Av Dan Odfjell.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.
Det
er det uhyggelig faktum at der knapt er kristne igjen i Midtøsten,
bestialsk drept, mishandlet og/eller fordrevet eller
tvangs-konvertert til islam. Alt mens kampen nå forflyttes nordover,
noe vi spesielt har sett i det defaitistiske Frankrike hvor kirker
daglig skjendes og søkes brann-påtent. Mens hundrevis av moskeer er
sprunget opp overalt. Stadig flere beskriver landet som tapt.
«Oppmerksomhet» og «misjonering» gjennom terror er for
islamistene en bevisst makt-strategi, og aldeles ikke «meningsløst»
slik ryggende statsledere som Erna Solberg proklamerer. Tvert imot,
deres makt økes ved bevisst å spre frykt og gjennom brutal
hode-av-kapping og psykisk undertrykking. Men det såkalte islamske
Kalifatet fikk seg en knekk i Syria nylig, ikke minst takket være
det «forhatte» USAs innsats under President Trump. De samme som
reddet Europa fra nazismen, for å si det kort og enkelt.
Frihet og
demokrati gir seg aldeles ikke av seg selv, det må det hvileløst
kjempes for. Med klart sprog opp mot de ideologier som har et
stats-ensrettende totalitært mål i sin bunn, både islamismen og
sosialismen begge deler. Kommunismen, etter å ha kostet nær 100
millioner drepte, er nå nær avleggs.
Kjære
lesere, jeg beklager å måtte skrive noe som den norske kirken ikke
vil høre snakk om, nemlig at terror og drap på uskyldige faktisk er
meningsfullt for mennesker som bærer på offer-rollen. De har en
selv-erklært rett til å hate, til å misunne, til å være
skadefro, til å være hevngjerrige. Islam og sosialismen/kommunismen
“markedsfører»
denne offer-følelsen, en slags «åndsmakt» ved å kunne fremstille
mennesker som offer. Jøder i særdeleshet, men ei heller de kristne
identifiserer seg tilsvarende som offer, sistnevnte på grunn av
troen på Kristus. Samfunn tuftet på frihet og kristendom er rike
samfunn. På mange vis. Men det provoserer tydelig noen, som derfor
«vil ta» de rike. Europa er tradisjonelt et rikt kontinent. Ikke
bare på penger, men på en ånd, med holdninger og verdier som
skaper rikdom. Dette skal altså bekjempes, destrueres gjennom
hevngjerrighet, misunnelse og skadefryd.
Den
store «misforståelsen» i dagens Norge er denne pretensjonen fra
dagens politikere og riksmedienes om at de skal kunne vinne over
muslimer-flest til våre tenke- og handle-måter innen
en overskuelig fremtid. Når KrF enstemming sammen med kirken går
inn for å ta IS-barnene «hjem» er det misforstått snillhet hva
angår de farlige u-kristne konsekvensene, samt deltagelsen i en
forfeilet hykleriske kappestrid med venstresiden. Ja sågar de
borgerlige deltar nå i denne norske godhets-pretensjonen som
overhodet ingen betydning har i den store verdens sammenheng.
Islamistene har erklært Europa krig, men Europa sover. Det gjorde
Europa også overfor nazismen inntil det nesten var for sent. Betyr
dette at politikerne er for selvgode, feige og/eller selv-opptatte
til å tenke på oss alminnelige mennesker? At det kun er i
forbindelse med valg de gidder å late som de estimerer oss? Hvilket
skinndemokrati.