Spørsmålet er ikke irrelevant, det er snarere sterkt påkrevet å forsøke å svare på. Jeg skal gjøre et forsøk på å forklare hvorfor jeg spør. Men først må jeg gjennom en ingress som noen vil finne usannsynlig kjedelig og lite oppløftende. Det får stå sin prøve. Jeg kommer til «godbitene» og de virkelig dramatiske poengene lenger ned. Det kan også sies at en tilsynelatende ubetydelig sak, kan ha sine dybder, akkurat som toppen av isfjellet faktisk viser hvilke krefter som ligger under. Det kan være et bilde på hva som er på gang, nemlig alltid noe større og viktigere …
Som de fleste vet har den
såkalt kristne avisen Vårt Land for noen måneder siden lagt ned
sine tidligere akk så «frie» kommentarfelt knyttet til avisens en
gang så populære Verdidebatt. Begrunnelsen kan man bare tenke seg,
den vil imidlertid ikke av avisen selv forklares ved at avisens
redaksjon ikke lenger fant de som flittig kommenterte verdige nok,
redaksjonen sier med andre ord at redaksjonen vet best og kan dømme
om hvem som er verdige islamkritikere og hvem ikke.
Vel, det står redaksjonen
fritt. Den har full råderett over hvilke verdier de velger å
fremme, og hvilke verdier de vil fordømme. Og de gjør det altså
ved å «stenge», dvs utelukke. Redaksjonen kastet sogar ut en
kommentator på livstid, for å ha kommet med det de fleste uten å
nøle ville si lå langt «innenfor». Dette at kritikken var innafor
ble da til og med bekreftet av redaktør Morken selv, på selve
forumet. Morken lot seg imidlertid umiddelbart etterpå presse av en
ateist og en humanetiker, legen og forskeren Morten Horn, til å
stenge islamkritikeren ute på livstid.
Sannheten er vel den ekle
at avisen i all sin menneskefrykt fant at islamkritikken på
Verdidebatt kunne risikere å bli satt i et dårlig lys og tilsvinet
av islamkritikk sett med «etablissementet»s øyne og slik den
oppfattes av «de gode og korrekte», en kritikk de i begynnelsen
altså ønsket velkommen, men som til slutt altså ble for tung for
dem å bære, enn si forsvare.
Vårt Land gikk på få år
fra å være absolutt åpen, til å bli nærmest absolutt stengt for
et tema som ikke bare angår øyeblikket her og nå, men som angår
fremtiden og alle etterkommere.
Det ser ikke ut for at
avisen selv kan erkjenne at den på denne måten styrker islam
samtidig som de i stor grad svekker kristentroens vilkår og posisjon
i Norge. Det besynderlige eller urovekkende er at det samme nå kan
sies å gjelde avisen Dagen, Se SC her, og spesielt Se SC her, hvor det kommer frem indikasjoner på at avisredaksjonene i
Vårt Land, (VL), og Dagen nå beskytter hverandre mot kritikk. Det
viser seg nemlig at Dagen tar inn artikler av tidligere
forumsredaktør i VL Johannes Morken, noe som kan forklare hvorfor
Dagen ikke kan tåle kritikk av Morken, slik det fremgår i linkene
lagt inn ovenfor. Det virker som om at det har etablert seg et
kameraderi blant visse aktører i ulike posisjoner samtidig som dette
»miljøet» ikke forstår at dette kan oppfattes som
selv-inhabiliserende av lesere og publikum for øvrig. Det virker
kort sagt som om disse aktørene samler seg i en felles verdikampkamp
mot visse andre aktører som de førstnevnte frykter og forakter. Jeg
skal i det følgende «spekulere» litt rundt mulige beveggrunnner
til alt dette ved å kommentere noe objektivt foreliggende, nemlig en
artikkel av tidl VL-redaktør Johannes Morken som sto på trykk i
avisen Dagen mandag 8 april d a., her.
(Kronikken har i skrivende stund bare fått 1 kommentar, det skulle
tyde på at ikke så mange bryr seg, de vet kanskje at døra er
stengt, at lydhørheten er døv …. ).
(En
pessant: Johannes Morken jobber nå for Stefanusstiftelsen, en
kristen stiftelse. Det vites ikke her noe om hvorfor Morken gikk fra
jobben, men noe tyder at i hvert fall «noe» presset ham ut av
stillingen. Han gir da også et slags forsøk på å forklare visse
forhold som synes å ha plaget ham i jobben i avisen. Ja, han ber i
en slags farvel-tale Vårt Land om en slags tilgivelse for hva han
har vært med på. Han kan med andre ord klart ha forstått nettopp
hvordan og hvorfor han bidro slik han bidro, og dette kan så
forklare hans «sorti», Se SC her.)
Johannes Morken:
«No fyller menneske med muslimsk
bakgrunn kyrkjer her i Beirut. Den sokalla arabiske våren har
forstyrra muslimar. Muslimar er vanlege menneske som ikkje vil at
barna deire skal bli drepne. Dei forstår at noko må vera gale. …
Mange har bitre erfaringar som andreklasses borgarar, det er mange
stader farleg for muslimar å konvertera. På toppen kjem bølgjer av
islamistisk vald».
«Alles krav på like borgarreettar
utan omsyn til etnisistet og tru, retten til å skifta tru utan fare,
oppgjer med koranlegitimering av bestialitet og behov for
rettsoppgjer etter ID-vald må takas opp med styrke på nytt og på
nytt». «Mange frå fleire minoritetar demoniserer islam, og i
Nord-Irak vil det ta lang tid å gjenoppretta tillitsfulle samliv
mellom naboar …
Kommentar: Dette er elementært
og helt «ufarlig», hadde det bare ikke vært innledningen til noe
langt farligere.
Morken fortsetter: «På den andre sida
er det også i Midtausten kristne som teologisk tenkjer at alle vegar
fører til Gud og slik nærmar seg religionsblanding, sjølv om desse
stemmene er blitt meir nyanserte i de siste åra».«Men i MØ
handlar det ikkje berre om å diskutera islam teologisk og politisk.
Kristne og andre minoritetar må leva nær muslimar i dominerande
muslimske samfunn».
Kommentar: Her nærmer Morken
seg et poeng og et standpunkt han gjerne vil ha frem, nemlig at han
er «på den riktige siden», og at han har noe
preskriptivt på hjerte. Og dette har han jo rett til å påstå
og forsøke å få oss til å tro.
Morken: «… 70 % av kyrkjegjengarane
i Baptistkyrkja Ressurection Church er i dag flyktningar. Mange med
muslimsk bakgrunn let seg døypa, andre er søkjande».
Kommentar: So far so good …
Men så fortsetter Morken, for riktig å
få frem sitt etiske og moralske budskap:
«Pastor Hikmat Kashouh har observert
at muslimske menn som konverterer, gjerne blir aggressive mot trua
dei har snudd ryggen til. Ein mann som hadde vore i kyrkja hans i to
år, fortalde han at han ville kasta fem koraneksemplar i søpla.
Dette overraska baptistpastoren sidan
kyrkja hans forkynner respekt for andre truande og symbola deira.
Sinte menn har gode psykologiske forklaringar, erkjenner Kashouh: Eg
har levd på ei stor løgn i 40 år. Eg vil ikkje at venene mine skal
oppleva det same».
«Men pastoren vil gjerne visa dei ein
annen veg enn aggressjon og dreg fram reaksjonen til muslimske
kvinner som konverterer: Ofte ventar dei med å fortelje ektemennene
om den nye trua, i staden vise dei i Jesus-trua i form av omsorg og
kjærleik for barn og ektemenn. Slik omsorg gjer inntrykk».
Kommentar: Tenk at noen kan våge
å si at han ønsker å kaste fem eksemplarer av Koranen i søpla!
Det må jo være moralsk forkastelig,
må Morken mene. Men er det så sikkert at det er forkastelig?
Morken bruker denne uttalelsen fra en
exmuslim til å advare, ja, nærmest true, norske og andre
islamkritikere mot å være for islamkritiske. Han appellerer
til «formen», den må være forskriftsmessig!
Islamkritikere skal være anstendige, i
hans egen optikk, hvis ikke er de umoralske og bør «straffes», f
eks ved utestengelse fra debattfora.
Ved å sitere exmuslimen, skaffer
Morken seg et billig moralsk overtak på leseren. Tror han. Overtaket
er imidlertid bare en innbilling han selv trenger for å bli mer
overbevist om at han selv har rett, og alle islamkritikere, som han
frykter, tar feil.
Slik Morken fremstiller det, får han
det til å høres ut som om eksmuslimen er «uanstendig» og at ikke
bare han, men enhver som uttaler seg om islam på omtrent samme måte,
er like kritikkverdige, for å si det mildt, og for så vidt like
skyldige i å gjøre noe både galt og kontraproduktivt.
Morken bruker subtil retorikk og skyver
et menneske som virkelig har innsett hva islam er og innebærer foran
seg, som et dårlig eksempel. Dette menneske har flyktet - med fare
for livet - fra det han nå oppfatter som et falsum og en helt
forkastelig ideologi, alt manifistert i selve «boken», Koranen.
Morken forsterker det imaget han
forsøker å skape av seg selv som from og plettfri ved å skyve hele
to personer foran seg, hvorav da spesielt én ulastelig, som Morken
selv, og altså en annen meget uønsket person som våger å uttale
seg om muslimenes hellige bok. Han fremlegger et slags kategorisk
imperativ som han retter, ikke bare mot eksmuslimer generelt, men mot
alle islamkritikere spesielt, hvor de nå enn befinner seg.
Morken forteller videre om en annen
muslim som vendte islam ryggen og en stund tilhørte de som kalte
islam «Satans religion». Denne muslimen sa: «Islam dreper
kristne». Han ble truet på livet av muslimer. Han ble etter
hvert hjulpet av en kristen teolog til å forstå at å utrykke
aggresjon, slik han hadde gjort, bare ville skape fiendskap, ifølge
Morken. Mannen snakker nå med de muslimene som ville drepe ham, som
Jesus, men han sier aldri at han er «kristen», men heller at han er
«Jesus-truande», som Morken skriver, fordi «kristen» lyder for
vestlig.
Morken skriver: «Det
er viktig å opptre klokt og ikkje provosera i utide».
Hørt på maken? Dette er floskler
forkledd som løslig retorikk fra en alvorsmann, liksom, riktig en av
«de gode». Han befinner seg «innafor»! Morkens forutsetning er at
leseren er naiv og trenger «svisker» fremfor reell kunnskap og
innsikt for å skjønne noe. Morken selv er «empatisk», må vite,
det faller ham ikke inn at han kan fremstilles – eller rettere:
fremstiller seg selv - som en karikatur, en selektiv logofob
med nese for selektiv, rigid empati, en resept på platt-moralisme og
emosjonalisme innpakket i et dystert, uthult og avspiritualisert,
begredelig åsyn.
Morken trekker frem et par andre
eksempler på hva som er klokt og ikkeprovoserende. Morken spør:
«Kan slike stemmer fra Midt-austen ha noko å melda
inn i opphissa norsk debatt om møtet med muslimar?
Klarere kan det ikke sies fra Morkens
side: Han vil helt stoppe munnen på alle islamkritikere han ikke
liker og som han mentalt og sosialt har personlig fordel av å
utestenge fra diskursen. Skal si denne mannen søker selvbekreftelse!
Han omgir seg med godord fordi han tror disse ordene i seg selv gir
ham en egen, magisk kraft, han vil ha seg frabedt enhver assosiasjon
med «fobi» og han bruker mennesker der han kan finne dem som
bevisføring for at han selv er moralsk uangripelig, han gjør seg
til fullmektig for «ofre» som ikke har bedt om hans bistand, han
gjør seg til hypermagiker, (by courtecy her).
Han suger til seg «kraft» fra ofre som ikke engang anser seg som
ofre, eller fornærmede, kronisk, for slik bedre å kunne manipulere
seg vei fremover eller oppover i de hierarkier han i det stille
forguder og som han drømmer om en dag å ta kontroll over, totalt.
Hemmeligheten ligger i magien, en kraft han må tilegne seg eller
tillegge andre for å gi ham selv en økt moralsk markedsverdi.
Magien gir ham skjulte krefter, krefter som kun tjener til å gi ham
selv fordeler og et forsprang på konkurrenter, som ikke vil agere på
hyper-magiens premisser.
Morkens kronikk har preg av å være et
universelt, kategorisk imperativ, ikke bare en innstendig oppfordring
rettet mot og begrenset til norske forhold. Hans vrede inkluderer
altså en eksmuslim som sier han ønsker å kaste eksemplarer av
Koranen i søpla. Det han ikke skjønner er at han faktisk vender
denne eksmuslimen ryggen, - det er i seg selv et stort svik, og
dessuten: Mannen er blitt kristen. Og da må han passe munnen sin,
skal han bli innlemmet i «de godes selskap», mener Morken.
Det skal ikke mye til for å synde mot
Morkens imperativ for Morken vet hva som er passende. Riktig nok kan
Morken si at eksmuslimen setter liv i fare og at det gjelder om å ta
seg i vare for hvordan man uttrykker seg, men i hvilken situasjon
falt ordene, kan vi spørre? Var det i en åpen og mer løslig
samtale mellom to fortrolige, to nye brødre i troen? Drev
eksmuslimen rundt med megafon, for å hisse opp og provosere sine
frender og tidligere trosbrødre i islam rundt omkring? Slike
spørsmål synes ikke å vedkomme Morken, og Gilje, som velvillig
trykker kronikken og som tydelig har tatt alt Morken sier til sitt
bryst og under sine vinger. Det faller dem ikke inn at de kan
oppfattes som farlig dumme, rett og slett.
Det er tydelig at Morken «forbanner»
kristne som uttaler seg på samme måte som eksmuslimen som altså er
blitt kristen. Morken legitimerer sin egen posisjon og disposisjoner
om det her er Tormod Gilje som kollegialt har bedt ham om å
skrive artikkelen eller om det er Morken som på sin side innyndet
seg overfor Gilje, vet jeg selvsagt ikke, men noe kan tyde på at det
kollegiale her overtrumfer visse hensyn.
Ja, det virker som om Morken og Gilje
har inngått et slags underforstått akademisk/medialt kartell, et
stilltiende forbund hvis høyeste mål og mest høytidelige
verdifundament er ikke å fremme god, saklig, islamkritikk, nei, det
motsatte er tilfelle: Jo sterkere og mer saklig islamkritikken i
samfunnet blir, jo tettere må disse og deres geliker stå
sammen mot «fobien», og mot dette å bli for direkte og emosjonell.
For når eksmuslimen sier at han vil
«kaste koraner i søpla», så er dette et emosjonelt betinget
utsagn, en talemåte, en sjargong som ikke angriper muslimer
personlig, noe Morken antakelig vil ha oss til å tro. Det er ikke
et ortodoks eller teologisk trosutsagn, men en illustrasjon på hvor
overbevist eksmuslimen er blitt, hvor dypt hans nye tro stikker og på
hvor takknemlig han er. Han har lest Det nye testamentet, han
kjenner seg igjen i språkbruken der, en språkbruk som ikke legger
noe mellom. Eksmuslimen sa kanskje det han sa under en fortrolighet
samtale, i den hensikt å understreke et poeng, nemlig at han er glad
for at han har brutt ut fra islam og nå har fått et nytt og rikere
liv uten Koranen, som han har brukt både troen og fornuften til å
tilbakevise.
Når man tolker dette som «aggressivt»,
vitner det om stor sneverhet, forankret i solide fordommer koblet med
feighet, skranten kreativitet krydret med en god porsjon en feighet
som i seg selv setter dem trygt ned på middelmådighetens porøse
fundament. Man gir ikke «den skyldige» anledning til å forsvare
seg. I seg selv er jo dette selve kriteriet på intoleranse og
totalitær lengsel. Man lar seg styre av emosjoner, emosjoner som av
dem selv tilskrives absolutt sannhetsgehalt, godskrevet dem selv. Det
er ikke bare hovmodig, det er dessuten dumt og avslører en moralisme
som bare er destruktiv, ja, fiendtlig, for ikke å si ondsinnet. Og
noe de burde spare seg selv og publikum for, hadde de evnet å ta
poenget.
Når Morken nå vil hindre at
islamkritikere her i landet skulle komme i skade for å
uttale seg på lignende måte som eksmuslimen der, betyr det
at han ikke skjønner implikasjonene. Han skjønner ikke at
kraftuttrykk i seg selv både kan være sunne og saklige, for
ikke å si morsomme, og derfor høyst berettigede og akseptable. Det
skal ikke mye empati til for å skjønne hva eksmuslimen mener, men noen
romslig empati for Morkens del synes å være totalt fraværende.
Morkens dårlig skjulte frykt eller
tydelige antipati - og dermed manglende empati - tjener bare til
å forsterke hans egne fordommer mot dem han så eksplisitt forsøker å
isolere og utestenge. Han nevner selvsagt intet om hvorvidt
eksmuslimen rent faktisk ville kaste koraner i søpla. Morken viser
ingen nåde. Og det er ikke bare mannens utsagn han går til angrep
på, nei, her skal også mennesket, individet, tydeligvis arresteres
og fryses ut fra Morken og Giljes horisont, og alle som da er uenige
med dem og har selvstendige synsmåter som gir seg utslag i saklig
islamkritikk.
Morkens reaksjon mot eksmulismen kan
dessuten sees i et litt større perspektiv.
Representanter for Mellomkirkelig Råd
har mer enn en gang gått ut og advart kristne her i landet mot
islamkritikk i og med at denne forutsettes å øke presset og
trusselen mot de kristne som tross alt finnes i Midt-Østen. De får
ikke med seg at kristne apologeter i den muslimske verden kan strekke
sin islamkritikk langt utover de selvpåførte grenser den indre
selvsensur her i landet krever, av slike som Morken. For her skal i
følge Morkens preskriptive imperativ fortelle oss og true med
at kritikk av islam her, automatisk vil sette kristne liv i
fare der.
Morken kan selvfølgelig ikke fremføre
noe empiri eller signifikant statistikk på dette. Han foretrekker
sensur, at vi skal bli flinkere til å selv-sensurere, en «sikker»
måte å flykte fra friheten og demokratiet på. Det viser at han
ikke har forstått hva ytringsfrihet er og hva den innebærer og
forutsetter, ja, det illustrerer hans forakt nettopp for
ytringsfriheten, og spesielt alle de som vil benytte seg av den, som
ser tingene i et helt annet perspektiv enn Morken selv gjør.
«Radarparet» Morken og Gilje kjenner
ikke forskjellen mellom dette å respektere og dette – frivillig
eller uaktsomt - å servilisere seg. Han tror at han
siviliserer seg ved å rakke ned på eksmuslimen. De kan ikke akkurat
kalles «kollaboratører» med islam, disse, men at de serviliserer
seg mer enn de respekter annerledestenkende og annerledes-troende,
synes å være nærmest selvinnlysende. Noen siviliseringsprosess
er ute av syne og sinn, her.
Islamkritikk bør derfor begrenses mest
mulig. dvs begrenses til kritikk som ikke er direkte eller indirekte
apologetisk eller bortforklarende. Et ønske om dette blir også
klart uttrykt av visse kristne palestinere, f eks. Det samme gjelder
uttrykk for støtte til Israel. Mange kristne libanesere og
palestinere nedlegger ikke lite arbeid i å motarbeide staten Israel
og i å forsøke å påvirke kristne i Vesten til å følge dem og gå
mot Israel.
Nå kan man spørre: Hvis en
nordmann i dag sier at han ønsker å kaste et visst antall utgaver
av Hitlers Mein Kamp i søpla, og at han nå er blitt kristen, ville
da Morken hevde at denne mannen er aggressiv eller f eks umoralsk og
lite anstendig? Neppe.
Jeg vil tippe at svaret er nei, vel,
det kommer jo an på konteksten, vil Morken hevde, ikke sant? Joda,
men konteksten her i forhold til eksmuslimen, som kanskje blir like
mye isolert og foraktet av de kristne som av muslimene, blir ikke
trukket inn i bildet i det hele tatt. Man kan spørre hvorfor dette
ikke skjer, hvorfor det ligger utenfor Morkens horisont, og man kan
relativt lett, vil jeg tro, se at dette, slik Morken fremstiller det,
er et utrolig a-empatisk, snusfornuftig og ufølsomt
petimeter-angrep på et menneske som faktisk uttrykker takknemlighet
for at kristendommen i det hele tatt er til, som et reelt alternativ
til Allah og profeten og en religion som exmuslimen nå har
gjennomskuet, i all sin gru.
Hos Morken – og Gilje - fins ingen
evne eller vilje til å tenke metafor, at eksmuslimens
uttrykksmåte ikke er noe annet en slags tjomslig sjargong, billedlig
tale, noe selv Bibelen ikke er fremmed for å bruke. Men metaforer i
dag er blitt skremmende i seg selv, se Dagenslys? Det vitner om en høyst selektiv empati er i ferd med å
etablere seg eller sosialisere seg i mediaverden. Det har gått til
hodet på dem.
Vi kan nå tenke oss at mannen som
sier at han vil kaste Mein Kamp i søpla befinner seg i Tyskland
under Hitler i mellomkrigstiden. Det er opplagt at denne mannen
der og da ville befinne seg i dødsfare og at han sannsynligvis ville
bli pågrepet før han visste ordet av det. Man kan da videre si at
det var legitimt etisk i akkurat denne situasjonen eller konteksten å
advare folk mot uttrykke seg på en måte som kunne oppfattes som en
alvorlig krenkelse eller fornærmelse eller trussel mot Hitler og
hans Mein Kampf, nazismens «konstitusjon» og «hellige
skrift». Det er noe alle forstår umiddelbart. Men å advare norske
nordmenn i dag å uttrykke et ønske om å kaste Koranen i søpla,
ja, er dette i seg selv en grunn til å isolere vedkommende og
utsette ham for forakt og trusler om å ta i bruk sosiale
utfrysingsmekanismer? Ville kanskje ikke Morken kunne erklære at
å kaste Mein Kapital i søpla faktisk impliserte en moralsk
høyverdig handling? Hvorfor skulle Morken og Gilje plutselig da ikke
erklære at det faktisk også var eksemplarisk å kaste Koranen på
søpla? Det er jo en kjensgjerning at mange universitetslærde i
dag mener at Koranen kan brukes på en fascistoid måte og som
hjemmel for de meste bestialske straffemetoder og represalier verden
har sett på lenge. Skulle det være moralsk forkastelig å si at man
har lyst til å kaste Koranen på søpla?
Det Morken drive med i sin artikkel
er et feigt forsøk på skyve et menneske som er og har vært i sann
nød og som nå har funnet «nåde», foran seg, for å opphøye seg
selv moralsk både i egne og andres øyne og dermed slik kunne
triumfere. Dette gjør Morken og Gilje til to alen av samme subtile
pøbelmakeri og høyst umoralske aktører i diskursen. De misbruker
både sin makt og sin posisjon som meningsbærere og
premissleverandører i den store samtalen som pågår og som ingen
ende synes å ta og som antakelig bare vil tilspisse seg mer og mer i
årene som kommer, både på det åndelige plan og på det helt
konkrete, planet, i praktisk liv, og hvor Europas fremtid kanskje er
mer usikker nå enn den noen gang tidligere har vært.
Jeg kan imidlertid ikke dokumentere at
det foreligger en underforstått intensjonsavtale eller et mentalt
kartell mellom journalister om å fremme et eget eller mer eller
mindre kollektiv eller kollegialt høyst personbaserte verdiparadigme
som de bevisst arbeider for skal bli det dominerende i samfunnet vårt
i dag og fremover. Men jeg synes det er høyt berettiget å stille
seg spørsmålet.
Så vidt jeg ser har avisen Dagen i det
siste begrenset det som i utgangspunktet skulle være et forum for
debattlystne der enhver kunne kommentere på fritt grunnlag. Avisen
ser nå ut til å ha stengt eller begrenset denne muligheten, akkurat
som avisen Vårt Land tidligere for ikke lenge siden har gjort.
Når så Morken – som tidligere
moderator på VD – nå synes å ha blitt en spesielt yndet bidragsyter
i Dagen, ser man kanskje med litt velvilje på at Vårt Land og Dagen
nærmer seg dette å bli nærmest identiske «størrelser» i
mediaverdens egen mediaboble.
Avisen Dagen dras nå – etter min
mening - mot sosialisme og mot venstresiden på invitasjon fra Morken
og Gilje, som begge lar seg villig underkaste, ja, oppsluke i
sosialismens utopiserende tankeunivers. Tendensen er klar, vær ikke
i tvil om det. Gilje gjør med andre ord som Morken gjorde i VL, de
lar seg presse av krefter utenfra, noe som redaktørplakten
forbyr, av den gode grunn at folk og lesere- ja, ytringsfriheten selv
- ikke er tjent med svake redaktører som lar seg påvirke etter
utilbørlig og rent emosjonsbetinget press.
Det lover, spør noen meg, ikke godt.
Hele prosjektet virker som et forsøk ikke bare på å kneble livlig
debatt og saklig islamkritikk, men også som et forsøk på
ensretting av flest mulig i stor skala, alt synes det som, for å
promotere islam, eget ego, eget image hos «de gode» og egen agenda,
en agenda hvis eneste hensikt synes å være fremme disse aktørenes
private egeninteresse av å gjøre seg moralsk uangripelige, i navn
av en større empati som de forføyer over, som altså knapt er noe
mer enn et høyst sublimt forsøk på folkeforførelse og en dårlig
kamuflert hybris i en strategi til fremme av selvforherligelse og
lite annet.
Hallgeir Oppraak