NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

lørdag 9. november 2019

Trenger vi et offentlig byråkrati?

Av Halvor Næss. 

De siste to hundre årene har Vesten og etter hvert store deler av resten av verden opplevd en eventyrlig økonomisk vekst. Det er et resultat av uavhengige aktørers kreative spekulasjoner forankret i privat eiendomsrett koordinert av prismekanismene.

Entreprenører spekulerer i nye goder. Profitt eller tap viser om et gode er ønsket av forbrukerne eller ikke. Tilsvarende er kreativitet på alle områder et resultat av uavhengige aktørers prøving og feiling. Det gjelder både vitenskap, kunst og teknologi. Uavhengighet er et viktig stikkord for kreativ utvikling. Filosofi, logikk og termodynamikk viser at slik må det være.

Parallelt med den økonomiske veksten har det vokst fram et stort, offentlig byråkrati. Et byråkrati består ikke av uavhengige aktører og er en parasitt på entreprenørenes kreativitet gjennom beskatning. Hvordan har det svære offentlige byråkratiet oppstått? Trenger vi det?

Historisk hadde kongene et lite byråkrati sammenlignet med i dag. Byråkratene var kongens tjenere. Selv Romerrikets byråkrati var av beskjeden størrelse. Dette endret seg med kruttrevolusjonen og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet. Kruttrevolusjonen førte til revolusjon i krigføring som ble svært dyr. Dette krevde stor økning av kongens inntekter, og det var byråkratiets oppgave å sørge for dette. Boktrykkerkunsten muliggjorde en stor vekst av byråkratiet som alltid har vært basert på papirarbeid. Det voksende byråkratiet kartla ressursene i landet og oppfant sinnrike metoder for beskatning av vanlige folk. Skatteinnkrevingen ble effektivisert ved at det ble slutt på private skattefarmere som var forbundet med korrupsjon. Storbritannia var det første landet som sluttet med skattefarmere i 1692. Det aller meste av skatteinntektene ble brukt til krigføring.

Et stadig voksende byråkrati sørget for at skatteinntektene økte. Mellom 1760 og 1820 økte for eksempel skatteinntektene fire ganger i Frankrike og seks ganger i England. Inspirert av Kina innførte Napoleon et byråkrati basert på meritokrati. Fra nå av besto byråkratiet av profesjonelle personer ofte med universitetsutdannelse og ikke lenger personer basert på status, kjøp av embetstitler eller nepotisme. Det voksende og mer effektive byråkratiet så seg i økende grad som tjenere for en upersonlig stat og ikke for kongen som etter hvert ble utmanøvrert av byråkratiet og derfor mistet sin makt i alle land.

Byråkratiet kunne ha hindret den industrielle revolusjon på 1800 tallet ved for stor beskatning og mange reguleringer. Dette skjedde ikke da byråkratiet den gang synes å ha forstått at økende skatter var avhengig av at entreprenørene hadde et tilstrekkelig stort spillerom som sørget for økonomisk vekst og dermed et større skattepotensial.

Med kongens avtagende makt avtok behovet for penger til krigføring. Således var 1800 tallet et århundre med relativt få kriger i Europa. Men skatteinntektene økte og utgjorde et potensial for offentlig vekst på andre områder enn krigføring. Kongens skrumpende herredømme skapte et vakuum for den utøvende makt. Dette vakuumet ble i Norge ble overtatt av en regjering med forankring i Stortinget (parlamentarisme). Lignende utvikling skjedde i mange andre land.

Parallelt vokste det fram en ny type byråkrati finansiert av den betydelige økningen av skatteinntektene. Hjulpet av politiske teorier og stor oppfinnsomhet ble det utviklet nye offentlige tjenester. En begynnende velferdsstat med monopolisering av helsevesen og utdanning vokste fram. Byråkratiet tok på seg ansvaret for befolkningens pensjoner og pengemekanismene ble monopolisert. Borgernes ansvar for seg og sine ble overtatt av byråkratiet.

Forankring av den utøvende makten i nasjonalforsamlinger og voksende byråkrati trengte legitimering. Stortingets makt ble legitimert med utvidelse av stemmeretten. En tilsvarende legitimering har ikke funnet sted når det gjelder byråkratiet. På papiret er byråkratene ansvarlige overfor Storting og regjering og dermed underlagt demokratisk kontroll. I praksis er det all grunn til å betvile dette. På de fleste områder er det byråkratiet som er den lovgivende (administrative lover), utøvende (direktorater) og dømmende makt (byråkratiets fortolkninger av administrative lover etterfølges oftest av domstolene som NAV skandalen synes å være et eksempel på).

Det offentlige byråkratiets grunnleggende funksjon gjennom tidene har vært skatteinnkreving. Hva skattene ble brukt til, var det kongen som bestemte. Skatteinnkrevingen er fortsatt det viktigste for byråkratiet. Finansdepartementet er det mektigste departementet. De øvrige byråkratiske funksjoner er avhengig av beskatningen og derfor sekundære. Demokratiets viktigste rolle i praksis er å legitimere byråkratiets skatteinnkrevende rolle og sekundære funksjoner. For byråkratiet er det av mindre betydning hvem som sitter i regjeringen så lenge byråkratiet kan fortsette å beskatte befolkningen og levere offentlige tjenester.

Vårt demokratiske, politiske system kan derfor ses på som en overbygning som legitimerer byråkratiets underliggende økende maktutfoldelse basert på «lovlig» bruk av tvang. Den viktigste oppgaven historisk for byråkratiet har vært å tjene kongen og etter hvert en upersonlig stat ved å kreve inn skatter. Trolig er det den samme kulturen som råder i byråkratiet i dag. At denne historiske kulturen nå er erstattet med en kultur hvor byråkratiet er tjenere for folkeviljen, er sannsynligvis ønsketenkning. Den demokratiske kontrollen på byråkratiet gjennom stemmesedlene er trolig langt svakere enn vi liker å tro.

Dersom ovenstående er en noenlunde riktig forståelse av den byråkratiske og demokratiske utvikling, er det lettere å forstå reaksjonene mot brexit i Storbritannia og Trump i USA. Både brexit og Trump representerer motpoler mot det som synes å være den byråkratiske maktutfoldelsen (den dype staten).

Det er også lettere å forstå den politikken som føres når det gjelder migrasjon og den angivelige klimakrisen. Byråkratiets rolle er å tjene den upersonlige stat ved å kreve inn skatter og levere offentlige tjenester. Folkeviljen er av mindre betydning da det er byråkratiet og ikke de politiske partiene som til syvende og sist står for den faktiske maktutøvelsen. Både migrasjon og klimakrisen er områder som gir økt byråkratisk makt. Endringen i partipolitikken er også lettere å forstå. Mange på høyresiden føler seg ikke lenger hjemme i dagens konservative partier. Det kan komme av at partiene i praksis står mer til ansvar for byråkratiet enn velgerne.

Boktrykkerkunsten og kongenes enorme behov for inntekter som følge av kruttrevolusjonen, gjorde fremveksten av et stort offentlig byråkrati mulig og uunngåelig. Byråkratiet er ikke bærekraftig og er avhengig av skatteinntekter fra et fritt nok privat næringsliv. Det kan se ut til at kunnskap om økonomisk teori er avtagende. Det er ikke usannsynlig at byråkratiet undergraver seg selv med innføring av stadig nye reguleringer som kveler private økonomiske aktiviteter. Monopolvirksomheter som offentlig helsevesen og utdanning er av nødvendighet ikke kreative og bør privatiseres. Spørsmålet er om byråkratiet noen gang kommer til å tillate dette da en slik privatisering neppe er i byråkratiets historiske interesse. En viktig oppgave for det offentlige skolevesenet er å sørge for at befolkningen utdannes til ikke å stille kritiske spørsmål ved vårt politiske og byråkratiske system.

Halvor Næss

(Denne artikkelen ble første gang postet på Resett 4. november 2019).