Av Fredrik Wisløff
«Og han gikk
ut og vandret etter sedvane til Oljeberget; men hans disipler fulgte
og med ham. Og da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke
må komme i fristelse! Og han slet seg fra dem så langt som et
stenkast og falt på kne og ba.» (Luk 22, 39 flg)
For oss er Getsemane omspunnet av
skjønnhet. Vakre Getsemane – sanger, skjærtorsdagsminner med
Getsemane – stemning står for oss alle. Det er aftenstillhet med
sus i de store oliventrærnes kroner, mens fuglene tier og sover. Det
er fred, stillhet og høytid i vår Frelsers bedehus.
Men for Jesus var ikke Getsemane
skjønt. Straks han kommer inn under de mørke trærne, før han ennå
har gått fra de tre som får følge ham lengst inn, står det om
ham: «Og han begynte å bedrøves og
engstes». (Mat
26, 37.) Og hvor dyp og grufull denne bedrøvelse er, forklares i
neste vers: «Min sjel er bedrøvet
inntil døden.» Sterkere ord kunne
ikke ha vært brukt: «bedrøvet
inntil døden». Og likevel er dette bare begynnelsen av
Jesu kamp. Hva skulle det ikke bli innen kampen nådde sitt
høydepunkt?
Så forlater Jesus sine nærmeste
venner og går alene bort for å kjempe. Vi ser undertiden Getsemane
- bilder hvor Jesus ligger halvt på kne, behagelig mot en mosegrodd
sten som alter. Bibelen gir oss et annet bilde. Lukas sier: «Han
falt på kne.» Markus sier: «Han
falt ned på jorden.» Matteus sier: «Han
falt på sitt ansikt.» Prøv å danne deg et bilde for
din sjels øye av den kjempende Frelser. Det er ingen opphøyet
majestet i behersket indre kamp. Nei, i fortvilelse og avmakt
«faller» (Markus) han på sine
«knær» (Lukas), og etter som
kampen stiger i styrke, knuger han «ansiktet
helt ned mot jorden» (Matteus). Hele vår Frelsers legeme
er grepet av den dype angst, bøyd like ned i støvet kjemper han i
sin bønn.
Følger vi Jesus videre i kampen, får
vi se hvordan den stiger i styrke. (Luk 22,44).
«Og han kom i
dødsangst og ba enda heftigere og hans sved ble som blodsdråper som
falt ned på jorden.»
Hvor mettet dette vers er av kamp: Det
står ikke angst, - det står dødsangst. Det står ikke: Han ba –
det står: Han ba enda heftigere. Bønnen var heftig før, - nå bli
den enda heftigere. Det står ikke at han svedet; det står: Og hans
sved ble som blodsdråper. Han svedet altså helt fra først av, -
enda natten var kald; i yppersteprestens gård måtte de tenne ild
for å varme seg; men til tross for kulden, svedet vår Frelser. Men
etter hvert begynte sveden å farges rød; den ble
som blodsdråper, står det. Og så føyes det så malende til: - som
falt ned på jorden. Det er som vi ser det drypper rødt – dråpe
for dråpe, - mens nye svedperler presses fram på hans rene panne.
Jeg glemmer ei, jeg glemmer ei, jeg
glemmer ei din ve,
Da jeg deg så i angst på kne, hist
i Getsemane.
Måtte det være sant, dette: Jeg
glemmer ei. Jeg er redd det ville være mer sant å synge:
Jeg glemmer titt din ve!
Måtte tanken om denne Getsemanes gru
følge oss livet igjennom! Måtte synet av vår Frelsers blodsved stå
for vårt øye hver dag! Da skulle det ikke bli lett å synde; da
skulle den kjærlighet som drev han inn i denne kamp, tenne et
kjølnende hjerte opp igjen og bevare det varmt og brennende.
(Fra «Med ham til Golgata»
Lutherstiftelsens forlag 1961)