NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

tirsdag 30. april 2019

Hva riksmediene hardhendt tildekker

Av Dan Odfjell.


Det er det uhyggelig faktum at der knapt er kristne igjen i Midtøsten, bestialsk drept, mishandlet og/eller fordrevet eller tvangs-konvertert til islam. Alt mens kampen nå forflyttes nordover, noe vi spesielt har sett i det defaitistiske Frankrike hvor kirker daglig skjendes og søkes brann-påtent. Mens hundrevis av moskeer er sprunget opp overalt. Stadig flere beskriver landet som tapt. 

«Oppmerksomhet» og «misjonering» gjennom terror er for islamistene en bevisst makt-strategi, og aldeles ikke «meningsløst» slik ryggende statsledere som Erna Solberg proklamerer. Tvert imot, deres makt økes ved bevisst å spre frykt og gjennom brutal hode-av-kapping og psykisk undertrykking. Men det såkalte islamske Kalifatet fikk seg en knekk i Syria nylig, ikke minst takket være det «forhatte» USAs innsats under President Trump. De samme som reddet Europa fra nazismen, for å si det kort og enkelt. 

Frihet og demokrati gir seg aldeles ikke av seg selv, det må det hvileløst kjempes for. Med klart sprog opp mot de ideologier som har et stats-ensrettende totalitært mål i sin bunn, både islamismen og sosialismen begge deler. Kommunismen, etter å ha kostet nær 100 millioner drepte, er nå nær avleggs.

Kjære lesere, jeg beklager å måtte skrive noe som den norske kirken ikke vil høre snakk om, nemlig at terror og drap på uskyldige faktisk er meningsfullt for mennesker som bærer på offer-rollen. De har en selv-erklært rett til å hate, til å misunne, til å være skadefro, til å være hevngjerrige. Islam og sosialismen/kommunismen markedsfører» denne offer-følelsen, en slags «åndsmakt» ved å kunne fremstille mennesker som offer. Jøder i særdeleshet, men ei heller de kristne identifiserer seg tilsvarende som offer, sistnevnte på grunn av troen på Kristus. Samfunn tuftet på frihet og kristendom er rike samfunn. På mange vis. Men det provoserer tydelig noen, som derfor «vil ta» de rike. Europa er tradisjonelt et rikt kontinent. Ikke bare på penger, men på en ånd, med holdninger og verdier som skaper rikdom. Dette skal altså bekjempes, destrueres gjennom hevngjerrighet, misunnelse og skadefryd.

Den store «misforståelsen» i dagens Norge er denne pretensjonen fra dagens politikere og riksmedienes om at de skal kunne vinne over muslimer-flest til våre tenke- og handle-måter innen en overskuelig fremtid. Når KrF enstemming sammen med kirken går inn for å ta IS-barnene «hjem» er det misforstått snillhet hva angår de farlige u-kristne konsekvensene, samt deltagelsen i en forfeilet hykleriske kappestrid med venstresiden. Ja sågar de borgerlige deltar nå i denne norske godhets-pretensjonen som overhodet ingen betydning har i den store verdens sammenheng. 

Islamistene har erklært Europa krig, men Europa sover. Det gjorde Europa også overfor nazismen inntil det nesten var for sent. Betyr dette at politikerne er for selvgode, feige og/eller selv-opptatte til å tenke på oss alminnelige mennesker? At det kun er i forbindelse med valg de gidder å late som de estimerer oss? Hvilket skinndemokrati.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

mandag 29. april 2019

Hodet er til for å tenke med

Av Ragnar Larsen.

Samfunnskrefter som syns islamiseringen av Norge går for sakte, har de siste dagene funnet et nytt virkemiddel for å skru opp tempoet: Barn i Syria av IS-krigende foreldre.

Det forlanges av Regjeringen at norske myndigheter skal sørge for å hente til Norge barn i FN-organiserte leire i Syria og Irak. Noen er foreldreløse, andre har en av foreldrene i live. Enkeltes barns foreldre kan begge leve. En vet bare ikke hvor de holder til.

Erna Solberg har frem til i går vist fasthet og avvist å hente krigsforbryterbarn til Norge - selv om de ut fra rent formelle betraktninger er norske statsborgere. Hun har gitt en sterk prinsipiell begrunnelse for å avvise slike urimelige krav og dessuten pekt på de kolossale praktiske problemene med å fjerne mindreårige fra et land for å omplassere dem i land hvor de aldri har bodd.

Det kan være mer enn vanskelig å gi barna en sikker identitet og det er derfor ikke lett å utstyre dem med identitetspapirer. Røde Kors har av personvernhensyn (Sic!) satt seg imot at det tas DNA-prøver. Tankegangen er åpenbart at skal en smugle unger inn i et for dem fremmed land, så er det best ikke å vite hvem de er.

Erna Solberg var frem til i går morges fast i fisken. Da avslørte hun seg som en veikere leder og åpnet for å hente krigsforbryterbarn til Norge - såfremt de er foreldreløse.

Dette er tydeligvis bare begynnelsen. Kjell Magne Bondevik, som tapte kampen om KrFs sjel, sier til Dagbladet i dag at «alle norske Syria-barn må hentes hjem». Han taler helt sikkert på vegne av mange i elitene. For dem er de foreldreløse bare starten. De som er oppvokst i jordbruket, kjenner uttrykket «reiregg» - kunstige egg som legges i verpekassene for å få hønene til verpe. Slik kan IS-barn bli misbrukt for at foreldrene kan komme til Norge i medhold av retten til familiegjenforening. Barn blir reiregg i et politisk spill.

Når Erna Solberg er på glid, står heller hennes forsikringer om  ikke å tillate IS-foreldres hjemkomst til troende. Hun er i glideflukt. Og en mulig ny regjering etter valget om to år er troende til litt av hvert - også til å omstøte Erna Solbergs forsikringer.

Det legges i denne saken altfor liten vekt på det norske folks behov for trygghet. Ingen oppgave er viktigere for styresmaktene enn å sikre landets og folkets sikkerhet. Statsborgerskap forutsetter verneplikt og militært forsvar av landet. Det vil også gjelde IS-barn. Aftenposten har i flere reportasjer skildret hvordan IS-barn i syriske leire opplæres til å kaste stein på kvinner uten tildekkende hodeplagg. De indoktrineres fra svært ung alder til å hate og følge Koranens stående ordre om å drepe de «vantro». IS har brukt barn som bøddelassistenter ved henrettelser og er systematisk opplært som IS-rekrutter. Dette gjelder neppe alle IS-barn, men mange nok til å utgjøre en underminerende trussel mot norsk trygghet. De som ikke ser at dette blir et sikkerhetsproblem hvis ungene tas til Norge og vokser opp til vernepliktig alder, må være forblindet av sine egne villfarelser.

Påskens terror i Sri Lanka viser den nye IS-strategien. Når slaget er tapt i Syria og Irak, sprer IS-bødlene seg i skjulte celler ut til mange land for å terrorisere nye områder. Barn som er opplært av IS i Syria, blir lett å verve som IS-terrorister i Norge.

Det er lett å forstå at folk med romslig hjertelag syns synd i barn som lever under trasige forhold. Det er tilfelle for millioner av barn verden over. Men Skaperen har i tillegg til hjerte også utstyrt oss med hode og hjerne for at vi skal tenke selv og dyrke fornuften.

For politiske ledere er det ikke minst viktig å tenke med hodets innside.

Ragnar Larsen

søndag 28. april 2019

Oppstandelsen som vekker "oppstandelse" i Vårt Land

Av Hallgeir Oppraak. 

Avisen Vårt Land forsøker nå i forbindelse med påsken å spre det motsatte budskap av hva den forkynnelse den bibelske påske selv forkynner. Selve kroneksempelet på denne forkynnelse lar avisen stå på avisens forum: Verdidebatt. Artikkelen er ikke åpen for kommentarer. Avisen frykter muligens «usaklige» eller «uredelige» kommentarer, samtidig som den må ane at den selv ikke har kapasitet eller innsikt nok til å takle kommentarfeltet, på annen måte enn ved å stenge hele debattforumet.

Artikkelen ble første gang publisert for et par år siden. Forfatteren er tidligere kristen, han er nå blitt en bedreviter. Hans høyeste ønske ser nå ut til å være å frata kristne selve troen, og får altså drahjelp fra Vårt Land. Både avisen og forfatteren ser ut til å vite hva som er riktig tro til forskjell fra vantro, som er den tro Bibelen selv uttrykker.

Jeg skal komme litt mer inn på forfatteren under. Først siterer jeg noen strofer fra selve artikkelen, med egne kommentarer knyttet til underveis.

Det er blitt svært om å gjøre for mange som kaller seg kristne å tro at Oppstandelsen aldri har skjedd, at Jesus aldri «fór» opp til himmelen, at Jesus ikke utførte mirakler osv. Ja, det tas i dag som en selvfølge at det som Bibelen selv sier er historisk, ikke er det. Man viser til autoriteter, forskere, man skyver seg inn under disse autoritetene og istemmer at det ville stride mot «det intellektuelt redelige» å påstå det Bibelen påstår er sant, og faktisk etterprøvbart.

«De redelige» kristne er ofte urokkelig overbeviste i sin sak. Men har de beviser? Nei, overhodet ikke. Ikke engang indisiene de fremfører holder mål. De begrunner med andre ord sin – manglende - tro på antakelser. Det synes ikke å bry noen. Man tror at det skal være slik, at det er best sånn. Det gjelder derfor å misjonere for «saken», og dette blir så selve saken. Det advares mot en bokstavelig, historisk, tolkning. Man påstår at en «ikke- redelig» tro kan være direkte skadelig for folk. «De redelige» tror at de har et hellig kall, gitt dem – av en eller annen - for å beskytte folk fra skadelig påvirkning.

Jeg kunne nå legge frem en bunke med apologetisk og vitenskapelig basert litteratur som sannsynliggjør utover enhver rimelig, forstandig og velmenende tvil om at de mirakuløse beretningene som finnes både i Det gamle og Nye Testamente faktisk er sanne, at de er empiri, som det heter, og ikke myter. Men jeg skal la være, på grunn av plassmangel i denne sammenhengen. Apostelen Paulus er nøye med å presisere akkurat dette, at evangeliene nettopp ikke er myter, men bygger på historiske fakta. En slik påstand virker i dag bent frem uhyrlig og støtende på «de redelige».

Å forflate begivenhetene i begge testamentene til å dreie seg om fakta som ikke har skjedd, er en vranglesing som fratar den kristne tro både mening og substans. Det er å gjøre seg til en anti-krist og ingen vranglesing kan endre dette faktum. At denne påstanden faktisk står skrevet i Det nye testamentet selv, kan ingen benekte. Det er en påstand som faktisk er et ugjendrivelig empiri, og derfor objektiv sant utsagn, fundamentert i virkeligheten og sannheten. (Obs: Anti-krister er de som benekter inkarnasjonen og Jesu guddommelighet, se 1 John 4. 3 og 2 John 2. 2. Det kan her nevnes at «anti» kan bety å «overgå», dvs at en anti-krist er en person eller en typos som tror han «overgår» Kristus selv).

Å benekte påskens historiske fundament er ifølge undersøkelse nå blitt nokså vanlig. Hele 70 % av alle som kaller seg kristne i dette landet benekter selve fundamentet for den kristne tro. Og dette til stor tilfredstillelse blant folk som kaller seg kristne, men som ikke skjønner at det er nettopp anti-kristne de i virkeligheten er.

Slike kristne vil imidlertid aldri få seg til innrømme dette. De vil pukke på sin rett til å gjøre evangeliet fullstendig irrelevant annet enn som et pedagogisk virkemiddel – en pedagogisk pisk, samtidig som det utloves – som en sentimental, og bare mer enn «søt» gulerot - at man skal makte å skape et paradis av egne krefter, helt uten bistand av Gud selv, idet man jo må sette seg i Guds sted, skal det de innbiller seg er Gudsriket, kunne realiseres. Virkemidlene som skal brukes for å etablere Gudsriket er for disse kristne sosialismen og/eller ateismen.

Vi skal her presentere noen av hovedpoengene i Oddbjørn Johannesens innlegg på Verdidebatt i anledning påsken. Vi kommenterer innimellom. Lesere vil forstå hvilke sentralpoenger jeg vil ha frem. Johannesens innlegg var å se på Vårt Lands Verdidebatt også for 2 år siden. Johannessen må tro at det er et veldig stort behov for Johannessens meninger, for meninger, og dessuten lite bra funderte og lite aktuell meninger, er hva det Johannessen kommer med, - ikke stort mer.

Johannessen legger ut:

Jesu oppstandelse regnes for å være et helt avgjørende dogme i kristendommen, men hvor sannsynlig er det at det her dreier seg om en historisk hendelse? (Publisert: 18. apr 2019).

I Vårt Land 17. april kan vi lese at ifølge en fersk meningsmåling fra Norstat er det 35 % av Norges befolkning som fremdeles tror at Jesus sto opp fra de døde påskemorgen. … Denne utviklingen er i og for seg ikke særlig oppsiktsvekkende, siden vår beste kunnskap sier oss at en fysisk oppstandelse fra de døde er en umulighet. Det sannsynlige er knyttet til hva som er historisk troverdig - og i forbindelse med påstanden om en fysisk oppstandelse fra de døde også om hva som er biologisk troverdig.

Johannesen fortsetter ufortrødent: En mer fordomsfri – eller "fritenkersk" - måte å nærme seg problematikken på, kan være å skille mellom historiske, religiøse og metaforiske sannheter. Jesu oppstandelse kan oppfattes som en religiøs sannhet, selv om den ikke er historisk sann …

Johannessen vil ha … en konsekvent ikke-metafysisk tolkning av kristendommen. En "immanent gudsforståelse". Johannessen synes å være «karismatisk og verbalinspirert» av liberalteologer – se mer her - som f eks Herbert Braun og Rudolf Bultmann, (begge teologer som for lengst er utgått på dato og hvis aktualitet i dag bare finnes i teologiens historiebøker).

"Braun vil ikke sige, at det er meningsløst, når det i traditionen siges om Jesus, at han var Guds søn, og at han er opstanden fra de døde, og at han som den Guds søn, som døden ikke kunne fastholde, besidder en tidløs magt. Men han vil sige, at sådanne udtryk. altså f.eks. opstandelse, er en 'gammelkristelig udtryksform og ydermere en omverdensbetinget udtryksform, hvori man formulerer den autoritet, som Jesus vandt over mennesker. Vi kan i dag ikke opfatte denne udtryksform som forpligtende for os selv. Men den autoritet, som disse udtryksformer tilskriver Jesus, kan meget vel være bindende for os i dag'."

Og i et senere avsnitt:

"Derfor bør vi tage os i vare for at spørge om et menneske kristelighed og dømme om denne ud fra, om han anser Jesus for Guds søn eller tror på Jesu opstandelse … Og bliver vi selv spurgt ud på denne måde, skal vi ikke ængstelig vige tilbake, men svare klart: I den bogstavelige betydning, hvori disse titler bruges i Det nye Testamente, kan jeg ikke overtage dem. - Skulle jeg overtage dem, da måtte jeg sammen med dem overtage antikke tænke- og forestillingsformer. Og det kan jeg ikke".
… Jesu oppstandelse - livets seier over død og destruksjon – kan da tolkes som et meget sterkt, billedlig uttrykk for at noe må dø for at noe nytt skal vokse.
"Livet selv" er livets mening.

Kommentar:
Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse …
Oddbjørn Johannesen har stadig sans for Jesus, etter å ha lagt av seg «barnetroen», Johannessen er jo en gammel venn av Jesus, sier han, og gamle venner slår man ikke hånden av sånn uten videre. I barndommen representerte Jesus trygghet, forteller Johannesen, og gjennom hele ungdomstiden og inn i ungvoksen alder hadde han og Jesus et nært forhold.

Men Johannessen kan ikke lenger kan tro på religiøse forestillinger som jomfrufødsel, oppstandelse, mirakler, himmel og helvete (hva med "livets to utganger?").

Johannessen mener dog at evangeliene på sett og vis presenterer et noenlunde riktig bilde av Jesus, og at Jesus kom med radikale eksempler på hva nestekjærlighet kan bety i praksis – bl.a. i Bergprekenen, kort sagt: Om noen slår deg på ditt høyre kinn, så vend også det andre til.

Eller slik: Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsigne dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere (Matt. 5, 42-44).

Dette er radikalt. Ja, kanskje vi sogar vil beskrive det som ekstremt, frykter Johannessen. Men å spissformulere det, det kan Jesus gjøre, for å tydeliggjøre et poeng, og jeg tror det er det Jesus gjør her, mener Johannesen. Jesus er kompromissløs, men Jesus levde innenfor en apokalyptisk kontekst, preget av en overbevisning om at enden var nær, og dette er jo slik, fordi Oddbjørn Johannssen mener at det er slik, ifølge Oddbjørn Johannessen, «himself».

Jesus advarer mot materialisme, og radikaliteten i disse er nok også influert av det apokalyptiske fokus, fortsetter Johannessen : Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg (Luk. 18, 22-23).
Pluss, pluss.

Som fortsatt venn av Jesus kan Johannessen nå – i flukt med hans egen fortolkning - påberope seg hans – høyst verdslige – autoritet, og gjøre denne autoriteten til sin egen legitimitet: Essensen i dette er et verdisyn som advarer mot å la seg fange i en materialistisk tankegang, mener Johannessen.

Å la seg fange? Johannesen? Ah, ha, visste vi det ikke, amanuensisen og sensor på frilansbasis ved videregående skoler, Johannessen in personae, lar seg ikke fange. Han åler seg ut av fangehullet, dvs det han mener er absolutte forutsetninger for å forstå Evangeliene, kristendommen og til og med Jesus personlig, skal vi tro Johannessen.

For Johannessen ikke bare vet, nei, han vet bedre. Han står – eller setter seg – over alle kristne rotdogmer. Han tror ikke på at Jesus virkelig døde på korset og at Jesus sto opp igjen fra de døde tredje dagen. Han har gjort det til sitt kall å forkynne dette. Det er tydelig at han tror at det budskapet han selv dermed kommer med, er det virkelige evangelium eller selve dét virkelig autentiske Glade Budskap. Men annet bevis på at dette er sannferdig enn de påstander Johannessens selv kommer med og ut fra egen inderlige overbevisning om at detter er tilfelle, legges aldri frem.
Johannesen fremtrer derfor i mine øyne mer som en noe litt for selvhøytidelig «selv-megalomanisert soterologisk autodidakt» – helt uten autoritet - enn som et pålitelig, troverdig og sant Jesu Kristi vitne.
(Bare for å si det litt kronglete her). Og han synes å være overbevist om dette, altså, at dette er hans hellig funksjon, ja, kanskje til og med at han er utvalgt av Gud, spesielt, kanskje allerede til og med før Syndefallet?).

Dette blir tydeligvis for drøyt for Johannessen, hans «metafysiske gane» tåler ikke denne kosten, dette for Johannessen akk så bedrøvelige fenomen som den fysiske oppstandelsen kan avføde. Den blir for anstøtelig, for ham. Han gjør seg til smaksdommer, en permanent over-sensor, siden han på dette området ikke kan være frilanssensor - hans normer for tolkning og tilnærming skal være normative. Han vil de skal gjelde universelt, som et kategorisk imperativ! Men er ikke dette nettopp ekstremt å ville og forkynne om?

Johannessen har tydelig satt seg for å oppdra folk i troen, ved å begrense grunnlaget for troen mest mulig. Han vil at folket skal følge ham i dette, ja, han ikke bare trygler, - hadde han hatt maktmidler, hadde han satt sitt igjennom med tvang. (Johannessen er selvsagt sosialist og sosialister har prøvd å utradere alt som heter kristendom tidligere, men dette ser selvsagt ikke ut til å affisere Johannessen, selv om han nok kjenner til at kommunistene i det sosialistiske «paradiset» tok livet av nærmere 200 000 prester og nonner fra 1917 til 1935, i et storstilt forsøk på å få folk til å tolke Bibelen som de selv fortolket den, nemlig som farlig skrap, overtro og dikt osv). Frykten for Bibelens klare tale var enorm. Den utartet i mord og organiserte blodbad, noe Johannessen nok vil synes er uhyrlig å bare nevne i denne sammenhengen.

Men: Johannesen viser gang på gang i sine epistler i Vårt Land at han solidariserer seg med de fattige og de marginaliserte. Han befinner seg blant fattige menneskefiskere. Og dette er hans misjon: For guds skyld få folk til å tro på liberalteologene, som han selv mener alle må ha sett lyset, og «fått» den avgjørende eller avsluttende apokalypse, og fordi denne apokalypsen ifølge Johannesen er sann, fordi han påstår at den er det. her

Oddbjørn Johannessen er imidlertid en bløffmaker, han er en hypermagikere, som jeg kaller ham og flere av hans geliker, og dem er det etter hvert blitt mange av.

Dette er Johannessens hoved-credo, et credo som virkelig passer inn for vantro kristusfornektere, de anti-kristne: For jeg var sulten, og dere gav meg mat; «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg'.

Johannessen vil foreløpig ikke gjøre Jesu utsagn om til en politisk konkret appell eller 1. mai-parole. Han holder seg i tømmene. Han har antakelig ennå ikke funnet tiden inne. Han overlater gladelig til morgendagen å lystre Jesu ordre: I morgen skal dere gi de sultne mat, om så dere må bøte med livet, hvis dere ikke sørger for det.

Johannessen har en fantastisk medynk med Jesus og kjenner hans smerte når Johannesen selv i egen person tillater seg retten til å innby til fest og gilde, men hvor skal festen stå?

Alle de innbudte melder forfall, fordi de er opptatt med en eller annen form for business. Johannesen løper da straks ut på byens gater og torg og henter inn de fattige og uføre og blinde og lamme. Først ved å smiske seg inn, så ved å trygle og be, og så om så med rå makt?

Johannesen er helt klart en barmhjertige samaritan (Luk. 10, 25-37) – Han får "inderlig medfølelse" med den hjelpetrengende og halvdøde som ligger grøftekanten, forslått og blødende. Han renser og vasker sårene og tar ham med til et herberge.

Johannessen formaner: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Han er kompromissløst nestekjærlig og mener at alle bør følge Johannessens eget eksempel.
Han sier til og med til noen: Stikk sverdet ditt på plass igjen i sliren, ellers faller du for sverd.

Johannessen har verdier og idealer som fremdeles betyr mye for ham. I stikkordsform kan de formuleres slik: Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse.

Når det gjelder det siste – tilgivelse – henger det nøye sammen med begrepet nåde. Han empatiserer kulturelt korrekt spesielt med den bortkomne sønn (Luk. 15, 11-32) – ja, sikkert også med alle dem som det på en eller annen måte ha  r gått overstyr for. Faren – som Johannessen selv – får en "inderlig medfølelse" med sønnen, et høyst dennesidig begrep eller dennesidig nåde, er denne nåden, denne inderlige medfølelsen Johannessen har i seg og som han er så interessert i å få demonstrert for alle de han selv kaller vantro, (fordi dette bl a tro på en konkret oppstandelse på den tredje dag osv.).

Johannessen vil ha en ny start i livet for den og alle de det har gått skeis for her på jord. Johannessen later til å tro at dette kan ordnes ved at alle f eks går inn for å øke skattebyrdene for folk og skape større fordeling, ved at staten tilraner seg stadig mer «gull», med ham selv eller hans geliker sittende på toppen av maktpyramiden med all makt til å rause om seg med.

Johannessen presiserer: Begrepene verdier og nåde gir ingen mening for meg, om de ikke er anvendelige for livet her og nå. Det hinsidige er irrelevant.

Så vet vi det. Haken ved det er at Johannessen vil at alle andre skal tro det, - for han er mot skadelig tro, som han sier annetsteds på Verdidebatt.

Den apokalyptiske Jesus sier som Johannessen: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans

Johannesen tolker i sitt enorme behov for selvhevdelse, at billedbruken her er «farget» av Jesu apokalyptiske perspektiv. Johannessen vil ikke ha noe med det overordnede perspektiv, nemlig at Jesus faktisk er Gud. Johannessen spør i fullt alvor om det faktisk er slik Jesus virkelig har sagt dette. Selv kjenner han Jesus bedre enn andre, må vi forstå, hans Jesus var jo tidligere i Johannessens liv selve tryggheten for ham, kanskje fra den gang han var så ung at han ikke skjønte at «det var noe som skurret», skriver han et sted, og den gang da han var frelsessoldat i selveste Frelsesarméen .

Johannessen igjen: For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Oppsummert lyder domsgrunnlaget mot Johannessen selv slik: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere ikke gjort mot meg.

Johannesen refererer til Skriften her: Dommen er også streng i lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Luk. 16, 19-31). Den rike mannen har veltet seg i luksus og oversett den fattige Lasarus, som har oppholdt seg ved mannens port, full av verkende sår, i håp om å kunne "mette seg med det som falt fra den rikes bord".

Når Lasarus dør, blir han båret av engler til "Abrahams fang", mens den rike mannens skjebne blir evig lidelse i dødsrikets flammer. Også forestillingen om "to utganger" av livet i denne fortellingen, samsvarer nok med oppfatninger i Jesu samtid, men nåtidsleseren vil nok fornemme en viss rettferdighet i denne billedlige beskrivelsen. Den rike mannen får som fortjent, mens den fattige får oppreisning.

Logikken i det hele tjener et pedagogisk siktemål, skriver Johannessen – og opp gjennom historien har disse fortellingene antakelig gitt håp og trøst til mange mennesker som har måttet tåle brutal undertrykkelse, vold og fattigdom. Skriver Johannessen.

Men «oppstandelsen» er ikke sann, ifølge Johannessen. Den skal Johannessen selv sørge for å virkeliggjøre, må vi tillate oss å tro, via et politisk program som heter sosialisme, vantro og gudløshet, må vi kunne tillate oss å antyde.

Johannessen synes ikke å være klar over at det kan være vanskeligere å tro på den sosialistiske og egentlig naturalistiske og ateistiske liberalismens hans og hans revolusjonære ønske – etter alt vi vet om hvilke lidelser kommunismen og ateismen påførte land og folk f eks i Sovjet – enn på Inkarnasjonen, Treenigheten og Oppstandelsen.

Men vil Johannes tro dette? Nei, han sier i full overbevisning: En gang skal rettferdigheten seire. Vi kan for eksempel ane det i den musikalske tradisjonen fra slavetidens USA (blues og en tidlig gospel).

Avslutning: Jeg fulgte for noen år siden litt med på Verdidebatt hvor Johannesen var en flittig gjest, og alltid nesten helt «korrekt». I en debatt kom man inn på de såkalte «tre abrahamittiske religioner» og hvor en debattant da førte en del lødige argumenter for at «de tre abrahamittiske religioner» var en behendig konstruksjon med ett formål, primært politisk formål, nemlig å styrke den etter min mening vanvittige religionsdialogen som har pågått å i snart 100 år, en dialog helt uten resultater annet enn at de kristne i stadig større tempo har gitt avkall på sin kristne tro og i stedet lagt inn under seg en pluraliserende konsensus og synkretisme og hvor da kristendommen bare blir mer og mer utvannet, tvetydig og mer lik de andre troende, i det man forsøker å etablere en overgud, som man tror f eks spesielt muslimer vil kunne akseptere sånn uten videre, - hvilket er en stor illusjon.

Vel, nok om det, Oddbjørn Johannesen ble nesten tatt på sengen da det ble fremlagt reelle argumenter mot sekkebetegnelsen, altså «De tre abrahamittiske religioner». Han linket umiddelbart til to adresser på Universitet i Oslo, helt opplagt for å kunne gjendrive motstanderen ut fra pur appell til verdslig autoritet, og for å kunne skyte seg inn under den høyeste autoritet, for så riktig å kunne knuse motstanderen, som han var nødt for å suge kraft av, akkurat som en hypermagiker gjør, når han vet at han er i ferd med å miste en illusorisk eller ufortjent fordelaktig posisjon og makt for øvrig.

Johannessen påsto med stor brynde at termen «De tre abrahamittiske religioner» var en internasjonalt helt uproblematisk term og en term akseptert av de høyeste, akademiske intellektuelle og lærde. Han mente da også antakelig at disse autoritetene ikke kunne kritiseres eller tilbakevises. Det var liten tvil om at det var nettopp dette som var hans ubestridelige utgangspunkt, og urokkelige konklusjon, i ett.

Det viste seg imidlertid så at det var umulig å få Johannessen til å forstå at de autoritetene han skjøv seg inn over, tar feil over hele fjøla, noe som all den litteraturen om dette som er blitt skrevet i det siste, viser til fulle, uten at jeg kan kommen nærmere inn på dette akkurat her. Jeg vil bare vise til en annen postering her, som angår den katolske kirkes syn på «de tre abrahamittiske» religionene.

Mange debattanter i dag viser til kirkens offentlige uttalelser om dette og tror at termen er akseptert en gang for alle og da med helt spesifikt innhold de tror uttalelsene har, de leser ting inn i uttalelsene som ikke er der - men dette viser seg å være høyst problematisk for dem. Den katolske kirke er meget forsiktig her, ja, noen vil si «ullen», men leser man uttalelsene nøye, vil man se at også Den katolske kirke er meget skeptisk – hvis ikke helt avvisende – til å godta konseptet bak termen, se her
om bl a Lumen Gentile og boken Favntak av Anfidsen.

Hvilken faktisk informasjon fantes så på adressene Johannesen lenket til? Absolutt ingen som helst. Absolutt ingenting som hadde med saken å gjøre.

Konklusjon: Her ble Johannessen redd for å bli tatt på senga, her var han redd for å miste både maske og image. Dette skulle så alt tyde på at Johannessen innerst inne er en veik person, en lite selvstendig tenker, en etterplaprer, og dessuten en person som er vanvittig redd for å bli motsagt med lødig argumentasjon. Han tillater seg å lyve for å få rett. Han viser at han er en svak debattant, men vil jo så gjerne ha Universitetet i ryggen, koste hva det koste vil. Johannessen er imidlertid en intellektuell snob og en sjarlatan, en som gir seg ut for noe mer enn han i virkeligheten er. Ikke rart at han kan produsere de syrlige og mest nedrige kommentarer til folk og innlegg han ikke liker, synspunkter han rett og slett ikke kognitivt makter å forstå. Johannessens akademiske forfengelighet overgås bare av personer som Lars Gule, Morten Holm og Johannes Morken, alle tre sterkt engasjerte aktører på forumet.

Et eksempel fra VD kan illustrere dette godt. Det dreide seg om et innlegg som jeg tror han svarte like raskt som rystet på og hvor han skrev at han var nesten 100% sikker på at innlegget ikke ville ha stått til eksamen!
Detter sier en som altså av og til blir engasjert som sensor i skoleverket, hvilket han ikke går av veien for å utbasunere på egen CV eller profil på VD. Det er bare en ting å si om dette: Sensor Johannessen forstår seg ikke på genrer og genreforskjeller, på form-ulikheter, på retorikk i et videre perspektiv, det passer ham ikke å forstå at et innlegg er noe helt annet enn en eksamensbesvarelse!
Jeg for min del ville aldri i verden ha engasjert en sensor med en slik faglig sett helt utilstrekkelig kompetanse, manglende mental fleksibilitet og snevre innsikt og innlevelse.

Hallgeir Oppraak

lørdag 27. april 2019

Et mislykket forsøk på å forstå "innvandringsfrykt"

Av Jan Johansen.

I en nedlatende kommentar i Aftenposten 16. april skriver Frank Rossavik at han vil «prøve å forstå» dem som lider av «innvandringsfrykt». Men hans blindhet for faktiske forhold viser at han ikke forstår.

Rossaviks kommentar er typisk for hvordan politisk korrekte forholder seg til nye mediers vekst. Istedenfor å forstå alle de rasjonelle grunnene til at folk mister tillit til «mainstream media», fokuserer han på det lille mindretallet konspirasjonsteoretikere.

Slik ender han opp med å spre fordommer om nettavisen Resetts lesere. De fremstilles som en gjeng enøyde, illsinte gamle gubber som ikke forholder seg til fakta.

Hele poenget er at du, Frank Rossavik, Aftenposten, pressen og flertallet på Stortinget med flere i høye stillinger er noen forbannede landsvikere, som har omfavnet nazireligionen Islam. Koranen har mer jødehat enn Mein Kampf, i tillegg krever den henrettelse av kristne, andre vanntro (om vi ikke konverterer), og flere undermennesker, herunder homofile, som de drukner levende i bur eller kaster ut fra høye bygninger.

Dere bør alle gå sammen å stifte DetNyeNS, som de forbannende quslinger dere alle er.  I moskeene sitter imamene og regner euforisk på demografi og ler av dere nyttige idioter. Og hadde dere vært journalister, da hadde dere avslørt alle deres planer om å ta fra oss landet og gjøre oss om til dhimmis, annen rangs borgere. Det at dere er venstresiden og elsker denne nazireligionen, vises av hvem deres partikamerater virkelig er: Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei. Dere  husker; herren med bart, som deres islamske fascister også hyller.

Dere er alle en gjeng ny-nazister, derfor en lang løgnkampanje mot Israel, og derfor har dere kastet dere om halsen på arabisk fascisme, som lærer sine barn at det er en plikt å ære å hate og drepe jøder.

Dette hatet har dere fått inn i den  norske skolen, særlig NRK har indoktrinert barna. Dette svineriet skal dere prakke på oss som lenge har visst hva som skjer. Rossavik: Dere vet hva dere har gjort, og nå bruker dere Lurås og kommentarfeltet for å dekke over landsviket.

I så mange år har dere fritt kunnet drive med "name calling" av "høyresida". Men vi er ikke høyresida, vi er konservative, som står på prøvede verdier, nedfelt i vår grunnlov, den kristne kulturarv og vestlige sivilisasjon, som sosialismen og islam skal rive ned.

Dere på venstresiden, sammen med islam og alt fascisme er i mot alt dette. Og siden dere ikke kan argumentere imot, driver dere med "name calling" som rasist og alle de andre kortene. Hillary listet dem opp i "the deplorable speech." Det mens alt dere beskylder oss for, bedriver dere med, og kaller muslim en rase, for å hindre kritikk av ondskapen. Og de kan rasisme, de som kaller kristne og jøder for griser og aper, og det elsker dere.

Å være en landsviker og trakassere de som står opp for vår frihet og suverenitet. Mener du er en SVer. Du vet hvorfor SF ble stiftet på 60-tallet. De skulle gjøre Norge til et pasifistland, slik at bolsjevikene kunne marsjere inn og innsette dere som quislinger. Så sende oss jøssinger på omkoleringsleiere på Finnmarksvidda, hvis vi var heldige. Stalin, som døde ti år tidligere og gav flertallet et nakkeskudd. Det hadde dere likt! Dere støttet jo dette despotiet inntil det imploderte for 30 år siden. Og nå islamsk fascisme, som sammen med dere hater det frie autonome individ under Gud.

Jan Johansen

fredag 26. april 2019

Når det unormale blir det normale

Av Amund Garfors.

Det er mye rart som skjer i dagens merkverdige samfunn. Ikke bare i Norge, men vi ser det nå over hele Europa. Den vakreste katedral i hele Europa, nemlig Notre-Dame i Paris, den brenner ned i en eksplosiv brann, der bensin og brannfarlige vesker var benyttet. Mens myndighetene holder kjeft og ikke ønsker å finne svaret. Ja slikt kan bli dyre lærepenger for disse globalistpolitikerne som ikke lenger jobber for folkets beste, men for de fremmede som skal overta. Normaliteten deres innebærer også å kjøre på med mer av den samme politikken, der folk skal forvirres og holdes i limbo. Og som har skapt alle problemer med terror, uhygge, splittelse og fremmedgjøring. Slik at ødeleggelsen kan fortsette med samme styrke. Og der Europa begynner mer og mer å ligne på jomfruturen til S/s "TITANIC" som endte med et brak.

Ja, det er mye enklere å kjøre hele dette kontinentet i dypet, enn det er å innrømme at man har vært dum, naiv, ondskapsfull, diktatorisk, selvopptatt, udugelig eller bare tatt feil hele tiden. Men dette selvbedraget kan bli nokså fatalt, ja som et politisk kredittkort med skyhøy rente og med ei gjeld som ikke lar seg tilbakebetale. Dette fikk ikke minst Romanias diktator Nicolae Ceausesco erfare. Ja med bitterhet og død!

Har denne franske president Macron, overhode tenkt tanken at han nå manøvrerer seg inn i den samme situasjonen, etter at de "gule vestene" er enda mer forbannet enn de noen gang har vært? Og hva med denne Angela Merkel, hun som sitter der og tror at tyskerne ikke følger med i at landet islamiseres? Ja, også hun spiller et meget høyt spill! Og hva skal man si om denne fyllefanten Jean Claude Juncker som spiller den rene poker med Europas befolkning? En befolkning som har fått mer enn nok av en innvandring. Ja fremmede mennesker som trolig importeres for at vi alle skal skiftes ut?!

Nei, det er ikke disse globalistpolitikerne som egentlig styrer Europa. For de som styrer, det er innvandrede voldsmenn, mafia og kjeltringer som sitter der og har full kontroll med dagens farlige utvikling i et Europa. Et kontinent som står i knestående, der økonomien holder på å bryte sammen.  Dette mens folk flest sover, der politikere, politi, rettsapparat og MSM bare henger tafatte etter, og som slappe slips. I tillegg overøses islam med en verdighet fra våre ledere, som de absolutt IKKE fortjener!

Ja vi har nå fått en farlig påminnelse fra Sri Lanka hva som vil skje i et hvert land der islam får fotfeste og der ideologiens frontsoldater - jihadistene - mener at tiden er inne til å iverksette de aksjoner som skaper frykt i befolkningen. Denne frykten har allerede lammet disse globalistene i Vest-Europa. Og jeg håper det går kaldt nedover ryggen både på Erna Solberg, Løfveen og Løkke-Rasmussen som dessverre står langt vekk fra slike hedersfolk som Ungarns Victor Orban, Italias Matteo Salvini og Polens statsminister. Hedersfolk som setter foten ned og viser døra til inntrengerne!

Det er hundretusener av rygger som underkaster seg måneguden Allah over hele Europa. Dette er åpenbart en stor trussel mot demokratiet, friheten, jøder, homofile, kvinner, kristne, buddhister og ateister. Og dette bare eskalerer år for år. Islam gjør det islam alltid gjør. Og ingen kan kontrollere islam, aller minst muslimer selv!

Det er dette elitene i Europa nekter å ta innover seg, men som myndighetene på Sri Lanka nå måtte lære den tunge og harde vei. Der de nå sier de vil ta et kraftig oppgjør med islamistene, på samme måte som de tok oppgjøret mot Tamil-tigrene!

Problemet med muslimer - det er at dette er mennesker som underkaster seg Allahs påbud og påtar seg samtidig oppdraget han gir dem. De oppgir sin frihet og sitt menneskeverd i bytte mot evig lykke i det hinsidige, med konstant påfyll av jomfruer. For slike mennesker er livet her på jord ikke det viktigste, men makt over andre som de kan ta med seg i døden. Og en hinsidig lykke i et paradis som de bare drømmer om. Derfor er det fullstendig galskap å slippe inn slike mennesker i siviliserte og kristne land her i Vesten!

Men når vi slipper inn mennesker fra MENA-land, utsendt av IS-kalifatet, for å infiltrere embetsverket, NAV, rettsvesen og politi, ja disse inntrengerne som er utsendt av en farlig mafia for å infiltrere alle typer statlige institusjoner, og for å skaffe penger til terror og faenskap, da er nok ikke flerkultur, Farmen og allsang på Grensen det som blir prioritert...

Kanskje Farmen og allsang for muslimer og mafia har gode vilkår i dagens Norge, der NAV velvillig betaler ut milliarder? For det unormale har nemlig blitt til det helt normale i dagens Norge, der globalist-solkongene ikke på noen måte vil gi seg. For de kommer heller aldri til å innrømme feilen de har gjort. De er nemlig fanatikere, der de heller vil bli spist levende av islam, enn å miste ansikt og pengene. Derfor har den globalistiske EU-adelen som også lever fett i Norge, blitt borgernes farligste fiende.

Tiden framover vil vise om globalistene velger å ta til vett og forstand. Skulle det så vise seg at de ikke evner å innrømme alle feilene de har gjort, da har vi ikke annet valg enn å se på den "globalistiske EU-adelen" som vårt samfunns farligste fiender.

Og i allianse med inntrengere fra MENA-land, så er det ingen tvil om at planen er å rasere det som har gjort våre samfunn her i Norden, til de beste på kloden. Det er bare å håpe at flere blant oss våkner, og kommer til sans og samling fortest mulig, før det unormale har blitt til det normale!

Amund Garfors

torsdag 25. april 2019

Journalisten: Et skup å avsløre spillet da Jesus ble dømt

Av Hanne Andersen.

Den såkalte "kristne" bloggen Vårt Land hadde i påsken følgende artikkel: "Journalisten: Et skup å avsløre spillet da Jesus ble dømt"

Vårt Land innleder med følgende tekst:

"Om reporter Tomm Kristiansen klarer å avsløre spillet som fikk Jesus dømt til døden, har han et skup.

De hadde ikke aviser i Jerusalem for 2000 år siden. Reporter Tomm Kristiansen later likevel som. Han skal dekke påskefeiringen, og det ryktes om at en urokråke fra Galilea har inntatt byen.

Dommen mot Jesus er blitt kalt verdenshistoriens mest kjente justismord. Derfor har vi bedt krimforfatter Jørn Horst Lier, advokat Cathrine Grøndahl, privatetterforsker Finn Abrahamsen og reporter Tomm Kristiansen forestille seg at de er i Jerusalem denne skjebnesvangre påsken, og gjør den jobben de gjør i dag.
"

Dette er basert på total uvitenhet fra "journalisten" og må skyldes mangel på sann "research". Det var nemlig Gud som ofret sin egen sønn, for vår skyld, for å betale vår gjeld og for vår frelse. Dette er så grundig profetert gjennom hele GT, som "journalisten" ikke kan ha lest.

Det ble også varslet av Jesus selv i de tre år han vandret sammen med disiplene og de gradvis nærnet seg Jerusalem. Alt dette er hoppet over av "journalisten", nettopp slik man forventer fra NRK. Alt som kommer fra NRK om Midtøsten er "fake news".

Ikke minst kjenner de fleste til historien fra Første Mosebok kapitel 22, da Gud bad Abraham å ofre sin egen sønn Isak på Moria-fjellet. Her blir vi gjort kjent med Guds plan og hva han selv skulle gjøre 2000 år senere med sin enbårne sønn - Jesus - det lyteløse lammet. Og det skulle skje på det samme Moria-fjellet.

Å minimalisere det hele til et simpelt krimkomplott er blasfemi. Skjerp deg Tomm Kristiansen! Efter sigende skal du være en kristen, og har ikke fattet hva det hele dreier som om, fra syndefallet til Åpenbaringen?

Men dette passer nok rett inn hos Vårt Land, som ikke er noen kristen avis, men en venstreradikal blogg, drevet av marxister, på samme måte som "kirken" og NRK - og det er vel der Tomm Kristiansen. kommer fra.

Hanne Andersen

onsdag 24. april 2019

Et svik og en unnfallenhet uten sidestykke i Europas historie

Av Amund Garfors.

Det er bare knapt ei uke siden at den verdensberømte katedralen Notre-Dame i Paris sto i full fyr, der flammene slikket oppover tårnet i en eksplosiv brann. En fryktelig og katastrofal brann som ganske sikkert var planlagt anlagt og gjennomført med presisjon.

Men det som ikke var til å tro, det var at myndighetene, allerede før brannen var slukket, hadde konkludert med at dette hverken var ildspåsettelse eller terror. Her var saken klar, og noe etterforskning var ikke nødvendig, da man allerede hadde svaret. Nei, dette er bare ikke til å tro, og det forteller meg bare at Frankrike og resten av Europa nå er inne i sin skjebnetid.

Det virkelig farlige i dagens situasjon, det er de vestlige politiske lederes unfallenhet og "appeasement" overfor islam. Noe som også Winston Churchill stadig advarte mot. Ja, disse dagens svake politikere, de står fram i felles kor og messer fram sine løgner og sin svada, der de ikke ønsker å innse realitetene. Men der de heller tar islamske terrororganisasjoner i forsvar, feiltolker signalene og ser på Islam som en berikelse og som er blitt fredens religion. Ja, etter at de har klart det kunststykket å kaste kristendommen på skraphaugen, invitere inn islam og Koranen, mens de kastet Bibelen på bålet. Samtidig satte de inn disse sosialistprestene, der biskopene heller ikke har forstått bæra.

Ja, jeg må bare innrømme at bitene i dette farlige spillet som foregår i Europa, det vil komme til å ende i en stor tragedie. Mandags kveld, da jeg så denne nydelige katedralen som gikk opp i flammer i Paris, og som jeg har besøkt flere ganger, da kom tårene. Minnene ble for sterke om ei tid som er forbi og aldri vil komme igjen. For der og da forsto jeg at dette var begynnelsen på slutten for det gode, trygge, kulturelle og kristne Europa. Europa vil nemlig aldri mer bli det samme stedet heretter. Nei, selv om de bygger opp katedralen ti ganger, lyser ut arkitektkonkurranser vedrørende det nye spiret som skal på plass, deler ut medaljer til brannfolka som slukket brannen på en heroisk måte, så er Notre-Dame ødelagt for alltid. Selv om President Macron sier at dette skal bygges opp igjen på fem år, så er denne katedralen ødelagt for alltid!

Nei, dette falskneriet og unnfallenheten som både Macron, Merkel, Juncker og resten av disse lederne viser, den er svært farlig. Slik det på 30-tallet også var, der lederne i Europa sto overfor fascismen til Adolf Hitler og hans kumpaner. For denne svakheten vi nå allerede merker, og har sett i en rekke år, det fører kun til at de islamske lederne innenfor IS og andre terrororganisasjoner får den oppfatning at vestens vantro ledere er for feige - og har litt for lite tro på egen sivilisasjon og kultur. Ja nemlig for feige til å snakke rett ut "fra levra" og ta det endelige oppgjøret med Islam. Et oppgjør som VIL tvinge seg fram, og som da kun vil bli et spørsmål og dem eller oss!

For etter deres syn, så må den islamske overtagelsen av Vesten, rett og slett gå som på skinner, noe det også har gjort hittil. Og der de møter absolutt null motstand fra våre svake ledere.

Saken er den, og dette er nemlig sannheten; Uten noen som helst problemer og godt hjulpet av Vestens mange politisk korrekte, multikulturelle nyttige idioter, så misbruker islamister Vestens demokrati, sekulære lover, velferdsordninger, "flyktningkonvensjoner" og "menneskerettigheter" - særlig påstander om "islamofobi" og "rasisme" ! Ja, misbruker vår naivitet og vår "godhet" til å overta de vestlige frie land, samt å gjøre oss til sine underdanige slaver, nøyaktig slik deres gud Allah og hans "profet" Muhammed har bestemt.

Og hva sa ikke denne "profeten" Muhammed en gang til sine tilhengere? Jo, han sa følgende: "Bare ti av oss muslimer er nok til at vi kan vinne over ett hundre av de vantro! For dette er folk uten forstand! Kanskje han tenkte på dagens ledere i hele Vest-Europa?

Mens jeg skriver disse ord så hører vi at 207 mennesker er drept og 450 sterkt skadet i en voldsom terroraksjon på Sri Lanka. Så vi ser tydelig hvordan IS nå slår til midt i påskehøytiden. Og på steder man minst har ventet det. Og når vil et lignende massemyrderi komme i Europa? Nei, det er ikke lenger snakk om det vil komme, men når det kommer!

Amund Garfors

tirsdag 23. april 2019

Om Angela Merkel som tapte krigen

Av Dan Odfjell.

Det gjorde hun ved å vinne slaget om tysk «regjeringsdannelse», men at hun derved tapte for partiet CDU dets aller viktigste, nemlig identiteten. Det samme kan man kanskje si om Erna Solberg som fikk på plass sin fire-parti-regjeringen, men vannet ut FrP til intet. Det merkelige er at FrP ikke snart deretter gikk helt ut av regjeringen for å kunne stå langt friere og da som et borgerlig støtte-parti. Der tapte Siv Jensen tilsynelatende muligheten til å gjøre FrP til et virkelig opposisjonsparti til neste valg. Med ny ledelse...

Det er lett å være etterpåklok. Men Norge trenger desperat et reelt konservativt høyre-parti som tør snakke folkets sak og fedrelandets sak. Klart, FrP ville blitt enda mer uglesett av Ap og av riksmediene ved det. Men hva er å tape? Donald Trumps strategi var fake News gjennom twitring. Folk så venstre-medienes stadige falskhet og usaklige mobbing. Dette gjorde Trump til sin fordel. Twitring går ikke så godt hjem i Norge, men der er mange forbitrede mennesker i Norge nå som sterkt ønsker forandring og som ville slått ring om «tapre Daniel i løve-hulen», et modig forsøk verdt.

Men tilbake til overskriften: Under overskriften «Tar Tysklands politiske establishment til fornuft? Neppe» skrev Christian Skaug informerende på document.no 20/4/19 hvor han påpekte, at tilstanden i Europas største land og økonomi nødvendigvis vil påvirke resten av vår verdensdel. Kronikken tok sitt utgangspunkt i et intervju i Die Welt med professor Andreas Rødder en kjent intellektuell debattant. Men Skaugs skuffende «take» var at sistnevnte vek unna fra enkelt å erkjenne faren for at landet blir overtatt av fremmede.

Die Welt spurte professoren: Hva står sosialdemokratiet, kristeligdemokratiet og liberalismen for i det 21. århundrede? Ifølge Skaug ville en litt modigere mann selv ha besvart spørsmålet slik: «Ingenting, annet enn sin egen makt og sine egne interesser, som går på bekostning av befolkningens». Og da er vi tilbake til Erna Solberg og hennes regjering: Ei heller den står for oss folket og fedrelandet, det er blitt min skuffede erkjennelse.

Die Welt: Hr Rødder, De har skrevet en bok med tittelen «Konservativ 21.0» Hva betyr konservativ for Dem?

Til det svarte professoren hva sikkert de fleste av oss kan være enige i:
«Konservatisme er en politisk tenkemåte. Denne tenkemåten understøttes av en skepsis mot ideologier og antatte sannheter, og bygger på erfaring og pragmatisme istedenfor teorier og utopier. Utover det gir den samfunnet forrang fremfor en stat som regulerer alt».

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

mandag 22. april 2019

Hente "hjem" IS-barna

Av Norvald Aasen.

Til Silje Hjemdal, Frp, stortinget.

Jeg ser på dagens nettavis (17.04.2019) at du åpner for å hente "hjem" IS-barn til Norge. 

Men først vil du spørre IS-krigerne om de vil sende sine avkom til Norge som nye avleggere til kampen for kalifatet inne i det Europa som de kjemper for å overta. En gyllen mulighet for dem til å føre kampen videre innenfra.

Tviler du på at de vil sende sine avleggere til omsorg i landet med de store kjøttgryter og de tomme hoder?

Jeg forstår godt at Frp ryker nedover på meningsmålingene. Partiet er jo blitt som alle de andre. Hvorfor da støtte Frp som vi engang hadde troen på ville ha ansvar og omtanke for eget land og eget folk?

Mitt råd og min beskjed er at både krigere, koner og avkom må være i det landet som de dro til for å kjempe for Allah sin sak. Der kan de oppføre seg som folk og bygge opp igjen det landet de har ødelagt.

Jeg blir så fortørna av denne mikropolitikaren Rotevatn og sabotasjen mot Resett. Vi har nedfelt i Grunnloven dette, § 100: "Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvildensomhelst Gjenstand, ere Enhver tillate". Dette er paragrafen om vår ytringsfrihet og det er altså politikere som tar den i fra oss  -  dei som skulle verne om denne retten. Men Norge har blitt til en totalitær stat der dei som ikkje følger maktelitens befalinger skal straffes! Måtte Fanden ta dei!

Norvald Aasen,
6983 Kvammen  

søndag 21. april 2019

Soning og tilgivelse

Av Olav Hermod Kydland. 

- Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt” (Heb 9,22).

Budskapet om soning ved blod går som en rød trå gjennom hele Bibelen. Da de første menneskene syndet, måtte et dyr late sitt liv for å iføre menneskene en kledning. Da israelittene skulle dra ut av Egypt, skulle hver familie slakte et lyteløst lam og stryke blodet på dørstolpene og den øverste dørbjelken. Da dødsengelen så blodet, gikk han forbi.

Den grunnleggende tanke i all falsk religion er at mennesket selv må tilfredsstille guddommen ved egne gjerninger og offer. I Bibelen er det helt motsatt, for der er det Gud selv som tar initiativet til å sone menneskets synd. Det skjedde i den gamle pakt ved forbilder og i den nye pakt ved Jesu forsoningsverk.

Grunntanken ved soning er at forholdet til Gud skal gjenopprettes, det som ble brutt ved syndefallet. Skal dette forholdet opprettes på ny, må det en soning til. Det vil si at et uskyldig liv blir gitt hen for skyldige. I den gamle pakt leser vi om forskjellige dyr som måtte late livet ved soning for folket. Guds ord sier: ”For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det” (3 Mos 17,11). Med andre ord: Uskyldig liv ble ofret for de skyldige og fungerte som en stedfortredende strafflidelse. I den gamle pakt skjedde dette forbildelig for den fullkomne stedfortredende strafflidelse ved Jesus Kristus.

På den store forsoningsdagen gikk ypperstepresten inn i det aller helligste og stenket blod på nådestolen og foran nådestolen til soning for seg selv og folket, for som Herren sier: ”For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder” (3 Mos 16,30).

Utgytelsen av blod av bukker og okser skulle lære folket på en forbildelig måte at det måtte soning til. For Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd og misgjerninger. Men det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder, sier Skriften (Heb 10,4). Derfor kom Sønnen til jord i menneskers skikkelse for å utføre Guds vilje. Han ble vår yppersteprest. Ikke lik de andre yppersteprestene som først måtte bære fram offer for sine egne synder og deretter for folket. Men han var hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene (Heb 7,26). Derfor var han ikke en yppersteprest som hvert år måtte gå inn i det alle helligste med blod, men Guds ord sier: ”Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning” (Heb 9,12). Han var på samme tid både ypperstepresten og lammet, for han bar ikke blod av bukker og kalver inn i helligdommen, men han utgjød sitt eget blod. Det vil si han døde for å tilveiebringe soning for alle mennesker (1 Joh 2,2). Følgelig ved dette offer tok han bort alle verdens synder og vant en evig forløsning.

Jesus Kristus er den siste Adam som gjenopprettet forholdet til Gud, som ble ødelagt da vår første representant, Adam, falt i synd. Hans soning gjelder alle mennesker, for som menneske representerer han hele menneskeheten og som Gud har hans soning virkning for alle mennesker til alle tider. Dette er påskens herlige budskap: Alt er ferdig! Ta imot dette budskap! Forlik deg med Gud!

Hvordan skal jeg få forlatelse eller tilgivelse for mine synder?

Jesus har utgytt sitt blod for alle synder, men hvordan skal jeg personlig få mine synder tilgitt? Troende i den gamle pakt så fram til den tid da Gud ville fullføre sine løfter om frelse. De var klar over at synden skilte dem fra Gud, men Gud åpenbarte for sine åpenbaringsvitner om at Gud er en nådig Gud som på basis av soning, glemmer synder og utsletter misgjerninger. Grunnbetydningen av begrepet vi oversetter med tilgivelse eller forlatelse, kommer av et verb som betyr ”å sende bort”. Med andre ord synden og misgjerningene blir sendt bort fra den troende. Salmisten sier (Salm 103,12): ”Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss”. I Mika 7,19 tales det om at Gud skal kaste alle deres synder i havets dyp, og profeten Jesaja sier at Gud kastet alle syndene bak sin rygg (Jes 38,17). Profeten Jeremia sier at Herren vil forlate deres misgjerninger og ikke komme deres synder i hu (Jer 31,34).

I den nye pakt (NT) forbindes syndsforlatelsen alltid med Jesus Kristus (se Apg 5,31; 13,38; Ef 1,7; 4,32; Kol 1,14). Jesus sier selv at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag (Luk 24,47). På grunnlag av Jesu Kristi blod som ble utgytt på Golgata kors for alle mennesker, kan nå alle få syndenes forlatelse. Guds hellige reaksjon mot synden ble sendt bort fra menneskeheten og rammet Jesus Kristus. Følgelig får alle som tar sin tilflukt til Jesus og lar seg døpe, syndenes forlatelse og dermed evig liv. Men de som ikke vil tro på Jesus, vil bli dømt etter sine gjerninger og kastet i ildsjøen med uoppgjorte synder, uten håp om syndenes forlatelse (se Åp 21,8). 

Syndenes forlatelse skjenker den troende forlatelse eller frikjennelse for syndens skyld. Derfor sier Luther: ”Hvor syndens forlatelse er, der er liv og salighet”. Dermed befrir syndenes forlatelse den enkelte fra en ond samvittighet og fører til fred med Gud i en god samvittighet.

Påskens budskap er budskap om soning, forsoning, syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse ved tro for alle mennesker. Salige er de som har tatt imot frelsen i Jesus Kristus!

Hans Adolph Brorson skriver i en sang:

Takk, Fader, at du var så god Mot Adams falne ætt,
Du frelste oss ved Lammets blod Og gav oss barnerett.
Deg priser nå hvert åndedrag, Hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led, Takk, takk i evighet!

fredag 19. april 2019

Jesu ord fra korset

    Av Olav Hermod Kydland. 

Langfredag er en helt spesiell dag i historien, for da skjedde det noe som har den aller største betydning for hele menneskeheten. Jesus Kristus, Guds Sønn, ble den dagen ført til retterstedet og ble korsfestet som en forbryter. Han som alt er skapt til og ved og som holder alt oppe, ble grepet, pint, dømt til døden og korsfestet på Golgata.

Å bli korsfestet var en fryktelig måte å dø på. Det var bare de verste forbryterne og landsforræderne som ble korsfestet. En filosof har betegnet denne måten å dø på som ”å dø lem for lem”. En annen kaller det den verste og mest forsmedelig måte å dø på. Guds ord sier i Gal 3,13: ”Forbannet er hver den som henger på et tre.”

Jesus led og døde på Golgata kors. Han led legemlig og åndelig. På Golgata bar Jesus all verdens synd og sonet den. All verdens skyld og gjeld ble betalt av offerlammet. Han smakte Guds vrede og dom for at du og jeg skal slippe å møte vredens Gud på dommens dag. Fortapelsen består nemlig å være under Guds vrede og dom i all evighet.

Langfredag er også en gledens dag fordi synden er sonet og gjelden betalt. Alt er ferdig fra Guds side. Derfor kan de frelste synge sangen av Trygve Bjerkrheim (Nr 288 i Sangboken):

Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam. Du bar det på skuldrene dine, du skuldlause sonofferlam.
Takk at du bar mine synder, betalte mi skyhøge skuld med blod frå ditt fullkomne hjarta og ikkje med sylv eller gull”.

Jesus sa noen få ord mens han hang på korset. Vi vil stanse ved disse ord i denne artikkel.

1. ”Men Jesus sa: Fader, forlat dem! For de vet ikke hva de gjør.” (Luk 23,34)

Det er karakteristisk at det første Jesus gjør eller sier etter at han var blitt naglet til korset, er at han ber for sine fiender og bødler. Det er underlig at han ber for dem som påførte ham slike umenneskelige lidelser.

Han ba ikke bare for dem som naglet han til korset, men for yppersteprestene, de skriftlærde og rådsherrene også. De visste nemlig ikke hva de gjorde. De gjorde det i uvitenhet, sier Peter i Apg 3,17. Likedan alle dem som ropte korsfest, korsfest. De visste heller ikke hva de gjorde. Peter sier til israelsfolket om Jesus: ”Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender.” (Apg 2,23).

Men hadde de visst hvem de korsfestet hadde de aldri gjort det. Apostelen Paulus sier: ”Nei, som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet. Denne visdom kjente ingen av denne verdens herrer. For hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre” (1 Kor 2,7-8).

Det tragiske var at de ikke visste hva de gjorde. De trodde at de gjorde noe godt da de fikk Jesus bort, for han hadde spottet Gud ved å si at han var Messias, mente de. Følgelig var han en som forførte folket.

Samtidig lot Herren dette skje, for det skjedde ”etter Guds fastsatte råd og forutviten” (Apg 2,23).

For en uendelig rik kjærlighet Jesus viser ved sin bønn. Han var kommet til jord for å frelse syndere, men de forsto det ikke. Han visste hvilke dom de ville få dersom de ikke innså sine synder og kom til sannhets erkjennelse. Derfor ba han at Faderen måtte forlate dem deres synder.

Den første martyr i kirkens historie, Stefanus, hadde også fått Jesu Kristi sinnelag. Mens han ba, steinet de ham. Han falt på kne og ropte med høy røst: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn (Apg 7,60).

Dette har også noe å lære oss. Guds ord formaner oss til å ha dette sinnelag og sier: La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus” (Fil 2,5).

2. ”Kvinne, se det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor!” (Joh 19,26 27).

Ved korset sto Jesu mor, Maria og hans disippel, Johannes. Fortvilelsen og nøden var nok stor hos Maria der hun sto og så sin sønn, bli korsfestet. Mens Jesus led og stred, sto Maria der maktesløs og så på. Hvordan skulle det gå henne nå, tenkte hun gjerne. Hvordan skulle hun klare seg alene? Men midt i all smerten og ubehaget hadde ikke Jesus glemt sin mor. Han var opptatt av at det måtte gå henne godt den stunda hun hadde igjen på jorda. Hans omsorg er rørende og ekte selv om at han nok ville at hun skulle forstå at det viktigste for henne var å erkjenne ham som verdens frelser. Det jordiske mor-sønn forholdet måtte ikke erstatte det evige frelser-synder forholdet.

Jesus gir henne en ny sønn. Han skal ta på seg sønneansvaret, det vil si ta seg av henne, hjelpe og styrke henne i hennes siste år. Og Johannes aksepterer dette og vil ta seg av henne som sin egen mor.

Maria kom til å forstå hvem Jesus virkelig var, men det medførte mye smerte og nød. På Golgata ble sverdet stukket gjennom Marias hjerte som Simon i Luk 2,35 hadde sagt på forhånd: ”… men også din egen sjel skal et sverd gjennombore…”

3. ”Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!” (Luk 23,43).

Jesus ble korsfestet mellom to ugjerningsmenn (røvere). De hadde gjort kriminelle ting og fortjente sin straff. Begge to spottet Jesus i begynnelsen. Den ene spottet Jesus og sa at dersom han var Messias, så kunne han frelse både seg selv og de andre to. Denne ugjerningsmannen var døden nær, men forsto ikke sin sanne stilling. Hans hjerte og sinn var formørket ”av denne verdens gud” slik at det var bare hån og spott som kom fra hans lepper. Så nær var han verdens Frelser, men samtidig så langt borte. Med sitt harde og ubotferdige hjerte gikk han uten Gud og uten håp inn i evigheten.

Den andre ugjerningsmannen spottet også, men erkjente etter hvert hvem Jesus var. Han erkjente og bekjente også sine synder. - Men Jesus hadde ikke gjort noe galt, sa han. 

Derfor kom det fra hans botferdige hjerte: ”Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike” (Luk 23,42). Denne bønnen lød fra en som erkjente sin sanne stilling, og som ikke så noen annen utvei enn å vende seg til Jesus i sin fortvilelse og nød. Jesus var ikke sen om å svare han: ”Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!” (Luk 23,43). Det var et herlig budskap å få i dødens stund!

Disse to ugjerningsmenn eller røvere er bilde på to flokker. På den ene side de som forkaster Jesus, eller bryr seg ikke om han og spotter han, på den andre side de som tar imot han som sin Frelser. Ugjerningsmannen, som spottet Jesus, er et bilde på alle dem som forkaster Jesus eller ikke bryr seg om han og hans frelsesbudskap. Noen av dem er gjerne religiøse og opptatt av åndelige ting, men felles for dem er at de ikke søker frelse hos Jesus Kristus. Selv om Jesus også døde for dem, får de ikke del i frelsen. ”For de finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12). Følgelig går de fortapt uten noe som helst håp om frelse og evig liv.

Den andre ugjerningsmannen eller røver som kom til sannhets erkjennelse, er et bilde på botferdige syndere som tar imot Jesus og får evig liv. De vet at de fortjener døden på grunn av sine synder og overtredelser, men ved troen på Jesus Kristus, har de gått over fra døden til livet. De har fått syndenes forlatelse og lever nå under Guds nåde. ”Hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet,” sier Luther.

Derfor kan vi synge med William Spencer Walton: ”Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei. Han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg. Mens engler fra Guds trone sang, og himlens harper herlig klang.

Kor: Nåde at han fant meg, kjærlighet som vant meg. Nåde at han bar meg til sin fold, nåde at han bar meg til sin fold” (Nr 167 i Sangboken).

4. ”Eli, Eli. Lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Mat 27,46)

Ingen kan sette seg inn i den legemlige lidelse Jesus gikk igjennom på korset. Likevel var den åndelige lidelse verst. I sin smerte og dødsangst ble han forlatt av sin egen far. Han hang der alene mellom himmel og jord og sonte verdens synder og betalte all menneskenes skyld. Med et ord fra Salme 22 ropte han ut sin fortvilelse, nød og gjennomtrengende smerte. Gud, hans eneste hjelper, trøster, velgjører og far hadde forlatt ham.

Tenk å være forlatt av sin egen far, overlatt til seg selv uten muligheter for å få noen hjelp og trøst. Men det var for min og din skyld han opplevde dette, for at ikke vi skulle bli forlatt av Gud. Jesus smakte den åndelige død, det vil si å være forlatt av Gud, ikke å ha samfunn med Gud. Ensom hang Jesus på korset i gudsforlatt­hetens mørke, under Guds vrede og dom. Han ble gjort til synd for oss, sier Guds ord og smakte den evige død. Han smakte nemlig Guds vrede på grunn av synden. På Golgata hadde Jesus en stengt himmel, men et åpent helvete. Apostelen skriver i 1 Pet 3,18: ”For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden.”

Jesus smakte den åndelige død, for at enhver som tar imot ham, ikke skal smake den åndelige død og bli forlatt av Gud. Han smakte også den evige død, for at de som tar sin tilflukt til Sønnen, ikke skal lide den evige død. Det vil si skilt fra Gud under hans vrede og dom, uten noen gang å ha håp om å bli frelst. – Det er en forferdelig tilstand uten håp.
Benjamin Georg Sporon skriver (Nr 671 i sangboken):

Naglet til et kors på jorden, henger under vredens torden Himlens Herre og Guds Sønn. Selv den eviggode Fader ham i kvalene forlater, hører taus hans angest bønn.
Å, hvor engstet og bedrøvet, inntil døden høyt bedrøvet, er den ømme Frelsers sjel! Vredens fulle beger drikke må han, skal han, ellers ikke blir hans frelseskalk min del!
Hvem kan tenke på den smerte uten med et såret hjerte om endog en synder led!
Men her led den evig høye – smelt mitt hjerte, gråt mitt øye, se her lider hellighet!”

5. ”… da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster!” (Joh 19,28)

Det femte er det korteste av alle ord på korset, bare to ord – Jeg tørster. Jesus var virkelig tørst. Blodtapet hadde påført ham denne tørst. Hans legemlige smerter når sitt klimaks, og han roper ut at han tørster. Å dø av mangel på vann innebærer store smerter, ja, det er en av de mest grufulle måter å dø på. For å få fram seiers­budskapet trengte Jesus å få lesket sin tunge. De holdt da opp til ham en svamp fylt av eddik, på en isop-stilk. (v. 29). På korset kunne han bare få lindring ved en besk drikk. Dermed gikk Salmistens ord i oppfyllelse (Salme 69,22): ”De ga meg galle å ete, og for min tørst gav de meg eddik å drikke”.

Jesus tørstet på korset for at ikke du som tror på ham, skal tørste i all evighet. ”Om noen tørster, han kan komme til meg å drikke” ropte Jesus ut på den siste store dag i høytiden (Joh 7,37). Godt å vite at dette ordet gjelder i dag også for enhver botferdig synder. Derfor er det svært viktig at en går til Jesus mens det heter i dag. For snart kan det være for sent slik vi leser i fortellingen om den rike mann og Lasarus, hvor den rike mannen i dødsriket ber Abraham om Lasarus ”kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden” (Luk 16,24). Men det var ikke nådetid lenger. Det var for sent.

Thomas Kingo sier:
All verdens synder lå på ham og brente med sin ild Guds Lam. ”Jeg tørster,” ropte han og fikk av eddikvin så besk en drikk. O Jesus, mine synders mål du tømte i din bitre skål og gav til gjengjeld meg en flod av livets kilde, ren og god”.

6. ”Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt”. (Joh 19,30)

Hvilket herlig budskap å høre for en botferdig synder fra Jesus selv om at alt er fullbrakt.
Frelsesverket var fullført. Synden var sonet, og gjelden betalt. Jesus hadde gitt seg selv, sitt eget liv hen som et offer som tekket Gud. Den rene, rettferdige og hellige gav alt for en syndbetynget menneskehet som var hjelpeløs fortapt, ute av stand til å frelse seg selv. Nå skal seiersropet fra korset minne alle om at alt er ferdig. Frelsesverket er fullendt. Synden og døden er overvunnet. Skyldbrevet er utslettet, og Jesus har avvæpnet maktene og myndighetene og vist seg som seierherre over dem på korset (se Kol 2,14-15). Dette budskap skal lyde over hele verden at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv slik at han ikke tilregner dem deres overtredelser. Derfor skal ordet lyde: ”La dere forlike med Gud!” (2 Kor 5,20). Det vil si at hvert enkelt menneske må ta imot Jesus som sin frelser.

Den frelse som var umulig å oppnå ved lovens vei, er nå åpenbart ved nåden i Jesus Kristus:
For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, …” (Rom 8,3).

Derfor synger vi: ”Min Jesus, du er såret for mine synder så, jeg burde selv ha båret den straff som på deg lå. Se hit, her står jeg arme, fordømt til vredens ris, deg over meg forbarme, ditt nådeglimt meg vis!

Å, vil du kjennes ved meg! Min hyrde, se ditt får! Å, favn meg, styrk meg, led meg, så ussel som jeg står. Med fred du meg husvalte, din bønn for meg du bad, din Ånd til hjertet talte og gjorde meg så glad”. (Nr 672 vers 2 og 3 i Sangboken).

7. ”Og Jesus ropte med høy røst og sa: Fader, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Luk 23,46).

Jesus hadde nettopp ropt ut at det var fullbrakt. Frelsen var vunnet for alle mennesker. Alt var ferdig fra Guds side. Jesus hadde fullendt frelsesverket. Nå kunne han igjen tale til sin far som han for en stund siden hadde vært forlatt av. Men nå er alt fullført og hans siste ord på korset lyder slik: ”Fader, i dine hender overgir jeg min ånd!”. Han døde med et sitat fra Det gamle testamentet, fra Salme 31,6. Dermed ble profetien oppfylt i tidens fylde. Det var enda en bekreftelse på Skriftens troverdighet fra Jesu munn.

Jesus overga sin ånd til sin Fader og åndet ut i visshet om at frelsesgjerningen var fullført for tid og evighet. Timen for herliggjørelsen var kommet (se Joh 17,1). Jesus visste at han kom i Faderens hender bak forhenget, og han frydet seg ved det.

Straks etter at Jesus døde, revnet forhenget i templet i to ovenfra og ned, forteller Matteus (27,51). Gud Fader viser på den måten at veien inn i det aller helligste, som er et bilde på himmelen, er åpnet. Jesus har åpnet veien til himmelen for enhver botferdig synder.

I Hebreerbrevet 10,19-20 leser vi: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen til den har han innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.” – Gud være takk at veien til himmelen nå er åpnet ved Jesu frelsesverk. Nå er det adgang for enhver som tar imot frelsen i Jesus Kristus. Jesus sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.” (Joh 11,25).

Edin Holme skriver så fint om korset:
Ditt kors, o Krist, ble verdens sol, dets lys ei grenser kjenner, ditt kors, o Krist, ble ærens stol, der livets lue brenner.
På korset åpner du din favn for hver forvillet synder. Fra korset, i din Faders navn, du verden fred forkynner.
Fra korsets tre din kjærlighet hver ensom sjel bestråler. Dens guddomskraft vel ingen vet, dens dybde ingen måler.
Og frøs enn alle hjerter til, ble lukket alle hender, din kjærlighet dog varm og mild mot hele verden brenner.
La slukkes alle lys på jord. La stenges alle veie! Den som har funnet korsets spor, har evig nok i eie.”
Til slutt: Jesu siste ord på korset har også noe å lære oss om vår siste time på jord. Han ropte ut: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” (Deretter utåndet Jesus). 

Av disse ord kan vi også lære at det gjelder for oss å påkalle Herren og legge oss i hans hender og overgi vår ånd til ham. Bare i vår himmelske fars hender er vi trygge i døden, men i hans hender er vi virkelig trygge og salige i all evighet. Amen!