«Jeg ba for deg!» Luk. 22,32
Hvilken inspirerende tanke, at vår forløser stadig treder fram for oss! Når vi ber, ber han med oss. Og om vi ikke ber, tar han seg av vår sak, og ved hans forbønner blir vi bevart fra de mange farer som vi ikke ser. Legg merke til det trøstens ord han har til Peter: «Simon, Simon! Satan begjærte å få sikte deg som hvete. Men –.»
Men hva? «Gå og be alvorlig»? Det ville ha vært et godt råd, men det var ikke det han sa. Heller ikke sa han: «Jeg skal holde deg våken, så du kan bli bevart». Det ville også ha vært et velsignet løfte, men det var heller ikke det han sa. Han sa: «Men jeg ba for deg, at din tro ikke skulle avta.»
Vi har nok liten forståelse av hvor meget vi skylder vår Frelsers forbønn! Når vi en gang kommer hjem og får høve til å se oss tilbake og forstår hvor underfullt vår Frelser ledet oss, da skal vi bryte ut i lovsang foran den evige trone.
For da skal vi se de mange snarer Satan la ut for oss og som Herren frelste oss fra. Hvor vi da skal takke vår Frelser fordi han aldri holdt opp å be for oss, men stadig pekte på sine sår og nevnte oss ved navn! Endog før Satan begynte å friste oss, var Jesus kommet ham i forkjøpet og la vår sak fram for Gud. Nåden seirer over ondskapen.
Merk deg også at han ikke sier: «Satan har siktet deg, derfor vil jeg be for deg.» Han sier: «Satan begjærte å sikte deg.» Han stanser Satan midt i hans ønske om å ødelegge oss. Han ødelegger Satans planer før de er kommet til utfoldelse. Han sier ikke: «Jeg ønsker å be for deg», men «jeg ba for deg. Jeg har allerede bedt for deg. Jeg gikk til retten og talte din sak før anklagen ble sendt inn.»