NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

torsdag 7. november 2019

Morken og Erdogan

Av Hallgeir Oppraak. 

Johanness Morken, redaktør i Stefanusstiftelsen, har begått en kronikk i Dagen mandag d u. Det er flott: Han røper en ufattelig naivitet og en unnfallenhet i forhold til islam som er like slående som bekymringsverdig. 

Han tror han er modig nå, nå som han trygt kan kritisere Erdogan og Tyrkia for «Armenia». 

Den kristne Morken begrunner imidlertid sin kritikk i ateisme. Han viser ingen forståelse for at Tyrkia i kristne kretser – og i Israel – er blitt kritisert i alle de år for Armenia, helt frem til nå. Dette ofrer ikke Morken en tanke. Han synes å være stolt over endelig nå å kunne forfekte den rette mening på et komplett sekulært grunnlag. 

Morken er enten så snever at han ikke ser det selv, eller så er han så forvirret at han ser poenget, men velger å la det passere, fordi han faktisk stortrives veldig bra i en slags tilstand av «splendid cognitiv dissonnans». 

Morken ser ikke at Erdogan smiler av den overordnende strategien Morken og hans ge liker har valgt frem til nå, «spesielt generelt» i forhold til islam. 

Erdogan vet at Morkens fundament ikke holder. At Vesten er svak, at Vesten har mistet sitt fundament, se linkene under. Det er det Erdogan hevder, med fundament i islam.

Erdogan kan derfor strekke seg langt og gå stadig enda lenger for å oppfylle sin funksjon som misjonær for islam, om så med vold, og som kalif, en posisjon som ifølge tradisjonen forplikter ham til å føre jihad mot de vantro minst en gang i året, frem til dommedag. (se samling av linker under, en samling som illustrerer til overmål at det er islam proper som driver Erdogan, uten at noen i sin ateistiske servilitet våger å si dette høyt, aller minst av Morken).

Men først: Hva vil Morken si til motsvar? Jo, han vil gjøre seg til offer i den falske tro at han er blitt gjenstand for en agenda, en paranoid strategi, spør du meg, (en strategi som selvsagt primært bygger på «islamofobi» og manglende kristen-begrunnelse, vil jeg påstå).

Tror du meg ikke? Vel, se denne uttalelsen: 

«Eg vert referert til svært upresist, openbart er sitatpraksisen styrt av ein agenda. Eg er svært tydeleg på at det ber det brutale sjia-muslimske regimet i Iran som trakasserer og forfølgjer konvertittar og ser på dei som ein trussel mot seg. «Når kristen vekst gjer makta redd», er overskrifta. Så har eg lagt til at vestleg militærmakt eller truslar om bruk av militærmakt gjer dei iranske kristne ekstra utsette, fordi sjia-regimet yndar å framstilla konvertittane som agentar for alt vestleg». Se her.

Andreas Morken mangler i vikreligheten argumenter og argumentskraft. (Han undergraver det han selv må ha forestilt seg tidligere å ha, nemlig autoritet). Han er «den fødte» politiske kommisær. Han tror han kan begrunne sin kristentro på alt annet enn et kristent fundament. Han er en aggressiv sekulær promoter og misjonær for ateistiske holdninger og tilnærminger. Han risikerer ikke noe med denne strategien. Han har alle partier helt fra Høyre til Rødt i ryggen. Ikke rart at han kan fremstå som modig og en som taler «sanninga», liksom. I tillegg har han Senatet i USA som ryggdekning, - et faktum som i og for seg ikke kan betviles. Et Senat – akkurat som partiene nevnt ovenfor – som dog aldri i ærlighetens og oppriktighetens navn gir kristendommen og kristentroen æren. (Ikke engang implisitt og ikke engang eksplisitt «by default»).  

«Flaut å ikkje anerkjenna folkemord. Er det av omsyn til NATO og vår allierte Tyrkia, eller av omsyn til oljeverksemda vår i Aserbajdsjan, … at Noreg ikkje vågar å godta at det var folkemord? Det er det all grunn til å spørja», skriver Johannes Morken.

Morken mener at «Noreg må slutta med bortforklaringar og offisielt slå fast at armenarane og andre kristne blei utsette for folkemord i det som i dag er Tyrkia». Morken viser til det nylig vedtaket i USA’s Senat som bekrefter at «armenarane blei utsette for folkemord».

Informativt? Ikke sant. Sent, men spesielt godt for Morken, altså. Men han nevner ikke islam som en forklaringsfaktor for misæren og brutaliteten med ett eneste ord. Han synes å være svært konsekvent i så måte, han omgår strategisk selve spørsmålet. Han må han en dypereliggende motivasjon for å unnlate dette. Jeg tror det bunner i Morkens fryktbaserte mentale konstitusjon og den underkastelse denne mentale eller «indre mekanisme»  fremkaller, ikke bare underkastelse under islam, men også under ateismen. Han viser tydelig at han lar seg presse av ateister og humanister og at han fryser ut kristne som kritiserer islam, på en aktverdig, sømmelig, grundig, saklig og informativ måte. Det er ikke til å tro, men se følgende artikler på Spikers Corner : her, og ikke minst her.

Videre: «President Erdogan rasar sjølvsagt mot kongressvedtaket og har kalla den amerikanske ambassadøren inn på teppet. Erdogan hevdar at eit land med så grove synder på samvitet som USA, ikkje har nokon rett til å fortelja Tyrkia korleis landet skal handtera fortida. … Vi må ikkje la oss skremma av Erdogans sinne».

Kommentar:
Morken synes å bortse fra et par grunnleggende fakta, først og fremst at vedtaket i Senatet faktisk er et ateistisk begrunnet forslag. Folkemord er med andre ord ikke delegitimert og fordømt ut fra kristent ståsted, i Senatet, altså, men er basert på et rent sekulært eller ateistisk/humanistisk eller human-etisk grunnlag. 

Forklaringen er at mens den amerikanske konstitusjon forutsetter å bygge på et fundamentalt, gudegitt og uavhendelige kristent livssyn og et menneskesyn som funderes i den kristne tro, så må – ifølge den amerikanske konstitusjonen – dette fundamentet ikke brukes i noen forhold hvor staten er involvert. 

De kristne fundament for alle erklæringer om menneskeretter og menneskerettigheter skinner like vel gjennom i Senates vedtak, men dette innrømmes ikke åpent. De særegne islamske menneskerettighetene av 1981, (OICD), har – for øvrig - et helt annet fundament, nemlig Sharia, og i Sharia skal mennesker ikke betraktes som like for «loven», dvs i de kristenfundamenterte rettene og rettigheten som er etablert i den vestlige verden.  

Det settes nesten hysterisk strenge begrensninger på f eks hva skoler i USA kan informere om om kristendommen, og f eks intelligent design, ID. Staten er blitt paranoid eller allergisk for alt kristent. Alt som kan smake av «misjonering» er forbudt og disse reguleringene håndteres detaljert og fundamentalistisk strengt. Det innebære i prinsippet et totalforbud mot enhver form for misjonering for de kristne grunnverdiene i alt som tenkes kan på noen måte vil angå eller dra inn USA som stat, både på det holdningsmessige planet og det økonomiske planet. 

Senatet – som nå altså har fordømt Tyrkia – kan derfor ikke begrunne vedtaket i den kristne tro og de kristne grunnverdiene. Vedtaket er et tvers igjennom ateistisk begrunnet vedtak. Akkurat slik Morken begrunner sin sannhet. Det er dette grunnlaget Morken nå har mot nok til å bygge på og fremme. Han nevner ikke kristentroen med ett ord, på samme måte som han ikke nevner islam. Morken kan derfor sies å være mer politisk kommisær enn kristen misjonær. Når han så skriver: 

«Folkemordkonvensjonen blei dessutan til for å setja folkerettslege ord på bestialitet som alt hadde hendt, og for å vera budd på framtida i lys av den mørke fortida», så nevner han selvsagt ikke at konvensjonen i utgangspunktet er en funksjon av kristentroen og ikke av ateismen eller sosialismen og «det sekulære», et paradigme som Morken selv tilhører «tooth and nail», vil jeg si. 

Morken: Tyrkia har i fleire tiår truga sine allierte til å vera tause om at det var folkemord. Armenarane og andre kristne grupper var utsette for grove overgrep lenge før 1915. Dei kristne minoritetane måtte vekk. Dei stod i vegen for eit muslimsk Tyrkia. … Tyrkia hevdar at det var krig der folk på alle sider døydde. Men nesten alle folkemord blir gjennomførte nettopp under dekke av krig. … … Vi i Stefanusalliansen prøver i dag å støtta dei 2-3000 syrisk-ortodokse kristne som har klort seg fast i det som var eit kristent kjerneområde. For 100 år sidan var det fleire hundre tusen kristne i området Tur Abdin. Minnet er sterkt hos desse om folkemordet og andre overgrep både før og etter. Desse få kristne veit alt om korleis det er å vera i hjelpelaus klemme mellom tyrkiske og kurdiske styrkar. … På gjesting i Mardin i Tyrkia er det rett ut sagt flaut å tenkja på at Noreg ikkje vågar å tala sant om brotsverka for 100 år sidan.

Kommentar: Morken konstaterer: «Kristne måtte bort», men uten å forklare hvorfor, bortsett fra at det var krig. Han nevner fortsatt ikke islam med et ord. Han frykter til og med at spørsmålet skal komme på bane, vil vi tro. (Hvordan ellers forklare unnlatelsen, stoler han ikke på at lesere av Dagen kan tenke selv, at de har genuin innsikt og sunne moralske kompass i orden, - ønsker han total «hjerne og emosjonskontroll?).

Morken frykter å blir rammet av Erdogans forslag om å gjøre islamofobi – dvs islamkritkk - forbudt i Europa, ved lov. Erdogan krever som nevnt i linksamlingen under at Europas land tar inn i sine grunnlover og konstitusjoner at islam som diskusjonstema skal være forbudt og kunne straffes.

Morken kan trygt omtale dette folkemordet her og nå. Men kommer han inn på islam i den forbindelse? Nei. Det sier om ikke alt, men altfor mye – om Morkens grunnlag og retning: Den ateistiske og venstresosialistiske tilnærmingen til islam generelt og hvor islam bagatelliseres, nettopp fordi Gud ikke skal ha noe med politikk å gjøre, og derfor heller ikke islam. Man kan knapt tro at Morken tror på Den ene sanne og levende Gud. Hvilket loddent moralsk kompass er det her som er «ute og går»?

Noreg må slutta med det som i praksis er ei hjelp til Tyrkia med å dekkja til alvoret, skriver Morken, uten å nevne islam med et ord og uten å nevne at den islamske imperialismen nettopp springer ut av ganske lettfattelige hjemler for å drive misjon med voldelige midler i stor skala og på et systematisk nivå, - alt hjemlet hos Allah og profeten. Men dette nevner ikke Morken med et ord, altså. Er han islamofil eller islamofob? Det virker nærmest syklig islamofobt, spør du meg. (Se linker til andre artikler om Morken, hans unnfallenhet, ullenhet og selektive blindhet, se over). 

Morken begår så et argument som viser at han er helt emosjonelt betinget servil og korrekt emosjonell: «Er det av omsyn til NATO og vår allierte Tyrkia, eller av omsyn til oljeverksemda vår i Aserbajdsjan, Armenias nabo og hovudfiende, Noreg ikkje vågar å godta at det var folkemord?» ..

Kommentar: Dette spørsmålet er et propagandafremstøt av billigste sort, alt til inntekt for sosialisme og alt som følger med: Ateisme og antikapitalisme – i Morkens sinn ser spørsmålet ut til å danne hans eneste sikre mentale fundament og selve grunnlaget for hans sanne «misjoneringsvirksomhet». 

Dette er virkelig pauvert og lett gjennomskuelig retorikk fra Morkens side. Han minner mistenkelig om en vaskekte sofist, en «en filosofisk retning som ble avslørt så tidlig som av Aristoteles for snart 2500 år siden i Athen.

Det Morken bedriver er politisk emisær-virksomhet, han inntar enfoldig og frivillig helt servilt og uten forbehold glatt rollen som politisk kommisær. 

At han så våger seg til å si noe ufordelaktig om kalif Erdogan, er bare et skalkeskjul og et stort hykleri. At han får med seg Dagen på denne ferden, er like uforståelig. Hvem konkret i Dagens redaksjon er det som inviterer Morken til å skrive så til de grader svakt begrunnede og nifst naive og i grunnen ikke-kristelig-orienterte kronikker i avisen? 

Det Morken ikke tør er å se, er at islam har funnet seg er et signifikant korrelat i Erdogan. (Få vil betvile – bortsett fra slike som Morken - at det til og med foreligger et direkte og utvilsomt årsaksforhold her). 

Morken tør med andre ord ikke nevne islamisering i tilknytning til Erdogan. Han bortser fra islam som drivfaktor i Erdogans liv og hele hans livsprosjekt som tydelig nok jo skinner gjennom i alt hva han sier og gjør, men altså uten at Morken får det med seg, av en eller annen grunn han burde redegjøre for, offentlig og helst i flere artikler i Dagen – som for øvrig allerede i dag er blitt et gissel i de verdensvide islamske forsøk på å gjøre islam like stor som Allah, dvs som «større enn», «større enn» - både 



























Hallgeir Oppraak