den elskelige og tilnærmet jomfruelige, rene og veloppdratte pikebarn FN noen gang kanskje har satt i sving, med fanen høyt hevet for den hellige sak: Globalismen. 

Hun skyver foran seg det vi kan kalle et offer for hennes store generøsitet og toleranse. Hun føler seg mindre norsk enn en pakistaner, må vite, en unge mann født her i landet som har vært ute og twitret om at han alltid har følt seg som norsk, selv om hele slekta kommer fra Iran.  Kaveh – som er hennes selvkonstruerte «hjelpers» navn her - er mer norsk enn meg, som er født i Tanzania og har bodd 17 år av mitt liv i utlandet, skriver Frafjord Johnson. (Alle ser jo på henne at hun ikke er svart. Har hun alltid følt det sånn?). 

Stolt og prektig. Ja, mer uklanderlig kan det ikke bli. (Hun er dog et menneske, - ikke fordøm!). Denne kvinnen lever i et ekkokammer, tilnærmet og kanskje heller metaforisk, og dette ikke ment som en eufemisme. Inntrykket hun vil skape, eller påtvinge en, er nesten oppsiktsvekkende uklanderlig, og derfor så enormt kjedelig og flaut, at i hvert fall jeg, altså, våknet av det, med et brak. Jeg trodde ikke at det var mulig. 

Frafjord Johnson er jo til og med en respektert politiker midt på treet i det norske bildet. (Hun blir imidlertid sterkt kritisert av professor Terje Tvedt). Hun forsøker – unnskyld meg - kanskje å sette seg opp som et motstykke til profeten Muhammed, som etter Allahs ord skal være et forbilde, hvis man av Allah eller skjebnen skal være sikker på å være utvalgt - som muslim. (Detter er en grov sammenligning, ha tålmod med meg).
Jeg vet ikke, men det kan tenkes at hun har vært inne på tanken: «Nåden» - eller kanskje bedre: karismaen -,  må hun jo ha fra et sted, bleket som den kanskje er av hennes «hvithet». Det gir henne mange poeng på evighetens vektskål å si, med ettertrykk, at hun er mindre norsk enn iraneren som føler seg som norsk og har følt det slik fra han var født, må vi tillate oss å tro at hun gjør.

Men det blir verre: Hun nevner Eurabia, (en betegnelse hun forbinder med Anders B B, Tarrant og Manshaus), og en betegnelse hun altså forakter og hater, fordi hun er redd. (Eller litt for sikker på egen moralsk overlegenhet? 

Den tidligere FN-utsendingen frykter at folk som følger med på Jihad Watch, Gates of Vienna og Breitbart - at de ikke bare er høyreekstreme, men også direkte, ikke bare ideologisk eller filosofisk farlige, men farlige rent konkret og sanselig, her og nå, og altså i «blodig» praksis i det daglige. (Ja, slik oppfatter jeg det). Og at dette visstnok også gjelder en hel skare av ungdommer og andre som etter hennes mening da må befinne seg i «faresonen», faresonen for å bli forpestet av bl a av islamkritkk og motstand mot religionen/ideologien islam. (Hun vil nok ta visse forbehold her).

Det ser ut for at den tidligere spesialutsendingen forutsetter at det er et direkte årsaksforhold mellom f eks disse nettstedene og bl a Anders B B’s manifest og udåder og bruk av vold og terror, en påstand hun selvsagt ikke kan begrunne, hverken rent apodiktisk eller på rent vitenskapelig grunnlag. Heller ikke kan en påstand om at nettstedene og manifestene hun sikter til kan være direkte utløsende faktorer, selv om det godt kan tenkes at personer med lav impulskontroll i visse øyeblikk kan reagere spontant, totalt irrasjonelt og reagere med vold (selv om det man har lest ikke oppfordrer til vold i det hele tatt). 

En bedre forklaring på terror spesielt i Vesten er, at terroristene på forhånd og før påvirkning faktisk har gått med enten stilte eller ustilte diagnoser, (og da snakker jeg ikke om «islamofobi»). 

Når islamister begår terror i Vesten, er media og andre fagfolk snare med å forsikre om – eller ved å akseptere ekspertuttalelser - at terroristen var syk, ja, de kan selv si at de var syke i «gjerningsøyeblikket», selv om terroristen hjemler sin udåd i Koranen og andre islamske skrifter, og på befal av Allah, og selv om terroristen da av visse muslimske lærde nettopp ikke på noe vis kan betegnes som utilregnelig eller gal. Å erklære en slik terrorist for gal, vil nemlig innebære at de muslimske skriftsteder man begrunner sin terrorisme med, faktisk er gitt av en gal, en sinnsyk, - en lovgiver som ikke var ved sine fulle fem. 

Slikt kan imidlertid ikke forekomme innen islam. Det er forbudt å tenke det, si det, mene det. Uansett. Dette mentale, religiøse og konstitusjonelle paradigme – eller dette grunnleggende filosofiske og mentale paradokset - kommer selvsagt ikke ustraffet på mange muslimer: Det ligger nær å konkludere med at mange av de mest-troende blant dem går rundt med permanent eller kronisk «fobi» - for islam per se. Frykt er med andre ord «intrincit» eller essensielt innbak i islam selv, et aspekt menge muslimer ikke engang aner eksisterer og et aspekt de derfor - nærmest uten deres eget ønske, vil vi tro  - er uvillige til å erkjenne at faktisk ikke bare påvirker dem, men virkelig virker på dem, og i dem, og som de derfor eksistensielt sett hverken kan eller vil ta i tu med. Fordi islam er islam.

Og det som kanskje verre er, er at heller ikke vestlig ekspertise – uansett fag – synes å være seg bevisst og åpen for dette filosofiske og religiøse rot-dilemmaet. Man ser derfor heller ingen konsekvenser av en slik intellektuell unnfallenhet. Og det gjelder spesielt for de toneangivende kretser og de som setter sin ære i å sette premissene for diskursen og for hva som blir våre doxiske felt, hvor vi tar sannheter for gitt uten å mukke og rett frem, ubearbeidet og ureflektert. Det kan føles veldig «deilig» og problemløst å befinne seg i et slikt felt, men vi lar dét her ligge og går videre.    

Når vestlige terrorister begår terror i Vesten, vil det meste av media og alle andre «fagfolk» være raskt ut med å fastslå at terroristen var normal og derfor ansvarlig for sine handlinger, uansett på hvilket rasjonelt eller irrasjonelt grunnlag handlingene blir forsøkt hjemlet i. 

Men å gå ut fra, som en nødvendig eller ufravikelig tankeforutsetning, at det var et direkte, ja, et mekanisk årsaksforhold mellom hva Anders B B tok til seg fra de nevnte nettstedene og hans konkrete ugjerninger, det er rett og slett å ta feil. Det lar seg ikke bevise eller måle. Det ligger utenfor vitenskapen og statistikken. Ja, det er direkte skadelig og kontraproduktivt å tenke og begrunne seg slik. For hver Anders B B som fins «der ute», fins det millioner andre i alle aldre som leser og tar til seg innholdet det her er snakk om, som aldri vil ty til vold. Disse millionene blir nå mistenkeliggjort ikke bare av Frafjord Johnson, men av store deler av eliten hvor nå enn de befinner seg i samfunnet, i alt fra fagforeninger og skoler til institusjoner som politiske partier. Og de blir ikke bare advart mot og mistenkeliggjort, nei, de blir også forsøkt utstøtt, neglisjert og umyndiggjort med de sureste av miner, sureste av ord og de sureste av tanker og mest forsurede «korrekte» emosjoner og holdninger. Så hvem frykter mest på et ikkeeksisterende rasjonelt grunnlag? 

For å ta et illustrerende, men utrolig bra og samtidig utrolig dårlig, eksempel fra URIX NRK:
NRK Urix budskap var blant andre dette:
Visste du at i USA er det 437 ganger så sannsynlig å dø i trafikken som i en terroraksjon. Der er det også dobbelt så sannsynlig å dø i kollisjon med hjort som å dø i et terrorangrep. I EU dør hvert år 30 000 mennesker i trafikken, 25 000 dør av antibiotikaresistente bakterier.
Og hvor mange dør av terroraksjoner? Det er 161 mennesker

Statistisk er nok dette helt riktige tall og kanskje beroligende informasjon for noen, spesielt for alle dem som ikke får med seg det større bilde når det spesifikt gjelder f eks islam og terror. 
Men like riktig vil det være å si at det er det er dobbelt så sannsynlig at folk som leser og lærer av f eks Jihad Watch ikke vil begå terrorhandlinger som følge av denne lesingen og læringen enn sannsynlig at de vil gjøre det. Ja, hvem vet om det ikke er nettopp på grunn av at man leser og lærer at man tar avstand fra bruk av terror og oppfordring til det og at det nettopp derfor er god grunn til å hevde at mange voldelig aksjoner kan ha vært hindret nettopp – og som en direkte følge av –  fordi man har satt seg inn i sakene sett fra f eks JW’s side. 

Kort sagt er det høyst sannsynlig at av f eks 30 000 mennesker som leser JW, så vil det være langt, langt færre enn 161 mennesker som er villig og er oppsatt på å bruke terror, jfr nrk-sitater ovenfor.

Det kan etter min mening trygt hevedes at jo fler som leser JW, jo færre vestlige terrorister, fordi folk forstår at det ikke er Vestens måte å håndtere dette problemet på, noe Robert Spencer, som driver JW, er snar om å presisere. Han tar sterkt avstand fra bruk av vold i alle former. Selv er han blitt angrepet fysisk av vestlige godhets-typer som i noen grad kan minne om Frafjord Johnson. 

Og når det gjelder Eurabia- teorien og Bat Y’or, så fins det ingen hentydning til bruk av vold i det hele tatt. Ingen preskriptiv ektsremisme, altså, ikke i det hele tatt. Hennes omstendelige arbeid for å kunne dokumentere alle påstander er beskrivende. Det ligger ingen oppfordring til aksjoner eller handlinger av noe slag. Det overlates til politikere å gjøre noe med det de mener de kan og vil gjøre noe med, og noe for. Og opp til folket å velge hvilke politikere folket vil ha. 

Når det påstås at Bat Y’or er konspirasjonsteoretiker, så er dette svært misvisende og en grov feil. Hun er ikke mer konspiratør enn de som – i frykt for å miste maske, selvinnsikt og gangsyn - konspirer mot henne. (De konstruer henne opp til en gedigen stråmann som altså ikke finnes, en stråmann som kan ligne selveste Leviathan). Hun ser på fakta og trekker konklusjoner av fakta, bygget på vurderinger og analyser, og de konklusjoner hun kan dra ut fra observasjoner hun gjør. Og dette er ikke bare faglig tillatt, og eksemplarisk gjort for hennes vedkommende, lignende arbeider bør snarere stimuleres enn forsøkt brunbeiset. 
I stedet ser vi forsøk på å kneble henne med de midler man ser seg tjent med til enhver tid. Hverken Robert Spencer eller Bat Y’or kan sies å være islamofobe. De som hater islamkritikk og islamkritikere, kan på den annen side med rette mistenkes for å være nettopp det – irrasjonelt redde for islam, - og derav all denne kvalme underkastelse vi ser i form av servilitet og overdreven sympati, og et nevrotisk behov for å hjelpe de de tror er hjelpetrengende muslimer med å forsvare sin religion i ett og alt, (bortsett fra terror, selvsagt, et virkemiddel som imidlertid er foreskrevet av Allah og profeten selv som legitime virkemidler).   

Professor emeritus Truls Wyller, skriver i Aftenposten 270719:

Mohammad Usman Rana forsvarer … begrepet «islamofobi» i sin kronikk … Islamofobi og muslimhat er i bunn og grunn det samme, skriver han – og ser dermed bort fra forskjellen på følelser det går an å diskutere og følelser som kommer og går uten rasjonell kontroll …
Slik har Kristendommen med stor K vært kritisert sønder og sammen de siste par hundre år, for eksempel gjennom Arnulf Øverlands polemiske Kristendommen – den tiende landeplage. Men Øverland og andre krasse religionskritikere trengte ingen terapi, for de led ikke av noen fobi.
I opplysningstidens ånd. Aftenposten

Det er ikke vanskelig å være enig med Wyller her. De som med stort utbytte leser og følge med på f eks JW kan i flukt med dette i utgangspunktet ikke sies å lide av islamofobi. Frafjord Johnson kan derfor ikke med noen rett mene at det er islamfobien som via disse sidene nøres opp til terror og vold, (hvis det er det hun mener, da). JW og Spencer gjør alt som står i hans makt for å vise at terror uansett hvor «den kommer fra» er forkastelig og derfor må motvirkes med alle lovlige, demokratiske, mottiltak. Dette burde Frafjord Johnson ha merket seg, hvis hun hadde lest JW. At hun har gjort seg «selektiv taus og blind» på dette, kan ikke utelukkes, i så fall er det bare trist. (Hun er ikke alene om det).

I kraft av at man leser disse nettstedene, er man ifølge Frafjord Johnson og likesinnede med andre ord et fremmedlegeme på samfunnet som det gjelder om å bekjempe, et arbeid som må settes inn målrettet og med stor styrke, fordi muslimhatet eller «fobien» skal bekjempes, med handlingsplaner.
Handlingsplaner, altså, ingen konkrete tiltak er nevnt. Det som imidlertid er klar at det er staten som skal betale. Hele sulamitten. Hele tiden. Staten gjør seg dermed selv til tilrettelegger etter tilrettelegging av folk som gjør seg tilrettelagt av hvem og hva? (Antakelig er dette bare en begynnelse). 

At det skal konstrueres handlingsplaner, må bety: At det skal gjøres et så organisert, systematisk og så grundig «arbeide» som man bare kan og er i stand til, at man virkelig får bukt med dette ugresset en gang for alle, selv om det måtte begynne å vokse vilt og «eliten» over hodet i all overskuelig fremtid. (Det smaker allerede av STASI). (Eller vil hun holde i gang prosessen for all fremtid, bare for å tilfredsstille seg selv og for å kunne trøste seg selv med at hun jo gjør det gode og jobber iherdig for den gode sak, den sak hun selv jobber for altså, og som derfor må være god?) 

Selv har jeg fulgt med på noen av de nettstedene hun nevner, steder som hun mener er arnesteder for radikalisering ut mot det ekstreme og gjerne voldelige høyre. Jeg har ikke tatt skade av denne interessen og jeg har ikke blitt radikalisert av å følge med på disse stedene. Jeg har imidlertid lært mye. Tror kanskje Frafjord Johnson at dette er umulig? Eller at det er mulig å følge med og å finne disse stedene interessante og lærerike uten at man «går fra vettet»?

Det virker ikke slik. Frafjord Johnson ser ut til å identifiserer selv den minste, fordomsfrie åpning overfor det disse stedene serverer av fakta ispedd ideologi med farlig ekstremisme i seg selv. Det farlige med Frafjord Johnson for hennes vedkommende er imidlertid at hun trekker konklusjoner på sviktende grunnlag. Hun kan ikke forestille seg at spesielt unge sinn ikke vil radikaliseres inntil dårskapen tar dem, uansett om disse stedene eksisterte eller ei. I så fall undervurderer hun på et ensidig og selvsentimentaliserende emosjonelt grunnlag gammel så vel som ung.

Selvsagt skal man ikke overdrive egne forestillinger om egen evne til å avsløre, motsette seg og avvæpne seg forsøk på manipulering. Vi vet at hersketeknikker brukes villig vekk. Vi vet at det gjør seg gjeldende forsøk på suggerering i stor stil og at det benyttes subtile manipuleringsmekanismer, ikke minst på www. (Alle med elementære kunnskaper om markedsføring eller PR, vet hva det kan dreie seg om).  Og vi vet at det fins mange virkelig dyktige eksperter på dette området, folk som virkelig kan sitt «fag». De holder seg ofte i bakgrunnen, kan ofte opptre nokså anonymt og kan være vanskelig å avsløre. Gode hensikter – både hos avsender og hos mottakers - er ofte like vanskelig å spore som dårlige planer og strategier. 

Kort sagt: Man kan ikke overalt og til enhver tid og i relasjon til hvem det nå måtte være ha full oversikt over hva og hvem som virkelig påvirker eller dirigerer en på en positiv eller negativ måte, hverken på kort eller lang sikt. Man kan fort havne i et spor man vil fordømme andre for å følge og så er man kanskje like langt. 

Når man imidlertid vet at man har noe virkelig godt og sant på hjertet, må det anses for et gode i seg selv å forsøke å formidle dette «budskapet» til andre og dermed forsøke å påvirke dem. Og dessuten: Vi er misjonærer noen og enhver av oss, uten at vi selv vil kalle oss misjonærer og til og med selv om vi nekter for at vi er det. (En misjonær for Kristus, er noe annet). Vi påvirker direkte, indirekte og på kort og lang sikt med ulike midler, retoriske så vel som psykologiske virkemidler, og med den sakkyndighet vi måtte besitte og med alle våre innsikter av alle slag, på alle felt. Men vi skal ikke overdrive troen på egen evne hverken til å overbevise eller til å avsløre, gjendrive og motstå påvirkningsforsøk. 

Poenget er bl a: Vi må være åpne for kritikk av våre egne kjerneverdier og vårt eget trosgrunnlag, idet vi må sette oss i stand til å forsvare det vi tror på og holder høyt. Jeg tror at de som nå går sterkt inn for handlingsplanen mot muslimhat, som det nå heter, fort kan gå i den fella at de selv både overdriver sine egne evner og samtidig undervurderer de som de nå med statens hjelp og finansiering må mistenkeliggjør så grundig som mulig og alle de som de vil gjøre til «untouchables» og «deplore-ables», til «de andre», i et «Vi og dem»-skjema, et skjema alle parter selv har advart mot i lang tid nå, men altså uten at det har lykkes og alt til ingen nytte. Det tragiske er at de som nå sverger til handlingsplanen bidrar sterkt, med staten i ryggen, til at skillet mellom «dem» og «oss» bare forsterkes og da slik at det undergraver deres eget prosjekt som gikk ut på viske ut dette ofte helt illusoriske skillet. (Når man gjør islamkritikk til muslimhat, er man virkelig ute på glattisen. Og dét kan ikke gå bra). 

Det ligger visst langt over Frafjord Johnsons forstand å besinne seg og tenke seg at radikaliseringen vil komme uansett om de potensielt farligste aktører leser JW, Gates of Vienna eller Breitbart eller ikke. Dessuten undervurderer hun vanlige folk som overhodet ikke vil la seg rive med og bli hysterisk og paranoid av å lese de nevnte stedene, enn si la seg påvirke negativt av de folkene som står bak disse stedene. Hun skjønner ikke at hun overspiller her, det hele virker på en måte manisk. Hun ser ikke at bygninger og nasjoner fort kan «overtennes» helt uten eksistensen av disse og andre lignende påvirkningsportaler. Hun ser kanskje ikke heller at hun selv bidrar til polariseringen, ved å stikke hodet i sanden og ville at flest mulig skal følge hennes eksempel. Hun lukker også trolig øynene for de faktisk eksisterende tekster de verste terroristene nettopp hjemler sine udåder i. Hjemler Allah og «profeten» har gitt dem.

Frafjord Johnson vegrer seg mot å ta inn over seg at det kan være de helt uforfalskede, usminkede og rene «forhold på bakken» som kan føre til «radikalisering». At det er det de ser med egne øyne og kanskje opplever til dagen som svært ubehagelig og moralsk forkastelige, som kan være den direkte utløsende faktor. Det er erfaringer som får «ungdommen» til å reagere, der midt i sitt liv, langt borte fra såkalte konspirasjons-kringkastende sider. Det er erfaringene og det de opplever og analyser helt på egenhånd som får dem til å ta til seg det mot og de kunnskaper de egentlig mangler, det være seg farlig og falsk kunnskap, og det være seg de villeste fantasier om nært forestående maktovertakelse og mulig blodig borgerkrig. For i og for seg er det helt naturlig at ungdommen selv og helt på egenhånd uten bakenforliggende føringer tolker virkeligheten slik de nå engang ser den, i det umiddelbare møtet, der og da, og over tid. 
Det er videre helt naturlig at ungdommen reagerer med forferdelse når de ser at den utviklingen som er satt i gang, og som noen over dem har påtvunget dem, går i feil retning og at fremtiden deres dermed er truet, på alvor. Unge mennesker forsøker å gjøre noe med det, før det er for sent, en egenskap ved ungdommen man bare må applaudere, ikke desavuere, mistenkeliggjøre eller skade, på sjel og kropp.

Jeg vil sterkt anbefale Frafjord Johnson om å lese Bat Y’or’s bøker om det som av mange nå kaller Eurabia. Hun vil ikke bli radikalisert hvis hun gjør det og studerer bøkene uten fordomsbetinget vranglesing av Y’or’s forskning og fremstilling, en forskning og en fremstilling som bygger på historiske og dokumenterbare fakta og ikke på illusjoner om at selvgodheten og den «gode» selvrettferdigheten i seg selv, som magi, skal trumfe – eller regelrett skape - virkeligheten. Frafjord Johnson nærmer seg farlig det hypermagiske lavnivå. 

Klarer Frafjord Johnson å lese Bat Y’or i besinnelsens og godviljens lys, vil hun forstå at hun ikke kan påstå at folk som leser Bat Y’or og de andre som her er nevnt, skulle bli radikaliserte og bli farlige kun fordi man leser og finner temaene og vinklene interessante og meget lærerike. I stedet for å oppmuntre folk til virkelig å lese og forsøke å forstå de skriftene og de nettstedene som hun tydelig vis frykter og hater, oppfordrer faktisk Frafjord Johnson til ikke å lese disse stedene og Bat Y’or. 
Hun – og altfor mange med henne, altså - oppfordrer med andre ord helt bevisst og med forsett folk til å lukke øynene og stole på redning fra en elite som nå foretrekker løgnen og forstillelsen fremfor virkeligheten. Hun ser intet behov for en åpen, kreativ og uredd tilnærming. Hun formaner folk til aktivt å frembringe eller fremmane en annen type fobi enn den hun selv har så kjær, nemlig «islamofobien», - en hendig og nedlatende betegnelse myntet til bruk for narsissister og dårer - nemlig fobien for det egne, det kjente og kjære og virkelig like holdbare som fruktbare i egen kultur. Oikofobi, som filosofen Scruton kaller den. 

Noen mennesker ser ut til å ha et fra naturens side innebygget behov for å hate og forakte noe, eller noen. (Det kan beskrives forklares på mange måter). Det kan dreie seg om de mest trivielle ting og forhold. Noen reagerer instinktiv på reell ytre fare med fobi, eller dens motstykke, kontrafobi. Det er ikke til å unngå. Men man trenger ikke å lese og følge med på hva de miljøene Frafjord Johnson nevner, for å bli paranoid fobisk eller hallusinert. Men å hate for å tilfredsstille egne emosjoner, blir for drøyt. Å hate for for egen del å kunne føle seg vel og ovenpå, er et misbruk av en selv og samtidig et angrep på andre, hvem de nå måtte være. Det er egoisme, egosentrisitet, syk sentimentalitet. 

Jeg håper Frafjord Johnson ikke lar seg treffe av og brukes av slike mulige tendenser som måtte romstere i henne selv, kanskje langt der inne. En metode som garantert vil bidra til å dempe og tilrettelegge for kreativ og vakker sublimering av slike eventuelle og latente tendenser, ville det være hvis hun nå konsekvent bevisst søker å begrunne sine påstander og sin irrasjonelt og emosjonelt betingede frykt mer a posteriori , og ikke, slik hun selv nå fremstiller det, på rent a prioriske premisser, en metode som brukt i sin ytterste konsekvens vil føre henne lenger ut på viddene enn hun selv kan forstille seg i dag. 

Konklusjon: Når nå engang «handlingsplanene» ser ut til å materialisere seg, er det etter min mening både viktig og riktig at de inneholder en klar promotering av og oppmuntring til ungdommer og målgrupper av alle slag om å lese og studere de nettstedene Frafjord Johnsen advarer mot. Hvis ikke vil planene forfeile sin hensikt og begrunnelse. De «gode vyer», noe historien viser til fulle, kan og vil fort kunne forvandle seg til sin motsetning, sette i et større perspektiv, uten at noen forutså og ønsket ville det. Det har skjedd der hovmodet – og den irrasjonelle frykt for fakta - var på ferde og gjorde seg usynlig eller «deilig» under dekke av «det «korrekte» og føyelige. 
Handlingsplanene skal selvsagt i dag fungere i den aller største åpenhet, i et åpent og til og med åpnende system. Det skulle også STASI, som alle vet hva var. STASI’s hensikt skulle være å beskytte og bevare «demokratiet», i det tidligere kommunistdominerte Øst-Tyskland, et land som i virkeligheten fungerte som et totalitært tyranni, et system som ble stadig mer lukket og brutalt etter hvert som de statsansatte spionene avslørte stadig fler og fler potensielle forrædere.
Slikt kan også skje her. Folk må oppfordres til å ta til seg mer kunnskap og lærdom, ikke til å stenge seg ute fra den og fordømme den uten først å kjenne den.  

Jeg legger her inn et innlegg på facebook skrevet av Per Steinar Runde, 270819. Innlegget er etter min mening både informativt og noe å tenke over:

«Hilde Frafjord Johnson klagar over at ingen har bedt henne reise attende til landet der ho vart fødd. Sjølv synest eg godt ho kunne returnert til Afrika, der ho har sølt vekk så mange milliardar, i staden for å rakke ned på oss nordmenn, som har finansiert alle henner prosjekt. …

Frafjord Johnson kan ikkje ha førstehands kjennskap til det ho skriv om. Ho påstår m.a.:
"Fortsatt var tankegodset begrenset til mer høyreekstreme miljøer og enkeltpersoner som blant annet var på nettsider som Gates of Vienna og Jihad Watch. Det var også her Anders Behring Breivik hentet inspirasjon og publiserte sitt manifest."
ABB har sjølvsagt aldri fått publisert sitt 2000 siders lange manifest nokon stad og slett ikkje på Gates of Vienna eller Jihad Watch. Han sende det derimot til tusenvis av adressatar på internett i timane før massemordet, m.a. til ei rekkje aviser i inn- og utland. Sjølv lasta eg det ned frå ei norsk avis, truleg VG. Viss ein vel å ta Breivik bokstaveleg, kan ein t.d. sjå korleis han sjølv grunngjev sine ekstreme handlingar. I "manifestet" nemner han verken Gates of Vienna eller Jihad Watch som inspiratorar, men derimot muslimske terroristar:
"”Unfortunately, spectacular operations like these are the only way to be heard. Everything else we have tried has failed and yielded nothing. The Muslims showed us that deadly shock attacks are the only tool we have at the moment which will guarantee that our voice is heard.”

I ein viss forstand har han rett. Spania la om utanrikspolitikken sin etter det store terroranslaget mot fleire tog i Madrid i 2004, der 190 vart drepne og nær 1500 skadde. Sitatet ovanfor har alle media omhyggeleg unngått å publisere, for det passar ikkje inn i deira forteljing.

Hallgeir Oppraak

     Har du reaksjoner på noen av artiklene våre,    
 eller har du lyst til å publisere din egen artikkel? 
  Send den til meg på: spikeren@rocketmail.com