Dette innlegget har det vært svært ubehagelig å skrive,
ikke minst fordi det avslører noen tendenser i meg selv jeg helst skulle ha vært
foruten. Ting slår tilbake på en, ord som var ment å bidra til «oppbyggelse»,
vender seg nærmest av seg selv mot en selv, og så sitter man der med skjegget
postkassa: Det hele har vært bortkastet, man burde ha spart seg bryet, man er
ikke verdt seg eget bry, for å si det sånn. Man sitter igjen med en erkjennelse
av intet nytter, man har ikke lært noe nytt. Men, hei, kan jeg si: Er ikke
nettopp denne erkjennelsen av at alt faktisk er fåfengt nettopp ikke er fåfengt,
men noe man lærer av, for fremtiden?
Det er ikke mulig her å yte alle «parter» full
rettferdighet. Derfor har denne artikkelen også sin hensikt, nemlig slik å
rettferdiggjøre meg selv. Jeg lar det stå til:
Av og til kan man bare forundre seg og få lyst til å
«trekke seg» fra omstendigheter som i og for seg kan være «hva som helst». Det
fins feil og mangler overalt. Jeg skal fatte meg i korthet. Men, altså: Man gir
opp fordi man med en eller annen kanskje helt uformulert begrunnelse intuitivt
forstår at «motstanderen» har lukket seg for reell argumentasjon og er blitt
selvkretsende, inntil det helt kjedelige, eller inntil det helt uforbedrelige.
Man får så kanskje en velbegrunnet følelse at «jeg er
ikke min brors vokter», og så lar man ham - motstanderen - i fred og lar ham
vandre dit han vil. Han er ikke verdt oppmerksomheten han kanskje søker, tenker
man. Man har gjennomskuet ham som en «prest og en plage», men orker ikke å si at
han er håpløs, enda så mye «kristelig håp» denne motstanderen prøver å breie seg
med, det være seg i forkynnelse eller i det daglige virke, og som redaktør i
«miljøet».
Det er ikke
ofte at en redaktør i riksdekkende avis bøyer kne og i høytidelige, formelt
korrekte former, går ut og ber om uforbeholden tilgivelse fra
leserskare. Det er sjelden å se at
redaktører og redaksjoner åpent går ut og gjør bikt for sin forsyndelse. Det er
ikke daglig kost at redaktører beklager at de de noen dager tidligere har tatt
inn og deretter trykt en meningsytring på hans egen avis’ debattside, så går ut
og forkynner at man har tatt feil. Det hører med til sjeldenhetene at redaktører
virkelig angrer på å ha gitt spalteplass til «motstandere». De fleste redaktører
gir spalteplass til divergerende meninger, i det konkrete tilfellet det her
siktes til, Dagen, har avisen selv innbudt lesere og andre
interessert til å delta på avisens eget debattforum. Her skal det være fritt
frem for god meningsutveksling i god kristendemokratisk ånd.
Men så
inntreffer altså den sjeldenhet at redaktøren offentlig og skriftlig angrer og
ber om tilgivelse for at han sluppet til en debattant. Denne debattanten er tidligere prest. Redaktøren mener
tydelig at denne presten i sitt innlegg ikke har vært kristen nok. Redaktøren må
altså mene at han selv er mer kristen, og kanskje til og med mer anstendig, enn
presten.
Redaktøren mener tydelig nok også at kristne lesere og
andre lesere av Dagen må beskyttes mot denne presten og hans lære, som
redaksjonen aner eller isolerer i prestens – først antatte og publiserte -
innlegg.
Redaktøren har kanskje noe personlig uoppgjort med denne
presten, hvem vet, men dette bør ikke farge redaktørens handlemåte, han
forventes jo å være profesjonell, og at han har integriteten i behold, at han
har rettferdighetssans, alt fundamentalt kristne dyder.
Redaktøren
synes å ha blitt autentisk forferdet over at han kanskje har utsatt sine lesere
for den muligheten at leserne kunne bli påvirket, ja, suggerert av prestens
innlegg og de holdninger presten direkte eller indirekte har gitt uttrykk
for. Eller han har fått et anfall av
frykt for at noen nettopp ville være enig med presten og hans meninger og
generelle holdning. Redaktøren kan i tillegg ha fått bakoversveis over selve
måten denne presten har formulert seg på, de ordene eller bildene han har brukt
for å få frem noen poenger. Redaktøren har så tatt mål av seg til å ha en
«uavvendelig» rett til å redigere bort prestens lille «postille»..
Du som leser dette, vil kanskje tro at dette er en
bagatell og ikke noe å bry seg om, og henvise til at redaktører jo har lov til å
redigere alt det som skal stå i avisen, og at ingen med andre meninger og en
annen trosoppfatning utenfra så kan redigere redaktøren og bestemme over hva som
skal skrives i avisen. Man er klar over at det eksisterer ytringsfrihet her i
landet, men at redaksjonene ikke har noe plikt til å ta inn innlegg og
kommentarer som ikke fremmer avisens sak. Man er klar over at «interessenter»
har tilsvarsrett og dermed et krav på å få forsvart seg, ad hoc, bl a mot usanne
og grove beskyldninger og personangrep etc. Man vet altså at tilsvarsretten
pålegger redaksjonen å slippe til «avvikende» meninger, under påberopelse av
tilsvarsretten. Dette for å hindre at skade skjer, det oppfattes som naturlig at
folk blir gitt en anledning til å forsvare seg. Slik gis derfor innlegg som
direkte motarbeider redaksjonen og avisens «ideologiske» ståsted og linje får
spalteplass ved siden av alle de andre innleggene som ikke truer eller
undergraver avisens «ideologi» og ideelle formål.
Så langt alt
greit, hadde dette bare vært så
greit. Jeg legger under ved avskrift av redaktørens og prestens innlegg og
overlater til leseren å ta stilling eller gjøre seg opp en mening om hvorvidt
redaktøren i dette tilfelle har opptrådt som det hør seg og bør seg, eller om
det ligger noe mer alvorlig og skurrer under, som burde ha forhindret redaktøren
å agere slik han har gjort.
Selv mener jeg å se et hysteri i redaktørens reaksjon på
prestens innlegg, en reaksjon man bør legge merke til, og ta avstand fra. For
redaktøren utviser her ikke bare et lavmål av etikette og generell dømmekraft,
men også en nedlatenhet og en direkte krenkende tone som enhver debattant,
hvor det nå er, burde skånes for og beskyttes mot. Og det som er verre:
Redaktøren reduserer seg her til å bli et moraliserende lite monster av en
besserwissen han selv burde ha spart seg for. Men redaktøren har tydeligvis
ingen hemninger her, han har «bestemt seg» for at han er den ridder alene som
skal forsvare «det sømmelige», og «den høyeste av all dannelse og
moral».
For meg fremstår det som om redaktøren forfeiler sin
hensikt på den groveste og mest utillatelige måte. Han avslører seg selv som en
høyst irrasjonell og ja, fobisk, aktør, en rollespiller hvis mål og mening med
livet er å opptre så emosjonelt og korrekt som mulig, og i en kontekst og et
debattklima som i dag blir bare mer og mer intolerant og snevert, et klima han
tydeligvis lar seg diktere av, og som han kronisk med åpne armer lar seg
servilisere under, tilsynelatende uten reservasjoner og dypere refleksjon, -
derfor denne offentlige boten eller «tilståelsen» han så fromt utsetter seg selv
og andre for. (Han ser nok ikke farsen i dette, det tragikomiske i det hele,
sakens alvor til tross, - til det tar han seg selv nok altfor høytidelig. «Det
korrekte» har tatt styringen over ham. Han kan neppe leve uten
«det»).
I denne rollen han nå engang har inntatt, og som han
liksom spiller til fullkommenhet, kommer han så i skade for ikke bare å
undergrave den tro og den Bibel han selv «sverger» til eller tror på, men også
selve det sekulære paradigme han som kristen faktisk er helt avhengig av, skal
han ha råd til salt i grauten, nemlig det frie ord og de frie ytringer.
Det
blir for å si det kort litt flaut hvis det i en kristen avis ikke tåles at
Bibelen blir gitt spalteplass, fordi bibelske metaforer ville virke altfor usømmelig, og for
skadelig på publikum.
Redaktørens handlemåte er svært å beklage, den illustrer
en ynkelighet som ikke bør finnes i redaksjoner, særlig ikke i kristne
redaksjoner, se her om kristne som lar seg presse i miljøet, og som
dessuten tiltar seg «retten» til lyve, alt stikk i strid med redaksjonenes egen
Redaktørplakat.
Det denne redaktøren dessuten avslører, er stor frykt og
engstelse for selve den bibelsk kristendom. Bibelen – og de som står på Bibelen
– utgjør tydeligvis en trussel mot denne mannens «gode navn og rykte» og det
selvbilde han forsøker å opprettholde, det «image» han forsøker å tegne av seg
selv som liberalt, tolerant, empatisk og – fremfor alt – GODT
menneske.
Det er
tydelig at redaktøren her er ute på et misjonsoppdrag hvor hans primære mål er å
beskytte de homofile og deres rettigheter og på et generelt grunnlag promotere homofili som
livsstil og eksistensielt nødvendig verdipreferanse. Redaktøren har falt for
fristelsen til å sette seg opp over Bibelen selv, ved å fremheve sin egen –
innbilte - moralske overlegenhet. Redaktøren har – til overmål - gjort seg til
en automaton av menneskefrykt. Gudsfrykt er et fremmedord her. Feigheten trumfer
alt og fremstår som den ypperste form for eksemplarisk etikk og moral.
Redaktørens narsissisme er like påfallende som hans påtatte sentimentalitet
kvalmende.
Redaktørens
navn vil fremgå av vedlegget under. Men
først kan vi spørre: Hva bunner redaktørens fullstendig uforholdsmessige
reaksjon overfor prestens og hans innlegg? Han forsøker å begrunne det i sitt
eget innlegg, onsdag 16. januar d a, med «faren for at andre kan føle seg
krenket». Han forteller da indirekte at
Bibelens syn på homofili faktisk er en krenkelse – av menneskeverdet – i seg
selv. Hvordan han så kan være kristen, vil vel forbli en gåte for de fleste,
for det han gjør er som pavedømmet har gjort, nemlig å ekskommunisere og gjøre
den utstøtte til en persona non
grata. Det er ikke langt fra å dømme et menneske til helvete, men denne
konsekvensen ser ikke ut til å bekymre vår redaktør her. Han skal ha seg frabedt
å bli kritisert for sin høye moral, en moral som faktisk undergraver hans eget
fundament, alt for å tilfredsstille «de korrekte» og ikke minst, seg selv og
sitt eget høyverdige selvbilde.
Konkret er
det – kanskje - tydelig at redaktøren har latt seg forferde av prestens
metaforbruk mer enn av prestens teologi og underforståtte
menneskesyn. Redaktøren er redd for essensialisering, dvs dette å skjære
alle i en gruppe over en kam, gjøre dem til en gruppe - , uten å gi «medlemmene» i gruppen hver for
seg rett til å forme sitt eget, individuelle liv og sin egen livsstil, egen
identitet, og, ja, sitt eget syndfrie høyverd og sin egendefinerte syndfrie
tilværelse og uklanderlige og uangripelige eksistens. Moralen skal være, at: Alle skal ikke
være for alle og alle skal ikke være for én, akkurat som at én muslim ikke kan
binde alle muslimer, og dermed heller aldri islam som et sammenhengende system
eller koherent teologi og politikk, som om alle enkeltheter i systemet aldri kan
tjene som kriterium for å vurdere individenes egne, subjektive «meninger».
Man skal ikke drive «gruppeinndeling», det er selve
kluen i dette nye paradigme. Det blir slik sett umulig å si at «homofile» er
«slik og slik» en gang for alle. Man skal f eks analogt ikke dømme den enkelte
muslim for gjerninger andre muslimer gjør i islams, profetens og Allah’s navn.
Slikt skal i prinsippet regnes for å være straffbar rasisme i Norge i dag. Man
skal ikke betrakte islam som «én helhetlig og uforanderlig blokk» etc. Akkurat
som man ikke kan dra generelle slutninger om hvordan en enkelt homofil egentlig
er ut fra forutinntatte definisjoner
eller fordommer. Individene gis dermed en absolutt rett til ikke å la seg
krenke eller bli krenket og til bindene for alle og enhver til enhver tid,
ja, tilnærmet i enhver situasjon, fra gang til gang.
Redaktøren mener at presten har krenket «de homofile»,
ikke bare individuelt, men altså også som gruppe. Det gir ham så i neste omgang
liksom retten til å «krenke» presten, idet jo bikten eller gråtebønnen hans ikke bare gjelder ham
selv, men inkluderer hans egne og alle andre «gode» og spesielt
beskyttelesverdige krefter», i Jesu Kristi navn. I Jesu Kristi navn, ja, kan det
bli mer invertert?
Redaktøren
ser ikke at han gjør det syn presten forfekter og de troende mennesker han
representerer til en gruppe, en gruppe som i redaktørens øyne ikke bør få komme
til orde og slippe til i avisens spalter. Det mest frekke ved denne «bønn om
tilgivelse» er at den i seg selv er et angrep på Gud selv og Bibelen og den
livsverdier.
Hvem er så redaktørens Herre? Jo, det er folk på alle
nivåer i Den norske kirke, f eks, som har latt seg følelsesmessig og verdimessig
utpresse av det som kalles «homolobbyen». I denne lobbyen er det mer enn nok av
folk som hevder at de er kristne, men som samtidig forakter alt i Bibelen som
ikke kan tjene deres minoritetsintersser og praksiser. De hevder gjerne at «her
finnes hverken slave eller fri, hverken jøde eller greker», som vi kjenner fra
Paulus, betyr at apostelen i dag ville ha gått inn for i Guds navn å godkjenne
homofil praksis i dagens menigheter og - instituelt - i DnK, ja, til og med
blant prestene, av begge kjønn, påstander som i seg selv selvsagt ikke lar seg
bevise eller begrunne med rasjonelle argumenter.
Men det blir verre: Redaktøren kan gjerne tro at han
selv i samarbeide med Gud, eller på Guds eget initiativ, nå har avløst den gamle
Biblen med en ny Bibel, en Bibel de selv nå har forfattet og en Bibel som skal
gjelde for alle og bestemme hva som ligger i selve frelsen, selve
hovedanliggende i Bibelen. Redaktøren mener at folk ikke skal tåle den bibelske
språkform, folk skal spares for metaforer!
For hvor henter redaktøren sin «hjemmel» for å lyse
presten i bann? Med hvilken rett har han til å utferdige denne bulle og sette presten på index? Svaret er at redaktøren tror han er
blitt en lov i seg selv, hjemmelen for å forkaste Bibelen finner han nemlig ikke
i Bibelen selv, han må derfor bygge på kilder utenfor Bibelen, autoriteter som
ikke henter sin autoritet fra Bibelen. Man skulle da tro at redaktøren henter
sin hjemmel fra naturretten? Virkelig? Eller at han begrunner alt i
«naturlovene»? For anerkjenner ikke Biblene selv naturretten? Jo, men hvor blir
det da av åpenbaringen hvis naturen i seg selv, med alt sitt mangfold, skulle
være den øverste og siste instans her i verden som kunne overstyre
Bibelen?
Ok, redaktøren kan si til sitt forsvar og hvis han har
tilstrekkelig frekkhetens nådegaver, at han har «loven» «skrevet på sitt
hjerte», noe som også gjelder hedningene, som Paulus sier. Og at det er denne loven han støtter seg til og
begrunner alt ut fra, som den fintfølende, korrekte og empatiske kristne han
tror han er. Det redaktøren da ikke tar høyde for er, at det også hører til
«naturretten» at det store flertall av mennesker også føler, mener og vel
begrunner at guds lov står skrevet også i deres hjerte, og at også de hører og føler gud snakke til dem, på
den måten Bibelen selv snakker til dem på. Det viser seg jo i alle undersøkelser
at store kulturer og sivilisasjoner er tilnærmet enstemmig om å forkaste
homofili sett som et mål å jobbe for å utbre, stimulere og anbefale, det være
seg direkte eller indirekte, enkeltvis eller kollektivt.
Redaktøren vil ikke se og høre, enn si ta lærdom av og
konsekvensen av, at han rent faktisk krenker og opprører de mennesker – og deres
samvittighet - som kjenner guds lov virke i sitt innerste vesen og som finner,
akkurat som Bibelen selv sier, at homofil praksis er frastøtende, unormalt og
perverst og samtidig nettopp i strid med naturloven selv, – pluss Guds egen
åpenbarte kjærlighetslov, som også er
skrevet inn på folks naturlige hjerter, (selv om bevisstheten skulle være
svekket i kraft av arvesynden eller opprinnelsessynden, som det jo kan hete).
Den avsky folk flest spontant og autentisk virkelig og reelt føler for homofil
praksis, skal fordømmes og de som opplever naturens stemme i seg hviske at slik
praksis faktisk er gal, umoralsk og samfunnsundergravende, ja, de skal nektes
spalteplass, med alt det dette innebærer.
Redaktørens intellektuelle kapasitet tillater ham ikke å
se at han har latt seg presse inn det som kalles «Det liberale dilemmaet». Han
ser ikke den liberale holdningen han fortrøster seg til og som han identifiserer
seg og hele sin personlighet med, mentalt og i praksis, faktisk tvinger ham ut i
det illeberale som han opprinnelig forakter og for enhver pris ville unngå.
Redaktøren ser ikke hvor autoritetsavhengig og autoritær
han er blitt. Han er blitt det han i utgangspunktet avskydde som mest. Han
innbiller seg kanskje at han er heldig som har fått en så liberal dannelse eller
utdannelse som han nå engang har fått. Han hater kanskje folk som i hans øyne er
så «uselvstendige og autoritetstro» at de går til «mamma og pappa» for å få
fasitsvar på alle vanskelige og ømtålige, eller til kriken, læreren eller
menighetsforstanderen eller til Bibelen eller «kirken» selv. Han ser ikke at han
selv også må ha et sted å gå, nemlig til en autoritet som står over ham selv og
som derfor vet bedre, i «kjærlighet», enn ham selv, en autoritet han dermed må
bøye seg for og gjøre bikt overfor. I redaktørens tilfelle går han til de som
hyller og dyrker de homofile praksiser, og de skal være legio mangfoldige, i
dag, får vi vite. Dette viser at han selv ikke er så selvstendig og frigjort som
han kanskje liker å tro og tenke om seg selv og sitt oppblåste ego. Det han har
oppnådd, er å begrunne sin moral i a-moral, en moral med fundament i den
ytterste tomhet, forvirring og u-moral, og dessuten i den totalitært absolutterte relativisme,
siden han neppe vil begrunne sin moral og sin egen etikk her ut fra «den gamle»
Bibelen og dermed i Guds egne ord. Han tror at
han er i sin fulle rett til å overstyre Gud selv. Som en annen
Muhammed.
Redaktøren vil neppe legitimere sin holdning i
homofilidebatten ut fra naturretten eller naturloven alene. Det ville jo bety å
forkaste det grunnlag han paradoksalt, freidig og absurd nok, selv påstår seg
helt avhengig av, som troende kristen, nemlig Bibelen, slik vi allerede har
forklart. Han vil med største letthet og lettelse kunne forsvare seg med å
forkynne at det som her er sagt mot ham, kun er tomme ord, en meningsløs tirade,
fordi ordene i seg selv ikke makter å tilfredsstille visse etter hans mening
fundamentale, kanskje primært fysiske behov, og det vil jo i denne sammenheng
bety å tilfredsstille behovet for homofili in toto og alt hva dette
innebærer og med alle ringvirkninger dette avføder.
Redaktøren – og enhver som tenker som han - har sannelig
gitt seg selv en høy status, en status hvor han gjør sex til et primærbehov og
et høyeste gode og en til en alles samfunnsplikt å forsvare og promotere, både
mentalt og kognitivt, emosjonelt og verdimessig, kulturelt og, kynisk,
beregnende og forførende, endog politisk og ideologisk.
Redaktøren vet at «ordet skaper det det nevner», men han
vet ikke at det bare er Guds ord som har denne guddommelige egenskap i pregnant
og eksistensiell mening. Redaktøren – så intelligent han nå engang måtte være –
vil parere med å si at også mennesket kan skape med sine ord, og det har han
fullstendig rett i. Vi vet at ord brukes i enhver god markedsføring og at dette
er elementære innsikter og forutsetninger for å lykkes i enhver markedsføring.
Det redaktøren ser bort fra er at menneskeord beviselig kan brukes i
destruksjonenes og i alle synders øyemed, se om det noen kaller "marketing of evil" og om hvordan kristne redaksjoner lar seg
presse her om Vårt Land
Redaktøren vil aldri etter dette kunne underskrive på at
mennesket er utstyrt med eller skapt med en natur, en essens, en «spesialitet», og
med en hensikt gitt det av Gud, en «egenart» som nettopp gjør det menneskelig,
og forskjellig fra andre skapninger, og derfor mulig å skjelne fra alt annet i
skaperverket. Menneskets «essens» blir da at det som reelt betegner det er at
det det selv, i sitt subjektivistisk avsondrede univers, sitt narsissistiske
univers, selv kan «bestemme» sitt eget kjønn, sin egen legning og praksiser, og
hva som er krenkende eller ikke, og hvem som skal ha rett til å avgjøre hva som
er krenkende osv, i kraft av naturen selv, - som altså ikke skal ha noe
esses! - ikke med nødvendighet av
Gud.
Slike
tankeforutsetninger – som redaktøren har latt seg styre av, kanskje mer eller
mindre, overflødiggjør da også med nødvendighet ethvert begrep om
synd. (Den tyske filosofen, Emanuel
Kant, sier at forstanden er evnen til å danne begreper, og for å snakke med
Kant, så vil jo da de som ikke har begreper om synd, faktisk ha gått fra
forstanden!).
Redaktøren kan jammen sole seg med, trøste seg med og
skilte med sitt eget gode, korrekte og gudshovmodige image, et image han slik jeg ser det,
gjør sitt beste for å forsterke og markedsføre på den mest sublime måte, i og
med den ynkelige og feige, korrekte, selvsentrerte, autoritære sentimentale og
kvalme bønnen om tilgivelse han lar komme på trykk, i egen avis, antakelig med
redaksjonen i plenums samtykke og stimulans.
Redaktøren later til å lide av et stort
mindreverdskompleks. Han vil gjerne være Gud og en gudserstatning for mange.
Derfor kan han også innsette seg selv som «moralens» høye beskytter og umoralen
eller a-moralens sanne svøpe og skrekk. Derfor kan da også rose seg selv at «han
ikke vil ta i» denne prestens innlegg i avisen, og som han altså først la ut på
trykk.
Redaktøren unnlot ikke å kringkaste for all verden at
han – overfor sine hegemoner av noen
korrekt tilbøyelige kristne lesere - oppriktig ønsket å bli tilgitt for denne
overtredelsen eller synden.
Redaktøren har dermed også vist hvor personavhengig han
er og at han logrer for tidsånd som til enhver tid gjelder og som han
underlegger seg uten å kny, i den tro at han kanskje er like kreativ som
kjærligheten selv. Han ser ikke sitt eget store mindreverdskompleks, eller
gudskompleks, - og for så vidt er han unnskyldt, eller tilgitt, he, he -, for det er jo blitt slik nå, at
mindreverdskomplekser faktisk blir ansett som noe positiv og nettopp kreativt i
seg selv, ikke noe som begrenser mennesket livsverd og mulighet for å nyte sin
lykke og blomstring, slik det var meningen fra begynnelsen av, da Gude skapte
mann til kvinne og kvinne til mann, eksklusivt. Verden er på en måte blitt snudd
opp ned, som Mellanie Phillips sier.
Vel, nå får det være nok. Jeg legger her ut avskrift av
både prestens og redaktørens botsskrift. Innleggene ligger ikke ute på avisens
nettutgave. Det sier i seg selv ikke lite om tilstanden.
Tarjei
Gilje:
Hva
kjennetegner en god debatt? Det er det ikke så lett å svare enkelt og klart på.
De færreste av oss har vel opplevd å stå overfor en vi i utgangspunktet er uenig
med. for så å si 2 du har 100% rett». Debatt kan medføre et visst ubehag også
når den foregår i i nøkterne og saklige former. Verre blir det når argumentene
blir erstattet av generaliseringer og karakteristikker som tilslører fakta
snarere enn å bidra tl avklaringer. I Dagens statutter heter det at vi skal
legge til rette for saklig og sømmelig debatt. Hva dette betyr i praksis har nok
variert i løpet av avisens 100-årige historie. Ord og bilder som er vanlige i en
periode, kan bli oppfattet som helt upassende i en annen.
På mandagens
debattsider hadde vi et innlegg med tittelen «Homofil? Er han?» som vi ikke
skulle ha trykket. Dagens lesere er vel kjent med innlegg hvor Bibelens syn på
relasjoner mellom to av samme kjønn blir drøftet. Det er helt naturlig i en tid
hvor den kristne kirke står midt oppe i historiske endringsprosesser, som
dessuten har blitt gjennomført i løpet av ganske kort tid.
Enhver som
deltar i en debatt bør være oppmerksom på faren for at andre kan føle seg
krenket, eller at de føler seg feilaktig gjengitt. Snarere enn å si at jeg
«kaller en spade for en spade» bør enhver av oss prøve å ordlegge seg slik at vi
inviterer til fortsatt samtale. Samtidig kan ikke faren fr at noen opplever seg
krenket medføre noe generelt forbud mot visse standpunkter eller ytringer.
Totalt sett vurderer jeg det like vel slik at det aktuelle innlegget særlig mot
slutten besto av en ordbruk som hindrer, snarere enn bidrar til god
debatt.
Dagen 16. jan 10, Tarjai Gilje, redaktør i
Dagen
Homofil? Er
han?
Hvis
«homofili» er medfødt uavvendelig karakter, kan heller ikke kirken fordømme
homoseksualitet. Men Skriften og naturen samstemmer i sitt nei.
Dagen bør
slutte å skrive – særlig på lederplass «de homofile» som om de er et særskilt
folkeslag med medfødt karakter – og spesielle rettigheter.
Vi bør si: «De
som selv kaller seg «homofile». Ingen «er» «homofil». Det er noe man
blir.
Når Skriften
sier så tydelig nei til homoseksualitet, er det grunn til å tro at den bygger
også på all skapningens egen tale.
Det skapte er
«bærekraftig». En ku som bærer om våren kalles, «vårbær», og en som bærer om
høsten, kalles «høstbær». En person som kaller seg «homofil», bærer et
forvirrende vitnesbyrd. Hvie en ku begynner med lesbiske fakter og geberder,
nekter bonden å erklære henne som «homofil» og tilkjenne henne spesielle
universelle «rettigheter». En bærekraftig natur roper et neie til ideen om
homorettigheter.
Hvis vi møter
en person som kaller seg «homofil», bør vi si: Nei, jeg nekter å tro at du er
det. Det er noe du er blitt. Det er en forstyrrelse av følelsesliv, som du
plikter å ta kontroll på. Koste hva det koste vil.
Det fins tusen
kjensleavvik, sterke og dominerende, mer eller mindre uheldige. Men all fornuft
sier nei til å godkjenne dem som bærekraftige planter i Guds åker.
Erling Neerland, mandag 18. januar 19
Hallgeir Oppraak