Av Hallgeir Oppraak.
«Islamsk folkeparti» vil ikke ha noe med politikk å gjøre. Tygg på det... Kan det være tilfelle? De fleste vil være enige om at det er umulig for et islamsk parti å si at det ikke vil ha noe med politikk å gjøre.
Og dessuten: Det er ikke behov for et slikt parti, vil mange tenke. Muslimene kan få sine interesser ivaretatt i andre allerede eksiterende partier.
Hvis vi sier: Kristelig folkeparti vil ikke ha noe med politikk å gjøre -, vil det på samme måte høres lite realistisk ut.
Men sier vi at «islam» ikke vil ha noe med «Islamsk folkeparti» å gjøre, skjønner vi at vi ikke er helt a jour.
Men sier vi at Kristelig Folkeparti ikke skal ha noe med kristendom å gjøre, vel, da skjønner vi at noe er galt fatt.
Men det er det som er tilfelle i dag: KrF skal ikke ha noe med kristendom å gjøre. Det skal kun ha med politikk å gjøre. Og dette er blitt et credo i partiet, i hvert fall i ledelsen av partiet. Det tas som en selvfølge at slike er det og slik bør det være. Noe annet er umulig å tenke.
Faktum er at «Islamsk folkeparti» har alt med politikk å gjøre. Kristelig Folkeparti, et politisk parti, derimot, vil ikke ha noe med religion å gjøre. De vil ikke ha noe av at kristendommen blandes inn i politikken, de vil holde den kristne tro utenfor politikken. I motsetning til dette vil «Islamsk folkeparti» nettopp ha religionen og troen inn i politikken.
Vi har altså med to partier å gjøre: Det ene vet at «alt er politikk», til og med troen, mens det andre ikke vil vite av at politikk har noe med religion eller tro å gjøre i det hele tatt. Det første partiet vil ha både politisk og religiøs makt, det andre partiet vil kun har politisk makt.
KrF ser ut til å være i tvil om hvem Gud er, til forskjell fra Allah og profeten. Det kan man ikke si om «islamsk folkeparti». Her legger man til grunn hva Allah har sagt, hva han har forbudt og hva han forordnet og de troende tviler ikke. Islamsk folkeparti vet at folk begår synder, men det vet også at folk ikke samtidig kan være synder og frelst. Mot dette står KrF. Kristne er samtidig synder og frelst. Kan dette forklare hvorfor Islamsk folkeparti har en annen holdning til politikk enn KrF har?
I flere europeiske land har muslimer opprettet egne politiske partier. De fleste av dem sliter med å få gjennomslag. her. Paradoksalt nok er det innvandringsfiendtlige partier som gjør at muslimske partier kan oppstå i Europa, mener Knut Vikør, som er professor ved Universitetet i Bergen (UiB) Vikør ser partidannelsene som uttrykk for en protestbevegelse. … Minst ni politiske partier med mål om å fremme muslimers interesser har de seneste ti årene blitt etablert i Europa. Det belgiske partiet Islam partij vil blant annet holde menn og kvinner adskilt på offentlig transport … .
Den kjente forskeren Asle Tolje gjør seg denne observasjon: «Som i de fleste europeiske land, stemmer franske muslimer overveiende på venstresiden. Men venstresiden har et svært liberalt verdisyn, f.eks. på homofile og seksuelle minoriteter. Det er problematisk for konservative mennesker. Samtidig har de tradisjonelle, konservative partiene vært skeptiske til islam …. BT her
I 2004 sa Carl I Hagen til Nettavisen at han tror det bare er et tidsspørsmål før vi får et islamsk parti som vil søke politisk innflytelse i Norge. her
Hege Storhaug i 2018: Så hva vil dette partiet? Jo, de vil kjøre «saudi-style»: menn og kvinner skal separeres på bussen. Målet er en 100 prosent shariastat – i Belgia. Så kommer løgnen: – Vi ønsker en islamsk stat uten å røre ved den belgiske forfatningen. Vi er opptatt av verdiene i religionen vår, sier byrådsmedlem i Anderlecth, Redouane AhrouchFranchen fortsetter slik:
Nylig ble det stiftet er nytt islamsk parti i Sverige: Saken omtales på HRS slik: «Så konverterer du til islam, eller om du har innvandret fra Somalia, Pakistan eller Senegal, da får du altså særstatus – hvis nystiftede Nyans skulle få det som de vil».
Offerkortet dras om mulig enda lenger: – Sveriges muslimer upplever dagligen både fysiska och verbala personangrepp av rasistisk karaktär. Skadegörelse och vandalisering av egendom är bara några exempel på detta fasansfulla fenomen, skriver Mikail Yüksel i Aftonbladet.
Det er heller ingen tilfeldighet at et kjerneområde for det nye partiet er Växjo, som er rammet av betydelig islamisering, ikke minst gjennom den ekstreme stormoskeen der.
Ledorsidornas Johan Westerholm, som i lengre tid har gransket Det muslimske brorskapets økende grep om deler av Sverige, ikke minst gjennom infiltrasjon i allerede eksisterende partier, organisasjoner og islamske trossamfunn, sier at Nyans «er å anse som å være en politisk gren av Det muslimske brorskapet». her
La oss ta en kikk på KrF og hvordan partiet definerer seg – fullstendig - negativt i forhold kristendommen. Vi stiller noen enkle spørsmål til partiet, (det er gjort før, se under):
1. Tror KrF, og avisene Vårt Land og Dagen, at Koranen er Guds sanne Ord? (Hvis det fins ord fra Allah i Koranen som kan sies å være identiske med Guds ord i Bibelen, kan da Krf og disse avisene eventuelt dokumentere dette med eksempler?
2. Tror KrF, og avisene Vårt Land og Dagen at den guden som muslimene tilber, Allah, er den eneste sanne Gud? (Kan de forresten svare på om det fins flere sanne guder?).
3. Tror KrF, og avisene Vårt Land og Dagen at Yahweh og Allah er samme Gud, eller vet de ikke noe om det, eller kanskje viktigere: Tør de ikke si noe om det? Eller bare vil de bare – av en eller annen for dem vektig grunn - ikke svare på spørsmålet? (I så fall: Hvorfor? Finnes det helt andre grunner til eller forklaringer på at de eventuelt ikke vil svare? Vil de f eks si og svare at det f eks er upassende eller usømmelig å svare på slike spørsmål og at det ikke tjener noens sak og posisjon?).
4. Tror KrF, og avisene Vårt Land og Dagen at gode, fromt troende muslimer kommer inn i Guds rike, eller inn i den himmel som forespeiles de frelste i den judeokristne Bibel? Tror KrF, og avisene Vårt Land og Dagen med andre ord at kristne kommer til himmelen sammen med sant muslimske Allah- troende, hvis begge «fyller vilkårene»?
Så vidt jeg vet, er disse eller tilsvarende spørsmålene tidligere rettet til KrF’s styre eller partiledelse uten at partiet den gang ville svare konkret. KrF svarte noe sånt som at KrF er et politisk parti og ingen instans for teologisk analyse. I svaret ble den som stilte spørsmålet henvist til andre «instanser», uten å presisere hvilke.
KrF tenkte kanskje på Den norske kirke? Eller et av de teologiske fakulteter? Eller kanskje på redaksjonen i Vårt Land? Eller må KrF krype over til «Islamsk folkeparti» for å få greie på hvem Gud virkelig er?
Hvor om allting er: Her for nylig var en av KrF’s sjefsideologer ute og sa at religionen må aldri få styre politikken (Erik Lunde til Vårt Land Se her på Spikers). Han bedyret at religiøse dogmer aldri måtte få overstyre demokratiet.
Til samme avis sa Rødt’s Mimir Kristjansson – en moderne marxist-sofist, jeg vil kalle ham - at vi ikke måtte ta forestillingen om en sannhet med oss inn i politikken. Kritjansson minnet på hva de hadde lært i Sovjetunionen, da kommunistene hadde gjort det samme. (Stalin og kommunistene drepte over 200 000 prester under den verste forfølgelsen av kristne der).
Kan man mot denne bakgrunn si at KrF er et kristent parti?
Partiet har i hvert fall underlagt seg tidens tann og moteretninger, hvem er det egentlig som styrer partiet nå? Partiet befatter seg med saker på samme nivå og ut fra de samme moralske standarder som alle de andre sekulære partiene gjør og forsikrer folk om slik skal det være, fordi KrF vil det. Og fordi religion ikke noe i KrF’s image utad å gjøre.
Det legges med andre opp til å snakke med to tunger. Det kalles også hykleri. KrF ser ut til å tatt full konsekvens av hva Luther sier om mennesket, at det er «synder og samtidig frelst». KrF ser ut til å ha tatt Luther på ordet og handler deretter: Utad som frelst, innad som synder. Siden mennesket er slik oppdelt, må poltikken være det også. KrF’s overlater imidlertid både synderne og de frelste til seg selv, bortsett fra at partiet politisk sett er innrettet for å hjelpe «de ufrelste». (Partiet misjonerer for himmelen ved å fremtre som minst mulig religiøst og mest mulig jordisk og politisk).
Det gir partiet en – uheldig - mulighet for å spille på to hester samtidig, eller bli ridd av to hester samtidig.
Kan Jesus ha noe med selve grunnlaget for politikken, ja, for all politikk å gjøre? Kan Jesus forklare Vestens underliggende demokratiske konstitusjoner og Vestens metafysiske forankring, i de lange linjers løp?
Kan man så si at avisene Vårt Land og Dagen er kristne aviser? De fleste opplever vel disse avisene som mer politiske enn typisk kristelige. Også i avisene synes man å mene at religionen eller dogmene ikke må blandes inn i politikken. Islam, derimot, oppleves og fremstilles ofte kun i egenskap av å være religion og ikke politikk. Avisene synes ikke å ha hatt sans for det politiske i islam. De har snarere fremmet nødvendigheten av at KrF blir et minst mulig kristent parti og mest mulig politisk parti.
I seg selv er denne tendensen og dette faktum vi nå ser utfolde seg, like besynderlig som det er urovekkende. Noen vil si at partiet frasier seg det kristne grunnparadigme.
I islam har Allah har all makt, - han er en monolitt eller en upersonlig og i prinsippet helt upåvirkelig autokrat, han bestemmer derfor over politikken og hva politikk skal være og innebære. Han kan ikke la seg begrenses av noe eller noen. For Allah er alt politikk. Kan man nå si det samme om KrF?
Kan det sies at KrF har satt seg opp til gud, siden «alt» er politikk? Det underlige i så fall er at Gud ikke skal ha frontplass i politikken. Eller: Har partiet nå satt seg opp til å være et korporativt foretak, et foretak som er seg selv nok?
Noe må være galt. Jeg har kanskje misforstått det hele, men jeg er ikke bare kanskje usikker. Jeg ser og opplever disse to avisene på samme måte som jeg opplever KrF: Kristentroen er trengt tilbake og må nå i beste fall føre en lunken tilværelse på kammersene, i de enkeltes private hjerter, hvis mulig, og i de virkelig trofastes stille sinn og deres oppriktig tjenende hjerter. Det har utviklet seg en slags korporativ pietisme. Og hvor korporativet er selvtilstrekkelig.
Ingenting synes imidlertid å stå fjernere fra mainstreams-aktører i diskursen enn å hevde at både kristendom og islam faktisk har alt med politikk å gjøre.
Bare ¼ av medlemmer i Statskirken tror nå på Gud, ifølge de siste gallup-tall. Ikke rart da at vi kan se politikere som går ut med forslag helt frakoblet virkeligheten og det realpolitiske. Jeg kan ta et par eksempel på hvor langt den herværende hårreisende emosjonelt betinget den politisk korrekte servilisering har kommet:
«… KrF-politiker Ida Lindtveit-Røse diskuterte jobb-adgang for papirløse immigranter i Norge. Det ble en suppe av «sårbarhets-floskler» fra KrF, og en nokså enkel dag på jobben for Helgheim. Det gjorde nesten vondt å se på», NRK og document her. Og se her. Hareide vil ikke svare på om han er imot ekteskapsloven, KrF sier ja til fri abort, Toskedal vil gi "ulovelige" rett til arbeid
Når det gjelder Toskedals utspill om å gi «de ulovlige arbeid» ble det påpekt: «Ingen av regjeringene som har styrt siden 2011, har igjen gjort det mulig for ureturnerbare asylsøkere å jobbe.
Men denne påpekningn stopper ikke Toskedal: – Papirløse lever kanskje de hardeste livene i Norge. Uten rett til arbeid, skolegang, helsetjenester og økonomiske velferdsytelser, sier han.
De kristne i KrF vil altså være som Jesus, men kristentroen i seg selv skal ikke ha noe med KrF å gjøre, etter følgende logikk: Fordi KrF ikke har noe med politikk å gjøre, har KrF ikke noe med Gud å gjøre. Snarer tvert imot. Politikken skal trumfe troen på Jesus Kristus og Jesus Kristus selv.
Hvordan er dette mulig å leve med, i mental eller indre spenning, rent faktisk? Og hvordan kan dette være mulig i og for tanken? Begrunnelsen kan kanskje for noe være at det ingen i dag som kan vite hva Jesus ville ha gjort og hvilke politiske meninger han ville ha hatt og stått for i dag. Alt slikt er nå med andre ord overlatt fullt og helt til politikerne i KrF å bestemme, og siden disse ikke vet hva Jesus vill ha visst og gått inn for, står de faktisk tilbake uten Jesu-tro i det hele tatt. Eller?
De KrF-troende’s holdninger vil da ikke ha noe annet enn en korporativ begrunnelse, partiet bli da en organisasjon som overlater konsensusen innad til det som partiet til enhver tid blir enige om. Dette er skadelig korporativisme. her, her og Om treenigheten og korporatisme. De kan ikke hevde gudstro som fundament, de må da med nødvendighet foregi at det er partiet i seg selv - som en korporasjon - som danner det egentlige og eksistensielle grunnlaget for alle avgjørelser, all tro, alle verdier, alle holdninger som partiet investerer og server i det generelle politiske teater.
I denne tralten mot sin egen utslettelse blir det forståelig at slike som f eks Hareide søker seg mot venstresiden i politikken. Disse stavrer seg videre i det politiske minefeltet og de enste politiske skyts de da kan operere med – eller overbevise seg selv og andre med – er stadig flere ad-hoc- emosjonelt- betingede- følelsesmessige - utpresninger som de føler de må de komme med, for i det hele tatt å ha håp om få spille med de store på banen.
For en korporasjon skal og må jo nettopp være selvtilstrekkelig. Den produserer selv sine absolutte hjemler. Alle verdier og hele verdisynet og virkelighetsoppfatning tilbakefører til korporasjonen. (Det minner litt om ett folk, én fører-prinsippet). Og jo mindre kristentro, jo større behov for emosjonelt- korrekte- ad-hoc-hjemler» og jo mer inngrodd blir korporatismen: Hjemlene må – og kan bare - stadig bekreftes ved å forsterke seg selv og egne preferanser, (under press av å fremstå med blyg fromhet, selvsagt).
Grunnen til eller hovedmotivasjonen for at Hareide søker å få med seg partiet over mot venstre er, at han der finner et mer langsiktig ideologisk perspektiv, et perspektiv som fremstår som nettopp uavhengig av situasjonsbestemte gråtekor med en innbakt ad-hoc-emosjonalisme som stadig må utvikle seg selv ved å bekrefte seg selv og sine egne emosjoner og lite annet.
Venstresiden bygger imidlertid på et naturalistisk grunnlag som blankt avviser enhver supranaturalisme, i praksis ingen reell gudstro. For sosialismen er alt immanent rettet og verdslig, og forkaster uten forbehold Gud og Guds forsyn og forsoningsverk. Tilværelsen for KrF - og da et KrF uten Gud i politikken - , blir dermed ikke stort bedre. Det er utrolig hvis det er dette KrF ser som sitt hovedmål. Men tendensen synes klar: KrF ønsker å stå i «Det verdslige regimentet» med begge beina helt på jordet. «Det åndelige regimente» overlater partiet glatt til de enkelte sjeler. Synderen er henvist til det politiske, den frelste – eller misjonæren - nektes tilgang fra det samme. Den frelste henvises til Den norske kirke. Men hva hvis også kirken er politisert? Hvor blir det da av ånden?
Under sosialismen, derimot, vil KrF’ere i det minste ha et fast, dialektisk grunnlag å bygge på, nettopp og paradoksalt nok basert på at alt egentlig er politikk – en helt naturlig «løsning» for partier som ikke vil ha noe med Gud å gjøre og som tvert og uten vegring utelukker ham fra all politikk. Hvilket nå ser ut til å ha blitt KrF’s egendefinisjon på hva både gudstro og politikk er for noe. Det er som om KrF sier: Jo mindre Gud, jo bedre politikk, eller – paradoksalt nok - jo større rom for en KrF politikk tømt for sitt opprinnelige fundament og trosinnhold.
Blindvinkelen ligger i at jo fastere overbevist KrF blir om dette, jo mer islam får vi, ikke mindre, samtidig som vi får mindre kristendom og ikke mer.
Hallgeir Oppraak