NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

mandag 29. februar 2016

En indianers kloke ord til Norge og det norske folk

Jeg vil anbefale at du setter av 6 minutter i din travle hverdag til å høre på en klok amerikansk indianer.


 

Spikeren

søndag 28. februar 2016

Det Muslimske Broderskap og det nye verdenskalifat

Den 3 mars 1924 ble det muslimske kalifatet, Europas pest og svøpe, oppløst og nedlagt, som et resultat av at det ottomanske imperiet, Tyrkia var på den tapende side i første verdenskrig. For første gang i hele den islamske tidsregning var det ingen stat som førte islams sverd, det var ingen kaliff – profetens etterfølger.
 
Helt siden den datoen har muslimer drømt om å gjenopprette kalifatet og grunnsteinen til et nytt kalifat ble lagt bare fire år senere, i 1928, med opprettelsen av Det Muslimske Broderskap i Egypt. Resten av det 20 århundre var imidlertid for mye dominert av andre begivenheter til at det var mulig å komme noen vei med å gjenopprette kalifatet. Annen verdenskrig ble etterfulgt av den kalde krigen, og i hele denne perioden var den geopolitiske arena dominert av konfrontasjoner, konflikter og kriger hvor islam var for svak til å gjøre seg gjeldende.
 
Kommunismen som en trussel mot Vesten var en historisk parentes. Med Sovjets oppløsning var denne parentesen over, og den over tusenårige hovedtrusselen mot Vesten, islam, var i ferd med å gjeninnta den stillingen. (--Olav Versto, En reise i islam). Faktisk kan hele det tyvende århundre betraktes som en slik historisk parentes. For bak støvskyene etter jernteppets fall dukker Europas pest og svøpe siden det åttende århundre frem på ny, drevet av sin eldgamle drøm om å erobre og underlegge seg vårt kontinent, på veien mot islamsk verdensherredømme.
 
I denne prosessen er det viktig å få gjenopprettet kalifatet. Den 12 august 2005 publiserte tyske Der Spiegel en artikkel på sine engelskspråklige nettsider med tittelen: ”What Al Qaida Really Wants”. Den 18 august publiserte så JihadWatch et utdrag fra denne artikkelen. Jeg har oversatt JihadWatch sin dekning av denne saken til norsk, og presenterer den for Spikers Corners debattanter her.
  
Hva Al Qaida egentlig vil
 
Om det er noen som muligens kan ha en anelse om hva al-Qaida pønsker på, så må det være den jordanske journalisten, Fouad Hussein.
 
Han har ikke bare tilbrakt tid med al-Zarqawi i fengsel – han har også klart å få kontakt med mange av al-Qaida netteverkets ledere. Basert på korrespondanse med disse kildene har han nå utgitt en bok med detaljer om organisasjonens hovedplan.
 
En av Hussein’s mest oppsiktsvekkende kilder til boken, etter hva han fortalte SPIEGEL Online Der Spiegel, var Seif al-Adl. Den egyptiske terroristen mistenkes for å ha vært delaktig i angrepene på de amerikanske ambassadene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998, og FBI har satt en pris på hans hode på 5 millioner US dollar. Secret Service har mistanke om at al-Adl nå befinner seg i Iran....
 
Et islamsk kalifat i syv faser
           
I forordet til boken skriver den jordanske journalisten, ”Jeg intervjuet en rekke av al-Qaidas medlemmer med forskjellige ideologier og forestillinger for å få en ide om hvordan krigen mellom terroristene og Washington ville utvikle seg i fremtiden.” Det som han deretter beskriver mellom sidene 202 og 213 er et scenario som viser både terroristenes forblindelse og deres ensporede tankegang. I syv faser håper terrornettverket å kunne etablere et islamsk kalifat som Vesten da vil være for svak til å bekjempe.
 
Den første fase er kjent som “Vekkelsen” – denne er allerede utført og var ment å vare fra 2000 til 2003, eller mer presist fra terroristangrepene den 11. september 2001 i New York og Washington til Bagdads fall i 2003. Målet med angrepet den 11. september var å provosere USA til å erklære krig med den islamske verden og derved ”vekke opp” muslimer. ”Den første fase ble bedømt av strategene og hjernene bak al-Qaida som svært vellykket,” skriver Husein. ”Slagmarken var åpnet og amerikanerne og deres allierte ble et nærmere og lettere mål.” Terroristnettverket skal også, etter hva som blir sagt, være fornøyd med at dets budskap nå kan bli hørt ”over alt”.
 
Den andre fase “Åpne øynene” er ifølge Husseins forklaring den perioden vi nå er inne i og skal vare til 2006. Hussein sier terroristene håper a kunne gjøre vestlig konspirasjon oppmerksom på ”det islamske samfunn”. Hussein tror dette er en fase hvor al-Qaida ønsker en organisasjon som vil utvikle seg til en bevegelse. Nettverket arbeider med å rekruttere unge menn under denne perioden. Irak skal bli senter for all global virksomhet og operasjoner, med en ”hær” som settes opp der og baser etablert i andre arabiske land.
 
Den tredje fasen er beskrevet som “Oppstandelse og stå oppreist” og skal vare fra 2007 til 2010. ”Det vil bli fokusert på Syria,” spår Hussein, basert på hva hans kilder har fortalt ham. De kjempende mannskapene antas å være allerede kampklare og noen befinner seg i Irak. Det er forusagt angrep på Tyrkia og – enda mer eksplosivt – Israel. Al-Qaidas hjerner håper at angrepene på Israel vil bidra til å anerkjenne terroristgruppene som en organisasjon. Forfatteren tror også at landene som grenser til Irak, som Jordan, er i fare.
 
Den fjerde fase finner sted mellom 2010 og 2013. Hussein skriver at al-Qaida vil gå inn for å frembringe de forhatte arabiske regjeringers sammenbrudd. Kalkylen er den at ”statsledelsenes snikende avtagende makt vil føre til en stadig vekst innenfor al-Qaida”. Samtidig vil angrep bli utført, rettet mot oljeforsyninger, og amerikansk økonomi vil bli gjort til mål gjennom cyber-terror.
 
Den femte fase vil være det tidspunktet da en islamsk stat, eller kalifat kan bli erklært. Planen er at i denne tiden, mellom 2013 og 2016, vil vestlig innflytelse i den islamske verden være så redusert og Israel så svekket, at motstanden vil ikke være noe å frykte. Al-Qaida håper at den islamske staten innen den tiden vil være i stand til innføre en ny verdensorden.
 
Den sjette fase. Hussein tror at fra 2016 og fremover vil det være en periode med ”total konfrontasjon”. Straks det islamske kalifatet er blitt erklært vil ”den islamske armé” sette i gang ”kampen mellom de troende og de ikke-troende” [d.vs. kampen mellom muslimer og mennesker av en annen tro/religion eller livssyn, inkludert ateister] som så ofte er blitt forkynt av Osama bin Laden.
 
Den syvende fase er det avsluttende stadiet og blir beskrevet som ”definitiv seier”. Hussein skriver at i terroristenes øyne vil kalifatet utvilsomt lykkes, på grunn av all den bank resten av verden vil ha fått av ”de halvannen milliard muslimer”. Denne fasen vil være avsluttet omkring 2020, selv om krigen ikke burde vare lenger enn to år.
 
 
Forfatteren av den opprinnelige artikkelen i Der Spiegel kommer med en del innvendinger mot denne planen og søker dermed å avskrive den som urealistisk. Han skriver bl a at ”[t]anken om at al Qaida kan etablere et kalifat i hele den muslimske verden er absurd”.
 
Dette ble altså skrevet for godt over ti år siden. Tanken er ikke lenger så absurd som Der Spiegel’s reporter mener den var i 2005. Ser man på utviklingen og ISIS’ fremtreden på scenen kan det se ut som Det Muslimske Broderskapets løp er likt med skjemaet. Vi er i den sjette fase, hvor vi går mot en ”total konfrontasjon” i 2016. Russland forsøker å stoppe ISIS i Syria, mens USA, som vil styrte Assad-regimet ved hjelp av ISIS og Det Muslimske Broderskap, forsøker å stoppe Russlands kamp mot ISIS. USA’s allierte, Tyrkia venter på å overta hovedrollen i oppbyggelsen av det nye kalifatet. I mellomtiden forsyner det gamle kalifatet (Tyrkia) Europa med hundretusener av stridsdyktige unge muslimske menn, såkalte ”flyktninger”, godt hjulpet av den islamofile politiske makteliten i Norge og Europa og deres velsmurte propagandamaskineri – det sosialistiske Main Stream Media.
 
 
Odd S. Beverfjord

lørdag 27. februar 2016

Erna Solberg ønsker seg et muslimsk shariaråd i Norge

Drammens Tidende

Allerede for 13 år siden kunne Drammens Tidende melde følgende:

Kommunalminister Erna Solberg (H) ønsker seg et muslimsk shariaråd i Norge, etter idé fra statssekretær Kristin Ørmen Johnsen fra Drammen.

I dag er det flere lokale imamer, blant annet i Drammen, som gir samtykke til skilsmisse. Men det snakkes ikke om, og gjøres delvis skjult. Praksis i menighetene er også svært ulik. Mange må henvende seg til imamer i England eller Sverige for å få innvilget skilsmisse.

Kommunalministeren tror et shariaråd vil bringe de mange muslimske menighetene sammen, og føre til en modernisering av religiøs praksis.

- Såfremt det er mulig å få samlet et bredt spekter av trossamfunn i et slikt råd, tror jeg det er realistisk. Et shariaråd er vel å merke ikke noe jeg bestemmer, men noe muslimer selv må ta initiativ til, sier hun.

Les mer i Drammens Tidende

fredag 26. februar 2016

I disse tider med innføring av ny og frisk kultur

I disse tider med innføring av ny og frisk kultur med barnebruder, pedofili, overfallsvoldtekter av gamle damer over 80, massevoldtekter av ungjenter, Sharia og den type godsaker, så er det likevel økonomien som vil knekke samfunnet.

Tror naive fjols virkelig at de som kommer har en bedre kultur, er mer rettskaffen og har bedre folkeskikk enn de som vises på TV der man steiner og pisker folk?

Det er akkurat samme folka. Tror noen at Syrere er bedre enn arabere og andre i Mohammed-landene? Det virker sånn. Det virker som om disse er "helt spesielle", og helt forskjellig fra de andre som kapper hodene av hverandre. Fakta-resistensen er betydelig i de norske hjem.

Men det var økonomi ja. Snart skal regninga i denne evige luksusfella betales.

a)
I Sverige, og også i Norge diskuterer nå inkompetente sosialistroll hvordan man skal få innvandrerene (disse rakettforskerne og hjernekirurgene de snakket om vet dere) raskt i jobb. Dette skal gjøres ved å fryse eller senke de laveste lønningene og opprette arbeidsplasser for ukvalifiserte.
Problemet er bare at i Norge er det mange ufaglærte og stor ledighet. Samtlige Nordmenn vil kunne utkonkurrere analfabetene ved en fri ansettelsesprosess, der man også har like lønnsvilkår. Hørte på radioen i dag en person som var den heldige og priviligierte som fikk jobb i ferskvaredisken på MENY i konkurranse med 1300 andre. Hun var Ingeniør. Jobben krevde derimot ingen fagkunnskap.
Annet eksempel: Europris fikk 500 søknader UTEN å utlyse stilling.

b)
Hensikten med a) er selvsagt å kvotere inn utlendinger. Det gjør alle glade: De islamofile sosialistene, NHO og Høyre. De sistnevnte elsker lave lønninger i likhet med Støre som bruker polsk arbeidskraft. Diskrimering av nordmenn blir mer og mer vanlig. Her vil ikke den muslimske kvinneandelen øke nevneverdig siden de skal ligge i kurven sin og får ikke gå ut. Og med dagens meget lukrative ordninger med trygder og kontantstøtte som kastes etter dem, så er det vel heller ingen vits i å bidra. Da er det bedre å bruke tiden på å føde flere NAV'ere.

c)
Innvandrere får trygderettigheter og særfordeler som nordmenn må opparbeide gjennom et langt liv.
Dette er en klart demoraliserende faktor for de kommende generasjoner.

d)
Innvandrere får særfordeler i etableringsfasen (bolig, sertifikat, bil etc) som nordmenn bare kan drømme om.

e)
Innvandrere lever fett av svindyre ordninger som barnetrygd, kontantstøtte, arbeidsledighetstrygd o.l
som melkes ut av statskassa og havner i andre land.

f)
En stadig dårligere Kristin-skole med utdaterte og ensporede Rektorer og Professorer, gjør at flere og flere kommer til å droppe ut av videregående, og dermed ut av spørsmålet om å få jobb og bolig.
Jeg hadde heller ikke giddet å bidra i samfunnet som ung, hvis samfunnet ikke bryr seg katten.
De som ikke dropper ut vil utdanne seg til lite nyttige stillinger i byråkratiet. F.eks Ingeniører,
kommunikasjonsvitere, samfunnsvitere og sosiologer. Det ville jeg gjort!

g)
Kommuneansatte, Statsansatte og Lærere var/er lønnsvinnere, mens de som bidrar på inntektssiden blir lønnstapere eller får sparken.

h)
Saudi- Arabia og Iran prøver å gjøre oljen verdiløs i sin uendelige arabiske arroganse.
En positiv spin-off kan være at de landene står helt uten inntekter og kongefamilier og geistelige må ta jobb som kamel-driftere... igjen. I det minste et ærlig arbeid.

___________________

Resultatet av alt dette vil bli:

- Dramatisk økt byråkrati.
- En dreining av utdannede fra næringsliv til byråkratiet i Stat og Kommune. Da er man både lønnsvinner og uoppsigbar.
- Outsourcing av teknologiske produkter. Kina, Vietnam
- Offshoring av teknologiske tjenester. India
- Økt satsing på ukvalifisert arbeid (som er som å pisse i buksa siden vi ikke kan konkurrere med lavkostland).
- IQ-en synker i befolkningen
- Færre og færre ser noen vits i å tjene det daglige brød
- De høyt utdannede blir NAV'ere eller statsansatte, mens analfabetene jobber.
____________________

Konklusjonen:

1. Trygdedyret i vill ekspansjon
2. Arbeidsledigheten stiger raskt
3. Statsbudsjettet eksploderer i et forsøk på å opprettholde luksusfellen
4. Oljefondet blir en våt flekk, og et fjernt minne etter at alle gribbene har grafset til seg.
5. Inntektene til staten reduseres dramatisk
6. Som igjen fører til redusert konkurranseevne.
7. Gjenta pkt 1-6, så har vi en nedadgående spiral.

Voila! Vi har Fidel Castro's glimrende prosjekt på Cuba, der man hadde 100% statlig eierskap i alt som heter næringsliv, og plan-økonomi. Noe a la samme modell har de i Venezuela. Det er ikke akkurat gode tider i en av verdens mest korrupte sosialiststater. Kun en bitteliten elite er styrtrike, mens alle andre er lutfattige. Ja bortsett fra de kriminelle og korrupte. Nord-Korea gidder jeg ikke nevne engang.

Alt dette for å tilfredstille egoet til personer i kultur- og sosialisteliten. Når dette virkelig slår ut i full effekt så vil demonstrasjonene komme fra folk som har fått nok av disse overformynderene. Det vil etterhvert som demonstrasjonene viser seg nyttesløse og prelle av som vann på gåsa, gå over i opptøyer og vold. I Norge er det særdeles uvanlig å stille de ansvarlige til ansvar. Det tror jeg det blir en endring på i en slik setting!


Fallout2

torsdag 25. februar 2016

Oslosenteret for fred og menneskerettigheter

Det er nå 10 år siden Oslosenteret for fred og menneskerettigheter så dagens lys. Derfor fikk jeg det for meg å se litt nærmere på hva som foregår på dette som populært blir kalt for "Bondeviks Fredssenter". Men først litt historikk og fakta:

I januar 2006 presenterte Kjell Magne Bondevik stiftelsen Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, eller «The Oslo Center». Senteret ble offisielt åpnet 31. august samme år. Bondevik viderefører i dette arbeidet sin særlige interesse for menneskerettigheter, demokratiutvikling og interreligiøs og interkulturell dialog.

Bondevik uttalte i forbindelse med lanseringen; «Det er en gammel drøm som går i oppfyllelse. Jeg har lenge tenkt at når jeg slutter i politikken, skal jeg vie all min tid til fattige og forfulgte. Vi skal gradvis bygge oss opp, slik at det blir full drift fra høsten av, da med 5-6 personer på heltid. Jeg vil benytte meg av nettverket jeg har fra tiden som statsminister. Jeg har en del åpne dører.»

Oslosenteret for fred og menneskerettigheter er en uavhengig stiftelse i Norge der personer med erfaring og kompetanse i internasjonale spørsmål kan samarbeide for fred og menneskerettigheter. Stiftelsen ble etablert 31. august 2006. Senterets arbeid har fra starten vært knyttet særlig til tre hovedområder: menneskerettigheter, demokratiutvikling og interreligiøs og interkulturell dialog.

Initiativtager og leder er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.
Direktør for senteret fra 1. januar 2009 er Simon Rye.

Som styreleder fikk Bondevik med seg forhenværende statsminister og stortingspresident Thorbjørn Jagland (Ap). Finlands tidligere president Tarja Halonen sitter også i styret. Einar Steensnæs, tidligere statsråd i Bondeviks regjering og stortingsrepresentant for KrF, er senterets direktør. Også andre av Bondeviks tidligere medarbeidere er tilknyttet senteret. Arbeidet består hovedsakelig gjennom kontakt og dialog med beslutningstakere, organisasjoner og premissgivere i Norge og internasjonalt.

Senteret har fått en rekke støttespillere innen næringslivet. Økonomisk støtte gis uten andre forbehold enn de som følger av Oslosenterets statutter og god regnskapspraksis. Senteret finansieres gjennom donasjoner over fem år fra blant annet Statoil, Hydro, Aker og DnB NOR. Disse dekker opp et budsjett på inntil 10 millioner kroner i året. Finansieringen av Oslosenteret, med betydelige pengegaver fra næringslivet stilt til disposisjon for senteret rett etter Bondeviks avgang som statsminister, har møtt kritikk fra enkelte hold.

Oslosenteret er finansiert gjennom avtaler med private selskaper. Disse bidragene gis uten andre forbehold enn de som følger av Oslosenterets statutter, strategi og god regnskapspraksis.

Sponsorer

• Canica AS
• Dag Dvergsten
• Ivar S. Løges Stiftelse
• James Raimer
• Svenska PostkodLotteriet
• Arne Fredly
• DNB ASA
• Eiendomsspar AS
• Havila Shipping ASA
• Nordic American Tankers LMT
• Norgesgruppen ASA
• Rica Hotels AS

Programpartnere

    Club de Madrid
    En verden i dialog
    International IDEA
    National Democratic Institute
    Den norske Helsingforskomitè
    Religioner for fred
    Search for Common Ground
    South Sudan Youth Participation Agency Network

Strategiske partnere

    The Carter Center
    The Crisis Management Initiative
    The Oslo Center US Foundation
    Partnership for Change
    Universitetet i Oslo

Regnskap


2014 2013
DRIFTSINNTEKTER

Tilskudd 15 933 494 13 076 423
Andre inntekter 3 222 769 1 679 033
SUM DRIFTSINNTEKTER 19 156 264 14 755 646



DRIFTSKOSTNADER

Personalkostnader 6 767 475 6 396 322
Ordinære avskrivninger 24 366 27 906
Andre driftskostnader 12 240 251 8 450 145
SUM DRIFTSKOSTNADER 19 032 091 14 874 373



DRIFTSRESULTAT 124 172 -118 908



FINANSPOSTER

Annen renteinntekt 76 913 125 836
Finansinntekter 142 556 276
Annen rentekostnad -2 -839
Finanskostnader -45 600 2980
RESULTAT AV FINANSPOSTER 173 868 128 253



ÅRSRESULTAT 298 040 9 345



OVERFØRINGER

Overført annen egenkapital 298 040 9 345
SUM OVERFØRINGER 298 040 9 345

De som måtte ønske å se nærmere på hva Oslosenteret for fred og menneskerettigheter driver på med, kan gjøre dette ved å gå inn på senterets hjemmeside og klikke på "Nyheter og informasjon". Så kan man selv gjøre seg opp sine egne tanker om dette er en tjenelig institusjon, eller om det bare er nok en kjekk tumleplass for den politisk korrekte "Gutteklubben Grei" hvor de kan presse norske myndigheter til å kaste enda mer såkalte "bistandsmidler" ut i den vide verden?

Spikeren

onsdag 24. februar 2016

Odins soldatar og Tore Bjørgo

Til Ingvill Bryn, NRK
Kopi NRK sentralt og som ope brev til eindel nettstadar.
 
På dagsrevyen har du funne det forgodt å intervjue Tore Bjørgo om dei såkalla Odins Soldatar. Intervjuet med, og propagandaen fra denne såkalla professoren er som forventa.
 
Synes han det er ille om desse ungdomane skulle klare å hindre vald og kriminalitet? Han seier at dei har eit militant merke på jakka og at det ikkje går saman med gode føremål.
 
No har vi vel aldri opplevd at han har forska i blitzmiljøet sine aksjonar, planar og symbol. Men også dei har eit militant symbol med den knytta neven som knuser. Dessutan så har dei ved mange høve, når dei herjar i gatene med vald og trakassering, truga med at deira motstandarar skulle gjerast til medister. Korleis kan dei klare det utan vald, Ingvill Bryn og Tore Bjørgo?
 
Det er slett ikkje merkverdig eller nytt at NRK og journalistar elles vinklar denne saka slik dei gjer. Når det har vore valdsaksjonar frå blitz-miljøet så har det vore akseptert av media - herunder NRK - og dei venstreekstreme politiske miljøa. Det har liksom vore akseptert framferd når motstandarane kunne kallast "nazistar" eller "rasistar". Merkelappane treng ikkje domstolvedtak, NRK er domstol god nok saman med pøbelmiljøa. Mange innan dette miljøet har også vore avkom av Arbeidarpartiet sine toppfolk og kjendisar på venstresida.
 
Kva så med dei såkalla "Natteravnane"? Skal dei som freistar å hindre kriminalitet og vald vere forankra på den venstreekstreme sida, då er eg redd for at det er mange av oss nordmenn som ikkje får tryggleiken vår ivareteken.
 
Eg har slett ikkje tiltru til Tore Bjørgo, korkje med eller utan professortittel, at han får slenge ut sin antipati mot sine meiningsmotstandarar i NRK gjer han ikkje meir truverdig i mine auge.
 
Så, Ingvill Bryn: Eg minnes godt den gangen for eindel år sidan då blitzpøbelen fekk stogga eit møte på Hotell Terminus, og knuste ruter i politibilar var eit resultat av deira aksjon. På Dagsrevyen om kvelden refererte du frå hendinga slik: "Nazistane måtte avslutte møtet".
 
Dei som du fann det forgodt å kalle "nazistar" var ein av Noregs høgst dekorerte motstandsmann frå 2. verdskrig, Erik Gjems-Onstad, Gunnar Øi, som under krigen vart torturert av Gestapo, desse saman med fleire andre krigsveteranar som deltok på møtet på Hotell Terminus fann du altså kjekt og greit å kalle "nazistar".
 
Kva tillit skal vi ha til deg, Ingvill Bryn? Berre synd at vi nordmenn må betale tvangsavgift til eit slikt system som NRK og liknande. Det synes for meg som at ein del nyheitsoppslag er vinkla slik at dei harmonerar med einskilde reportarar sine eigne politiske ideologiar. Slikt burde vere ei skam for den sjølvrosa og oppskrytte NRK.
 
Norvald Aasen,
6983 Kvammen

tirsdag 23. februar 2016

Riksvåpenet

Det norske riksvåpen har en logo som representerer den kristne tro og det kristne menneskesyn, med Jesus Kristus som øverste myndighet (Globus Cruciger over kronen). Øverst er det et kors. I riksvåpenet er dette kors et latinsk kors, mens riksvåpenet i politiets logo har fått et gresk kors. Gresk kors finnes bl.a. i det greske flagg, det sveitsiske flagg og den humanitære hjelpeorganisasjonen, Røde Kors. Både det greske og det latinske kors representerer Guds frelsesverk på Golgata, ved Jesus Kristus, vår Gjenløser.

Under korset er en globus som symboliserer det verdslige regiment. Korset og Globus Cruciger representerer Kristi seier på Golgata over det ondes makt (1Mos 3:15; Kol 2:13-15), Jesu død og opptandelse og Kristi herredømme over verden ved seieren på korset (Joh 19:30). I kronen, som representerer den verdslige makt under Gud i Kristus, finner vi trefoil (trekløver) som er et symbol på Treenigheten – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Videre finner vi en oppreist løve som er vendt fra sinister mot dexter. Denne løven symboliserer ”Juda Løve” – som er Jesus Kristus. At løven har krone på hodet symboliserer at Kristus er ”kongenes Konge” – Herre over hele Guds skaperverk.

Løven holder en øks, vendt mot dexter, d.v.s. mot vest. I det at den er vendt mot vest ligger det også en heraldisk symbolikk. Øksen som løven holder er en stridsøks av den typen som ble brukt i vikingetiden. Den symboliserer øksen som var med å gi kong Olav (”den hellige”) Haraldson banesåret da han falt i slaget på Stiklestad og døde som martyr.

Løven og kronen er gullfarget. Gull er kongens metall. Det er også metallet som symboliserer udødelighet. Gull forvitrer ikke. Det symboliserer guddommelighet.

Olav Haraldson ble født 995 i Vestfold, ble viking og deltok i danskene hærtokter i England og Frankrike. Han konverterte til kristendom og ble døpt i Rouen, Normandie. Da han kom tilbake til Norge kjempet han mot både indre og ytre motstandere før han i 1015 ble den første virkelige konge over hele Norge. Etter å ha befestet sitt styre, tvang han landet til å godta kristendommen. Men hans motstandere tvang ham til slutt å flykte til Russland i 1028. Året etter kom han tilbake til Norge og søkte å gjenvinne tronen. Han falt i slaget på Stiklestad i 1030. 

Olav på det landet malte korset med sitt blod…”

Olav den hellige blir regnet som den konge som innførte kristendommen til Norge og den kristne siviliseringen av landet begynte med hans regjeringstid. I ettertid kom Olav Haraldson til å få stor betydning for Norges nasjonale enhet og identitet. Etter sin død ble kong Olav kanonisert av den katolske kirke og før reformasjonen var Olsok, som vi feier den 29 juli hvert år til minne om kongen, en av de viktigste helgenfester i Norge. ”Olavsøksen” i riksvåpenet finner vi også i Den Norske Kirkes logo.

Skjoldet symboliserer den sekulære makt. Skjoldtypen som løven (Kristus) er satt på, er et forsvarskjold (eng. Bulwark Shield). Løven på skjoldet symboliserer at staten (det verdslige regiment) er underlagt Kristus. Skjoldet (den sekulære makt) og løven (Kristus) symboliserer at staten vil forsvare kongen, folket og fedrelandet med Kristus som den høyeste makt og Herre.

Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!
Landet ville
han beskytte, skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett,
har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.
Har den Herre stille lempet, så vi vant, vi vant vår rett.

Løven er satt på skjoldets røde bunn. Den røde fargen er Jesu blod i den nye pakt. Det var Jesu blod som ble utøst til syndenes forlatelse som førte til Juda Løve’s seier på korset, ”Det er fullbrakt”.

Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse.”

Den heraldiske symbolikken som ligger i at løven og øksen er vendt mot vest, er denne:

Tabernaklet som Moses og hebreerne reiste i ørkenen etter utvandringen fra slaveriet i Egypt var satt opp i øst-vest retning. Inngangen til tabernaklet var i den østlige enden. Fra øst (sinister) gikk man mot vest (dexter) inn i tabernaklets forgård. Deretter kom en inn i Det hellige - og til slutt Det aller helligste med paktens ark og nådestolen i den vestlige enden av tabernaklet.


Solen står opp i øst og går ned i vest. Gud er omtalt i Bibelen som lys. Øst er den retningen hvorfra lyset (Gud) kommer, som solen (lyset) og dens oppgang symboliserer (Matt 24:27). Vest er den retningen hvor solen går ned. Vest symboliserer således retningen til Guds rike og det evige liv - først død (solens nedgang) og deretter oppstandelse (solens oppgang).

Løven med kronen og ”martyrøksen” vender seg mot vest – mot døden, Guds rike og det evige liv. Som det heter i en kjent bønn, “Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv. Det er ved å dø at man oppstår til evig liv”. Olavsøksen finner vi også i Den norske kirkes logo.

Riksvåpenet i Politiets logo har som skjoldholder fått fasces, hvorfra vi også har fått ordet fascisme. Det er et hedensk symbol på sekulær makt. Symbolet er fra det gamle romerske riket. Skjoldholderne på sinister og dexter i politiets logo er utstyrt med økseblad. Disse øksene er ikke stridsøkser. De er økser til bruk for å halshugge mennesker som er (var) dømt til døden ved halshugging. Disse øksene symboliserer straff. Skjoldholdere av denne typen hører således ikke hjemme i politiets logo, da det er domstolens oppgave å dømme. Politiet (regjeringen) er den utøvende makt, domstolen er den dømmende. Domstoler har gjerne vektskåler som sitt symbol. Vektskålene symboliserer balanse. Men det er en annen historie.

Tabernaklet hadde tre forskjellige innganger før en kom inn til Det aller helligste, det indre kammeret i tabernaklets telt. Hver inngang hadde sin spesielle betydning og sitt spesielle navn. Den første inngangen, som var den østlige, vendt mot soloppgangen, var porten, inngangen til forgården, på hebraisk sha’ar, som betyr inngangsport. Den var delt i tre, med fire støttende søyler. Tallet tre er Guds tall, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Den neste inngangen var til tabernaklets telt - sammenkomstens telt. Dette var døren, på hebraisk pethach, som førte inn til Det hellige, det første kammeret i tabernaklets telt. Ordet pethach (døren) brukes første gang i 1Mos 4:7. Det var kun prestene som kunne gå inn gjennom denne døren inn til Det hellige. Ordet pethach er også brukt om døren til Noahs ark, den frelsens “dør” som ble lukket før flommen kom over jorden. Et forbilde på dommens dag når Herren Jesus kommer igjen for å dømme levende og døde.

Den tredje og siste inngangen var forhenget, på hebraisk pôreketh, som førte inn til Det aller helligste. Det var et forheng som tjente som vegg og skilte mellom de to kamrene i tabernaklets telt, Det hellige og Det aller helligste. Gjennom denne inngangen, til Det aller helligste, var det kun ypperstepresten som hadde adgang.
Jeg er døren*. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde. Joh 10:9
*Egentlig, ”forhenget”(inngangen til det aller helligste med paktens ark og nådestolen)
De første kristne kirkene som ble bygd ble satt opp i øst-vest retning etter mønster (”gulvplan”) av hebréernes tabernakel i ørkenen. Hovedinngangen, som tilsvarte døren til Det helligste var vendt mot øst. Man kom inn fra øst og gikk mot alteret i vest. Det var ikke noe skille mellom skipet og alteret. Forhenget revnet i to, fra øverst til nederst, i samme øyeblikk som da vår Gjenløser døde for våre synder på Golgatas kors.


I tidlig middelalder ble praksisen endret. Kirkebygningen ble da satt opp i retning vest-øst. Man kom inn fra vest og gikk mot alteret i øst. Bakgrunnen var at i den nye pakt så var det Jesu gjenkomst man ventet på. Han er lyset – og lyset kommer fra øst.

For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, således skal Menneskesønnens komme være. Mat 24:27


Odd S. Beverfjord


søndag 21. februar 2016

Forbereder unntakslov med stengte grenser og bevæpnet grensevakt

Erna Solberg i intervju med Berlinske i Danmark; Innrømmer og konstaterer en mulig kollaps i Sverige og forbereder en allmenn unntakslov med stengte grenser og bevæpnet grensevakt, samt opphevelse av alle konvensjoner som er asyl- og flyktninge-relatert.

Berlinske

Norge vil bryde folkeretten og afvise flygtninge i krisetilfælde.

Står det til statsminister Erna Solberg, skal Norge have en kriselov, hvor asylansøgere kan afvises ved grænsen. Loven skal kunne anvendes i tilfælde af, at asylsystemet i Sverige bryder sammen. Venstre afviser at indføre et lignende forslag i Danmark, men følger den norske kriselov »meget nøje«.

Der er så overhængende en fare for, at Schengen-samarbejdet og asylsystemet i Sverige bryder sammen, at Norge må have en kriselovgivning til at håndtere det. Det mener Norges statsminister, Erna Solberg. Derfor har hun udformet en lov, som vil gøre det muligt for de norske myndigheder at afvise asylansøgere, som ikke kommer direkte fra et konfliktområde.

Det betyder, at asylansøgere, der vil til Norge fra Rusland, men også fra de øvrige nordiske lande, skal kunne nægtes retten til at søge asyl, som ellers er forankret i FNs flygtningekonvention.

»Det er et force majeure-forslag, som vi vil have i tilfælde af, at det hele bryder sammen, at strømmen bare kommer, og alle ender i Norge, fordi vi ligger øverst og yderst i Europa. Norge er jo slutpunktet, ikke sandt,« siger Erna Solberg i et interview med Berlingske.

Les mer i Berlinske

Den gamle lovsang og den nye

De gamle sangbøkene og Landstads reviderte salmebok inneholdt evangeliet om frelse, bønn, lovsang, takksigelse, vitnesbyrd, kamp og seier, misjon, Guds forsyn, kjærlighet og trofasthet, tro og tillit, veiledning, håp – kort sagt, evangeliet om frelse og hele Guds råd.

Hans Nielsen Hauge ble kalt da han en aprildag i 1796 arbeidet ute på åkeren og sang salmen ”Jesus din søte forening å smake”. Herrens Ånd kom over ham mens han sang andre verset,

Styrk mig ret kraftig i sielen derinde,
At jeg kan finde, hva aanden formaaer,
Tag til din fange min tale og sinde,
Led mig og lok mig, saa svag som jeg gaaer.
Mig og hva mit er jeg gierne vil miste,
Naar du allene i sielen maae boe,
Og sig omsider paa døren maa liste,
Hvad som forstyrrer min inderlig’ roe.

Den Hellige Ånd overbeviste ham om synd, om rettferdighet og om dom (Joh 16:8). Hans øyne ble åpnet og han kjente en inderlig kjærlighet til Gud og ønsket at mennesker skulle få del i den samme nåde som han selv hadde fått lære å kjenne.

Sangbøkene med de velsignede sangene hvor sangen Herren brukte til å kalle Hauge til tjeneste har den frafalne kirke nå kastet i søppeldunken. Sangene er blitt erstattet med oppramsing av ord (Mat 6:7) og tom smiger, framført av et såkalt lovsangsteam som tilber en gud som lar seg smigre, manipulere og imponere. Det som Kingo, Brorson, Wesley, Crosby, og nærmest utallige andre har skrevet er nå blitt avfall.

Vi har ikke bare fått verdslig popmusikk, men også ”kristen” rockemusikk som ertstatning for den salvede musikken. Rockemusikken kom først til Norge med Bill Haleys låt, ”Rock Around the Clock” i 1956 og filmen med samme tittel. Da filmen ble vist i Oslo skapte den ungdomsopptøyer hvor hærverk ble utøvet. Musikksjangeren ble introdusert under navnet ”Rock ’n Roll”.  Navnet kommer fra et slang-uttrykk fra Harlem i New York. ”Rock ’n Roll” ble brukt om å ha samleie i baksetet i en bil. Samleiebevegelsene fikk bilen til å bevege seg som når man vugger en vugge (rock a craddle). Bevegelsene fikk også hjulene til å begeve seg litt (roll), selv om nødbremsen var satt på. Slik fikk musikken navnet "Rock and Roll". Under utøvelse på scenen gjør musikerne bevegelser med kroppen for å indikere samleiebevegelser og seksuell vellyst. Således legges det ikke skjul på hva hensikten med musikken er og hva slags budskap den har, også uten tekst. Vi kan se noe tilsvarende når en menighet i en kristen forsamling står oppreist med utstrakte hender, lukkede øyner og ”lovpriser” mens de beveger kroppen og hoftene rytmisk i takt med den ”kristne” rockemusikken som akkompagnerer ”lovsangen”.

Profeten Jesaias sier at Gud hater den form for lovsang og sakralisme vi finner i vår tids forsamlinger, den ”lovsang” som har erstattet de gamle bedehussangene.

Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er meg en vederstyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling – jeg tåler ikke høytid og urett sammen. Min sjel hater deres nymåner og fester, de er blitt meg en byrde; jeg er trett av å bære dem.  Og når dere strekker ut deres hender, skjuler jeg mine øyne for dere; hvor mye dere enn ber, hører jeg ikke; deres hender er fulle av blod. Jes 1:13-15

Våre dagers menigheter tilber en gud som lider av mindreverdskompleks, med et stort behov for oppmuntring for å styrke sin selvfølelse og må smigres og få betalt (tiende, i.e. avlat) for å velsigne. Dette er den avgud som lovsangsteamet og ”pastorene” i de moderne menighetene tilber – en gud de har skapt i deres eget bilde. Slik de selv er, tror de Gud er.  Gud lar seg smigre og manipulere. Og lemmene skal ha underholding. Det skal være gøy å bli frelst. Ellers kan det være det samme med hele frelsen. Det er filosofien.

Før den moderne lovsangen ble introdusert i menighetene var hele menigheten aktiv i tilbedelse og sang. Men ingen klappet i hendene etter at sangene var sunget. For hva de skulle klappe? Skulle de bli imponert av sin egen prestasjon og applaudere sin egen sang?

Når menigheten i Det nye testamente var samlet så var det et møte der alle deltok til oppbyggelse med sin åndelige gave til menigheten felles gode og var aktive deltakere i gudstjenesten. Vår tids menighet lytter kun og blir underholdt av musikkbandet mens de står oppreist og applauderer og tilber lovsangsteamet.

Hvis det er slik at det er budskapet i lovsangen forsamlingen applauderer, og de ønsker å uttrykke sin glede og takknemlighet – hvorfor applauderer de ikke da også når pastoren har avsluttet sin preken? Er ikke pastorens budskap like mye å glede seg over som sangen og popmusikken og rockemusikken?

Det er ikke frelsens glede menigheten gir uttrykk når de klapper i hendene vendt mot rockebandet som framfører den kjødelige lovsangsmusikken. For frelse finnes kun i ordet om korset, og det forkynnes ikke. Den nye, kjødelige lovsangen er tomme ritualer og religiøs sakralisme. Den moderne lovsangen framføres i en stil og med ord som banaliserer sannheten om frelse. Den er selvsentrert og uttrykker en forherligelse av meg og mine vindunderlige følelser, i stedet for Herren og hans frelsesverk. Den nye lovsangen skal sette menigheten i en henført, ”salig” ekstase og indusere en pre-hypnotisk tilstand for å gjøre forsamlingen mottakelig for pastorens eller predikantens suggesjoner og manipulering, som etter lovsangsritualet trer fram på scenen. Som om den Hellige Ånd skulle trenge hjelp av kjødelig musikk og ”rock and roll” for å nå fram med sitt budskap om frelse og syndenes forlatelse.

Tvett dere, rens dere, ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne, hold opp med å gjøre det som er ondt!  Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak! Jes 1:16-17

Kom og la oss gjøre opp vår sak med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Jes 1:18

La meg avslutte med en analogi beskrevet av Henry Morris i Biblical Basis for Modern Science (Baker Book House, 1985)

Skarlagen (eller karmosin), hebraisk tole‛ah. Ordet betyr "skarlagens-orm". Det var en dyp rød farge som kom fra insektet coccus ilicis, coccus-ormen. Når skarlagensormen var klar til å legge egg, festet den sin kropp til tre, og satte seg selv så godt fast at den ikke kunne løsne igjen. Eggene som ble lagt under hunnens kropp ble dermed beskyttet inntil de var klekket og larvene var i stand til å begynne sin egen livssyklus. Idet hunnormen døde da eggene ble lagt, avga dens kropp en karmosinrød væske som farget ormens kropp og området (treet, veden) omkring den. Hunn-ormen døde for å gi liv til avkommet. Fra de døde kroppene til slike hunn-ormer (skarlagensormer), ble det kommersielle skarlagensrøde farge-stoffet i antikken ekstrahert.

Bibelen beskriver Jesus også som en "orm", som f.eks. i Sal 22:7, ‘Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.’ Ordet som er oversatt til “orm” er tole‛ah, det samme som er brukt som beskrivelse av karmosin-fargen brukt i tabernaklet (2Mos 26:31). Slik beskriver ordet "orm" Jesu offer på korset, og knytter det til skarlagens-ormen og fargen som ble laget av det døde og opptørkede (Sal 22:16) insektet coccus ilicis. (Se også Jes 41:14)

Vi kan se analogien med Kristus som dør på korset og blodet som renner ned fra vår Frelsers legeme og stenker korsets tre, idet han utgyter sitt blod for at han skulle "føre mange barn til herlighet" (Hebr 2:10). Som ormen, så døde også Jesus for å gi liv ”til mange” og farget korsets tre rødt (skarlagen) med sitt blod. Skarlagen representerer Jesu offer idet hans blod ble utgytt for våre synder, og vi får nytt liv idet vi blir tiltregnet Guds rettferdighet i Kristus Jesus, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.

Når jeg så vet at Kristus lot seg føde,
Ja, at han gikk omkring og gjorde vel.
Inntil han sonet verdens synd og døde,
og oppsto for å frelse hver en sjel:
Da bryter lovsang ifra sjelen ut,
O store Gud, o store Gud!
Da bryter lovsang ifra sjelen ut,
O store Gud, o store Gud!


Odd S. Beverfjord

lørdag 20. februar 2016

Islam forsvares mens Kristendommen forkastes

På et lite seminar i Halden for mange år siden, var Trond Bakkevig invitert til å holde foredrag om forholdet mellom kirke og stat. Han ledet senere Kirkerådets utvalg vedrørende samme tema. Mot slutten ble det stilt det naturlige spørsmål fra salen om når et eventuelt skille ville komme. Bakkevig svarte da at et skille ikke vil skje før staten har formet kirken slik den ønsker.

Man må kunne si at staten ikke har ligget på latsiden i denne prosessen, på godt og vondt. Sist vi i søndre Østfold fikk en påminnelse, var da regjeringen nylig utnevnte prost i Sarpsborg.

Etter tradisjonelle ansiennitets- og kvalifikasjons- prinsipper var fungerende prost Arne Leon Risholm et opplagt valg, og de fleste menighetene i prostiet hadde innstilt han som nummer en. Biskopen i Borg ønsket det annerledes, og slik ble det. En flere år yngre kvinne med minimal menighetspraksis, Kari Mangrud Alvsvåg ble utnevnt, til almen forundring.

Den 17. februar 2016 har den samme Kari Mangrud Alvsvåg (som nå bærer titlene Prost i Sarpsborg / Styremedlem i Dialogforum Østfold) et innlegg i Sarpsborg Arbeiderblad (SA), der hun bl.a. skriver følgende:

«De kristne» kaller partiet seg. Det oppleves ekstra ubehagelig at et parti med dette navnet opptrer uten respekt for andre religioner og uten kunnskap om andre religioner. Og aller verst, uten kunnskap om det kristne verdigrunnlaget. Den gylne regel, det doble kjærlighetsbudet, og Bibelens etiske fordring om at vi skal ta vel imot den fremmede, skulle være nok til å hindre Hagen i å angripe en religion og alle som tilhører den fra talerstolen i bystyresalen.

Religioner og livssyn har alle potensial i seg til å bringe frem både godt og ondt. Derfor er det ytterst viktig at vi som regner oss som ledere og offentlige representanter for religionene driver religions- og livssynskritikk. Og da særlig av egen tradisjon. Det er ingen tvil om at kristendommen har blitt brukt til å legitimere mange onde regimer og mange onde handlinger gjennom historien.

Slaveri, kjønnsdiskriminering, antisemittisme, apartheid, brutal kolonisering, forfølgelse av muslimer i Bosnia for tyve år siden, er bare noen eksempler på ondskap som kan knyttes til kristendommen.

Og dette sies altså av en Prost i Den Norske Kirke...

Noe av den samme retorikken kan vi se hos Jan Arild Snoen i Minervanett, når han den 18 februar går skarpt ut mot Hege Storhaug i forbindelse med hennes kritikk av islam. Her skriver Jan Arild Snoen bl.a. følgende i et innlegg som han har kalt "Ingen frihet for de andre":

Grunnen til at den vestlige sivilisasjon er andre overlegen (ja, jeg mener det) er nettopp at vi gir rom også for meninger og holdninger vi ikke liker. Det gjelder også de som er illiberale – den vanskeligste testen på vår toleranse.

Derfor må kristne menigheter få forkynne at homofili er synd, at kvinnene er underordnet mannen og anse en bok som hellig, der en stormannsgal drittsekk av en gud regelmessig foreskriver folkemord mot det utvalgte folks fiender og dødsstraff for den minste ting (Det Gamle Testamentet). Eller vil Storhaug redigere vekk dette også? En smakebit – om midanittene, der Moses ikke var fornøyd med at hans folk hadde nøyd seg med å henrette alle voksne menn etter det seierrike slaget:

”Men Moses ble vred på lederne over hæren, på høvdingene over tusen og høvdingene over hundre, da de kom tilbake fra krigstoget. Moses sa til dem: Har dere latt alle kvinner leve? Det var jo de som på Bileams råd forførte Israels barn til troløshet mot Herren for Peors skyld, så sotten kom over Herrens menighet. Slå nå i hjel alle guttebarn og alle kvinner som har hatt samleie med menn.” 4. Mos, 31:14-17.

Derfor må Islam Net få lov til å forkynne sitt ”gammeltestamentlige” budskap, inkludert støtten til dødsstraff for frafall, selv om det er motbydelig. Det er først når disse holdningene går over i handlinger, altså oppfordringer til vold, drap, terror – at loven må si stopp. (Moskeer, som Finsbury Park-moskeen i London i en periode, som er en del av terrornettverk, kan stenges).

Her ser vi altså hvordan Kristendommen angripes fra alle kanter, samtidig som Islam omfavnes og tas i forsvar i "kjærlighetens", kulturliberalismens og kvasi-intellektualismens navn. Norge har forfalt som nasjon og kastet Bibelens Gud på dør, og på toppen av det hele, ser man på dette som et fremskritt og en "berikelse" for nasjonen... Sannelig stemmer det som står i Rom 1,21-25:

De kjente Gud, men likevel gav de ham ikke den ære og takk som Gud skal ha. Med sine tanker endte de i tomhet, og det ble mørkt i deres uforstandige hjerter. De sier de er kloke, men de endte i dårskap, og istedenfor å gi den uforgjengelige Gud ære dyrket de bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr. Derfor gav Gud dem urenheten i vold, så de i sitt hjertes begjær skulle vanære kroppen sin. For de har byttet ut Guds sannhet med løgn og æret og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er priset i evighet. Amen. 

Spikeren

fredag 19. februar 2016

Fallout's Politiske Analyser (FPA)

Nå (17. Feb 2016) er raddiskanalen "Gaza and peaceful Islamic news today" (eller TV2 som de kaller seg) ute med nye sprell. De vil nemlig at Det Kongelige Norske Hoppeslott skal innføre en lisensbetaling for TV2 som ligner NRK-lisens, bare at ALLE hustander skal betale. Selv om de ikke har TV. Skulle ikke forundre meg om den tilbakestående gjengen der syns dette er KANON! ... Hallo?!

Hvem i huleste er interessert i betale for å bringe søppla INN i stua? Hvem gidder en kanal som utelukkende bedriver med sosialistisk hersketeknikk? TV2 burde vært nedlagt anno 2016 i likhet med all annen MSM.

AP er også ute med gnålet sitt om å sikre at NRK ikke opplever innsparing og innskjerping av midler.....I FREMTIDEN!

De NEKTER å oppgi kommunistiske og Stalinistiske midler for å sikre seg selv et talerør som kan preike deres politikk.Putin har jo sin egen private TV-kanal som heter RT (Russia Today). Men hva forventer man fra et diktatur? Er Norge også et diktatur? Jeg tror vi vet svaret på det ja.

At man må ha et kringkastingsråd bare for NRK er et tegn på hvor feil og gammelkommunistisk det er å ha en Statskanal. Denne vaktbikkja er forresten en liten og senil dvergpuddel som er tilnærmet døv og med langtfremskredende grå stær. Og helt uten sanksjonsrett! Nemlig!

MSM er uten å blunke vår desiderte hovedfiende. Manipulerer, tilpasser, forvrenger og historieforfalsker. Latterlige reportasje-team som med politisk agenda og politisk fasit i hånd bare har å fylle inn med bilder som passer og triste eller glade stemmer/ansikter alt etter hva som er meislet ned i agendaen. Å lyve ved å ta med kun halve sannheten er de også eksperter på. Fatter ikke at noen blir imponert.

Eksempel på det er Fredrik Græsvik på Gaza, og likeledes Sidsel Wold og Odd Karsten Tveit, også på Gaza. Ultra-raddiser hele gjengen. Hvis ikke jornalistikken kan være balansert så vil jeg ikke ha den inn i stua, og aldeles ikke betale for den.

Våre forvirrede politikere og den pågående tsunamien fra syd er bare symptomer på den kreftsvulsten MSM i virkeligheten er. En parasitt som fungerer som venstresidens symbiot i prosjektet de burde kallt: "Prosjektet for etnisk rensning av Nordmenn og innføring av terror, diktatur og slaveri i Norge".

Det er desverre idiotene og idiotlakeiene som råder manesjen i medieverden og politikerverden.

Man blir jo forbanna på et tidspunkt!


Fallout2.

torsdag 18. februar 2016

Ytringsfriheten i innvandringsspørsmål

Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter.
Bilde: Wikimedia Commons.
Skrevet av Bjørn Wichstrøm, Oslo. Cand. jur. og tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementet.

Ytringsfriheten er en forutsetning for demokratisk styreform. Hos oss er den fastsatt i Grunnlovens § 100, hvor det bl.a. står:

«Ytringsfrihet bør finne sted. Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap medmindre det lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelser.»

I
Ved lov er det gjort en del begrensninger i ytringsfriheten. Straffelovens kapittel 23 har bestemmelser om ærekrenkelser. I kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet står forbudet mot ”hatefulle ytringer” i § 185:

«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel i inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres;

a)    Hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
b)    Religion eller livssyn,
c)    Homofile orientering, eller
d)    nedsatt funksjonsevne.»

Forbudet mot hatefulle ytringer (”rasismeparagrafen”) sto også i den gamle straffeloven, § 135 a  med en noe annen ordlyd. Bestemmelsen ble vedtatt i 1970 som følge  av at Norge da ratifiserte FN-konvensjonen av 21/12 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering.

Bestemmelsen og fortolkningen av den har vært meget omstridt. I 1997 kom den såkalte Kjuus-saken opp for Høyesterett. Kjuus var leder for det politiske partiet Hvit Valgallianse. Partiets program var å stoppe innvandringen og som hovedregel å «få de fremmede hjem». Noen grupper, bl.a. adoptivbarn, kunne forbli i Norge forutsatt at de lot seg sterilisere.

I Oslo byrett ble Kjuus dømt til 60 dagers betinget fengsel og en bot på kr. 20 000,-. Han anket til Høyesterett, som behandlet saken i plenum. 12 dommere forkastet anken. 5 stemte for frifinnelse.

Mindretallet viste til at friheten til å formulere politiske meninger er det sentrale innhold i Grl. § 100.  Straff i et tilfelle som det foreliggende er bruk av tvangsmakt mot borgernes meninger. Man er her innenfor selve kjerneområdet for ytringsfriheten, og § 100 vil da begrense rekkevidden av straffeloven § 135 a.

Professor Johs. Andenæs gav en grundig analyse av dommen i Aftenposten 19/12- 97. Hans personlige oppfatning var i samsvar med mindretallets.

I NOU 1999:27  skriver Ytringsfrihetskommisjonen at hatefulle ytringer  er av de vanskeligste og mest kontroversielle områder i forbindelse med ytringsfrihetens grenser.   Kommisjonene foreslo noen endringer i § 135 a og forutsatte at den blir tolket innskrenkende.

II.
I tillegg til de lovbestemte begrensninger i ytringsfriheten er det en del forhold som faktisk hemmer en fri og opplyst offentlig debatt:

1. Massemedienes rolle er sentral. De skal opplyse allmenheten slik at den får et godt grunnlag  for å ta standpunkt til viktige  samfunnsspørsmål. Journalistenes samfunnsoppdrag er å bringe frem relevante fakta på en objektiv måte.

Dagsavisene har oftest en lederartikkel hvor redaktøren gir uttrykk for sine subjektive oppfatninger.  Det er vel og bra. Men når flere av avisens journalister bruker mye av spalteplassen til ”kommentarer”, får vi en uheldig blanding av fakta og personlige oppfatninger. Da kan leseren komme i tvil om alle relevante fakta er tatt med og fremstilt på en objektiv måte. Dette er ekstra problematisk fordi journaliststandens politiske oppfatninger har vist seg å være mindre differensiert enn hos befolkningen generelt. Dette har kommet klart til uttrykk i innvandringssaker.

Arnt Folgerø, som selv er journalist, skrev en kronikk i Aftenposten 4/4-13: ”Journalister ser bare ofre”.  Han påstår her at det ofte skjer brudd på det journalistiske grunnprinsippet som sier at man skal ha med de elementene som er viktige for en saklig fremstilling av et emne. ”Men slike brudd på den journalistiske grunnregelen manifesteres daglig i norske medier  med den største selvfølgelighet på områder som har å gjøre med asylpolitikk, bistandspolitikk, innvandringspolitikk og samfunnsøkonomi. Dette er områder der den politiske korrektheten har skaffet seg et moralsk monopol ved å avfeie kritikk med beskyldninger om inhumanitet, fascisme og rasisme.”

FNs organisasjon for overvåking av rasisme har henstilt til mediene å gå aktivt inn for å skape multikulturelle samfunn. De bør ikke innskrenke seg til å rapportere hva som faktisk skjer. Det kan ikke utelukkes at denne propagandaen har fått noen til å svikte de journalistiske prinsipper.

Det kan vanskelig benektes at det finnes et stort forbedringspotensial når det gjelder medienes oppfyllelse av sitt samfunnsoppdrag.

2. Mediene bør la personer med ulike synspunkter komme til orde på lik fot, dvs. uten å foreta noen ”siling” som prioriterer innlegg som er i tråd med redaksjonens egne oppfatninger.

På dette punkt har det gjennom mange år vært reist sterk kritikk mot flere aviser. Mange som sender innvandringskritiske innlegg til Aftenposten, opplever å bli avvist med henvisning til plassmangel. Når avisen gjennom mange år redaksjonelt har vist en meget positiv innstilling til innvandring og til dels sterk kritikk av motstanderne, er det nærliggende å mistenke at det foregår en siling.

Påstand om siling er også kommet fra personer som ikke har fått publisert innlegg med kritikk av NATO og norsk utenrikspolitikk.

Det vil kanskje hjelpe om avisen redegjør for hvilke kriterier som legges til grunn når innlegg velges ut for publisering.

3. Særlig viktig for samfunnsdebatten er hvordan meningsmotstandere møter hverandre. Hvis  argumenter ikke blir møtt med motargumenter, men med verbale personangrep, kan dette i praksis innskrenke ytringsfriheten. Det er dette som i utstrakt grad har skjedd i innvandringsdebatten.

Innvandringsmotstandere er blitt omtalt som rasister og beskyldt for å mangle medfølelse med mennesker som trenger hjelp.  ”Meningsterror” og ”godhetstyranni” er treffende beskrivelser av de mest ytterliggående utslag vi har sett. Dette har fått vidtgående følger. Mange kunnskapsrike og samfunnsengasjerte mennesker holder seg vekk fra debatten.

I pamfletten ”Oppdra folket” (2014) skrev forfatteren Bjørn Stærk – med henvisning til svenske forhold – ”Men også i Norge er det påfallende hvor få tunge fagfolk og forskere som bidrar til å belyse innvandring kritisk. Snakker du med dem på tomannshånd, innrømmer flere at de er redde for å delta.”

I Aftenposten 10/11-15 skriver Elin Ørjasæter om hvorfor hun og flere andre innvandringskritikere sier nei til å stille opp i NRK-debatter og lignende og tilføyer: ”For hver ny runde av moralsk fordømming av en innvandringsskeptiker forsvinner 10 mer moderate debattanter inn i skyggenes dal. De ser jo hva man kan risikere.”

Ørjasæter nevner at også innvandringstilhengere rammes av det harde debattklimaet: ”Jeg har to gode venner som med jevne mellomrom må oppdateres av PST om sin egen sikkerhet. De står på hver sin side i innvandringsdebatten og er begge både demokrater og ikkevoldelige. Begge vurderer nå med jevne mellomrom om de skal orke mer og om de setter barna sine i fare. Så tøft er det blitt.”

Sjikane og trusler er åpenbart til stor skade for nødvendig debatt. Samtidig påføres de personer som rammes, en helt urimelig belastning. Særlig gjelder det nå trusselen er så alvorlig at politibeskyttelse er nødvendig. Noen av de berørte er innvandrere som forfølges av sin egne.

At en del mennesker i vårt land må leve med kontinuerlig politivakt på grunn av sine ytringer, er et alarmerende sykdomstegn.

Noen har opplevet å miste oppdrag eller verv på grunn av sine meninger om innvandring. Her kan det dreie seg om misbruk av arbeids- eller oppdragsgivers makt, hvor den som rammes, påføres økonomisk tap.

4. I Aftenposten 13/12-14 skrev Arnt Folgerø om den nylig avgitte rapport Status for ytringsfriheten i Norge. Han oppsummerte slik: ” Det å undertrykke egne meninger i form av selvsensur er blitt så utbredt her i landet at det svekker demokratiet.

III.
Stiftelsen Fritt Ord startet våren 2013 et samarbeid med flere institusjoner for å kartlegge ”Status for Ytringsfriheten i Norge”.  Den rapporten som kom høsten 2014, viste at ytringsfriheten ofte må vike for andre hensyn, for eksempel hensynet til minoriteter.

62 pst. av et representativt utvalg av befolkningen mente at journalister i stor eller ganske stor grad favoriserer kilder som mener det samme som dem selv.

En ny rapport ”Ytringsfrihetens grenser: Sosiale normer og politisk toleranse” ble lansert 26. januar i år. Ny befolkningsundersøkelse viser at 70 pst. mener at krenkende ytringer bør aksepteres eller kan fremsettes uten at det får konsekvenser.

Fritt Ords direktør, Knut Olav Åmås er spaltist i Aftenposten og skriver 24/1.-16: ”Vi ser økt tilslutning (prinsipielt, men ikke alltid i praksis) til et videst mulig ytringsrom. Samtidig ser vi at økende frykt og snikende selvsensur preger deler av norsk ytringskultur og offentlighet.”

IV.
Det fremsettes av og til forslag om nye begrensninger i ytringsfriheten, for eksempel forbud mot krenkende ytringer, verbal aksept av terrorhandlinger og lignende. Både prinsipielle og praktiske grunner taler imot. Lovforbud vil sannsynligvis gjøre mer skade enn gavn.

Det harde debattklimaet vi har fått i Norge og i andre vesteuropeiske land, er del av et større bilde: økende sosial uro og vold, mer overvåkning og andre frihetsinnskrenkninger. Det liberale demokrati er i ferd med å forvitre som følge av fremmedkulturell masseinnvandring. Stadig flere mennesker står opp for å bevare og forsvare det samfunnet de er vokst opp i. Mange går fra ord til handling.

Utviklingen skyldes at man helt har ignorert århundrers erfaring fra verdens mange flerkulturelle stater. Disse har vært og er preget av sosial uro, vold og mangel på demokrati.

Frankrikes statsminister sa i november at Europa ikke kan ta imot flere flyktninger. Han har rett.

Fra et humanistisk synspunkt bør Europa i stedet bruke ressursene på å bedre livsvilkårene for mennesker i Afrika og Asia. FN s humanitære hjelpearbeid for 87 millioner mennesker i 37 land går tregt på grunn av for små bidrag fra medlemslandene.

Bjørn Wichstrøm
Oslo, 13.2.16

Denne artikkelen ble første gang publisert på FMI, 14.02.2016.