Hvor dypt
stikker frykten for islam i norske redaksjoner? Mer presist: Hvor dypt stikker
uroen i visse kristne redaksjoner? Og
hvilket utslag gjør så denne frykten og denne uroen? Vel, i noen sammenhenger
medfører den svært ubehagelige konsekvenser for de som står utenfor, men som
blir invitert inn på redaksjonenes debattsider, jeg tenker her på Vårt Land og
på Dagen.
Det viser seg at det foregår en durabelig og heller ufin
maktkamp i disse redaksjonene om hva som kan tillates og hva man forkaster, om
hvem disse vil ha «innafor» - i den tilsynelatende «varmen» - og de som støtes ut i kulden. Og her
vises ingen nåde, ja, man lar seg til og med presse utenfra, for at man selv
skal kunne fremstå som moralsk høyverdige og uangripelige, både utad og innad.
Bunner det hele i frykt, kort og godt? Og hva bærer i så fall denne frykten bud
om for fremtiden?
Det synes å
være etablerte visse koder eller rammer som ikke må overskrides, dette til tross
for at invitasjonene til å skrive innbyr til «åpent ordskifte», eller hvordan man nå enn formulerer det. Man vil så
gjerne fremstå som romslige demokrater, som veldig liberale og forståelsesfulle,
man bedyrer å forsvare ytringsfriheten og mangfoldet, ja, man fremstiller seg
selv som toleransens sanne beskyttere. Eller toleransens apostler.
Men «toleranse» da bare med store forbehold, forbehold
som viser seg i praksis ved at man nettopp ikke tåler toleransen, mangfoldet,
liberaliteten og meningsulikheten. Det viser seg imidlertid at redaksjonene er
mer interessert i å beskytte sine egne interesser og mer eller mindre gode både
individuelle preferanser og preferanser knyttet til den «gruppe» man står i,
gruppepreferanser. Man foretrekker å la seg styre av «gruppepress» fremfor å
åpne for og uredd ønske velkommen mangfoldet og reelle meningsulikheter.
Det går ofte slem prestisje i dette alltid å måtte å
forsvare sin egen «godhet», ens egne posisjoner i diskursen, posisjoner som er
alt annet enn liberale, men som fremstilles som nettopp det: Liberale. Man vil
ikke besudle seg med meninger, temaer og innfallsvinkler som de frykter kan
undergrave den moralske høyborg de selv tror de sitter i og føler seg «utvalgt»
til å forsvare, så å si med alle midler. Noen vil
simpelthen ikke se poenget i at de som ivrigst påstår at de er tolerante ofte
ender i intoleranse, at de som sverger til det liberale ofte blir totalitært
illiberale.
Redaksjonene kan med andre ord beskyldes for å innta
posisjoner som står i direkte motstrid på hvordan de beskriver seg selv i sin
prektighet. Og dette kommer for fullt til uttrykk på alt som kan lukte av
islamkritikk, og da mener jeg saklig og betimelig islamkritikk.
Det synes å ha etablert seg en underforstått felles
lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå,
redaktørene serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre
mer eller mindre bevisst. Det virker som om de har inngått en usynlig og hemmelig
pakt om hvem de skal like og hvem de skal forkaste. Det er som om de har
etablert et laug eller et kartell, et slags godhetskartell hvor bare de som
følger den rette linjen kan aksepteres eller støttes.
Redaksjonene foregir selvsagt å stå fritt i forhold til
hverandre, i praksis relaterer de til en felles tilsynelatende vanntett moralsk
plattform, en helt spesifikk etikk som ikke tåler å bli motsagt eller utfordret.
Som oftest gjør de seg helt unødige bekymringer. De reagerer på instinkt, ikke bare overfor
selve innholdet i artikler og innlegg de finner farlige eller ubehagelige, nei,
de synes å kunne registrere «støy» der det intet støye er å høre, kritikkverdige
intensjoner der de ikke finnes. Ja, de synes å være utstyrt med en egen evne
til også å se farlig motstand også i selve utformingen av eller estetikken i det
som skrives. Slik sett kan det som er over middels godt formulert ses på en
trussel. Det kan skyldes genreblindhet, men bunner mistenkelig mye i en «jeg er
bedre og mer høyverdig enn deg» tilnærming.
Spesielt og tydeligst kommer gruppedynamikken til syne
når saken gjelder viktige og pr-kåte samfunnstopper på en eller annen måte er
involvert i saken som analyseres og beskrives. Da spisser redaksjonene ørene. Det har vist seg at når det gjelder
spesielt én samfunnstopp, så er man så til de grader oppsatt på å beskytte denne
personen at de til og med ikke tar høyde for at denne personen selv ikke har
bedt om spesialbehandling. Og spesielt ingen særbeskyttelse. Etter min
mening inkriminerer da redaksjonene seg selv og det mandat de selv har satt seg,
bl a å drive folkeopplysning og invitere til «åpen» debatt og slik bidra til å
styrke demokratiet på prinsipielt grunnlag. I stedet lukker de seg inne i seg
selv i den tro at de handler mer etisk høyverdig enn dem de stenger ut og
knebler – for alltid.
Redaksjonene tror i slike tilfeller at de er i sin fulle
rett når de avstår fra å gi gode begrunnelser for sine utestenginger eller
avvisninger av artikler eller innlegg som er klart aktuelle og helt klart
relevante i angjeldende situasjoner. Redaksjonene vet at de kan regjere – herse
- suverent. Og: Det hjelper nemlig
ikke å ta slike saker opp med pressens eget «faglige utvalg», hvis oppgave det
er å fatte vedtak om brudd på Vær Varsom Plakaten som skal beskytte publikum fra
misbruk fra pressens og medias side. Og dette vet redaksjonene. De kan derfor
ture frem som de vil uten å måtte tåle det ubehag det er å bli konfrontert med
helt urimelig og dårlig behandling fra folk som mener seg misforstått eller
angrepet på uriktig grunnlag. PFU behandler ikke saker om ufin behandling på
avisenes nettfora, det ligger utenfor PFU’s «jurisdiksjon».
Når redaksjonene så nedlater seg til å begrunne sine
handlinger og meninger rasjonelt og i den utstrekning de finner grunn til å
begrunne sine beslutninger i det hele tatt, så kan disse begrunnelsene ta form
av direkte personangrep på «klageren» uten at klageren har mulighet for å bruke
den tilsvarsrett som media ellers ser seg bundet av. Slike begrunnelser kan
komme i form av ville påstander og beskyldninger som kan få det til å gå kaldt
nedover ryggen på noen og enhver, part i «saken» eller ikke. Her er det
«redaktørens» subjektive meninger i full prakt som slår igjennom, han kan ikke
stilles til ansvar, han kan gi seg selv rett om han aldri så mye tar helt feil.
Den utestengte sitter igjen forsvarsløs og med et stempel på seg som han ikke
engang får mulighet til å forsvare seg imot. Særlig ille er jo dette hvis
«redaktøren» så lar personangrep blir stående på avisens forum uten at den
utestengte har noen mulighet for å forsvare seg.
I eksemplene
nedenfor vil det også fremgå at redaksjoner kan la seg presse av individer som
gjerne vil fremstå som «godhetsapostler» til å ta beslutninger redaksjonen selv
ikke ville ta. Når det er kommet så
langt, er det neppe en overdrivelse å si at redaksjonen har latt seg styre av et
slags klamt «godhetstyranni» som de selv ikke er i stand til å gjennomskue
funksjonen av.
Det lover ikke godt når redaksjonen selv påstår seg å
holde ytringsfriheten «hellig» og når de forsøker å overbevise om at de selv ser
på det som sin primære oppgave å beskytte denne mot autoritære strømninger og
krefter. Som vi er blitt gjort
oppmerksom på av professor Terje Tvedt, ser denne linjen og dette bevisste
valget ut for å hjulpet frem nettopp ekstremistiske, islamske krefter, ved å
underkommunisere analyser og kritikk av islam, ironisk eller tragisk nok som et
forsøk på å drive folkeopplysning som et bidra til forsvare av den judeokristne
og greske tradisjon vi sogner til her i landet. Om dette kan skyldes
islamofobi, - en forskrudd og antikvert term, for øvrig - skal jeg ikke si noe
om, men at redaksjonene i all for stor grad har latt seg forme av frykt enten
for aktivt å risikere å fornærme noen eller for selv å bli fornærmet, synes
nokså opplagt. I seg selv er dette urovekkende, særlig for kristne redaksjoner
som slik risikerer å bli oppfattet som feige apologeter for en annen tro enn den
de selv hevder å fremme, ut fra irrasjonell frykt.
Nå kan redaksjonene pukke på sin rett og hevde – med
rette – at det er redaksjonens absolutte og ukrenkelige rett til selv bestemme
hva som kan komme på trykk på redaksjonene debattsider, og da bare redaksjonene
selv, ingen andre.
I og for seg
er jo dette et prima prinsipp, men går
det etiske grenser for hva man kan tillate seg å foreta seg overfor deltakere
som deltakere på debattsidene, hvis deltakerne ikke på noen måte kan siers å ha
brutt hverken folkeskikk eller debattforumets egne retningslinjer?
Går det f eks an å utestenge på livstid enn aktør som
ikke på noen som helst slags måte hverken kan mistenkes for eller anklages for å
ha brutt vanlig etikette eller på noen måte kan fordømmes, utfryses eller
straffes for å ha kommet med hatefulle, ærekrenkende, sårende eller
diskriminerende ytringer ?
Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med
denne artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en muligheten,
men at det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land,
men også Dagen.
Innlegget her
vil forhåpentlig vise at når det kommer til kritikk av islam, så er det ikke
lite frykt og irrasjonalitet ute og går. Det råder en indre usikkerhet, ser det
ut for, man mangler elementært nok klare standarder for god og produktiv
oppførsel, man klarer ikke å tolke det nye nasjonale og kontinentale paradigme
som er i ferd med å forme seg i Vesten i dag, som en følge av … ja vi vet hva.
Det virker som om redaksjonene lever på en nåde utenfra,
ikke «ovenfra», fra den noe spesielle og snevre nåde som konsensusen i
samfunnsdiskursen i de mest toneangivende redaksjonene pro tempo - og gjerne
helt ad hoc - trekker på og lever av. Dette kommer jo da også frem i professors Terje Tvedts bøker. Han
peker på at redaksjonen i Vårt Land har vært svært så sparsommelig hva angår
islam og kritikk av islam.
Det må her
også nevnes at det begynner å bli flere eksempler på at «redaksjoner» av ulike
slag ellers i samfunnet og nærings- og arbeidslivet sensurer bort stemmer ved å
si opp arbeidsforhold på svært tynt grunnlag. Jeg skal ikke nevne navn, men det fins flere konkrete
eksempler på skremmende holdninger fra visse arbeidsgiveres side. Næringslivet
og organisasjonene synes å gå i takt når det gjelder ikke bare å være på vakt
over «alternative» stemmer. Man synes å ha synkronisert seg i en slags kollektiv
angst og utrygghetsfølelse for å slippe til og integrere disse stemmene. I
stedet venter utestengelse og forsøk på isolering, ja,
dehumanisering.
Hva skyldes
det? Det synes å ha vært bestemt fra toppen av
det politiske og kulturelle hierarki at det eneste gode er minst mulig
islamkritkk, ikke mest mulig berettiget og lettforståelig islamkritikk. Det
synes som om det er ut fra ideologiske føringer fra toppen av og ned som
konstituerer redaksjonene tanke- og holdningsunivers. I seg selv vitner dette om
liten selvstendighet, liten vilje til kreativ tekning og manglende mot til å se
realiteter, egenskaper som den frie presse alltid har strukket seg mot og tøyd
seg langt for å virkeliggjøre, i sann demokratisk ånd. Men altså ikke nå. Nå
skjer det omvendte. Redaksjonene ser ut for frivillig å velge å servilisere seg
fremfor å bringe nye og gjerne utfordrende synspunkter og vinkler på tingene og
alt det nye og ukjente som bringes til torgs. Man ser ut for å være mer redd for
å miste sitt moralske ferniss, og dermed sin tradisjonelle maktposisjon
tidligere generasjoner har kjempet frem, enn på fritt og selvstendig grunnlag
forsøke å gi folk og lesere et bredere både teoretisk og praktisk grunnlag for
best å kunne velge og tenke selv. Det sier seg vel selv at dette er et
tapsprosjekt og sterkt kontraproduktivt sett i relasjonen til det levende
demokratiet vi til nå har villet ha og som generasjonene før oss har jobbet for
å realisere.
For det kan
ikke flyte av kristendommen selv at islam skal skånes for saklig rimelig
kritikk. Det må ligge politiske
prioriteringer i mosen her, ikke religiøse, og dette kan så i sin tur resultere
i sterke negative og demokrati-innsnevrende bidrag som kun tjener til å svekke
kristendommen og den judeokristne tradisjon, til fordel for islam, (se under).
Man skulle
ikke tro at dette var redaksjonenes primærhensikt, men i praksis, viser det seg,
at altså redaksjonene faktisk går inn for å stryke islam på kristentroens
bekostning. Det skumle med dette er at
redaksjonene henger seg på en trend de ikke så lett kan vri seg unna, fordi det
går prestisje i dette å ville gå i bresjen for «den rette og høye moral», slik
redaksjonene i høye ordelag forsøker å beskrive seg selv.
Menneskelig
angst og forfengelighet kan fort bli den eneste standard man har å rette seg
etter, og da gjenstår at makt blir rett, og at sunn fornuft på sikt bare må oppgis. Resultatet
er at man bidrar til å spre mistenksomhet og hat og nøre opp under konstruerte
motsetninger og ytringer man gjør til stråmenn selv om ingen »stråmann» fins.
Jeg tror det er lett å finne eksempler på dette, men må nøye seg med det jeg
beskriver her artikkelen med 2 eksempler som utfyller hverandre og som kan bidra
til å styrke de påstandene jeg nettopp er kommet med.
Jeg begynner
med et innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart
slettet:
Jeg ser at
Vårt Land nevnes som en av de avisene professor Terje Tvedt har kommentert.
Tvedt går, som Vebjørn Selbekk nevner, igjennom omtalen av islam i
lederartiklene i bl a fire norske aviser, blant annet Vårt Land i perioden
2002-2015. I Vårt Land finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel
med kritikk av islam som religion eller politisk ideologi, som Selbekk
skriver.
I seg selv er
jo dette besynderlig, fordi avisen jo skilter seg selv som en kristen avis. I
stedet er hovedinntrykket at avisen driver islam-apologi i stor stil og nærmest
på prinsipiell eller generell basis, til fortrengsel for saklig og fleksibel
islamkritikk.
Jeg vil her
bare trekke frem ett spesifikt og konkret eksempel fra Vårt Lands redaksjon på
hvor hårsår diskursen på dette området er, og kan være, og hvor uheldig
reaksjoner på i og for seg helt kurante eller bagatellmessige forhold kan
utvikle seg til pinlige eksempler på overreaksjon og dårlig behandling av
enkelte aktører på denne arenaen. Eksempelet er ett lite et, blant mange, mange
andre analoge tilfeller rundt omkring, en miniatyr av hva som skjer og hva vi
har i vente.
Eksemplet kan
tjene som kan bidra til å belyse hvordan en diskusjon relatert til islam kan
utarte og hvor man da tyr til metoder for å isolere og ydmyke folk man ikke er
enig med og hvordan man kan forsøke å styre debatten ut fra fryktbaserte
motiver, dvs frykt for ikke å handle politisk korrekt.
Saken begynner
med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk på avisens debattforum og
hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en del kritiske momenter i
kronikken.
Dette
innlegget ble etter kort tid slettet og reaksjonene fra avisens side illustrerte
godt hvor irrasjonell, opphetet, uprofesjonelt, umodent og patetisk redaksjonen
reagerte, dette desto mer som avisens Verdidebatt på ganske kort tid etter
starten ble en yndet magnet og en tumleplass for mange typer debattanter,
spesielt humanister og ateister. Disse benyttet anledningen for alt hva den var
verdt til å kritiser spesielt kristendommen.
Kjente
personligheter, som f eks ateisten og terrorforskeren Lars Gule, var flittige
bidragsytere til denne utviklingen.
En av de mest aktive var avisens egen «yndling», legen, forskeren og
ateisten Morten Horn, som man ut fra
aktivitetsnivåets omfang skulle tro hadde fri og uforbeholden tilgang til
spalteplass når det måtte være og om hvilke saker eller agendaer det så enn
gjaldt.
Tajiks kronikk
gikk i korthet ut på at hun møter en kristen eldre, norsk dame og forklarer
denne kristne hva hun selv tror på, dvs på hva Koranen dikterer om hvem Jesus
er, om hva islam mener om oppstandelsen og treenigheten osv.
Som vi vet,
tror ikke muslimer hverken på Jesu oppstandelse eller Guds treenigheten, snarere
tvert imot. Treenigheten anses som et uttrykk for flerguderi, den største synd i
islam. Tajik fremstiller den muslimsk Jesus som overlegen den kristne Jesus, og
dette er det så et innlegg med kritikk av Tajiks kronikk tar opp.
Avisen
erklærte selv uoppfordret og offentlig og på selve forumet, at kritikken av
Tajiks kronikk lå «innenfor» det tillatelige. Moderator fant altså i
utgangspunktet ikke noe å bemerke om innholdet i kritikken av Tajiks kronikk.
Men så kommer
altså Horn inn på banen og skriver en bitende kritikk av personen og forfatteren
av kritikken av Tajiks kronikk, et «tilsvar» som lett kunne oppfattes som ren
mobbing spekket med direkte uredelighet og løgn, idet han konstruerer påstander
som aldri ble hevdet i kritikken og da som grunnlag for å få forfatteren
utestengt. «Tilsvaret» var sterkt subjektivistisk formet og fokuserte ikke på
selve innholdet i kritikken. Kritikken var imidlertid rent teologisk fundert og kunne vanskelig
oppfattes som noe personangrep på Tajik, selv om Tajiks personlige vri og måte å
fremlegge sitt anliggende på ble berørt.
Hele «saken»
illustrerte hvor betent og ampert atmosfæren kan bli nær sagt i alle miljøer
hvor islam og saklig islamkritikk blir trukket inn i bildet, ikke bare i
kirkelige miljøer, men også i redaksjoner og ellers i mange andre sammenhenger.
Det ligger en
amperhet i tiden som lever sitt eget liv og som synes å tilta i takt med behovet
for å etablere en individuell følelse av overlegenhet og selvsikkerhet – falsk
eller ikke – og for å tilhøre «de god»e i kampen mot «de onde».
Det ble i
flukt med dette, etter det jeg kan se, rett og slett foretatt et karakterdrap på
forfatteren av kritikken. Horn truet dessuten – i avsky, og i åpne innlegg, med
at han vil slutte å skrive i avisen hvis ikke forfatterens
innlegg ble slettet og vedkommende utestengt for godt.
Horn mente at
forfatteren hadde krenket Tajik personlig, til og med på det groveste, fordi han – merkelig nok og uten empiri –
selv, personlig, mente at hun burde føle seg krenket. (Et klart
sirkelargument og en like grov som usaklig bruk av «stråmann» og ikke noe som
akkurat styrker tiltroen til Horns kvaliteter som lege og
forsker).
Tajik selv,
derimot, kom aldri med noe tilsvar til kritikken, hvor hun eventuelt kunne ha
ytret seg om hvorvidt hun følte seg krenket eller ikke, hverken personlig eller
for hennes meninger og utlegninger om kristendommen i hennes kronikk.
Horn kunne da
heller ikke på sin side vise til noen uttalelse fra Tajik om hvorvidt hun føle
seg krenket eller ikke. Moderator i avisen – Johannes Morken - kom da heller aldri
med noen antydning om at kritikken i seg selv skulle gi grunn for Tajik til å
føle seg krenket.
Johannes
Morken etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av
kritikken blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens
debattforum.
Det som er
verdt å merke seg er at utestengelsen ikke kommer av avisens egne vurderinger
angående innholdet i kritikken, men som en direkte følge av Horns utpressing, en
«prosess» som i seg selv er et brudd på redaktørplakaten som forbyr redaktører å
la seg presse.
Eksemplet over
kan tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør
Selbekk observasjoner og analyser.
Man kan trygt
si at Selbekk har sine ord i behold når han skriver:
«Han (Tvedt)
oppdager faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger
eller muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt
perspektiv ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum at
islam var den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut av
Midtøsten».
Tvedt sier: «–
Kirkens dominerende analyse av islamisme var at den ikke hadde noe med islam å
gjøre, og at islam og kristendommen ble oppfattet som to alen av samme stykke,
og hvor kritikk av religionen, også teologisk kritikk av islam, ble oppfattet
som islamofobi, forteller historikeren til Dagen».
Det som her
sies om DnK kan for så vidt også gjelde avisen Vårt Land, men da mer intenst og
uforsonlig, og i bare mye større grad, en påstand dette innlegget skulle kunne
bidra til å underbygge. Avisen utviste en klar tendens mot ikke bare å betrakte
islam og kristendommen som to alen av samme stykke, men tvert imot slik at islam
og islam-apologi ble gitt forrang fremfor forsvar for kristentroen i det store
og hele, noe som var kritikkens hovedhensikt, ikke dette å krenke personen Hadja
Tajik.
Avisen Vårt
Land skulle derfor ha god grunn til å gå i seg selv, ta selvkritikk, innrømme
sine flauser og sin mobbing og begynne på ny frisk, den morra den dag. Spesielt
når avisen nå innrømmer at dens debattforum, Verdidebatt, nå har klart det
«mesterstykke» å gjøre seg så irrelevant den siste tiden at debattredaktøren,
Gjøsund, her forleden måtte utlove spesialpremier til kvinner som vil delta med
å «heve stemmen» og skrive innlegg på forumet. Grunnen blir oppgitt til å være
at forumet er blitt for mannsdominert og at henstillingen derfor er et forsøk på
å heve debattnivået. Ateister og humanister som f eks Lars Gule m fl har trukket
seg ut, ser det ut for, antakelig fordi de selv ikke har klart å bidra til å
gjøre Verdidebatt til et attraktivt forum med plass for større bredde og dypere
innsikt i hva diskursen bør fokusere på og dreier seg om.
En annen
renommert aktør var Jørgen Anfindsen, som driver et eget nettsted og som riktig
nok tror på Gud, men samtidig at Allah og den kristne Gud er identiske, i det
han henviser til sin private tolkning pro tempo av den katolske
lære.
Avisen behov
for å fremstå som politisk korrekt og for unngå vesentlige problemstillinger -
og sannheter så vel som løgn - i
dagens samfunnsdebatt, har med andre ord slått tilbake på den selv og blitt
kontraproduktiv. Det tjener ikke avisen til særlig ære eller godt
ettermæle.
-
Terje Ole
Finne
Det er ut fra dette ikke het av veien å påstå at norske,
kristne, redaksjoner lar seg presse av islam og islams misjon og at de gjør seg
til redskaper for islam.
PS: Innlegget
med kritikk av Tajiks kronikk i Vårt Land er blitt forelagt til vurdering fra en
professor i filosofi ved UiO, fra en høyskolelektor i juss og fra en psykolog.
Ingen av dem finner at kritikken av Tajiks kronikk på noen måte kan være uegnet
for publisering eller at kritikken kunne bli betraktet som krenkende eller
sårende overfor Tajik. Høyskolelektoren sier sogar eksplisitt at det foreligger
dårlig behandling fra VL’s side. De to andre sier det samme implisitt.
For de som måtte være interessert i hva som ble skrevet
i kritikken av Hadja Tajiks julekronikk på Verdidebatt og hva Tajk selv skrev i
kronikken, se følgende tablå hentet fra tidligere artikler på Spikers
Corner: