NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 21. februar 2016

Den gamle lovsang og den nye

De gamle sangbøkene og Landstads reviderte salmebok inneholdt evangeliet om frelse, bønn, lovsang, takksigelse, vitnesbyrd, kamp og seier, misjon, Guds forsyn, kjærlighet og trofasthet, tro og tillit, veiledning, håp – kort sagt, evangeliet om frelse og hele Guds råd.

Hans Nielsen Hauge ble kalt da han en aprildag i 1796 arbeidet ute på åkeren og sang salmen ”Jesus din søte forening å smake”. Herrens Ånd kom over ham mens han sang andre verset,

Styrk mig ret kraftig i sielen derinde,
At jeg kan finde, hva aanden formaaer,
Tag til din fange min tale og sinde,
Led mig og lok mig, saa svag som jeg gaaer.
Mig og hva mit er jeg gierne vil miste,
Naar du allene i sielen maae boe,
Og sig omsider paa døren maa liste,
Hvad som forstyrrer min inderlig’ roe.

Den Hellige Ånd overbeviste ham om synd, om rettferdighet og om dom (Joh 16:8). Hans øyne ble åpnet og han kjente en inderlig kjærlighet til Gud og ønsket at mennesker skulle få del i den samme nåde som han selv hadde fått lære å kjenne.

Sangbøkene med de velsignede sangene hvor sangen Herren brukte til å kalle Hauge til tjeneste har den frafalne kirke nå kastet i søppeldunken. Sangene er blitt erstattet med oppramsing av ord (Mat 6:7) og tom smiger, framført av et såkalt lovsangsteam som tilber en gud som lar seg smigre, manipulere og imponere. Det som Kingo, Brorson, Wesley, Crosby, og nærmest utallige andre har skrevet er nå blitt avfall.

Vi har ikke bare fått verdslig popmusikk, men også ”kristen” rockemusikk som ertstatning for den salvede musikken. Rockemusikken kom først til Norge med Bill Haleys låt, ”Rock Around the Clock” i 1956 og filmen med samme tittel. Da filmen ble vist i Oslo skapte den ungdomsopptøyer hvor hærverk ble utøvet. Musikksjangeren ble introdusert under navnet ”Rock ’n Roll”.  Navnet kommer fra et slang-uttrykk fra Harlem i New York. ”Rock ’n Roll” ble brukt om å ha samleie i baksetet i en bil. Samleiebevegelsene fikk bilen til å bevege seg som når man vugger en vugge (rock a craddle). Bevegelsene fikk også hjulene til å begeve seg litt (roll), selv om nødbremsen var satt på. Slik fikk musikken navnet "Rock and Roll". Under utøvelse på scenen gjør musikerne bevegelser med kroppen for å indikere samleiebevegelser og seksuell vellyst. Således legges det ikke skjul på hva hensikten med musikken er og hva slags budskap den har, også uten tekst. Vi kan se noe tilsvarende når en menighet i en kristen forsamling står oppreist med utstrakte hender, lukkede øyner og ”lovpriser” mens de beveger kroppen og hoftene rytmisk i takt med den ”kristne” rockemusikken som akkompagnerer ”lovsangen”.

Profeten Jesaias sier at Gud hater den form for lovsang og sakralisme vi finner i vår tids forsamlinger, den ”lovsang” som har erstattet de gamle bedehussangene.

Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er meg en vederstyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling – jeg tåler ikke høytid og urett sammen. Min sjel hater deres nymåner og fester, de er blitt meg en byrde; jeg er trett av å bære dem.  Og når dere strekker ut deres hender, skjuler jeg mine øyne for dere; hvor mye dere enn ber, hører jeg ikke; deres hender er fulle av blod. Jes 1:13-15

Våre dagers menigheter tilber en gud som lider av mindreverdskompleks, med et stort behov for oppmuntring for å styrke sin selvfølelse og må smigres og få betalt (tiende, i.e. avlat) for å velsigne. Dette er den avgud som lovsangsteamet og ”pastorene” i de moderne menighetene tilber – en gud de har skapt i deres eget bilde. Slik de selv er, tror de Gud er.  Gud lar seg smigre og manipulere. Og lemmene skal ha underholding. Det skal være gøy å bli frelst. Ellers kan det være det samme med hele frelsen. Det er filosofien.

Før den moderne lovsangen ble introdusert i menighetene var hele menigheten aktiv i tilbedelse og sang. Men ingen klappet i hendene etter at sangene var sunget. For hva de skulle klappe? Skulle de bli imponert av sin egen prestasjon og applaudere sin egen sang?

Når menigheten i Det nye testamente var samlet så var det et møte der alle deltok til oppbyggelse med sin åndelige gave til menigheten felles gode og var aktive deltakere i gudstjenesten. Vår tids menighet lytter kun og blir underholdt av musikkbandet mens de står oppreist og applauderer og tilber lovsangsteamet.

Hvis det er slik at det er budskapet i lovsangen forsamlingen applauderer, og de ønsker å uttrykke sin glede og takknemlighet – hvorfor applauderer de ikke da også når pastoren har avsluttet sin preken? Er ikke pastorens budskap like mye å glede seg over som sangen og popmusikken og rockemusikken?

Det er ikke frelsens glede menigheten gir uttrykk når de klapper i hendene vendt mot rockebandet som framfører den kjødelige lovsangsmusikken. For frelse finnes kun i ordet om korset, og det forkynnes ikke. Den nye, kjødelige lovsangen er tomme ritualer og religiøs sakralisme. Den moderne lovsangen framføres i en stil og med ord som banaliserer sannheten om frelse. Den er selvsentrert og uttrykker en forherligelse av meg og mine vindunderlige følelser, i stedet for Herren og hans frelsesverk. Den nye lovsangen skal sette menigheten i en henført, ”salig” ekstase og indusere en pre-hypnotisk tilstand for å gjøre forsamlingen mottakelig for pastorens eller predikantens suggesjoner og manipulering, som etter lovsangsritualet trer fram på scenen. Som om den Hellige Ånd skulle trenge hjelp av kjødelig musikk og ”rock and roll” for å nå fram med sitt budskap om frelse og syndenes forlatelse.

Tvett dere, rens dere, ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne, hold opp med å gjøre det som er ondt!  Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak! Jes 1:16-17

Kom og la oss gjøre opp vår sak med hverandre, sier Herren; om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Jes 1:18

La meg avslutte med en analogi beskrevet av Henry Morris i Biblical Basis for Modern Science (Baker Book House, 1985)

Skarlagen (eller karmosin), hebraisk tole‛ah. Ordet betyr "skarlagens-orm". Det var en dyp rød farge som kom fra insektet coccus ilicis, coccus-ormen. Når skarlagensormen var klar til å legge egg, festet den sin kropp til tre, og satte seg selv så godt fast at den ikke kunne løsne igjen. Eggene som ble lagt under hunnens kropp ble dermed beskyttet inntil de var klekket og larvene var i stand til å begynne sin egen livssyklus. Idet hunnormen døde da eggene ble lagt, avga dens kropp en karmosinrød væske som farget ormens kropp og området (treet, veden) omkring den. Hunn-ormen døde for å gi liv til avkommet. Fra de døde kroppene til slike hunn-ormer (skarlagensormer), ble det kommersielle skarlagensrøde farge-stoffet i antikken ekstrahert.

Bibelen beskriver Jesus også som en "orm", som f.eks. i Sal 22:7, ‘Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.’ Ordet som er oversatt til “orm” er tole‛ah, det samme som er brukt som beskrivelse av karmosin-fargen brukt i tabernaklet (2Mos 26:31). Slik beskriver ordet "orm" Jesu offer på korset, og knytter det til skarlagens-ormen og fargen som ble laget av det døde og opptørkede (Sal 22:16) insektet coccus ilicis. (Se også Jes 41:14)

Vi kan se analogien med Kristus som dør på korset og blodet som renner ned fra vår Frelsers legeme og stenker korsets tre, idet han utgyter sitt blod for at han skulle "føre mange barn til herlighet" (Hebr 2:10). Som ormen, så døde også Jesus for å gi liv ”til mange” og farget korsets tre rødt (skarlagen) med sitt blod. Skarlagen representerer Jesu offer idet hans blod ble utgytt for våre synder, og vi får nytt liv idet vi blir tiltregnet Guds rettferdighet i Kristus Jesus, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.

Når jeg så vet at Kristus lot seg føde,
Ja, at han gikk omkring og gjorde vel.
Inntil han sonet verdens synd og døde,
og oppsto for å frelse hver en sjel:
Da bryter lovsang ifra sjelen ut,
O store Gud, o store Gud!
Da bryter lovsang ifra sjelen ut,
O store Gud, o store Gud!


Odd S. Beverfjord