NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

lørdag 30. november 2019

Vi må be Gud om å innsette kompetente myndigheter i Norge

Av P54. 

Nå er vi anmodet om å be for myndighetene. Så da får vi be at Gud enten forandrer politikere så de blir skikket til jobben eller at han fjerner de som forråder og ødelegger land og folk. Korrupte karrière politikere som er nikkedukker for internasjonale selskaper og institusjoner må bli fjernet og at det blir innsatt ledere som er kompetente, gudelige, har integritet og som fremmer det som beskytter og bevarer Norge fra infiltrasjon utenfra. At Guds ord og Jesu Kristi lære igjen kommer på timeplanen på skolene og at alle ismer som infiltrerer alle landets skoler, politikere og institusjoner må motarbeides.

Vi må huske at når et land kaster ut Gud og Jesus fra det offentlige, fra landets lover, fra skoler osv. så overlater Gud dem til "å seile sin egen sjø" slik at de får følgene av sine valg. Og følgene har ikke latt vente på seg når en ser på samfunnet i dag. Det er blitt som scenene i en Hollywood film. Så er det slik at folket får ikke bedre ledere enn hva som reflekterer moralen til befolkningen. Demokratiets bakside. De velger inn politikere som lover dem det de higer etter og når gangsynet er sløvet pga. at opplæringen av Guds ord er uteblitt så skjønner ikke folk lenger sitt og landets beste. Man får et galt verdensbilde fordi Guds ords lære er uteblitt.

Fordi Gud er kastet ut så er døren på vidt gap for andre alternativer og det er det som er skjedd de siste 50 årene. Hadde man holdt seg til Grunnloven og ånden som lå bak istedenfor å forandre den hadde man sluppet dagens situasjon. Man høster hva man sår og sår man i kjødet høster man fordervelse. Gud må igjen på banen som rettesnor for rett og galt og da gjør en vel i å huske på 2. Timoteus 3, 16 "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet Guds ord er ånd og liv."

En annen årsak til landets fall er kjønnskvotering og dette likestilling maset. La kvinner være kvinner og menn være menn. Altfor mange kvinner i ledende stillinger og gutter blir formet på barnehager til å bli underordnet kvinnene, de vokser ikke opp til å bli menn. De blir nektet å være gutter, de skal leke med dukker og jenteting og jenter skal ha med gutteting å gjøre. Gutter får ikke lov å klatre i trær pga. disse feministene. Enda verre er det nå med den LGBT indoktrineringen.

Dette fenomenet er ikke nytt og Gud sier det best selv i Esaias 3, 12 "Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere, og den vei du skal gå, har de ødelagt."

Med barn kan man forstå at de er umodne, unge broilere uten livserfaring, de er ikke voksne menn med integritet. At kvinner har altfor mange ledende stillinger er en kjensgjerning og for å bøte på manglende barnefødsler pga. dette så importerer de andre folkeslag med andre religioner og ødelegger landet.

En god kvinne er en som løfter opp mannen til å bli en god leder, men kvinner som styrer over mannen ødelegger mannen. Slike kvinner i offentlig styre ødelegger landet og er gjerne maktsyke.

P54

fredag 29. november 2019

Synd og skam: Vestens vekst og fall

Av Halvor Næss. 

På 1500-tallet eller der omkring startet en kunstnerisk og vitenskapelig revolusjon, etterfulgt av en økonomisk vekst fra ca. år 1800, som verden aldri hadde sett maken til tidligere. Både den kunstneriske, vitenskapelige og økonomiske revolusjon startet i Vest Europa, og har siden spredt seg til det meste av verden.

Det finnes mange teorier på hvorfor disse revolusjonene startet i Vest-Europa og ikke andre steder. Årsakene er sannsynligvis sammensatte. Her vil jeg fokusere på en årsaksfaktor som trolig var nødvendig om enn ikke tilstrekkelig for at Vest Europa kom til å dominere, og det er kristendommen. Vestens framtid avhenger av en god forståelse for kristendommens betydning for den vestlige sivilisasjon.

Det som skjedde i Vest Europa fra 1500 tallet var et frislipp av kreativitet. Generelt er det slik at kreativitet på alle områder følger av at uavhengige individer (eller grupper) tillates å prøve og feile på sine respektive områder. Det må foreligge institusjoner og kulturelle rammevilkår som gjør det mulig for uavhengige mennesker å spekulere. Samtidig må andre uavhengige mennesker tillates å forkaste eller videreføre disse spekulasjonene. Uavhengighet er sentralt for all kreativitet enten det dreier seg om kunst, vitenskap eller produksjon av varer og tjenester. Ingen annen religion åpner for uavhengige individer som kristendommen, og det er tre særtrekk i kristendommen som er viktige i denne sammenheng: synd, tro og rasjonalisme.

Synd er et sentralt begrep i kristendommen. Synd har med forholdet mellom enkeltindividet og Gud å gjøre. Den kristne moral er gitt av Gud, og synd representerer et kontraktbrudd mellom det enkelte menneske og Gud. I andre kulturer og religioner er ikke syndsbegrepet i nærheten så fremtredende som i kristendommen. Det er mulig at uten forestillingen om arvesynden, så ville syndsbegrepet aldri fått den sentrale posisjonen som det har i den kristne kulturkrets.

Skam er en del av alle kulturer, og regler hvis brudd utløser skam, varierer mye. Skam har med forholdet mellom mennesker å gjøre, og ikke med forholdet mellom enkeltindividet og Gud, og innebærer ofte streng sosial kontroll. Mange slike kulturer er æreskulturer, og mulighetene til å bryte normer og sedvane er små. Uavhengighet har derfor dårlige kår i skamregulerte kulturer. Fraværet av disse kulturene i første rekke når det gjelder kreativitet, er derfor ikke overraskende. Ovenstående viser at det er en motsetning mellom synd og skam, og det særegne ved kristendommen er at syndsbegrepet til en viss grad har redusert skammens innflytelse i Vesten. I andre kulturer er ikke skam regulert eller moderert av synd. Konflikten mellom skam og synd har bidratt til den vestlige sivilisasjon, med individualisme som konsekvens.

Det er også andre sider ved kristendommen som åpner for uavhengighet og kreativitet. Den personlige tro på Gud er sentral i kristendommen, særlig i den protestantiske tradisjonen, men kan tilbakeføres til Paulus. I følge Bibelen er frelse bare mulig gjennom enkeltindividets tro på Gud. Den enkeltes frelse er derfor uavhengig av andre mennesker. Mennesker kan frarøves gods og gull, men ingen kan stjele troen fra en annen. Troen er derfor noe av det mest private et menneske kan eie. Den kristne tro gjør mennesket til et individ og ikke til en kollektiv skikkelse.

Synds- og trosbegrepene bidro til uavhengige individer frigjort fra anti-individualismen som preget og fortsatt preger kulturer basert på skam. Frigjøringen fra skam utviklet seg over århundrer i Europa.

Det er enda et element ved kristendommen, som bidro til de enorme kunstneriske, vitenskapelige og økonomiske revolusjonene, og det er troen på at menneskene er skapt i av en rasjonell Guds vilje. Det betyr at også menneskene er rasjonelle, og har muligheten til å avsløre den underliggende rasjonelle lovmessigheten i verden. Uten uavhengige mennesker med tro på en rasjonell verden ville den vitenskapelige revolusjon trolig ikke skjedd. For de fleste andre kulturer er verden ikke rasjonell. For eksempel er det rådende islamske synet at Allah hvert øyeblikk gjenskaper verden uten å være begrenset av evige rasjonelle lover (occasionalisme). Et slikt syn åpner ikke for vitenskapelig nysgjerrighet.

Ingen andre kulturer eller religioner har så sentral plass for syndsbegrepet, personlig Gudstro og troen på en rasjonell verden som kristendommen. Kristendommen var derfor mest sannsynlig en nødvendig faktor for de kreative revolusjonene i Vest Europa, selv om andre faktorer som geografi, mange småstater, boktrykkerkunst med mer også var viktige.

I dag er personlig tro på Bibelens Gud i ferd med å miste grepet i Vesten. Faren er at kristendommens individualisme og tro på en rasjonell verden svekkes i takt med manglende tro på Gud. Mange er av den oppfatning at kristendommens svekkelse er en velkommen utvikling og at den erstattes med vitenskap og rasjonalisme, men det er på ingen måte gitt. Jeg frykter at vakuumet etter kristendommen står i fare for å fylles med kulturer hvor synd erstattes med skam og streng sosial kontroll. Skam, identitet og krenkelse er alle begreper tilknyttet anti-individualistiske ideologier og kulturer. Vi ser i dag en urovekkende utvikling med fokus på identitet og krenkelser med etterfølgende polarisering mellom grupper og individer utenfor gruppen. Kristendommens rasjonalisme er også på vikende front. Sannhet som korrespondanse med virkeligheten erstattes med sannhet som korrespondanse med konsensus (for eksempel i klimavitenskapen, der det føres en uvanlig krass linje mot forskere og andre som er kritiske til konsensus).

Utfordringen for Vesten i framtiden blir å skape en filosofi som bevarer kristendommens innsikt når det gjelder viktigheten av uavhengig individualisme og troen på en rasjonell verden uten at denne filosofien behøver å være forankret i troen på en personlig Gud. Det løpet ser ut til å være kjørt. For Vestens framtid håper jeg dette er mulig.

Halvor Næss.
overlege

(Denne artikkelen ble første gang postet på Resett 23.11.2019.)


torsdag 28. november 2019

25 år siden folket sa ja

November 1994 demonstrerte over 25.000 mot norsk
medlemsskap i EU. Foto: Johnny Syversen / NTB scanpix
Av Ragnar Larsen. 

Idag er det 25 år siden det norske folk bekreftet sin vilje til nasjonal frihet og folkelig uavhengighet ved å si nei til EU-medlemskap - og ja til at Norge skulle forbli selvstendig og fortsatt styres av norske, folkevalgte ledere.

Det var 28. november 1994 at folkeflertallet bekreftet avstemningsresultatet fra 1972. 52,2 prosent stemte nei til EU. Nær 89 prosent av folket avga stemme. 

Siden da viser meningsmålingene at EU-motstanden er vokst til et nivå hvor ingen norsk regjering lenger tør å ta til orde for norsk EU-medlemskap. Selvråderetten trumfer alt.

Det er snart 60 år siden EU-spørsmålet ble reist første gang. Det var i 1962 at Stortinget etter forslag fra Gerhardsen-regjeringen vedtok å endre Grunnloven slik at det ble adgang til å overføre norsk suverenitet til internasjonale sammenslutninger - «på et saklig avgrenset område», som det
het i lovteksten.

Samtidig vedtok Stortinget med overveldende flertall å søke medlemskap i EEC, som EU het den gangen. Irland hadde allerede søkt og det samme gjorde Storbritannia og Danmark. Men Frankrikes president Charles de Gaulle satte i 1962 foten ned for britenes inntreden, og dermed bortfalt søknadene også fra de tre andre landene.

Resten er historie. Under Borten-regjeringens ledelse gjentok Norge søknaden i 1967, men resultatet ble det samme. Senere ble det ny søknad. Britene og danskene sa ja, men folkeflertallet i Norge sa nei på den historiske dagen 25. september 1972.

Denne spaltist var sterk og entusiastisk EEC-tilhenger fra starten av og deltok som gymnasiast i mang en Europa-diskusjon i 1962. EEC-tanken fenget. Ideen om å la gamle fiendelands næringsliv og økonomi integreres så sterkt i hverandre at krig ble en umulighet, det var en forlokkende tanke.

Vi var i 1972 leder for Ja til EF-kampanjen da vi bodde på Gjøvik. Våre argumenter gikk ikke akkurat hjem hos folk. Vi forsto etter hvert at vi på ja-siden utfordret noe langt mer enn det som hadde med økonomi, næringsliv og handelspolitikk å gjøre. Vi møtte det folkelige grunnfjellet som satte hensynet til norsk folkestyre og nasjonal selvbestemmelse i første rekke. EU-avstemningen ble et oppgjør mellom eliter og grasrot, mellom by og land og mellom folkestyre og fremmedstyre.

Norge fikk i 1973 en omfattende handelsavtale med EF, som EEC var gått over til å hete. Så fikk vi 19 år senere EØS-avtalen, som elitene anså som en glidende overgang til fullt medlemskap. Folkeflertallet ville det annerledes.

Norge har klart seg bedre enn alle EU-land de siste 25 årene. Norsk økonomi står knallsterkt. Intet EU-land kan by sine innbyggere slik velstand som i Norge. Men EØS-avtalen er et skår i gleden. Fri flyt av fremmede har gitt sosial dumping. I stadig flere næringer blir nordmenn satt på båten. Fellesforbundet, LOs største i privat sektor har i alle år vært sterk EØS-tilhenger, men ønsker nå å få utredet alternativer.

Det er utviklingen i EU selv som har gjort denne spaltist til EU-motstander. Vi ønsker det president Charles de Gaulle kalte «nasjonenes Europa» - ikke en europeisk forbundsstat slik EU utvikler seg til. Britene har fått nok og vil ut av tvangstrøyen. Av verdens kontinenter er det bare Antarktis som har svakere økonomisk utvikling enn Europa, som heller ikke klarer å beskytte egne grenser mot muslimsk folkevandring.

EU var et gigantisk fredsprosjekt, men har utviklet seg til snarere å bli et senter for ufred. Medlemsland settes opp mot hverandre. Land som vil ordne sine egne saker blir truet med represalier. EU-land opplever at eget folkestyre underkastes Brussel-direktiver fra folk som aldri er valgt.
Byråkrati fortrenger folkestyre og vi får konflikter.

Men det norske folk valgte heldigvis annerledes - gratulerer med 25-årsjubileet!

Ral

onsdag 27. november 2019

Demonisering av Israel i Rørosmuseet og § 185

Av Tarud

30. november 2019 vil Rørosmuseet åpne en utstilling som demoniserer jødene og fremstiller dem som blodtørstige bødler.

Utstillingen Hellig Jord («Terra Sancta») av den kjente Israel-hateren Håkon Gullvåg skal åpnes av den «palestinske ambassadør» i Norge. En «ambassadør» som representerer den arabisk antisemittisk inspirert kamp for å utslette den jødiske staten.

I 2010 turnerte Håkon Gullvåg med den samme utstillingen i flere arabiske land. Arabere var naturligvis glad for å se en vestlige kunstner som støtter deres kamp. Men arabere trengte ikke Gullvågs inspirasjon for å hate jøder. Anti-jødiske konspirasjonsteorier har vært allment akseptert i mange år i den arabisk/muslimsk verden.

Nå prøver Gullvåg å formidle sitt jødehat også i Norge.

Gullvåg, som ønsker seg oppmerksomhet, vet at Norge, som flere andre land i Europa, har blitt et fertilt land for antisemittiske ideer og konspirasjonsteorier. Til tross for at Israel behandler sine arabiske fiender mye snillere enn noen annen nasjon i verden gjør (i en tilsvarende situasjon), og til tross for at konflikten med palestinere har krevd mindre menneskeliv enn alle de andre konfliktene i Midtøsten, velger Håkon Gullvåg og Rørosmuseet å demonisere jødene som forsvarer seg i sitt eget hjemlandet.

På samme tid som palestinske terrorister fra Gaza skjøt 450 raketter mot sivile mål inn i Israel (november 2019), inkludert mot barnehager og skoler, fremstiller Gullvåg de ISRAELSKE soldatene som umenneskelige, grusomme barnemordere… Gullvåg er åpenbart ikke interessert i skjebnen til de mange barn som blir mishandlet, skadet eller drept i kriger og konflikter over hele verden. Han maler ikke barn som ble henrettet av IS eller Al-Qaida fordi de ikke vær «riktige muslimer». Han maler ikke barn i Kongo som voldtas. Han maler ikke israelske barn som har 20 sekund til å gjemme seg fra de palestinske rakettene som kommer ofte fra Gaza. Nei da, målet er ikke å vise lidelsene til barn i krig, men å delegitimere den eneste jødisk stat i verden. Å demonisere det eneste frie demokrati i Midtøsten, hvor menneskeliv er hellig og barnerettigheter settes i høysetet.

Alle israelske soldater får en omfattende opplæring i etikk og de rettslige regler som gjelder krigføring. Opplæringen følges videre med overvåking av alle krigshandlinger. Hvis en soldat bryter loven eller IDFs etiske regler, blir vedkommende straffet. De israelske soldatene tar mer hensyn til fiendene enn noen andre soldater i verden gjør i en krig/konflikt situasjon. Mange ganger risikerer de israelske soldatene sitt eget liv for å ikke skade eller redde sivile. Dette inkluderer også når de blir angrepet av arabiske/palestinske barn eller når terrorister bruker sivilbefolkning som skjold.

Mesteparten av inntektene til Rørosmuseet kommer fra statskassen (ca. 10 millioner kroner årlig), dvs. at dine og mine skattepenger skal brukes til å vise Gullvågs antisemittiske utstillingen i de neste fem måneder. Dvs. at det er våre skattepenger som blir brukt til å fremstille israelske soldater som sadistiske barnemordere.

Fra sommeren 2020 er det planlagt at noen av disse avskyelige maleriene til Gullvåg vil bli utstilt i Røros kirken. Det mangler kanskje bare å henge en jøde eller to ved siden av maleriene, da kan vi få en full effekt av «kunsten»…

Utstillingen vil uten tvil bidra til å styrke de falske anti-israelske mytene og konspirasjonsteorier. Den vil også styrke antisemittiske holdninger, som allerede er ganske utbredt her i landet.

Tarud

tirsdag 26. november 2019

Luther, Kant og Koranen

Av Hallgeir Oppraak. 

Som de fleste både korrekte og ikke fullt så korrekte har fått med seg, har det foregått en slags Koran-brenning på torget i den lille og akk så fredelige norske byen Kristiansand nylig. 

Dette har fått ringvirkninger på en helt annen måte enn som om vi i dag bare skulle føle et lett og forfriskende avtrykk på kinnet av en liten, skjør sommerfugl-vinge som slo på den andre siden av kloden i går. 

Bare se på dette: 

“We want Norwegian government to put to death Laurence Thorsten – (dvs frontfiguren i SIAN – Stopp islamiseringen av Norge) who tried to desecrate the Holy Quran and free Mohammad Ilyas, who reacted promptly to show his religious sentiments against the act,” district bar association president Amir Khan told lawyers at Khatm-i-Nabuwat Chowk. (Dawn)

Dette kravet er formulert av jurister i Pakistan. Det innbyr til «storm». Det bære bud ikke bare om det som vil komme, men selvsagt også om det som allerede er kommet, idet dette kravet lett av de høyeste autoriteter kan påstås å være bindende for alle klodens muslimer, dvs over 1,3 milliarder troende. Aktuelt og for alltid bindende. 

Og dette uttales altså av jurister. Islamske jurister. Det slår oss ikke i vår kollektive overflod av manglende, sann gudstro, at enhver muslim i prinsippet er en jurist, og ikke bare en enkel såkalt troende; det finnes riktig nok muslimer som regnes for juridiske eksperter, som så å si hever seg over den islamske allmue - men i prinsippet er altså enhver muslim som sverger til sharia (islam) for jurist å regne, i og med at han holder seg til den ene universelle konstitusjon, som er islam og følgelig sharia). Enhver muslim har rett til å dømme – juridisk bindende - ut fra Koranen selv. 

Jurister? Vel, en islamsk jurist er ikke som våre sekulære jurister, men dette er et tema jeg må la ligge. (Vi må bare legge oss på minne det som skjedde rundt omkring i den muslimske verden i forbindelse med den såkalte karikaturstriden i 2006) 

Det er bare det at de fleste korrekte i dag ikke synes å bry seg om dette, om den mulighet for utvidet erkjennelse og realisme som ligger i dette. De vil ikke at dette skal angå folk. Ja, jo mindre det angår folk, dess bedre. De tror at dette «skal gå seg til» og at de selv med ubønnhørlig visshet med tid og stunder er de og bare de som vil være de – som de eneste moralsk fortreffelige - vil kunne innkassere selve hyllesten for at dette vil skje, at det er deres tro, eller deres innbilling, alt etter som, og bare de, som vil og kan seire … 

De «emosjonelt korrekte» i dag tenker mistenkelig likt på det de toneangivende og ledende kommunister tenkte i Russland før, under og etter Revolusjonen tenkte - også de var sikre på at «den vitenskapelig fundamenterte kommunisme ville seire, ( - den var i høyeste grad emosjonelt korrekt og «nødvendig» servilt betinget). 

Så: Hvordan skal man tenke? Hva skal man tro? Hvordan skal man formulere seg i dagens samfunn for helt sikkert ikke å bli beskyldt for å være rasistisk, intolerant og fordomsfull? Ja, hvordan skal man forholde seg for å være sikker på at man «er emosjonelt korrekt» og «korrekt betinget servil» i det gode selskap nå, mens tiden med stormskritt nærmer seg et helt annet, generelt diskursivt scenario og en helt annen konstituert virkelighet en gang for alle, overalt, og for all fremtid, i vårt samfunn, og nettopp i dag? Hvordan skal man «operere» eller fungere for å slippe å bli beskyldt for ulovlig og straffbart å ville fornærme, krenke og såre mennesker med en annen tro?

Det enkleste ville være om alle trodde likt, vil man kunne si. (Man vil også si at Gud jo er Gud, uansett, og at det jo er logisk umulig å si noe annet at det finnes bare én Gud. Selv for lunkne ateister synes dette å være a priori «bankers»). 

Det enkleste for mange, synes å være å finne en tro eller en ideologi som er tydelig, objektiv, streng, kompromissløs og universell. Særlig er det nå kanskje mer enn noen gang tidligere bekvemt å skifte tro, der de som var satt til nettopp å forvalte denne troen, - «vår» tidligere tro - og som man skulle sette all sin lit til, nå ikke viser noen autentisk og ivrende omsorg for spesifikt nettopp denne troen, ja, disse personer i dag synes egentlig ikke engang å vite hva denne troen egentlig går ut på og hva den innebærer, i det hele tatt. (Kfr Kirkemøtet og uttalelser som f eks at «samfunn med fri abort er bedre enn samfunn uten» en slik rettighet). 

Jo, det er da det nye credo kommer til syne, med en slags selvinnlysende og i seg selv legitimt selvpåtvingende kraft av «nødvendighet»: Vi skal tilegne oss nye formuleringer å holde oss til, nye tilstander å tro på, nå, et helt nytt perspektiv på tilværelsen å forholde oss til og underlegge oss, slik at vi kan følge opp med lette skritt og med den aller beste eller «godeste»  og nye samvittighet. (Enhver er salig i sin tro heter det jo, og jo dorskere og jo mer dåreaktiv denne «troen» er, jo bedre, ser det ut til). 

Men hvor er standarden alle bør holde seg til og tenke og føle ut fra? Hvor er det objektive og universelle grunnlag vi med trygg tro kan bygge på og innrette våre liv etter? Og hvem er det som med autoritet og myndighet i dag som kan fri oss ut av den vantro, usikkerhet og forvirring vi nå engang lever av, lever i, lever under og nærer opp under? Hvor er de, de, ja, som skulle være våre tillitsvalgte og som vi skulle sette vår lit til i all nød og velstand? (Fins de innen jurist-standen)?

OK. Jeg skal forsøke å beskrive virkeligheten slike den er, dvs hvordan virkeligheten i dag bestemmes av ganske enkle, konkrete livssyns-setninger som for de fleste av oss i dag står der som urokkelige bautaer vi kan orientere oss etter, med alt vi er, og alt vi har, - for kunne leve et liv, og i hvert fall og til og med i noen grad et noenlunde såkalt godt og lykksalig liv, her på jorden. (Så lenge det varer). 

Jeg vil illustrere hva vårt nye moralske kompass er og hvordan det av de emosjonelt korrekte og servile forutsettes å skulle virker, og hvordan det er ment å virke på oss, kollektivt så vel som individuelt, sosialt så vel som privat, - på alle nivåer og i alle relasjoner. (Basta! Vi er da ikke krenkelses-trengende barbarer heller … ).

De fleste synes imidlertid ikke i behov av noe absolutt å fundamentere seg og sin egen person på, sin egen metafysikk, sin egen tro, sånn til daglig. I dag. De fleste synes å klare seg bedre ved nettopp å unngå å stille seg slike spørsmål eller ta inn over seg nødvendigheten av og behovet for religiøs eller rent teologisk refleksjon. Og de som stiller disse vanskelige spørsmålene, de blir ikke lett akseptert som «korrekte», - eller «gode», for den saks skyld. De vil snarere bli beskyldt for å være «mørke», dystre, intolerante, og jeg vet ikke hva. 

La meg begynne med den berømte og sterkt innflytelsesrike ennå i dag, filosofen Kant, - og forvent deg her en overraskelse, (som jeg skal belyse om litt):

Kant formulerte det ypperste moralbud, såkalt, slik: Handle bare ut fra det som forordnes, forbys og tillates i Koranen. Dette er den ene universelle og universelt ønskelige og høyeste form for etikk og moral (maksime). Du er derfor på «bombesikker grunn» og kan ikke rokkes hverken rasjonelt eller emosjonelt hvis du samtidig vil at dette ditt nå universelle og mest høyverdige moralske prinsipp skal bli en allmenn lov og gjelde for alle overalt, til enhver tid.

De fleste «emosjonelt korrekte» i dag vil ikke ha noe å innvende mot «Kant» her. De fleste vil være helt enige om at disse påstandene av Kant både er helt rimelige og forståelige, gitt riktig kontekst, ja, og eksemplariske, til og med, og at derfor ingen bør kritiserer Kant for å mene det han her mener og formulerer. (Kant forutsettes å snakke sant!)

De som hevder at Kant med sine formuleringer her er intolerant, er selv mer intolerante, vil de mene. De kan mistenkes for å være rasistiske og beskyldes for straffbart brudd på våre lover om ytringsfriheten som forbyr hatefull tale, diskriminering av det ene og det andre etc. 

De fleste «emosjonelt korrekte» vil i dag mene at å kritisere Kant her vitner om underliggende holdninger som må motarbeides over bredest mulig skala og med de fleste av de mest mulig lovlige midler, (herunder «legitime forsøk på massesuggesjon gjennom media og ellers). 

Og videre: Man bør til og med ta «subliminale teknikker» i bruk, helt legitimt og sårt og sterkt påkrevede teknikker, nettopp for å hindre at slike holdninger mot Kant blir spredt og tatt i bruk for religiøse, politiske eller kulturelle formål, og om det i så fall bare kun skulle være motivert i å opnå større innsikt og erkjennelse, både for egen del, og i generell forstand.  Man bør utøve nødvendig og nobelt begrunnet gruppepress overalt hvor Kant kritiseres i den hensikt å motarbeide – ironisk nok - å være mest mulig emosjonelt betinget og servilt korrekt, slik at det Kant her hevder kan bli en universell morallov som alle bør og kan underordne seg, og takke og prise seg selv lykkelige for å kunne støtte og underkaste seg.

Kant formulerte seg også slik: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten og individet aldri som et middel, men bare som et formål (med gudegitt iboende menneskeverd, kan vi tilføye).

«De korrekte» og «gode» vil istemme i alt hva Kant her sier, med alt de har av skjønnhet, energi og kreativitet. Av hele sitt hjerte, med hele sin kropp og med alt av sin sjel. De vil anse og behandle Koranen akkurat slik som de anser de bør og skal forholde seg til et menneske: Koranen skal ikke brukes som et middel for å oppnå et mål! - akkurat som vi ikke skal bruke et annet menneske som et objekt for å oppnå egne mål, som et instrument. 
Allah forby: Vi skal ikke bruke Koranen på denne måten, for hvis vi gjør det, bryter vi den universelle moralloven. Vi har da gjort oss til syndere og juridisk ansvarlige overfor bl a islamsk lov og islamske jurister. 

De fleste – som ikke er så korrekte og heller ikke såååå gode – vil her umiddelbart se at «de korrekte og gode» allerede her er på full fart mot å vasse seg ut mot en moralsk mar-bakke, som de ikke ser, og heller ikke vil og ikke kan se, fordi de ennå ikke ser at de allerede står til vanns til oppover knærne. Men like fullt: De haster – ja, fossvader - lystig, fortrøstningsfullt videre, fulle av tolerant lykke – mot mar-bakken, som jo fører rett ned i det dype mørke. Og hvorfor:  Jo, fordi de har bundet seg til en måte å tenke på, som de  med hele seg - føler seg forpliktet til å følge, til «the bitter end». (For dét hører jo godheten til … det får ikke hindre en at en ikke kan svømme. De har praktisk talt begynt å tenke juridisk, og ikke primært «religiøst»!).

«De emosjonelt betinget servilt korrekte» vil nå kunne istemme i fullt alvor og på en måte som binder dem inn i evigheten følgende formuleringer, (som bare noen få ikke fullt så korrekte i dag, føler seg kompetente eller moralsk modne nok til å protestere mot og ta avstand fra, i sin tidsmessig korrekte avmakt):  

"Allah er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på Allah av hele sitt hjerte. Det er - som jeg, Martin Luther - ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Allah og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din gud rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke Allah. For de to: tro og Allah, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså Allah, din gud, vår Gud".

"Derfor skulle det med rette være alle muslimers eneste gjerning og øvelse at de riktig lot Allah’s ord i Koranen vinne skikkelse i seg slik at de stadig øvet og styrket denne tro. For intet annet verk enn dette kan skape en sann gudstroende, (dvs muslim)".

De fleste «korrekt emosjonelle» vil i dag – og i dette mitt semantiske eksperiment - si seg enig med Martin Luther her. De vil ikke føle seg kompetente eller moralsk modne nok til å protestere mot og ta avstand fra Luther, ikke på noe vis og nær sagt ikke under noen forhold, - de vil motarbeide og motvirke alle protester med alle lovlige middel, fordi de er redde og lider av en eller annen form for selvpålagt eller utenfra påført «fobi» - de vil da også, og med det aller letteste av alle hjerter tro, mene og formulere følgende: 

"Derfor skulle det med rette være alle kristnes eneste gjerning og øvelse at de riktig lot ordet og Koranen vinne skikkelse i seg og stadig øvet og styrket denne tro. For intet annet verk kan skape en god gudstroende eller allah-troende".

"Hva jeg hittil har lært og fremdeles lærer om dette, vet jeg ikke at jeg kan endre i noe stykke», sier Luther. Denne læren går ut på at vi "ved troen" får et annet og nytt, rent hjerte, og at vi for Muhammeds skyld, vår mellommanns skyld, vil holde oss selv for helt rettferdige og hellige overfor. Selv om synden enda er i vårt kjød og ikke rett og slett er forsvunnet eller død, så vil Allah og Muhammed likevel ikke tilregne oss den eller vite om den. På en slik tro, fornyelse og tilgivelse av syndene, følger nå gode og juridisk og emosjonelt korrekte gjerninger, (kan vi tilføye her). Og det som fremdeles er syndig og mangelfullt ved disse gjerningene, skal ikke lenger nå tilregnes oss som synd eller mangel, og det nettopp for Kristi skyld".

Har de islamske juristene rett i at det må medføre dødsstraff å forsøke å brenne Koranen i en liten, idyllisk by på Sørlandet i Norge?

Sluttord: For mange ikke-korrekte, vil det jeg har anført over, være en lidelse å lese og komme gjennom, spesielt for hypermagikere. (Parafrasering kan oppfattes som blasfemi i seg selv). Og med rette. Forsøket har vært et eksperiment, et eksperiment forhåpentlig for å få noen og enhver av oss til å tenke over tingene, og tenke på nytt, med sikte på oppriktig omvendelse, om mulig. Et eksperiment som kan brukes for hver enkelt av oss egen del og som et noe endog bisart instrument man eventuelt kan bruke for om mulig å oppnå enda større forståelse av hva det er som foregår og for hva det er som kommer til å bety noe av lød og verdi for oss og våre etterkommere i de kommende decennier, årtier som faktisk allerede er på trappene og som står der, uten å trenge å banke på for å komme in. 

For å se hva Kant og Luther virkelig har sagt, se følgende: foross og Og om det kategoriske imperativ her på wiki.  

By courtecy: her.

Hallgeir Oppraak

mandag 25. november 2019

Erna Solberg har skremt oss konservative...

Av Dan Odfjell. 

Vi pleide å være grunnstammen i Høyre og samtidig opptatt av kristendom, men er det neppe lenger. Da Erna tiltrådte som statsminister var hun en av få blant ministrene under den høytidelige seremonien som ikke ville si, så hjelp meg Gud. Mange av oss la merke til det. Nå er hun på lag med Angela Merkel som tilsvarende har skremt sine CDU tilhengere. Som ser at tilhengerne bare svinner. Uten kristendom og dens moral i bunn er et hvilket som helst demokrati på hell, min påstand. Til sammenligning er islam totalt uforenelig med demokrati. Men det tildekkes bevisst og inntil så lenge. Igjen politikk - og av verste sort.

Vi trenger alle all den hjelp vi kan få... Om det var for å være alle sin venn og ingens fiende, dvs opportunistisk for å fremstå populistisk at Erna ikke ville vise vår nasjonal-kristendom respekt (som altfor lenge har vært undergravd av sosialistene) vites ikke. Erna, dessverre, har også det til felles med Merkel at hun er globalist og tilhenger av det overnasjonale EU. Men i sterk motsetning til Erna og Norge er EU for tyskerne høyst nødvendig, dvs deres «ny-erobrede» lebensraum som Tyskland trenger for sin gigantiske industriproduksjon. Mens Norge ikke har tilsvarende industriell nødvendighet. Og med varer som Europa stort sett ville kjøpt uansett.  Olje og gas trenger Tyskland og EU, og det samme gjelder fisk - og helt uten å måtte betale en kostbar kartell «medlemskontingent».

Tyskland har enorme fordeler av EU, Norge ikke. Tvert imot, vi ville stått sterkere og friere spesielt etter 1970 og oljen. Nato-alliansen ville vært der uansett. Når norske EU tilhengere snakker om at vi trenger markedstilgang innenfor EU-kartellet er det mest snakk og ingenlunde beviselig. Men sterkt preget av politikk, dvs feil politikk. Sannheten er at folket er lurt og det må det selvfølgelig «skjules» for, og, presis der er vi. Men siden sosialistene og globalistene er på lag «opp mot vår gamle nasjonal-stat» - dvs vårt manges ønske om det å ta vare på oss selv - og riksmediene på lag med sosialistene, blir vi dessverre grovt forledet i feil retning.

EU er et skrøpelig udemokratisk og kostbart byggverk som står for fall. Økonomien er dårlig og gjelden er svær. Dessuten tillates masseinnvandring uten effektive ytre grenser. England har fått nok og er på vei ut. De østlige medlemslandene motsetter seg muslimsk innvandring. De sier ikke uten grunn at de frykter islam vil ødelegge landene deres. Også andre land er sterkt økende, som for eksempel Italia. EU har tydelige problemer, men igjen, dette vil ikke de venstrevridde riksmediene snakke om, nemlig realitetene. Alt mens de forvrenger alt som gjelder Donald Trump som, til tross for sine menneskelige svakheter, på mange måter viser vei. Han står opp mot liberalismen og sosialismen. Som en av økende mange håper jeg på hans gjenvalg til neste år. Han trenger åtte år for å rette opp etter Obamas svake åtte år, han på lag med The Deep State.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

søndag 24. november 2019

Radikale regnbueforslag fra MDG og Ap

Neo-Marxism is killing the West.
Av Olav Hermod Kydland. 

Ifølge media har Miljøpartiet De Grønne (MDG) og Arbeiderpartiet (Ap) sendt inn radikale regnbueforslag til Stortinget for å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold. 

MDG ønsker å innføre kompetansemål i grunnskolen om normkritikk, seksualitetsmangfold og hva som er positive seksuelle relasjoner. 

Både MDG og Ap går inn for å styrke LHBTI-politikken på mange områder.

Vi kan gjerne spørre om hva som er den virkelige agenda bak disse forslag. Alle burde forstå at de bryter med Bibelens verdier og normer.

Ved normkritikken skal alle Bibelens bud og normer, for eksempel det monogame ekteskapet utfordres og forkastes for å danne ”det nye menneske” og et ideal samfunn.

Ideologien bak disse forslag har vi hørt om før. Vi vil i den forbindelse nevne boka: ”Den fordekte krig” av Hans Graf Huyn. Han omtaler Frankfurterskolen til Herbert Marcuse og Theodor Adorne og denne skoles ideer om ”det autonome menneske” (det frigjorte eller selvstendige menneske). 

Disse nyradikale kreftene (nymarxister, kulturmarxister) tok ikke bare standpunkt til samfunnets økonomi, men også bevisst familie-, seksual-, skole og oppsedingspolitikk.

Graf Huyn skriver at Marcuse hevdet at den som vil endre det bestående (”The establishment”) har rett til å bruke makt. Ifølge Frankfurterskolens nymarxisme er ”det autonome menneske” bærer av revolusjonen, ikke lenger arbeiderklassen, men det enkelte individ. ”Den (revolusjonen) skal altså begynne hos det enkelte mennesket, i familien, på skolen og universitetet, i samfunns- og kulturinstitusjoner”. Videre sier han: ”For å kunne befri barna fra ’undertrykkelse’ alt i ung alder, trekker man dem så langt som mulig unna foreldrenes innflytelse. Ved hjelp av heldags og integrerte enhetsskoler blir de nivellert og indoktrinert. Ideologisert seksualundervisning og nedbygging av skamfølelse skal hjelpe til å danne ’det autonome menneske’”.

De sosialistiske rammeretningslinjer for skoleundervisningen i Hessen viser hvordan det henger sammen med seksualundervisningen, sier han og fortsetter: ”Professor Gamm erklærer åpent at man trenger en seksuell stimulering av elevene for det første for en sosialistisk ’omstrukturering’ av samfunnet, og i tillegg til det for å bli grundig kvitt ’autoritetslydigheten’ inklusive barnas kjærlighet til foreldrene. Ifølge hessiske retningslinjer for undervisningen i skolen må ’opphevelsen’ av familie, ekteskap, foreldremyndighet og dermed hele det ”autoritære samfunn” settes i verk særlig ved ungdommens ’seksuelle befrielse’, da denne er bæreren av den proletariske revolusjon. Dette må begynne med ’nyoppdagelsen av barnet’”. Så fortsetter Graf Huyn med å si at man må lære av den russiske revolusjon at også den seksuelle revolusjon må oppfattes bevisst og drives fremover sammen med den økonomiske og politiske: ”Bare ved seksualisering av barna kan familien ødelegges som ’agent for den borgerlige stat’. Bolsjevikenes russiske oktoberrevolusjon tjener her helt åpent den nye venstre side som forbilde for ødeleggelse av religion, moral og liberalt samfunn”, skriver Graf Huyn.

Vi kan gjerne spørre om det er samme ideologi som forfektes i Norge i dag?

Når forslaget om å innføre normkritikk, som er en videreføring av kulturmarxistenes Critical Theory og støtten til Rosa kompetanse skal styrkes, vil det få alvorlige konsekvenser, særlig i KRLE-faget.

Følgelig vil den bibelske virkelighetsforståelsen dras i tvil og forkastes. Bibelens treenige Guds skapelse og forsoning forkastes. Når normkritikk skal innføres, må derfor også Bibelens bud angripes og forkastes.

Følgelig blir det vanskelig for kristne familier som gir sine barn en kristen oppdragelse hjemme, men hvor alt blir dratt i tvil i skolen og forkastet som uvitenskapelig overtro. Følgelig blir det heller ikke plass for kristne lærere, for de kan ikke argumentere mot sin egen overbevisning.

Både MDG og Ap vil styrke LHBTI-politikken ved å la Rosakompetanse, dvs. Foreningen for kjønns og seksualitetsmangfold (FRI) få mer innflytelse.

Men den homoseksuelle bevegelse motarbeider bevisst og med stolthet Bibelens lære om det monogame ekteskapet mellom én mann og én kvinne og åpner opp for mange andre seksuelle forhold.
I følge FRIs nettside er målet: 
”Et samfunn der man kan leve ut sin seksualitet, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk uavhengig av hudfarge, etnisitet, religion eller funksjonsevne.”

FRI ønsker f. eks. at eggdonasjon og surrogati tillates, barn bør kunne ha flere enn to juridiske foreldre, polygami og salg av seksuelle tjenester bør tillates.

Vi ser at FRI står for en antikristelig ideologi. Pride-ideologien opphøyer ubegrenset seksualitet til samfunnets norm. Med andre ord: MDG og Ap ønsker mer av denne politikken. Gud er detronisert og erstattet av ”det autonome menneske”.

Er det virkelig slik å forstå at MDG og Ap forsøker å oppnå det som kulturmarxistene ivret for: Ved seksualisering av barna kan familien ødelegges som ”agent for den borgerlige stat?”

På denne måten tjener Bolsjevikenes revolusjon helt åpent den nye venstre siden som forbilde for ødeleggelse av religion, moral og liberalt samfunn, som Hans Graf Huyn skriver.

Dersom disse forslag innarbeides i nye lover og vedtas av Stortinget, er vi på vei mot et totalitært samfunn hvor religions- og åndsfriheten er svært begrenset. 

MDG og Ap sine forslag er brudd med Grunnlovens § 2 og vil føre til at sann kristendommen utraderes i det offentlige rom. Barn og unge blir påvirket i en agnostisk og ateistisk atmosfære som vil føre til at kristendommen og dens absolutter ikke tolereres lenger.

Saken er den at Den treenige Gud og hans livslover for menneskelivet forkastes. I stedet vil vi få ”autonome mennesker ” som lever i samsvar med FRIs antikristelige målsetninger.

Men et slikt samfunn er ikke bærekraftig og vil før eller senere gå under slik som mange andre samfunn har gått under i historiens løp.

Regjeringen og Stortinget bør merke seg hva ”Kirkens Grunn”, et bekjennelsesskrift fra påsken 1942, sier:

Man må ikke søke å tvinge foreldre og lærere til strid med sin samvittighet å overgi barna til en oppdragelse som vil ”revolusjonere deres sinn” og føre dem inn i en ”ny livsanskuelse” som er fremmed for kristendommen.

Derfor bør alle disse antikristelige forslag forkastes, for de vil revolusjonere barnas sinn ved sin nye livsanskuelse som er totalt fremmed for bibelsk kristendom, men i slekt med kulturmarxismens opprør og forkastelse av Gud og hans livslover for menneskelivet.

Olav H. Kydland  
Eivind Gjerde  
Jostein Bjerga

Olav H. Kydland er pensjonert lektor/cand. theol., Bryne
Eivind Gjerde er lektor/cand. theol., Nærbø
Jostein Bjerga er pensjonert sosionom/økonom, Tananger

lørdag 23. november 2019

Oslo-elitene en plage for hele landet

Jeg velger å poste en snart 2 år gammel artikkel av Ragnar Larsen, ganske enkelt fordi den kanskje er enda mer aktuell idag enn da den ble skrevet. Artikkelen ble første gang publisert på document.no 5 januar 2018. - Spikeren. 

Av: Ragnar Larsen - 5. januar 2018. 

De såkalte miljøorganisasjoners søksmål mot staten for å få omstøtt Regjeringens beslutning om ti nye utvinningstillatelser i Barentshavet førte ikke frem.

Oslo tingrett ga regjeringsadvokaten medhold i at det verken er grunnlovsstridig eller dreier seg om saksbehandlingsfeil når Regjeringen i 22. konsesjonsrunde har utstedt ti nye utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet.

Dette er nokså elementært: En domstol foretar rettslige vurderinger og treffer rettslige kjennelser. Politikken bestemmes derimot av de organene som folket har valgt. Det er velgerne som skal bestemme oljepolitikken, ikke dommerne.

En blanding av firmaer og organisasjoner med nokså korte medlemslister har oppnådd å bli kalt «miljøbevegelsen». Det var slike sammenslutninger Einar Førde i sin tid som Arbeiderpartiets parlamentariske leder omtalte som «sure utgrupper».

Felles for dem er at de har tilhold i Oslo. De reflekterer Oslo-elitenes ofte meget sære holdninger og standpunkter. De er velutdannede og får gjennomslag i opinionen fordi de har infiltrert mediene og får satt dagsorden på sine egne furtne premisser.

Det kan være ulike vurderinger av hva som gagner naturmiljøet og hvilke tiltak som sikrer en bærekraftig utvikling. Men miljøorganisasjonenes hobbysynsere krever å ha monopol på den rette lære. De er politikkens siste dagers hellige. Mange i mediene løper deres ærend etter å ha sett lyset – og blitt blendet.

Felles for dagens oljebarn er at de vil stoppe alt som kan skape verdier og sysselsetting i distriktene. Caffè latte-elitene i Oslo gjør seg til andres formyndere. Deres villfarelser skal være lov. De later ikke til å ha tenkt over at den oljeutvinningen som de forakter så sterkt er det som holder liv i dem selv – så sterkt statssubsidiert som de er.

Knut Hamsun skrev i Sult at ingen forlater Oslo uten å bli merket for livet. Det gjelder også de som bor der i dag. 25 prosent av byens velgere stemte i september på partier som vil avvikle verdiskapingen i andre deler av landet.

Og ikke bare næringsliv, men også bosetting. Det er Oslo-miljøene som har drevet frem en politikk som gjør at folk i Hedmark og andre grensetrakter ikke kan bevege seg fritt av frykt for ulven. Årlig blir sauer i tusentall spist levende. Vargen forsyner seg først av fettet i buken. Sauer og lam lider en langsom og pinefull død. Det bryr dyrevernerne seg ikke noe om, men skulle en mink på en pelsdyrfarm bite en kollega i pelsen, blir det månelyst. De som hevder å tale dyrs sak bryr seg heller ikke om at slaktedyr lider dyrisk og grufull overlast når de blør i hjel på halal-vis til norske muslimers tilfredshet.

Olje, fiskeoppdrett, kraftutbygging, snøscooterkjøring, gruvedrift og innvandrende islamisering – det er ikke grenser for hva sure Oslo-miljøer vet bedre enn folk rundt om i landet hva som gagner folk rundt om i landet.

Det rare er at Oslo, som av mangel på egen verdiskaping lever av de verdiskapende regioners overskudd, ønsker å legge en klam hånd over næringsliv i distriktene. Oslo burde som hovedstad være til stimulans for resten av landet, men er derimot en plage.

Oslo-folk flest har neppe noe ønske om å være distriktenes formyndere, men de har valgt ledere og skapt eliter som opptrer som om øvrige landsmenn er B-sortering.

Det er på tide å organisere motkrefter mot Oslo-miljøenes nasjonale skadeverk.

Ral 

(Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.)



fredag 22. november 2019

Det skjer ikke mye i Norge...

Av Dan Odfjell. 

Det sa en besøkende nordmann her i Chile forleden. Men så han la til, det skjer sannelig mye i Sverige som knapt riks-rapporteres i Norge. Begrepet «svenske tilstander» som Sylvi Listhaug ble utskjelt for (etter sitt berømmelige Rinkeby besøk), dvs «tilstanden» i nabo-landet mht fremmed integrering; den bare forverrer seg. Dette er fakta som burde fortjene alle gode nordmenns oppmerksomhet. For i Sverige øker kriminaliteten, den går bare fra ondt til verre. Danskene har nå gjenopprettet grensekontroll mot Sverige. Alt mens våre egne riksmedier og politikere bevisst og feigt velger ikke å omtale realitetene. Sistnevnte oppnår status slik som lite sannferdige, ja løgnaktige. Og de nekter å advare oss om «nabo-tilstandene» i både sann- og i samtid. Hvordan kan de leve og være ærlige, selv med seg selv?

«Kan Sverige bli en failed state?» var tittelen til Hans Rustad på document.no 10/11/19. Det samme gjelder andre land i Europa. Men som daværende PST-sjef Benedicte Bjørnland sa høsten 2015, «Vi skulle ta de enslige mindreårige i armkroken i sofaen...» Hun snakket som en sosionom. Bjørnland er idag politidirektør. Hvilket demonstrer problemet, ingen vil ta ansvar for realitetene på bakken, bare godsnakking rundt grøten, ingen effektive grep. Det som mangler hos politiet og myndighetene er reelt ansvar samt evne til ordens-kontroll - når topp-sjefene ikke tillater resolutt-het og utvisning og/eller avstraffing av kriminelle. Dette gjelder spesielt mht  muslimske innvandrere, dem pådyttet oss, samt beskyttet nærmest som en herrefolk-rase.

Rasist jeg? Nei, men som vi nylig har sett i Chile, folke-opptøyer har knapt noe med rase og rasisme å gjøre. Det dreier seg her om krefter som ønsker å nedbryte det bestående, ledet av kommunister og latin amerikanske narkotika-karteller. Som samarbeider, koste hva det koste vil for å skape et utgangspunkt for egen og rå makt - og til alle andres kyniske utnyttelse. Venezuela er eksempelet på hvilken bunnløs ulykke slik makt avstedkommer. Mer en 3 millioner mennesker, noen sier 5 millioner, har allerede fra-flyktet kaoset og korrupsjonen. Stakkars gamle Venezuela - når det er mest de driftige velutdannede og erfarne som forsvinner.

Ragnar Larsen sendte meg nylig sin kronikk «Handling trengs mot muslimsk hat» og det slo meg igjen at diskusjonen i Norge handler om følelser heller en fakta. Når vi møter en muslimsk kvinne, hel-tildekket som plirer mot oss gjennom tildekningen, da vet vi intet om henne, hvorvidt hun har våpen og/eller om påkledningen i realiteten skjuler en ettersøkt kriminell mann. For oss mennesker er første inntrykket i blinket av et sekund vesentlig for vår oppfattelse av hva vi er opp imot. I så måte er vil lik dyrene i jungelen som slik oppfatter venn eller fiende for sin overlevelse. Kvinner i telt er et uttrykk, og det handler for oss om noe absolutt fremmed i Norge. Muslimske kvinner som ikke kan, eller ikke vil gi seg til kjenne i vår verden hører dessverre ikke hjemme her, så enkelt er det. For å skjule sitt hår rekker det da langt med et skjerf.

Dette er vårt land, noe selv kongen synes å ha glemt. Det var høyst forskrekkende å måtte høre ham under hans hagefest-tale. Dog til hans dårlige unnskyldning, han leste opp hva han opplagt ikke hadde skrevet selv. Men riksmediene de jublet, for dette var jo globalistisk tale de godt kunne forstå i sin ideologiske lands-fornektende transe. Helt på tvers av realitetene som ingen behøver å reise lenger enn til Sverige for å få reell bakke-kontakt med. Men nei, dit eller til Venezuela for å se kaos-konsekvensene av sin ideologi i praksis, det ville kanskje ikke beskjemmet dem en gang. Derfor holder de seg langt vekke fra realitetene - en flukt fra virkelighetenes verden - til en «drømmenes» utopiske verden. Inkludert makt-elitenes EU.

Det er fordelsfolkene vi er opp imot, dem som tjener på Norge «internasjonalt underordnet» dvs alle oss «alminnelige andre» omgjort nærmest til husmenn. Det i vårt eget land, vårt Norge med en stat og et statsapparat som ikke en gang forsvarer oss. Med en politisert Høyesterett som svikter Grunnloven. Demokratiet er sluttet å fungere fordi det er kuppet av fordelsfolkene med uansvarlige parti-folk som Støre og Solberg i spissen. Det går mot diktatur som eneste løsning for å få ordens-makt over liberalistene. Fordi liberalisme fører til stadig mer liberalisme og ender til slutt i anarki og nasjonal undergang. Se lettest til Sverige og forstå hva som snart venter oss med vår nåværende nasjonale dumskap-politikk.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

torsdag 21. november 2019

Handling trengs mot muslimsk hat

Drapstruslene hagler mot flere SIAN-medlemmer etter
Koranbrenning i Kristiansand sentrum forrige helg.
Foto: NTB scanpix
Av Ragnar Larsen - 15. november 2019. 

Den muslimdrevne volden øker dramatisk, men det er ikke svenske tilstander i Norge. - Ikke ennå.

Regjeringen startet på ettersommeren arbeidet med en handlingsplan mot muslimhat. Det er det all grunn til, men innretningen må vris 180 grader.

Det er dessverre rett at enkelte nordmenn av det mest primitive slaget har lagt muhammedanerne for hat, men det er nasjonalt et svært lite problem sammenlignet med muslimske miljøers hat- og foraktfylte holdning til og sabotasje mot Norge som samfunn. 

Det trengs en handlingsplan, men den må ha som mål å gjøre noe med muslimers hat mot det norske samfunn, nordmenns væremåte og kulturtradisjon. Det er akkurat det som er hovedutfordringen. I en by som Oslo oppleves daglig og nattlig foruroligende utslag av muslimhat mot Norge og nordmenns levemåte. Biler settes i brann. Bander av muslimsk ungdom herjer. Narkohandel, overfall og vinningskriminalitet florerer. De siste 40 årene er det i Norge begått flere titalls drap med muslimsk gjerningsmann. Hundrevis av kvinner er i disse årene voldtatt av menn med samme etniske bakgrunn.  

I Sverige er det flere muslimer og enda mer lovløshet. Malmø omtales nå som «Nordens Afghanistan». Uttrykket «Svenske tilstander» er blitt en uhyggelig kjensgjerning.

Det var formentlig dette tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch hadde i bakhodet da han forleden advarte mot sammenhengen mellom islamsk innvandring og voksende kriminalitet. Busch er ikke lenger embetsmann og kan skildre virkeligheten slik den er.

Muslimer går ikke bare til kamp mot det samfunnet som har tatt imot dem, men også mot hverandre. Nylig så en i Oslo hvordan kurdere og tyrkere i Oslo drev regulære gatekamper og raserte en forretning på den nasjonale hovedgaten Karl Johan. 

Dette er ikke så rart. De har tatt med seg kultur og holdninger fra islamske land og den voldskulturen som preger landene hvor folk bekjenner seg til troen på en religion som ble grunnlagt av en pedofil krigsherre for snart halvannet tusen år siden.

Islam er en voldsreligion. Der kristendommen ber folk om å vende det annet kinn til, har muhammedanerne plikt til å drepe alle vantro. Dette budet er nedfelt i Koranen. Derfor er det kanskje urettferdig å kritisere muslimer for å myrde og voldta. De følger jo bare profetens ord. En kan jo heller ikke kritisere ulven for at den ikke er vegetarianer.

Hva islam er, har vi sett godt demonstrert i Syria de siste årene. Og i Irak, Jemen, Afghanistan og en rekke land i den muhammedanske verden. Det finnes ikke ett eneste islamsk land som byr innbyggerne velferd, trygghet og menneskerettigheter. Islamister slåss med hverandre og mot de samfunn som bygger på humanisme og demokrati.

Dette er bakteppet for den voldsbølgen vi nå ser rulle ut over Skandinavia. Folk fra den islamske verden har tatt med seg normer og adferdsmønstre hjemmefra og lar de komme til uttrykk i land som har tatt imot dem. De er ikke kommet til Norge for å la seg integrere, men segregere - det vil si leve i etnisk atskilte flokker i parallelle samfunn.

Det er dette som naive makthavere av ulik politisk farge i Norge ikke har ønsket å ta inn over seg. De nekter å innse at muslimimporten er en fiasko. De bortforklarer den åpenbare sammenhengen mellom innvandring og sterkt økende kriminalitet. Utviklingen har foreløpig ikke nådd svensk nivå, men det gjør den nok. Sannelig trengs det en handlingsplan mot muslimers hat mot det samfunnet som har gitt dem beskyttelse! 

Og så må velgerne manne seg opp til å ta et oppgjør med de partiene som gjennom vettløs politikk har skapt en situasjon som, hvis utviklingen ikke snus, truer de verdier og det livsgrunnlaget som vårt enestående samfunn er bygd på.

Velgerne kan ikke lenger gjemme seg bak de makthaverne som de selv har valgt. 

Ral

(Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.)

onsdag 20. november 2019

Støre angriper Trump

Tirsdag 19 november skriver NTB: 

USAs president Donald Trump mener israelske bosetninger på okkupert land er greit. Slik svarer Ap-leder Jonas Gahr Støre Trump på Twitter.

Okkupasjonen av palestinsk land er og blir i strid med folkeretten, fremholder Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre etter USAs kursendring.

President Donald Trump og hans regjering endrer nå USAs syn på Israels bosetninger på den okkuperte Vestbredden. Landet mener ikke lenger at de omstridte bosetningene er i strid med folkeretten.

– Historisk urett av USA: Okkupasjonen av palestinsk land er og blir i strid med folkeretten, skriver Støre på Twitter tirsdag.

– De som velger å se bort fra okkupasjonen, fordyper urett mot palestinerne og skaper nye problemer for Israel. Det er ikke demokratisk når flere millioner innbyggere nektes stemmerett, sier Ap-lederen, som var Norges utenriksminister fra 2005 til 2012.

USA slo i 1978 fast at Israels bosetninger på den okkuperte, palestinske Vestbredden ikke er i overensstemmelse med folkeretten. Vurderingen har vært et viktig grunnlag for USAs Midtøsten-politikk i over 40 år.





tirsdag 19. november 2019

Ingen sannheter i Gretas klimafortelling

Fra Klimarealistene, Geir Aaslid / 13. oktober 2019. 

Klimanytt 262, forfattet av Ole Henrik Ellestad.

Mediene har tatt helt av etter et velregissert klimainnlegg av Greta Thunberg i FNs hovedforsamling. IPCC-leiren satser på 16-åringens alarmisme. Vitenskap fra hennes landsmann, Lennart Bengtsson om at det langt fra er noen klimakrise, gjemmes bort. Selv om han var blant de ledende vitenskapsmenn i utviklingen av de modellene som IPCC benytter og politikerne støtter seg på. Kan det bli mer parodisk?

Hvem skal man høre på i klimaspørsmål?

Mediene hauser opp 16-åringen Greta Thunberg. Det bemerkes ikke at hun selv fortrenger mye fra IPCCs mange faglige rapporter, og i enda større grad de mange tusen vitenskapelige publikasjoner og historisk viten om de dominerende naturlige klimavariasjoner. Selv ikke de rundt 500 med slik vinkling som publiseres årlig, får folk kjennskap til. De forsvinner i alle ledd i behandlingen og formidlingen innen politikk, medier og organisasjoner.

Paradoksalt nok får Gretas landsmann Lennart Bengtsson en meget beskjeden rolle i svenske medier, og forblir unevnt i Norge. Det sier alt. Budskapet fra en av verdens ledende klimaforskere, tidligere leder for Max Planck Instituttet for klimaforskning i Hamburg neglisjeres. De har ligget i teten innen utvikling av modellene – de samme modellene IPCC og politikerne legger til grunn for sin politikk. Hans hovedbudskap er at det er langt fra noen klimakrise, IPCC-benyttede modeller er mangelfulle, og man vet alt for lite om klima til å konkludere som IPCC – altså langt fra noen konsensus. Dessuten har økt CO2 flere fordeler, og gir kloden mer solid plantevekst. I geologisk tid har det vært 7 C varmere i 2/3 av klodens eksistens de siste 600 millioner år (KN 260).

Hensikten med kampanjen rundt Greta er å forskyve fokus fra en krevende vitenskapelig arena til den politiske, der vitenskapelig innsikt ikke finnes i stor grad, men tvert imot kan være et handicap når komplekse problemstillinger skal kommuniseres. Her er det veldig nyttig med en empatisk omtale av engstelige barn og deres fremtid. Barn er også lett å indoktrinere, viser historien oss. Samt nylige mobiliseringer for skolestreiker og klimabrøl. Derved er dette et verktøy for å overbevise lekfolk generelt, som ikke kan forventes å ha innsikt, til å følge politikerne og de enkle løsninger for klodens frelse. Slikt er misbruk av barn vi til nå ikke har sett i politikken etter krigen, og trodd at vi fortsatt skulle bli spart for det. Men ser hvordan barna nå systematisk er involvert i politisk mobilisering, jfr. også NRKs Folkeopplysningen, i det skandaløse og uvitenskapelige klimaprogrammet.

Skal Greta tas alvorlig?

Vi skal så absolutt ta barns følelser alvorlig. Men følelser er ikke vitenskapelige sannheter, og det er 16 mnd til Greta får stemmerett. Gretas påstander bør derfor gjennomgås kritisk, men uten karakteristikker omkring hennes person. Påstandene holder ikke vann. Så da vil det å ta henne alvorlig innebære å kommunisere om de reelle forholdene og at kloden er i beste velgående, fjerne henne fra den offentlige arena og normalisere hennes hverdag i det svenske skolesystemet. Noe annet ville være barnemishandling som bør involvere barnevernet.

Utsagnene i hennes FN-tale

Ingen av Gretas utsagn i hennes FN-tale er i nærheten av sannheten med unntak av hennes innledning om at hun skulle ikke vært i New York, hun skulle vært på skole i hjemlandet. Det hadde vært best for henne, foreldrene, Sverige og den vitenskapelige siden av klimasaken.

Har man stjålet hennes barndom?

Nei, hun har vokst opp i et av verdens mest velstående land med solide velferdsordninger med alle muligheter til å bli ivaretatt.

Har man stjålet hennes drømmer?

Ikke samfunnet, men hun kan muligens klandre sine foreldre som har forført henne inn i en kunnskapsverden hun ikke har forutsetning for å sette seg inn i og er langt fra å kunne mestre.

Det er de mange hundre millioner fattige som får forsinket innpass i velstandens verden som blir frastjålet noe. De mange håpløse ‘klimatiltakene’ er ikke rettet mot effektiv fattigdomsbekjempelse (knfr. Biodiesel).

Som kommentar til noen av hennes utsagn kan anføres følgende punkter:


  • Aldri før har færre omkommet i naturkatastrofer, i dag under en prosent av antallet i 1921–30. (Selv Aftenposten har fått med seg det).
  • Ingen betydningsfulle dyrearter har forsvunnet grunnet klimaendringer, således ingen masseutryddelse. Det er heller ikke anført noen reelle årsaker til hvorfor det skulle ha skjedd. Oppvarmingen har jo hovedsakelig skjedd når det er kaldt – om natten, vinteren og mot høyere breddegrader (unntatt Antarktis).
  • Se forøvrig omtale med kommentarer.
  • Det er heller ikke støtte for alarmismen i IPCCs siste hovedrappoprt (2013). Den modererte seg og inneholdt en rekke dementier av tidligere alarmisme (KN 237).


Absurditeten vil ingen ende ta

Gitt at «Klimakrisen» av de fleste medier kommuniseres som verdens mulige undergang bygger det seg nå opp en emosjonell og dypt irrasjonell bevegelse der Gretas «mystikk» blir helt sentral. Gretas mor hevder at Greta kan se CO2-molekyler i luften med bare øynene. Gretas mor som er en hovedregissør, har skrevet bok der Greta fremstilles som vanskelig og til dels styrende opp gjennom oppveksten. Morens karakter fikk ‘så hatten passer’ i anmeldelsen fra overlegen i psykiatri. Et medlem av den svenske kirke har trukket tråder tilbake i tid mellom Greta og Jesus. Journalister sammenligner Gretas tale med Martin Luther Kings «I have a dream»-tale. Og en 18-årig leser skriver paradoksalt nok at «hadde Giæver (VG-journalist) hatt Thunbergs kunnskap, ville han brukt sin spalteplass til å argumentere for klimahandling i stedet for å angripe en ung klimaaktivist» Hvilke kunnskaper refereres det til her, kan man spørre om.

Konklusjon

Greta drives frem av sitt støtteapparat, politikere og IPCC-leiren til det absurde, hinsides alt rasjonale knyttet til vitenskapen. Dette er nok et klart uttrykk for at når vitenskapen viser noe annet enn ønsket politikk blir det viktig å flytte fokus (knfr ny begrepsbruk KN 254). Når fallhøyden er så enorm som i klimasaken blir det desto mer desperat.

Klimarealistene

mandag 18. november 2019

EØS har mest skyld i skandalen

Av Ragnar Larsen - 1. november 2019. 

Det har i alle år vært tverrpolitisk enighet om å begrense eksport av norske trygderettigheter. Selv om EU pålegger Norge fri flyt også av trygdepenger, må dette begrenses mest mulig. Noe annet vil undergrave folks tillit til den norske modellen - at alle betaler inn, men at trygd bare går til dem som trenger det.

I de siste dagers støy om uretten mot trygdemottakere som feilaktig er blitt straffedømt, er det ett forhold som fortjener mer oppmerksomhet: Det er Norges tilknytning til EU som er bakgrunnen for at dette i det hele tatt er blitt en sak. 

Det er bred politisk enighet her i landet om å begrense trygdeksport - det vil i dette tilfelle si at de som mottar syketrygd og arbeidsavklaringspenger fra NAV ikke kan ta med seg ytelsene til utlandet.

Venstresiden og de borgerlige er enige om at norske velferdsordninger skal gå til folk som bor i Norge. Mer enn ett offentlig utvalg har konkludert på samme måte. Unntak må i tilfelle være medisinsk begrunnet og være gunstig for trygdemottakerens rehabilitering. Dette har vært lagt til grunn for trygdepolitikken i alle år og under skiftende regjeringer.

Men, og dette men'et heter EØS-avtalen, som gjør at Norge underlegger seg EUs politikk. I EU gjelder fri flyt - også av trygdeytelser. Dette godtok den norske regjering i 2012, men Stoltenberg-regjeringen og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tok ikke konsekvensen av dette ved å tilpasse norske trygderegler til EUs direktiv. Dette illustrerer nok en gang at norske myndigheter ikke alltid er klar over virkningen av at de bukker inn stadig nye EU-direktiver og gjør dem til norsk lov.

Det fremholdes stadig vekk av EØS-tilhengerne at EØS-avtalen gir Norge et «handlingsrom». Hvis det er tilfelle, er det mer enn merkelig at myndighetene har latt være å benytte dette handlingsrommet, men i stedet bøyd nakken for EUs påbud når EU-direktivene har vært i strid med omforent norsk politikk.

Det er oss ubegripelig at den rødgrønne regjeringen ga blaffen i at EU-reglene trumfer norsk rett og fortsatte som intet skulle hendt. Dagens regjering så heller ikke noe galt i dette. Og politijurister, forsvarsadvokater og dommere har rettsforfulgt folk som i strid med norske regler - men med EU i ryggen - har dratt utenlands mens de fikk syketrygd eller arbeidsavklaringspenger. Her dreier det seg om en kollektiv svikt. Vi syns også det er besynderlig at det tok så lang tid før det ble slått alarm.

Det er bred politisk enighet om å få ned sykefraværet. Oppfølging fra NAV er en nøkkel for å få det til, men blir vanskelig når klienten befinner seg utenlands. Hvordan kan leger og NAV få vurdert restarbeidsevnen hvis vedkommende befinner seg i Spania?

De som mottar arbeidsavklaringspenger, plikter å delta på tiltak som forbereder klientene på å vende tilbake til arbeidslivet. De har krav om sammen med NAV å ha en aktivitetsplan mens de venter på behandling eller arbeidsrettede tiltak. Det sier seg selv at langvarige utenlandsopphold blokkerer for slike aktiviteter og opplegg. Det blir helt urimelig å dra utenlands og dermed gi en god dag i aktivitetsplikt og oppfølging. Vi må ikke gjøre NAV-miseren til en legalisering av enda mer trygdesvindel og trygdeeksport. 

Vi legger til grunn at uretten blir rettet opp overfor dem som feilaktig er straffedømt for trygdebedrageri fordi norske myndigheter ga blaffen EU-direktivene. Vi setter vår lit til at NAV og domstolene klarer å beregne hva folk har til gode og måle ut erstatning til dem som har sonet en helt feilaktig dom. 

Vi er ikke så opptatt av å lete etter syndebukker for en feil som Stoltenberg-regjeringen gjorde for sju år siden og som dagens regjering har videreført. Vi er mer opptatt av å hindre ytterligere liberalisering av trygdeordningene. Det vil rokke ved den norske modellen - at alle betaler inn, men at trygd bare går til dem som trenger det.

Krav om at statsråden eller NAV-direktøren må få sparken, er en politisk avledningsmanøver fra folk som vil lede oppmerksomheten bort fra ondets rot: At Norge som husmann må innordne seg Brussel-herrenes skiftende påfunn. 

Ral