NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

torsdag 18. april 2019

Inn i Getsemane

Av Fredrik Wisløff

«Og han gikk ut og vandret etter sedvane til Oljeberget; men hans disipler fulgte og med ham. Og da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse! Og han slet seg fra dem så langt som et stenkast og falt på kne og ba.» (Luk 22, 39 flg)

For oss er Getsemane omspunnet av skjønnhet. Vakre Getsemane – sanger, skjærtorsdagsminner med Getsemane – stemning står for oss alle. Det er aftenstillhet med sus i de store oliventrærnes kroner, mens fuglene tier og sover. Det er fred, stillhet og høytid i vår Frelsers bedehus.

Men for Jesus var ikke Getsemane skjønt. Straks han kommer inn under de mørke trærne, før han ennå har gått fra de tre som får følge ham lengst inn, står det om ham: «Og han begynte å bedrøves og engstes». (Mat 26, 37.) Og hvor dyp og grufull denne bedrøvelse er, forklares i neste vers: «Min sjel er bedrøvet inntil døden.» Sterkere ord kunne ikke ha vært brukt: «bedrøvet inntil døden». Og likevel er dette bare begynnelsen av Jesu kamp. Hva skulle det ikke bli innen kampen nådde sitt høydepunkt?

Så forlater Jesus sine nærmeste venner og går alene bort for å kjempe. Vi ser undertiden Getsemane - bilder hvor Jesus ligger halvt på kne, behagelig mot en mosegrodd sten som alter. Bibelen gir oss et annet bilde. Lukas sier: «Han falt på kne.» Markus sier: «Han falt ned på jorden.» Matteus sier: «Han falt på sitt ansikt.» Prøv å danne deg et bilde for din sjels øye av den kjempende Frelser. Det er ingen opphøyet majestet i behersket indre kamp. Nei, i fortvilelse og avmakt «faller» (Markus) han på sine «knær» (Lukas), og etter som kampen stiger i styrke, knuger han «ansiktet helt ned mot jorden» (Matteus). Hele vår Frelsers legeme er grepet av den dype angst, bøyd like ned i støvet kjemper han i sin bønn.

Følger vi Jesus videre i kampen, får vi se hvordan den stiger i styrke. (Luk 22,44).

«Og han kom i dødsangst og ba enda heftigere og hans sved ble som blodsdråper som falt ned på jorden.»

Hvor mettet dette vers er av kamp: Det står ikke angst, - det står dødsangst. Det står ikke: Han ba – det står: Han ba enda heftigere. Bønnen var heftig før, - nå bli den enda heftigere. Det står ikke at han svedet; det står: Og hans sved ble som blodsdråper. Han svedet altså helt fra først av, - enda natten var kald; i yppersteprestens gård måtte de tenne ild for å varme seg; men til tross for kulden, svedet vår Frelser. Men etter hvert begynte sveden å farges rød; den ble som blodsdråper, står det. Og så føyes det så malende til: - som falt ned på jorden. Det er som vi ser det drypper rødt – dråpe for dråpe, - mens nye svedperler presses fram på hans rene panne.

Jeg glemmer ei, jeg glemmer ei, jeg glemmer ei din ve,
Da jeg deg så i angst på kne, hist i Getsemane.

Måtte det være sant, dette: Jeg glemmer ei. Jeg er redd det ville være mer sant å synge:
Jeg glemmer titt din ve!

Måtte tanken om denne Getsemanes gru følge oss livet igjennom! Måtte synet av vår Frelsers blodsved stå for vårt øye hver dag! Da skulle det ikke bli lett å synde; da skulle den kjærlighet som drev han inn i denne kamp, tenne et kjølnende hjerte opp igjen og bevare det varmt og brennende.

(Fra «Med ham til Golgata» Lutherstiftelsens forlag 1961)