Av Norvald Aasen
Høyrde i dag, den 28.08, på dagsnytt radio om den sterke auken i "mindreårige" asylsøkjarar.
Du må fortelje oss kva politisk verksemd desse ungane har drive i sine heimland for å ha grunnlag for asyl! Korleis kan desse ungane ha økonomi til billettar, og å skaffe seg reisedokument, for å kome til Noreg "på eiga hand", som det heiter?
Fortell oss om dette Forfang. Du kan ikkje vente at vi skal tru på desse røvarhistoriene utan vidare.
Sjølvsagt så vil brakkebaronar, hushaiar og andre profittørar gni seg i hendene etter slike nyheitsoppslag. Men vi som ser at landet vårt vert gjeve bort til framande har mindre grunn til å vere glade enn kva de har, de som lever på og av denne humbugen.
Vi har no fått ein innvandrarbefolkning i landet som er opp mot halvdelen av kva dei norske og samiske folka utgjer til saman. Det må då også vere noko heilt meiningslaust når landet sin asylinnvandring skal føre med seg at eit homogent og stabilt samfunn på under ein generasjon vert omforma til eit fleirkulturellt og multietnisk samfunn.
Då må hensikten bak politikken vere å øydelegge eit gamalt folkeferd og det samfunnet som har vore bygga av generasjonar med slitarar. Etter mitt syn må dette vere eit brotsverk mot landet, og ikkje minst alvorleg at ein slik poitikk har vore førd ved hjelp av trugsmål, sjikane og forføljing av dei som har teke til orde mot ei slik omveltning. Eg minner om § 1 i Grunnlova, og Straffelova sin § 83 som omhandlar straff mot dei som deltek i avhending av landet.
Det har også vore døme på at eindel av desse "mindreårige" har vore godt opp i 20-åra.
Synes du, Frode Forfang, at det er stas å vere med på dette prosjektet?
Norvald Aasen, 6983 Kvammen
57731844
NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.
mandag 31. august 2015
søndag 30. august 2015
Den som tenker må tro - Del 4 av 7
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
2.2 - Grensene for naturvitenskapens virkelighetsmodell
Av Udo Middelmann.
Som jeg sa i går, så 15- og 1600-tallets vitenskapsmenn på seg selv i stor grad som hele mennesker i et helt univers. Universet skulle ikke spaltes opp i vitenskap og religion. For dem var ingen vitenskap mulig uten religion, og ingen sann religion uten sann vitenskap. Med andre ord: I reformasjonens verdensbilde var mennesket ikke en fremmed - han var ingen "Flatlender" som Dr. Wilder-Smith nettopp beskrev det. I tillegg til flatlenderens naturlige univers kom det som Gud hadde talt i Skriften om sin egen personlige eksistens i tid og rom.
Språket som benyttes i et slikt referansesystem tillater verdivurderinger som godt/ondt og skyld/tilgivelse.
Det språket som kommer ut fra studier av det upersonlige, materielle univers, er et matematisk språk. Dette snakker bare om kvantitative og ikke kvalitative vurderinger. Matematikkens språk er presist. Det kan gjentas under like forhold over hele verden.
Med matematikkens språk kan man utøve en kontroll fordi man har lukket alt inn i dette naturvitenskapens symbolsystem. Men det kan ikke forklare mennesket som menneske. Det kan ikke forklare en Newton, en Bach, eller deg og meg. Vi kan ikke redusere hele virkeligheten til naturviterens modell. Spørsmålet til oss blir derfor hvor stor modell vi bruker når vi ser på virkeligheten.
2.2.1 - Modellens begrensning
Fristelsen for naturvitenskapsmannen er å se på alt ut fra gjentakelseskriteriets synsvinkel, dvs. bare slikt som kan måles, veies osv. Men hvis vi virkelig er interessert i sannheten om det som eksisterer, innbefattet mennesket, kunstnerens skaperevne, våre følelser, gleder og lidelser, da er den modellen som behøves for å innbefatte alt dette større enn modellen som karakteriseres av naturvitenskapens gjentakelseskriterium.
Derfor er det ikke så mye et spørsmål om naturvitenskap mot teologi, men heller et spørsmål om hvilken modell som nøyaktig kan samsvare med den totale virkelighet som ethvert menneske befinner seg i. Det er modellens størrelse som frambringer de spørsmål som stilles, og modellen selv må prøves på virkeligheten som mennesket stilles overfor. Hvis jeg har en modell som ser alt utelukkende ut fra den materielle virkelighet, vil jeg ikke reise spørsmål om moral, verdier og valg. Hvis jeg derimot sier at jeg betyr noe som person, må min virkelighetsmodell også omfatte fenomener vedrørende min personlighet. Den må finne svar på de ting som er en del av min personlighet, slik som å skjelne mellom rett og galt, noe endog den mest hardbarkede materialistiske vitenskapsmann gjør.
Bibelens modell er stor nok til å inkludere, ikke bare fenomenene i det naturlige årsak-virkning pregede univers, men også de menneskelige fenomener. For den begynner ikke med en upersonlig kraft, men med en personlig start. Det er ikke materien som har eksistert fra evig, men en person som eksisterer evig. I et slikt referansesystem kan både spørsmål om personlighet og om det materielle univers reises, uten at det ene utelukker det andre.
Den europeiske kunst vokste i stor grad fram av renessansens og reformasjonens tenkning. Musikken, med sine harmoniske akkorder og sin struktur av lyd og stillhet, med sine ordnede intervaller, med sin forgrunn av melodi og bakgrunn av akkorder, er et fenomen som sto fram i vestens kristne verdensbilde.
Men endog noe så vesentlig som reformasjonens arbeidsetikk kom ut fra et grundig studium av tid og rom og menneskets verdi. Bibelen og historisk kristendom uttrykker et fornuftig forhold mellom produksjon, ærlige lønninger og rettferdige priser.
Alle disse områder forutsetter en sammenheng mellom moral og matematikk, mellom det naturlige univers og mennesket som et moralsk vesen. Det hadde basis i den vekt Bibelen legger på naturlige årsaker innenfor et åpent system, hvor mennesket som menneske kunne eksistere, og hvor samtidig universet der ute var verdt å undersøke og beregne.
2.2.2 - En lukket årsak-virkning modell
Problemet er imidlertid at matematikkens nøyaktighet kan brukes som et redskap til å utøve kontroll ikke bare over mitt eget liv og min livssituasjon, men også over alle andre mennesker. Et slikt skifte fra et åpent årsak-virkning system hvor det er rom for mennesket og Gud som personer, til et lukket årsak-virkning system hvor både mennesket og Gud er underlagt beregnbarhet, var egentlig et filosofisk forsøk på å kontrollere virkeligheten. Det var mer en innskrenkning av virkelighetsmodellens størrelse enn et uttrykk for ærlighet overfor virkeligheten.
Med en mindre modell, hvor kun årsak-virkning med forutsigbare sammenhenger er tillatt, øker muligheten for å forutsi virkeligheten ved en matematisk analyse. Men vi kan også bruke dette til å utøve makt over mennesket, ved å redusere alle menneskelige fenomener til det som lar seg forutsi.
Dermed hadde det som først var blitt gjort i de eksakte naturvitenskaper også blitt ført inn i de humanistiske eller ikke-eksakte fag, som sosiologi, psykologi osv. Her anvendes matematiske metoder, diagrammer, statistikk osv., men på en eller annen måte snor enkeltmennesket seg ut av dette. Egentlig kan vi ikke forutsi den menneskelige oppførsel og adferd slik vi faktisk kan forutsi naturen rundt oss.
Etter dette skifte i virkelighetsmodell kunne egentlig intet utsagn lenger gjøres om livets kvalitet. Det var et skifte fra forståelsen av mennesket som en person til reduksjon av mennesket til en sammensatt mengde tvungne partikler. Det var en forandring fra et åpent årsak-virkning system til et lukket system.
Rene Descartes, den franske filosof og matematiker, ble et redskap i denne forandring. Han prøvde å være sann og brutalt ærlig og befri seg fra alle autoritære tankesystemer. Slik kom han til at det bare var to ting en virkelig kunne være sikker på når en løsrev seg fra all ytre informasjon, spesielt fra Bibelens informasjon eller åpenbaring. Det første var meg selv som et tvilende selv: "Jeg tenker, altså er jeg" ("Cogito, ergo sum") er den tvilende bevissthet forlenget inn i en verden hvis eksistens det ikke kjenner noe til.
Det andre var de matematiske abstraksjoner i et system bygget på klare grunnleggende forutsetninger (aksiomer). Fordi det tvilende selv fremdeles er det tvilende selv, ligger den eneste absolutte sannhet det kan ha i dette matematiske symbolsystemet. Her fant han det som var klart, tydelig og åpenbart.
Mens Descartes fremdeles omtaler mennesket og Gud som en slags "religiøs pynt" på den ellers kalde analyse av hans eksistens, har filosofen Spinoza, som etterfølger Descartes, ingen nøling med å anvende de matematiske forskningsmetoder på de menneskelige følelser og på Gud. Dermed har mennesket, slik Bibelen beskriver det, og slik du kjenner din egen eksistens med følelser, lidenskaper, lengsler og verdier, ikke lenger noen mulighet for å eksistere på et fornuftig grunnlag. Som jeg sa tidligere, er dette en innsnevring av modellen, som avslører den naturvitenskapelige modellens begrensning i sitt forsøk på å beskrive hele virkeligheten.
Hvis den eneste sikkerhet som kan finnes ligger i den matematiske modell, da har mennesket som verdivesen, som kan si "du burde ha gjort noe annet" ikke lenger noen fornuftsmessig basis. Det er ikke lenger noen basis for etikk og lover. Det eneste en kan komme med innenfor en matematisk modell, er utsagn om hvordan ting forholder seg, men ikke om hvordan det burde ha vært. Du kan komme med uttalelser i indikativ, men aldri i imperativ. Du kan si hvor mange mennesker som gjorde hva, men du kan ikke si noe om de gjorde rett eller galt.
Autoriteten for en vitenskapsmann som fungerer innenfor det lukkede system av årsak og virkning ligger i hans beregninger, hvorvidt de er nøyaktige eller ikke. Huxley antyder noe av dette når han sier: "Vitenskapens tragedie er at matematikkens vakre struktur forkludres av at mennesket finnes.".
Vi skal være takknemlige for det som vitenskapelige undersøkelser har gitt oss. Men det negative utslag av den vitenskapelige tenkemåtes anvendelse på alle livets områder er at den har fortrengt det enestående i mennesket som et personlig vesen og redusert mennesket til enda et årsak-virkning fenomen. Mennesket er imidlertid noe annet. Det skjelner mellom sannhet og løgn, mellom rett og galt. Ingen, ikke engang den mest hardbarkede materialist, vil si: "Jeg har hørt hva du har sagt i foredraget" - og så ingenting mer. Det blir alltid gitt ros og ris: "Du hadde rett i det du sa", eller: "Du tok feil i det du sa."
Det 19. og 20. århundre hadde og har en sterk tro på vitenskapens mulighet til å gi oss en bedre verden. Vitenskapene alene tok for seg den virkelige verden, og kunne derfor gi oss virkelig sannhet. Alt annet tok ikke for seg den virkelige verden og kunne derfor ikke gi oss virkelige sannheter. Det ga oss til nød "religiøse sannheter".
Jeg motsier altså et slikt standpunkt med at vitenskapen, når den har anvendt den naturvitenskapelige metode på hele virkeligheten, ikke lenger har arbeidet med en modell som samsvarte med virkelighetens mangfoldighet. Det er egentlig dårlig vitenskap som ikke tar menneskets menneskelighet i betraktning.
2.2.3 - Når naturvitenskapen går ut over sine grenser
Vitenskapen har som sagt gitt oss mye innenfor teoretisk analyse, så vel som praktiske anvendelser på teknikkens område. Den har utvidet horisonten hva angår menneskets praktiske og tekniske muligheter.
Men i det 19. og 20. århundre kan en også se at enkeltmennesket, som "mannen i gata" eller "det kultiverte menneske" ikke lenger kjenner noen referanse for sin egen personlige eksistens, og tviler på sin menneskelighet. Mange av vår tids tenkere stiller seg faktisk tvilende til om mennesket vil kunne overleve som et personlig vesen. For det å forlange gjentakelse i et lukket årsak-virkning system er å ødelegge alle menneskelige kvaliteter. Dette kommer til syne i våre samfunn ved at vi heller snakker om "Gjennomsnittsmennesket" enn om enestående enkeltpersoner, ved at alle i samfunnet representeres ved et nummer, og ved en sykdom bare blir et tilfelle.
Det vi ser, er at menneskets verdi som menneske er i ferd med å dø. Den optimisme som var tilstede ved begynnelsen av den franske revolusjon, brytes ned og erstattes av et syn som i hovedsak er reduksjonistisk. Med reduksjonisme forstår vi leting etter et grunnleggende prinsipp som kan forene og forklare all virkelighet. Det moderne menneske finner naturvitenskapens gjentakelseskriterium som et slikt forenende prinsipp.
Innenfor en slik referanseramme blir f. eks. musikk ikke lenger en formidling av idéer, følelser og sanseinntrykk, for disse er ikke gjentakelige. Isteden blir musikken en vekselvirkning mellom visse lydfrekvenser, og mellom lyd og stillhet. Tenk på John Cage's komposisjoner. Eller stykkene til Stockhausen, hvor han har en mekanisk musikk. Og likevel, når det 20. århundres menneske lager sine filmer, slik som f. eks. Ingmar Bergman gjør det, så bruker han ikke Stockhausens musikk, som er den "vitenskapelige" musikken, men lytter til den personlige musikken etter Johan Sebastian Bach.
Dette gjelder like mye innenfor andre felter. Det kan påvises, slik John Kenneth Galbraith gjør det, at selve den vitenskapelige metode med dens omfavnelse av gjentakelseskriteriet har fostret den ånd som tilhører den stygge siden av kapitalismen som jeg håper både dere og jeg avviser. Den stygge siden av kapitalismen er den siden som uttrykker at naturen har utstyrt de mest veltilpassede for at bare de skal overleve. Fordi vi ikke lenger snakker om moral og verdier, er det ingen grunn til å forandre på situasjonen og hjelpe dem som ikke er så "veltilpassede" til å bli bedre tilpasset.
Tenk også på den bruk av darwinistisk tankegang som Hitler og Goebbels gjorde for å rense sin egen ariske rase. Her ble den sterkestes rett til å overleve holdt fram som et vitenskapelig bilde av det univers vi lever i. All moral ble satt ut av betraktning. Det samme kan sies om Kambodsjas eksperiment under Pol Pot. Den "vitenskapelige" holdning til virkeligheten, med den vitenskapelige forsknings autoritet, førte med seg de mest grusomme forbrytelser. Og dette skjer fullstendig uten skyldbevissthet, fordi grunnlaget for en objektiv moral er fjernet.
I sitt arbeide "Anatomy is not Destiny" påpeker William Simon og John Henry Ganyon at det 19. århundrets reduksjonisme - forsøket på å tilbakeføre alt til forutsigbare mønster - var den filosofiske basis om gjorde det mulig å godta Freuds psykologi som en vitenskapelig psykologi. Den var en leting etter et universelt prinsipp som kunne forklare menneskets adferd. Et så utrolig prinsipp som menneskets seksualitet ble hevdet å være den avgjørende indre drivkraft som bestemte all menneskelig adferd. Dette kunne bare bli godtatt i et samfunn som forlangte et grunnleggende prinsipp. I et univers som er så fylt med ustabilitet og stadig forandring, ønsket en å beholde et universelt prinsipp som kunne unnskylde og forklare alle menneskets handlinger. Dermed oppsto den freudske deterministiske psykologi.
Det forrige århundrets forandring fra absolutte kongedømmer til demokratier, var ikke bare en avspeiling av den politiske liberale ånd i det 19 århundre, men var også en påpeking av større menneskelig ansvar for enkeltindividet. Det var et forsøk på å fjerne den enes diktat og fordele ansvaret for rett og galt til demokratiets fordelte styringsmåte. Det var et håp om at man skulle finne sikkerhet mot diktatoriske konger. Til tross for at demokratiet ble satt opp som et vern for sannhet og moral, ser det for meg ut til at de siste 80 år av Europas historie også viser oss hva som kan ødelegges ved demokratisk flertall. Et diktatur av en enkeltperson er blitt erstattet med et diktatur av et flertall. Hitler ble valgt demokratisk. Nei, det å se på virkeligheten bare ut fra flertallets synsvinkel gir heller ingen garantier mot de mest grusomme overgrep. Den rammen er også for liten. Modellen er begrenset.
Allikevel føres dette videre og videre. Statistikk brukes ikke bare til å gi en oversikt over hva som har skjedd eller til å beregne sannsynligheten for at noe vil skje. Dette er ofte svært nyttig. Men statistikken brukes mer og mer i vårt samfunn som en pekepinn på hva som bør anses for rett og galt.
Se på lovgivningens område. Sosiallovgivningen baseres på en kvantitativ likhet i stedet for å ta hensyn til den enkeltes arbeid, behov, problemer og muligheter for løsning av disse på et personlig plan.
Økonomiske fenomener i vårt samfunn vurderes sjelden ut fra hva som er rett og galt, men bare ved en kald beregning av de økonomiske krefter. Hvor i dag står noen opp og hevder på et etisk grunnlag at f. eks. energien bør bevares? Jeg finner at dette sjelden skjer, selv i land som regnes for å ha en stor andel av kristne. I stedet blir energibevaringen tatt hånd om ved høye skatter og markedets krefter. Moralen er på vei til å dø, men med den så opphører også mennesket å eksistere.
2.2.4 - Vi trenger den kristne referanseramme
Det vitenskapen behandler innenfor sin begrensede modell, er egentlig bare det som er og ikke hva som bør være. Å se på universet som et upersonlig univers tillater oss bare å uttale oss om hva som eksisterer, men ikke hva som bør eksistere. Observasjonen av det som er vil aldri gi noen moral-vitenskap. Ingen medisin, fysikk, kjemi gir moralsk retning for den menneskelige livsførsel.
Historien gir heller ingen moralske dimensjoner, den registrerer bare hva som skjer. Ingen kan si hva som burde skje dersom ikke modellen hans er stor nok til å omfatte grunnlaget for moral og menneskelighet.
Hvor kan så motivasjonen og styringen komme fra?
Det som behøves, er en referanseramme som ikke bare inneholder det som observeres, men også vitenskapsmannen selv som et moralsk vesen. Dette betyr egentlig en tilbakevending til den kristne referanseramme, hvor vi ikke bare står overfor et upersonlig univers, men også skapelsens og frelsens personlige Gud. Da kan et sant forhold opprettes mellom mennesket og naturen, mellom menneskene innbyrdes, mellom eksistens og moral, mellom fakta og hensikt.
En vitenskap basert på kristendom har to grenselinjer. Først den moralske begrensning som har sin basis i ansvarsforholdet overfor Gud, historien, ens egen generasjon og neste generasjon. For det andre er han som vitenskapsmann også begrenset av hva han er i stand til å utføre.
Bare med en slik referanseramme kan vi stå imot den umoral som omgir oss. Dette gjelder ikke bare de filosofiske idéene, men også flere konkrete planer som mange naturvitere i dag arbeider med. Husk at en av årsakene til at Hitler kom til makten, og var i stand til å fortsette i den retning han gikk - noe også dere i Norge led under - var at samfunnet manglet en moralsk basis.
La oss være på vakt når vi arbeider med naturvitenskap. En basis for moral kan aldri komme fra naturvitenskapens begrensede referanseramme, men trenger en større sammenheng - den historiske kristendom.
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.

Av Udo Middelmann.
Som jeg sa i går, så 15- og 1600-tallets vitenskapsmenn på seg selv i stor grad som hele mennesker i et helt univers. Universet skulle ikke spaltes opp i vitenskap og religion. For dem var ingen vitenskap mulig uten religion, og ingen sann religion uten sann vitenskap. Med andre ord: I reformasjonens verdensbilde var mennesket ikke en fremmed - han var ingen "Flatlender" som Dr. Wilder-Smith nettopp beskrev det. I tillegg til flatlenderens naturlige univers kom det som Gud hadde talt i Skriften om sin egen personlige eksistens i tid og rom.
Språket som benyttes i et slikt referansesystem tillater verdivurderinger som godt/ondt og skyld/tilgivelse.
Det språket som kommer ut fra studier av det upersonlige, materielle univers, er et matematisk språk. Dette snakker bare om kvantitative og ikke kvalitative vurderinger. Matematikkens språk er presist. Det kan gjentas under like forhold over hele verden.
Med matematikkens språk kan man utøve en kontroll fordi man har lukket alt inn i dette naturvitenskapens symbolsystem. Men det kan ikke forklare mennesket som menneske. Det kan ikke forklare en Newton, en Bach, eller deg og meg. Vi kan ikke redusere hele virkeligheten til naturviterens modell. Spørsmålet til oss blir derfor hvor stor modell vi bruker når vi ser på virkeligheten.
2.2.1 - Modellens begrensning
Fristelsen for naturvitenskapsmannen er å se på alt ut fra gjentakelseskriteriets synsvinkel, dvs. bare slikt som kan måles, veies osv. Men hvis vi virkelig er interessert i sannheten om det som eksisterer, innbefattet mennesket, kunstnerens skaperevne, våre følelser, gleder og lidelser, da er den modellen som behøves for å innbefatte alt dette større enn modellen som karakteriseres av naturvitenskapens gjentakelseskriterium.
Derfor er det ikke så mye et spørsmål om naturvitenskap mot teologi, men heller et spørsmål om hvilken modell som nøyaktig kan samsvare med den totale virkelighet som ethvert menneske befinner seg i. Det er modellens størrelse som frambringer de spørsmål som stilles, og modellen selv må prøves på virkeligheten som mennesket stilles overfor. Hvis jeg har en modell som ser alt utelukkende ut fra den materielle virkelighet, vil jeg ikke reise spørsmål om moral, verdier og valg. Hvis jeg derimot sier at jeg betyr noe som person, må min virkelighetsmodell også omfatte fenomener vedrørende min personlighet. Den må finne svar på de ting som er en del av min personlighet, slik som å skjelne mellom rett og galt, noe endog den mest hardbarkede materialistiske vitenskapsmann gjør.
Bibelens modell er stor nok til å inkludere, ikke bare fenomenene i det naturlige årsak-virkning pregede univers, men også de menneskelige fenomener. For den begynner ikke med en upersonlig kraft, men med en personlig start. Det er ikke materien som har eksistert fra evig, men en person som eksisterer evig. I et slikt referansesystem kan både spørsmål om personlighet og om det materielle univers reises, uten at det ene utelukker det andre.
Den europeiske kunst vokste i stor grad fram av renessansens og reformasjonens tenkning. Musikken, med sine harmoniske akkorder og sin struktur av lyd og stillhet, med sine ordnede intervaller, med sin forgrunn av melodi og bakgrunn av akkorder, er et fenomen som sto fram i vestens kristne verdensbilde.
Men endog noe så vesentlig som reformasjonens arbeidsetikk kom ut fra et grundig studium av tid og rom og menneskets verdi. Bibelen og historisk kristendom uttrykker et fornuftig forhold mellom produksjon, ærlige lønninger og rettferdige priser.
Alle disse områder forutsetter en sammenheng mellom moral og matematikk, mellom det naturlige univers og mennesket som et moralsk vesen. Det hadde basis i den vekt Bibelen legger på naturlige årsaker innenfor et åpent system, hvor mennesket som menneske kunne eksistere, og hvor samtidig universet der ute var verdt å undersøke og beregne.
2.2.2 - En lukket årsak-virkning modell
Problemet er imidlertid at matematikkens nøyaktighet kan brukes som et redskap til å utøve kontroll ikke bare over mitt eget liv og min livssituasjon, men også over alle andre mennesker. Et slikt skifte fra et åpent årsak-virkning system hvor det er rom for mennesket og Gud som personer, til et lukket årsak-virkning system hvor både mennesket og Gud er underlagt beregnbarhet, var egentlig et filosofisk forsøk på å kontrollere virkeligheten. Det var mer en innskrenkning av virkelighetsmodellens størrelse enn et uttrykk for ærlighet overfor virkeligheten.
Med en mindre modell, hvor kun årsak-virkning med forutsigbare sammenhenger er tillatt, øker muligheten for å forutsi virkeligheten ved en matematisk analyse. Men vi kan også bruke dette til å utøve makt over mennesket, ved å redusere alle menneskelige fenomener til det som lar seg forutsi.
Dermed hadde det som først var blitt gjort i de eksakte naturvitenskaper også blitt ført inn i de humanistiske eller ikke-eksakte fag, som sosiologi, psykologi osv. Her anvendes matematiske metoder, diagrammer, statistikk osv., men på en eller annen måte snor enkeltmennesket seg ut av dette. Egentlig kan vi ikke forutsi den menneskelige oppførsel og adferd slik vi faktisk kan forutsi naturen rundt oss.
Etter dette skifte i virkelighetsmodell kunne egentlig intet utsagn lenger gjøres om livets kvalitet. Det var et skifte fra forståelsen av mennesket som en person til reduksjon av mennesket til en sammensatt mengde tvungne partikler. Det var en forandring fra et åpent årsak-virkning system til et lukket system.
Rene Descartes, den franske filosof og matematiker, ble et redskap i denne forandring. Han prøvde å være sann og brutalt ærlig og befri seg fra alle autoritære tankesystemer. Slik kom han til at det bare var to ting en virkelig kunne være sikker på når en løsrev seg fra all ytre informasjon, spesielt fra Bibelens informasjon eller åpenbaring. Det første var meg selv som et tvilende selv: "Jeg tenker, altså er jeg" ("Cogito, ergo sum") er den tvilende bevissthet forlenget inn i en verden hvis eksistens det ikke kjenner noe til.
Det andre var de matematiske abstraksjoner i et system bygget på klare grunnleggende forutsetninger (aksiomer). Fordi det tvilende selv fremdeles er det tvilende selv, ligger den eneste absolutte sannhet det kan ha i dette matematiske symbolsystemet. Her fant han det som var klart, tydelig og åpenbart.
Mens Descartes fremdeles omtaler mennesket og Gud som en slags "religiøs pynt" på den ellers kalde analyse av hans eksistens, har filosofen Spinoza, som etterfølger Descartes, ingen nøling med å anvende de matematiske forskningsmetoder på de menneskelige følelser og på Gud. Dermed har mennesket, slik Bibelen beskriver det, og slik du kjenner din egen eksistens med følelser, lidenskaper, lengsler og verdier, ikke lenger noen mulighet for å eksistere på et fornuftig grunnlag. Som jeg sa tidligere, er dette en innsnevring av modellen, som avslører den naturvitenskapelige modellens begrensning i sitt forsøk på å beskrive hele virkeligheten.
Hvis den eneste sikkerhet som kan finnes ligger i den matematiske modell, da har mennesket som verdivesen, som kan si "du burde ha gjort noe annet" ikke lenger noen fornuftsmessig basis. Det er ikke lenger noen basis for etikk og lover. Det eneste en kan komme med innenfor en matematisk modell, er utsagn om hvordan ting forholder seg, men ikke om hvordan det burde ha vært. Du kan komme med uttalelser i indikativ, men aldri i imperativ. Du kan si hvor mange mennesker som gjorde hva, men du kan ikke si noe om de gjorde rett eller galt.
Autoriteten for en vitenskapsmann som fungerer innenfor det lukkede system av årsak og virkning ligger i hans beregninger, hvorvidt de er nøyaktige eller ikke. Huxley antyder noe av dette når han sier: "Vitenskapens tragedie er at matematikkens vakre struktur forkludres av at mennesket finnes.".
Vi skal være takknemlige for det som vitenskapelige undersøkelser har gitt oss. Men det negative utslag av den vitenskapelige tenkemåtes anvendelse på alle livets områder er at den har fortrengt det enestående i mennesket som et personlig vesen og redusert mennesket til enda et årsak-virkning fenomen. Mennesket er imidlertid noe annet. Det skjelner mellom sannhet og løgn, mellom rett og galt. Ingen, ikke engang den mest hardbarkede materialist, vil si: "Jeg har hørt hva du har sagt i foredraget" - og så ingenting mer. Det blir alltid gitt ros og ris: "Du hadde rett i det du sa", eller: "Du tok feil i det du sa."
Det 19. og 20. århundre hadde og har en sterk tro på vitenskapens mulighet til å gi oss en bedre verden. Vitenskapene alene tok for seg den virkelige verden, og kunne derfor gi oss virkelig sannhet. Alt annet tok ikke for seg den virkelige verden og kunne derfor ikke gi oss virkelige sannheter. Det ga oss til nød "religiøse sannheter".
Jeg motsier altså et slikt standpunkt med at vitenskapen, når den har anvendt den naturvitenskapelige metode på hele virkeligheten, ikke lenger har arbeidet med en modell som samsvarte med virkelighetens mangfoldighet. Det er egentlig dårlig vitenskap som ikke tar menneskets menneskelighet i betraktning.
2.2.3 - Når naturvitenskapen går ut over sine grenser
Vitenskapen har som sagt gitt oss mye innenfor teoretisk analyse, så vel som praktiske anvendelser på teknikkens område. Den har utvidet horisonten hva angår menneskets praktiske og tekniske muligheter.
Men i det 19. og 20. århundre kan en også se at enkeltmennesket, som "mannen i gata" eller "det kultiverte menneske" ikke lenger kjenner noen referanse for sin egen personlige eksistens, og tviler på sin menneskelighet. Mange av vår tids tenkere stiller seg faktisk tvilende til om mennesket vil kunne overleve som et personlig vesen. For det å forlange gjentakelse i et lukket årsak-virkning system er å ødelegge alle menneskelige kvaliteter. Dette kommer til syne i våre samfunn ved at vi heller snakker om "Gjennomsnittsmennesket" enn om enestående enkeltpersoner, ved at alle i samfunnet representeres ved et nummer, og ved en sykdom bare blir et tilfelle.
Det vi ser, er at menneskets verdi som menneske er i ferd med å dø. Den optimisme som var tilstede ved begynnelsen av den franske revolusjon, brytes ned og erstattes av et syn som i hovedsak er reduksjonistisk. Med reduksjonisme forstår vi leting etter et grunnleggende prinsipp som kan forene og forklare all virkelighet. Det moderne menneske finner naturvitenskapens gjentakelseskriterium som et slikt forenende prinsipp.
Innenfor en slik referanseramme blir f. eks. musikk ikke lenger en formidling av idéer, følelser og sanseinntrykk, for disse er ikke gjentakelige. Isteden blir musikken en vekselvirkning mellom visse lydfrekvenser, og mellom lyd og stillhet. Tenk på John Cage's komposisjoner. Eller stykkene til Stockhausen, hvor han har en mekanisk musikk. Og likevel, når det 20. århundres menneske lager sine filmer, slik som f. eks. Ingmar Bergman gjør det, så bruker han ikke Stockhausens musikk, som er den "vitenskapelige" musikken, men lytter til den personlige musikken etter Johan Sebastian Bach.
Dette gjelder like mye innenfor andre felter. Det kan påvises, slik John Kenneth Galbraith gjør det, at selve den vitenskapelige metode med dens omfavnelse av gjentakelseskriteriet har fostret den ånd som tilhører den stygge siden av kapitalismen som jeg håper både dere og jeg avviser. Den stygge siden av kapitalismen er den siden som uttrykker at naturen har utstyrt de mest veltilpassede for at bare de skal overleve. Fordi vi ikke lenger snakker om moral og verdier, er det ingen grunn til å forandre på situasjonen og hjelpe dem som ikke er så "veltilpassede" til å bli bedre tilpasset.
Tenk også på den bruk av darwinistisk tankegang som Hitler og Goebbels gjorde for å rense sin egen ariske rase. Her ble den sterkestes rett til å overleve holdt fram som et vitenskapelig bilde av det univers vi lever i. All moral ble satt ut av betraktning. Det samme kan sies om Kambodsjas eksperiment under Pol Pot. Den "vitenskapelige" holdning til virkeligheten, med den vitenskapelige forsknings autoritet, førte med seg de mest grusomme forbrytelser. Og dette skjer fullstendig uten skyldbevissthet, fordi grunnlaget for en objektiv moral er fjernet.
I sitt arbeide "Anatomy is not Destiny" påpeker William Simon og John Henry Ganyon at det 19. århundrets reduksjonisme - forsøket på å tilbakeføre alt til forutsigbare mønster - var den filosofiske basis om gjorde det mulig å godta Freuds psykologi som en vitenskapelig psykologi. Den var en leting etter et universelt prinsipp som kunne forklare menneskets adferd. Et så utrolig prinsipp som menneskets seksualitet ble hevdet å være den avgjørende indre drivkraft som bestemte all menneskelig adferd. Dette kunne bare bli godtatt i et samfunn som forlangte et grunnleggende prinsipp. I et univers som er så fylt med ustabilitet og stadig forandring, ønsket en å beholde et universelt prinsipp som kunne unnskylde og forklare alle menneskets handlinger. Dermed oppsto den freudske deterministiske psykologi.
Det forrige århundrets forandring fra absolutte kongedømmer til demokratier, var ikke bare en avspeiling av den politiske liberale ånd i det 19 århundre, men var også en påpeking av større menneskelig ansvar for enkeltindividet. Det var et forsøk på å fjerne den enes diktat og fordele ansvaret for rett og galt til demokratiets fordelte styringsmåte. Det var et håp om at man skulle finne sikkerhet mot diktatoriske konger. Til tross for at demokratiet ble satt opp som et vern for sannhet og moral, ser det for meg ut til at de siste 80 år av Europas historie også viser oss hva som kan ødelegges ved demokratisk flertall. Et diktatur av en enkeltperson er blitt erstattet med et diktatur av et flertall. Hitler ble valgt demokratisk. Nei, det å se på virkeligheten bare ut fra flertallets synsvinkel gir heller ingen garantier mot de mest grusomme overgrep. Den rammen er også for liten. Modellen er begrenset.
Allikevel føres dette videre og videre. Statistikk brukes ikke bare til å gi en oversikt over hva som har skjedd eller til å beregne sannsynligheten for at noe vil skje. Dette er ofte svært nyttig. Men statistikken brukes mer og mer i vårt samfunn som en pekepinn på hva som bør anses for rett og galt.
Se på lovgivningens område. Sosiallovgivningen baseres på en kvantitativ likhet i stedet for å ta hensyn til den enkeltes arbeid, behov, problemer og muligheter for løsning av disse på et personlig plan.
Økonomiske fenomener i vårt samfunn vurderes sjelden ut fra hva som er rett og galt, men bare ved en kald beregning av de økonomiske krefter. Hvor i dag står noen opp og hevder på et etisk grunnlag at f. eks. energien bør bevares? Jeg finner at dette sjelden skjer, selv i land som regnes for å ha en stor andel av kristne. I stedet blir energibevaringen tatt hånd om ved høye skatter og markedets krefter. Moralen er på vei til å dø, men med den så opphører også mennesket å eksistere.
2.2.4 - Vi trenger den kristne referanseramme
Det vitenskapen behandler innenfor sin begrensede modell, er egentlig bare det som er og ikke hva som bør være. Å se på universet som et upersonlig univers tillater oss bare å uttale oss om hva som eksisterer, men ikke hva som bør eksistere. Observasjonen av det som er vil aldri gi noen moral-vitenskap. Ingen medisin, fysikk, kjemi gir moralsk retning for den menneskelige livsførsel.
Historien gir heller ingen moralske dimensjoner, den registrerer bare hva som skjer. Ingen kan si hva som burde skje dersom ikke modellen hans er stor nok til å omfatte grunnlaget for moral og menneskelighet.
Hvor kan så motivasjonen og styringen komme fra?
Det som behøves, er en referanseramme som ikke bare inneholder det som observeres, men også vitenskapsmannen selv som et moralsk vesen. Dette betyr egentlig en tilbakevending til den kristne referanseramme, hvor vi ikke bare står overfor et upersonlig univers, men også skapelsens og frelsens personlige Gud. Da kan et sant forhold opprettes mellom mennesket og naturen, mellom menneskene innbyrdes, mellom eksistens og moral, mellom fakta og hensikt.
En vitenskap basert på kristendom har to grenselinjer. Først den moralske begrensning som har sin basis i ansvarsforholdet overfor Gud, historien, ens egen generasjon og neste generasjon. For det andre er han som vitenskapsmann også begrenset av hva han er i stand til å utføre.
Bare med en slik referanseramme kan vi stå imot den umoral som omgir oss. Dette gjelder ikke bare de filosofiske idéene, men også flere konkrete planer som mange naturvitere i dag arbeider med. Husk at en av årsakene til at Hitler kom til makten, og var i stand til å fortsette i den retning han gikk - noe også dere i Norge led under - var at samfunnet manglet en moralsk basis.
La oss være på vakt når vi arbeider med naturvitenskap. En basis for moral kan aldri komme fra naturvitenskapens begrensede referanseramme, men trenger en større sammenheng - den historiske kristendom.
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
lørdag 29. august 2015
OPPROP: NORGE UT AV EØS!
Hvorfor skal EU bestemme over Norge når folket har sagt nei?
Vi krever at folkestyret respekteres!
Det norske folk har sagt nei til EU-medlemskap i folkeavstemming to ganger, og i over ti år har det vært et solid flertall mot norsk medlemskap på målinger. I dag er det mulig for oss å bestemme vår egen utenrikspolitikk, valuta- og pengepolitikk, fiskeri- og landbrukspolitikk. Et EU-medlemskap ville utelukket dette. Norsk EU-tilpasning pågår likevel for fullt gjennom EØS-avtalen. Siden 1994 har EØS vært i stadig forandring. Hvert år blir flere hundre EU-regler og direktiver tatt inn i norsk lov. Norge fremforhandlet en vetorett, men ulike regjeringer unnlater å bruke den. Dette undergraver vårt nasjonale folkestyre og demokrati, og hensynet til miljø og solidaritet.
SIGNER OPPROPET
Vi mener at det er Stortinget, Høyesterett, norske kommunestyrer, Sametinget eller partene i norsk arbeidsliv, og ikke EU, som skal bestemme over for eksempel:
- Norsk arbeidsliv og hvordan kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet best kan føres
- Norsk distriktspolitikk, som arbeidsgiveravgiften
- Anbudsregelverket, og om man ønsker at det offentlige, frivillige organisasjoner eller private skal drive omsorgstilbud
- Hvilke tiltak som er best for å oppnå likestilling
- Om brevpost, kollektivtransport og jernbane i Norge skal konkurranseutsettes
- Hvordan norske banker skal reguleres
- Hvordan norske naturressurser som olje, gass og mineraler kan forvaltes og hvordan vannkraften i Norge best kan brukes til å bygge industriarbeidsplasser
- Hvordan vi best kan forvalte norsk fisk, jord og skog, og verne om naturgrunnlaget for samisk kultur
- Hvilke regler vi skal ha for å sikre et sunt landbruk og trygge matvarer her i landet
Underskriverne av dette oppropet krever at EØS-avtalen sies opp og erstattes av en handelsavtale.
Norge er EUs femte største handelspartner. Vi har en mengde varer EU ønsker å kjøpe – som fisk, olje, gass og mineraler. Vi har også en kjøpesterk befolkning som kjøper varer fra EU i konkurranse med varer fra USA og Asia. Verdien på vareimport fra EU har økt med 250 prosent siden 1992.
EU inngår normale tosidige handelsavtaler med andre land. EØS-avtalen, der Norge blir underlagt stadig nye direktiver gjennom EUs frie flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, er et særtilfelle i verden. Avtalen betyr press for mer private løsninger og mindre offentlig, nasjonal styring. Vi mener at Norge må forhandle frem en jevnbyrdig, tosidig handelsavtale med EU, med minst like gode vilkår for fiskeri og landbruk som i dag. Vi mener at det er det norske folk gjennom en folkeavstemming som skal avgjøre vårt forhold til EØS.
SIGNER OPPROPET
fredag 28. august 2015
Basal økonomi for politikere
Av Fallout2
Ikke spør om elefanten i rommet, spør om ulven i rommet.
Politikere debatterer bygninger og parkeringsplasser. Brød og sirkus er populært.
Hva med eskalerende velferd? Hvordan takler man det?
Alle politikere har god råd, for det er oss i den grå massen som betaler moroa...deres.
Hvor mange av dere har vært i det nye flotte operahuset? Hvor mange har tenkt seg i det nye råflotte Nationalteatret de skal bygge? Hvem av oss har vært i Oslo Rådhus? Eller Stortinget?
Men nok om det. Det er jo flotte saker når man tenker seg om.
Statsbudsjettet er på nærmere 1400 milliarder. 1 400 000 000 000.
Det er penger det og?
Dette er utgiftene.
Hva er inntektene? Jo det er rundt 1100 milliarder selv med vårt skatte og avgiftstrykk.
Men slapp av, for vi eier de mest populære handlegatene i London, samt Europas største shoppingsenter i Sheffield (har selv vært der flere ganger) som heter Meadowhall.
Statsbudsjettet er vel på ca 1 kubikkmeter, og plasseres vel på Europaller tenker jeg.
Dvs. en liten skog gikk med, og ikke så rent lite byråkrattimer.
Hva med å bruke motorsag på den og halvere den?
Det hadde selvsagt blitt ramaskrik når snylterorganisasjoner opplever tørke.
30 milliarder i bistandsmidler. Disse organisasjonenes ledere tjener mer enn hva folk flest kan drømme om.
100 millioner bare for å kreve INN NRK-lisensen.
Det finnes sikkert flere 100 000 organisasjoner og partier som har krav på støtte.
Vi sponser faktisk rike land som Kina og Brasil med uhjelp.
Vi sponser Russland på Kola.
EØS-midler ble brukt under de rødgrønne til "kultur og utvikling" i Polen. Æhh?
300 millioner går til Romania alene. Ikke at vi merker det spesielt mye i Norge.
Jeg kunne fortsatt, men jeg er 100% overbevist om at vi uten videre kunne halvert budsjettet.
Ok noen Afghanere, politikere, somaliere, marokkanere og iraner hadde muligens enten måtte jobbe eller reist hjem, men det syns jeg er greit uansett utfall.
Det hadde blitt væpna revolusjon. Men tenk på resultatet?
Man hadde avskaffet:
...Ja bare fyll på. Det er mange gode saker på "hold".
Partiene på venstresiden gjør det hele kostbart, og medfører at vi priser oss ut.
Enhver økning i skatter og avgifter fører til økte lønninger og dermed minsket økonomisk handlekraft.
Tro meg når jeg bastant sier at dette vil komme som en boomerang tilbake og treffe oss i bakhodet med sviende kraft. Det er bare et tidsspørsmål.
Fallout2
Ikke spør om elefanten i rommet, spør om ulven i rommet.
Politikere debatterer bygninger og parkeringsplasser. Brød og sirkus er populært.
Hva med eskalerende velferd? Hvordan takler man det?
Alle politikere har god råd, for det er oss i den grå massen som betaler moroa...deres.
Hvor mange av dere har vært i det nye flotte operahuset? Hvor mange har tenkt seg i det nye råflotte Nationalteatret de skal bygge? Hvem av oss har vært i Oslo Rådhus? Eller Stortinget?
Men nok om det. Det er jo flotte saker når man tenker seg om.
Statsbudsjettet er på nærmere 1400 milliarder. 1 400 000 000 000.
Det er penger det og?
Dette er utgiftene.
Hva er inntektene? Jo det er rundt 1100 milliarder selv med vårt skatte og avgiftstrykk.
Men slapp av, for vi eier de mest populære handlegatene i London, samt Europas største shoppingsenter i Sheffield (har selv vært der flere ganger) som heter Meadowhall.
Statsbudsjettet er vel på ca 1 kubikkmeter, og plasseres vel på Europaller tenker jeg.
Dvs. en liten skog gikk med, og ikke så rent lite byråkrattimer.
Hva med å bruke motorsag på den og halvere den?
Det hadde selvsagt blitt ramaskrik når snylterorganisasjoner opplever tørke.
30 milliarder i bistandsmidler. Disse organisasjonenes ledere tjener mer enn hva folk flest kan drømme om.
100 millioner bare for å kreve INN NRK-lisensen.
Det finnes sikkert flere 100 000 organisasjoner og partier som har krav på støtte.
Vi sponser faktisk rike land som Kina og Brasil med uhjelp.
Vi sponser Russland på Kola.
EØS-midler ble brukt under de rødgrønne til "kultur og utvikling" i Polen. Æhh?
300 millioner går til Romania alene. Ikke at vi merker det spesielt mye i Norge.
Jeg kunne fortsatt, men jeg er 100% overbevist om at vi uten videre kunne halvert budsjettet.
Ok noen Afghanere, politikere, somaliere, marokkanere og iraner hadde muligens enten måtte jobbe eller reist hjem, men det syns jeg er greit uansett utfall.
Det hadde blitt væpna revolusjon. Men tenk på resultatet?
Man hadde avskaffet:
- fattigdom
- arbeidsløshet
- tsunamien som vandrer over grensa og umulig å stoppe
- kriminelle gjenger fra Øst-Europa
- uverdige forhold på sykehjem og sykehus.
- kreftpasienter kunne fått nødvendige medisiner? Jeg blir så eitrende forbanna når eldre blir avspist med at de er kondemnerte. De har tross alt bygget landet for svingende!
- asfalttørke
- bilpark som senker dødsstatistikkene? Ikke å forakte.
...Ja bare fyll på. Det er mange gode saker på "hold".
Partiene på venstresiden gjør det hele kostbart, og medfører at vi priser oss ut.
Enhver økning i skatter og avgifter fører til økte lønninger og dermed minsket økonomisk handlekraft.
Tro meg når jeg bastant sier at dette vil komme som en boomerang tilbake og treffe oss i bakhodet med sviende kraft. Det er bare et tidsspørsmål.
Fallout2
torsdag 27. august 2015
Til biskop Atle Sommerfeldt, Borg bispedømme
![]() |
Vann fra Island redder verden, mener biskopen. |
Det var virkelig rørende å høre historien om de to "kronprinsessene", Mette Marit og Viktoria, som møttes på grensen for å dele en flaske vann. (Kveldsnytt 22.08. 2015)
Mette Marit skulle vistnok hatt vannflasken med fra Svalbard. Nå er det trolig sjelden disse fattigdamene drikker noe så svakt som vann. Det var kanskje derfor den norske fattigjenta overlot vannflasken til sin svenske venninne. Så noen skåling på grensen var trolig ikke aktuellt.
Biskop Atle Sommerfeldt uttalte seg nærmest i berusende vendinger om den store hendelsen på grensen, som etter hva vi forstod ville redde klimaet i verden.
Kan vi tro at biskopen hadde inntatt noe annet enn vann for å stive seg opp foran intervjuet til støtte for fattigjentene som brakte en flaske vann fra Svalbard til Sverige?
Norvald Aasen,
6983 Kvammen
Tel; 57731844
onsdag 26. august 2015
Hvordan måles tiden? Et kort innblikk i vitenskapens dateringsmetoder
Av Spikeren
Her kommer noe som jeg skrev i 2003, tror jeg det var. Det handler om hvordan vitenskapen måler tiden når de så kjekt og arrogant snakker til oss om millioner og milliarder av år.
Mange mennesker tror at
vitenskapens moderne dateringsmetoder en gang for alle har bevist at
Bibelen ikke er til å stole på. Dette tror man ikke fordi man
forstår vitenskapen, men fordi man har en blind tro på
det man mener er vitenskap. Vitenskapen har i løpet av de siste 90
år kommet opp med over 100 dateringsmetoder, hvorav de fleste ikke
samstemmer med hverandre. Noen av disse metodene indikerer dessuten
kortere tidsaldre enn det vi til vanlig leser om i media. Hvilken av
de over 100 dateringsmetodene som blir brukt til enhver tid varierer
kraftig, men de usikre antakelsesmomentene som følger med hver
enkelt metode, er relativt like.
La oss først slå fast
at vitenskap i seg selv er en god ting. God og seriøs
vitenskap fastslår nemlig igjen og igjen at Bibelen faktisk har
rett, selv om man i første omgang kanskje var litt skeptisk til
Bibelens utsagn. Gang på gang har vitenskapen måttet innrømme at
”Jo sannelig, Bibelen hadde rett likevel”.
For lettere å forstå
hvordan dateringsmetodene virker, skal vi først se litt på hvordan
vi bruker det gamle og velkjente timeglasset. Før vi snur og tar i
bruk timeglasset vårt, kontrollerer vi alltid at den øverste
halvdelen av glasset er helt tom, og at all sanden ligger i den
nederste halvdelen. Når vi først har gjort det, kan vi med
sikkerhet si at vi vet hvordan utgangspunktet
er. Derfor kaller vi dette for et ”sikkert”
antakelsesmoment.
Videre antar vi at
ingenting kommer til å lekke ut av eller inn i timeglasset i løpet
av den tiden det tar for sanden å renne gjennom. Og siden vi er
tilstede og kan kontrollere hele prosessen, er også dette et
”sikkert” antakelsesmoment.
Vi antar også at sanden
i timeglasset er tørr, og at den forblir like tørr, inntil den har
runnet ned i den nederste halvdelen av timeglasset. Dette kan vi
forutsi siden vi har brukt det samme timeglasset til å måle den
samme tidsperiode utallige ganger før. Dermed skulle også det være
et ”sikkert” antakelsesmoment.
La oss nå, med
timeglasset i friskt minne, gå over til å se på hvordan en
vitenskapelig dateringsprosess foregår i dag. Vi begynner med den
mest kjente metoden, som kalles ”radiokarbon datering”, eller
”C14” metoden. Her er det for det første interessant å nevne at
selv de mest innbitte tilhengerne av C14 metoden setter en
”troverdighetsgrense” på cirka 70.000 år på grunn av alle de
usikre antakelsesmomentene som er involvert i denne metoden.
Disse usikre antakelsesmomentene, som vi nå skal ta for oss, vil
være gjeldende også for alle de andre dateringsmetodene. Alle
dateringsmetoder gjør nemlig bruk av en rekke usikre
antakelsesmomenter. La oss derfor se litt nærmere på dette:
Når vi skal måle hvor
gammelt et gitt materiale er, må vi først vite hvor mye
”start materiale” vi har. Vi må også vite hvilken struktur
dette start materiale har (og har hatt gjennom hele
tidsperioden), akkurat som i eksempelet med timeglasset vårt. Her
har vi allerede to usikre antakelsesmomenter, med mindre vi er
så uvøren og full av stolthet med hensyn til egen visdom og
vitenskapelig forståelse, at vi hevder å vite alle fakta om
et materiale som sies å være tusener, millioner eller milliarder av
år gammelt.
I tillegg til dette, må
vi forutsette at ingenting har ”lekket” inn eller ut av vårt
gitte materiale i løpet av den samme tidsperioden på tusener,
millioner eller milliarder av år. Om vårt materiale for eksempel
antas å komme fra et tørt klima, er ikke det ensbetydende med det
at klimaet rundt materialet bestandig har vært like tørt. Derfor er
også dette et usikkert antakelsesmoment.
Vi må også forutsette
at materialet vårt forfaller med en jevn og konstant hastighet
(akkurat som sanden renner med en jevn og konstant hastighet i
timeglasset). Er dette en fornuftig antakelse? Kan vi for eksempel
med sikkerhet si hvilken hastighet materialet vårt forfalt med for
tusener, millioner eller milliarder av år siden? Selvfølgelig kan vi
ikke det! Vi har bare sikre observerte målinger som går 90 år
tilbake i tid. Her har vi derfor enda et usikkert
antakelsesmoment. I denne forbindelse er det tankevekkende å nevne
at ingen dateringslaboratorium vil ta imot et materiale til datering,
uten at de først får vite hvilket jordlag materialet kommer fra.
Med andre ord kan man mistenke dateringslaboratoriene for å operere
med ”forutinntatte” holdninger med hensyn til fastsettelse av
materialets alder, alt etter hvilket jordlag det kommer fra.
En slik pseudo (uekte,
falsk, oppdiktet) lære har ikke sine røtter i vitenskap, men i
filosofi. Denne filosofien blir kalt for ”uniformitarianisme”,
som på folkelig norsk betyr ”ensartet”. I praksis vil det for
eksempel si at en forfallsprosess må ha gått med en jevn og
konstant hastighet helt siden tidenes begynnelse, og at den gjennom
hele tiden har vært akkurat lik, slik vi ser den i dag. Sann
vitenskap vet imidlertid at dette er tull. Vi vet at det opp gjennom
hele historien har vært store naturkatastrofer i form av
oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd, branner, meteor nedfall,
og mange andre former for naturkatastrofer. Sannsynligheten er
dessuten stor for at det har vært strålingsprosesser av
forskjellige arter med en styrke som vi ikke opplever i dag.
Dateringsmetoder som baserer seg på ”uniformiske” (ensartete)
forfallsprosesser, er derfor dårlige momenter sett imot de
historiske arkiver som vi har idag. Det er helt klart at miljøet
rundt materialene har gått gjennom store og skiftende omveltninger,
og at dette kan ha hatt store innvirkninger på forfallsprosessene.
Hvis vi leser 2 Peter 3,4, vil man faktisk finne
forhistorien til ”uniformitarianismen” (som i sin tur førte til
den moderne utviklingslæren). Det er nemlig bare spotterne som sier: "For fra
den tid fedrene sovnet inn, fortsetter alle ting som de var fra
skapelsens begynnelse av."
Men la oss nå nevne noen få dateringsprosesser, og kort se på hvordan disse virker.
Men la oss nå nevne noen få dateringsprosesser, og kort se på hvordan disse virker.
Radiokarbon – C14
datering
Først har vi
”radiokarbon” eller ”C14” prosessen som vi allerede har
nevnt. Denne dateringsmetoden sammenligner mengden av normalt karbon
med mengden av radioaktivt karbon i et materiale. Et normalt
karbonatom har 6 protoner og 6 elektroner. Det vil si at det har en
atommasse på 12. Dette er et såkalt ”C12” atom (”C” står
for ”karbon” og ”12” står for ”atommassen”). Dette blir
også kalt for et stabilt atom, siden det ikke vil endre sin
atommasse under normale forhold. Det radioaktive karbonatomet har
imidlertid 6 protoner og 8 elektroner. Det vil si at det har
en atommasse på 14. Dette er et såkalt ”C14” atom. Dette blir
kalt for et ”ikke stabilt” atom og vil derfor brytes ned. Det er
altså dette ustabile, radioaktive atomet som kalles for et
”radiokarbon” – altså et ”radioaktivt karbon atom”.
Radioaktivt karbon blir
dannet i den øverste delen av atmosfæren, som et biprodukt av
kosmisk stråling. Kosmiske strålinger består av positivt ladde
atomer som kommer fra verdensrommet med en enorm hastighet inn i vår
atmosfære. Når disse atomene kolliderer med vanlige atomer i den
øverste delen av atmosfæren, blir de slått i stykker. På denne
måten produseres det elektroner (negativ ladd atompartikler) av
fragmentene.
Noen av disse negativt
ladde atompartiklene (elektronene) kolliderer i sin tur med nitrogen
atomer. Denne kollisjonen er imidlertid ikke så ødeleggende som den
første. Derfor blir vanligvis bare ett proton (positiv ladd
atompartikkel) slått ut av nitrogenatomet. Dette blir så erstattet
med ett elektron (negativ ladd atompartikkel).
Nitrogenatomet, som
begynte med 7 protoner og 7 elektroner, sitter dermed igjen med 6
protoner og 8 elektroner. Fordi det er protonantallet som bestemmer
atomets kjemiske natur, oppfører det tidligere nitrogen
atomet seg nå som et karbon atom, fordi dette atomet nå har
for mange elektroner (8) i forhold til protoner (6). Det er dermed
blitt et ”ikke stabilt” atom som med tiden vil brytes ned.
Man mener å ha regnet seg fram til at for hvert 5.700 år, vil
cirka halvparten av all den radioaktive karbonen som blir til på
denne måten omdanne seg selv tilbake til nitrogen. Derfor sier man
at et radiokarbon atom har en halveringstid på 5.700 år.
Som du sikkert vil
gjette, er et radiokarbon atom (C14 atom) svært sjeldent. Bare ett
ut av en trillion karbonatomer er et C14 atom. Likevel er C14
tilstede i alle levende organismer. Den radioaktive karbonen som blir
dannet i den øverste delen av atmosfæren binder seg sammen med
oksygen, slik at den blir til karbondioksyd. Denne
karbondioksyden blir så tatt opp av planter, plantene blir i sin tur
spist av dyr, og slik fører det til at alt som lever på jorden blir
forurenset med radioaktivt karbon.
Når en organisme dør,
slutter den å ta opp radiokarbon. Og ettersom tiden går, vil
radiokarbonen som finnes i den døde organismen begynne å omdanne
seg tilbake til nitrogen. Dersom vi nå visste hvor mye C14 og C12
det var i organismen når den døde, og var helt sikker på at den
ikke var blitt forurenset med annet karbon siden den døde, da kunne
vi ha regnet oss frem til når denne organismen døde ved å
sammenligne mengden av C14 med mengden av C12. Men i praksis vet vi
verken hva originalmengden av C14 og C12 var, eller om den gjennom
tiden har blitt forurenset. Dermed er vi nødt til å ty til det vi
mener og tror må være logiske verdier. Det er altså
snakk om TRO også på dette felt…
Med en så liten mengde
av C14, og den relativt korte halveringstiden på 5.700 år, samt
muligheten av hvor lett det er for en organisme å bli forurenset,
gjør karbondatering av organismer som er eldre enn 60 til 70.000 år
meningsløs. Dette er akseptert av nærmest alle som driver med
karbondatering. Regelen er faktisk at jo eldre en dateringen er, selv
innenfor denne grensen på 60 til 70.000 år, dess større er
tvilen på om dateringen er rett.
Selv om Radiokarbon
datering kanskje er den mest brukte metoden, finnes det også andre
dateringsmetoder som bygger på de samme prinsipper. Forskjellen er
bare at de bruker andre atomer enn karbon. Disse atomene har dessuten
andre (og mye lengre) halveringstider enn radiokarbon atomet. Vi skal
ikke gå så nøye innpå disse, men bare kort nevne noen av dem.
"Potassium-Argon"
metoden brukes for å måle alder på stein, og gjør bruk av
"Potassium-40" og "Argon-40" atomet, som man mener har en
halveringstid på 1,26 milliarder år. Denne metoden tar utgangspunkt
i at når stein smelter, så vil steinmassen gi fra seg argon atomer.
Når den smeltede steinmassen kjølner og blir hard igjen, vil argon
atomene som ble produsert av "Potassium" atomene igjen bli
fanget inne i steinmassen. Ved å sammenligne mengden av potassium-40
atomer med mengden av argon-40 atomer, mener man å kunne regne seg
frem til når steinen ble dannet.
"Argon-Argon"
metoden er nesten det samme som "Potassium-Argon", men sies
å være mer eksakt. Denne mener man også har en halveringstid på 1,26
milliarder år.
"Rubidium-Strontium"
metoden virker på en måte som når et timeglass blir snudd før all
sanden har falt ned i den nederste halvdelen av glasset. Man kan
tenke seg flere måter å utrette dette på, for eksempel ved at man
setter en strek utenpå timeglasset der sanden startet, for deretter
å regne seg frem til hvor lang tid all sanden trenger for å renne
gjennom timeglasset. Metoden gjør bruk av "Rubdium-87" og
"Strontium-87" atomet, som man mener har en halveringstid på 48,8
milliarder år.
Så har vi:
"Samarium-Neodymium"
(Halveringstid: 106 milliarder år)
"Lutetiu-Hafnium"
(Halveringstid: 38 milliarder år)
"Rhenium-Osmium"
(Halveringstid: 42 milliarder år)
Alle disse tre metodene
virker temmelig likt "Rubidium-Strontium" metoden,
men de gjør altså bruk av andre atomer med andre halveringstider.
"Uranium-Lead"
metoden er den som har vært lengst i bruk. Den var første gang
brukt i 1907. Dette er en mer komplisert metode enn de vi tidligere
har nevnt, og består egentlig av flere dateringsmetoder som er satt
sammen til en. Å kort forklare hvordan denne metoden virker, lar seg
ikke gjøre, men den sies å være mer usikker enn de andre metodene.
For øvrig kan vi nevne at denne metoden opererer med en
halveringstid på 4,5 milliarder år.
Tanker om tiden
Jeg vet ikke hvordan det
er med deg, men jeg personlig føler meg ikke spesielt trygg på at
vitenskapen kan ha alt hundre prosent rett her. Når man tenker på
at den moderne vitenskap bare har en fartstid på cirka 200 år,
hvorav 90 av disse er innenfor dette med tidsforskning, og samtidig
opererer man med halveringstider på opp til 106 milliarder
(106000000000) år, da må jeg si at jeg har store vanskeligheter med å
kunne svelge alt som sies uten en viss porsjon skepsis.
Når man i tillegg til dette tar i betraktning alle de usikre antakelsesmomentene som er involvert her, blir skepsisen bare enda større. At man med sikkerhet hevder å kunne tidfeste alderen kanskje 2 – 3 tusen år tilbake i tid, ja det skulle da nesten bare mangle når man opererer med tidsrammer på titalls milliarder av år. Men jeg er langt ifra overbevist. Selv ikke når det gjelder de såkalt "sikre" dateringer som det vises til. Jeg tenker faktisk mer på det som står i Job 38,4: "Hvor var du da Jeg la grunnvollene for jorden?". Ingen av oss var tilstede, verken i "begynnelsen", eller "gjennom tiden", slik at vi kunne følge og kontrollere hva som skjedde eller ikke skjedde opp gjennom de forskjellige tidsperiodene. Veldig mye av det som vitenskapen forholder seg til, dreier seg faktisk om usikre antakelsesmomenter – altså en usikker TRO – som bidrar til å gjøre mennesker blinde for det åndelige.
Når man i tillegg til dette tar i betraktning alle de usikre antakelsesmomentene som er involvert her, blir skepsisen bare enda større. At man med sikkerhet hevder å kunne tidfeste alderen kanskje 2 – 3 tusen år tilbake i tid, ja det skulle da nesten bare mangle når man opererer med tidsrammer på titalls milliarder av år. Men jeg er langt ifra overbevist. Selv ikke når det gjelder de såkalt "sikre" dateringer som det vises til. Jeg tenker faktisk mer på det som står i Job 38,4: "Hvor var du da Jeg la grunnvollene for jorden?". Ingen av oss var tilstede, verken i "begynnelsen", eller "gjennom tiden", slik at vi kunne følge og kontrollere hva som skjedde eller ikke skjedde opp gjennom de forskjellige tidsperiodene. Veldig mye av det som vitenskapen forholder seg til, dreier seg faktisk om usikre antakelsesmomenter – altså en usikker TRO – som bidrar til å gjøre mennesker blinde for det åndelige.
Når vi i tillegg til
dette ser at vitenskapen gang på gang må innrømme at Bibelen
hadde rett, og vi i dag faktisk er vitner til at den
ene profetien etter den andre går i oppfyllelse, da burde det ikke
være særlig vanskelig å velge hva som er det beste og mest logiske
å satse på. Det er Bibelen, uten tvil.
Vi må ikke la menneskelig stolthet og en innbilt, overdreven kunnskap få hindre oss i å se sannheten og lure oss bort fra Gud og Hans ord. Vi må ikke la den gamle slangen igjen få forføre oss ved "kunnskapens tre". Det kan nok med det første synes å være et godt tre å "ete" av, og det kan ofte være ”en lyst for øyet”, ja det kan til og med se ut til å kunne gi oss "god forstand" – men du kommer til å gå fortapt hvis du satser livet ditt på det.
Vi må ikke la menneskelig stolthet og en innbilt, overdreven kunnskap få hindre oss i å se sannheten og lure oss bort fra Gud og Hans ord. Vi må ikke la den gamle slangen igjen få forføre oss ved "kunnskapens tre". Det kan nok med det første synes å være et godt tre å "ete" av, og det kan ofte være ”en lyst for øyet”, ja det kan til og med se ut til å kunne gi oss "god forstand" – men du kommer til å gå fortapt hvis du satser livet ditt på det.
Selvfølgelig skal vi
være åpne og takknemlig for ny kunnskap, men vi må ikke la
kunnskapen forblinde oss slik at vi faller bort fra Gud i den tro at
vi ikke trenger Ham. For enten du tror på Gud eller ikke, så ligger
din sjel og din framtid i Hans hender, og du vil uansett stå ansikt
til ansikt med Ham en dag. ”Han har hver levende sjel i Sin hånd,
og ånden i alle menneskers kjød.”, står det i Job 12,10.
Spikeren
tirsdag 25. august 2015
Var hendelsen i år 70 oppfyllelsen av den store trengsel?
Kronikk av David Lindhjem
Preterister og andre erstatningsteologer
hevder og tror at de fleste endetidsprofetiene i Bibelen allerede
er oppfylt og at den historiske ødeleggelsen av Jerusalem i år 70
var oppfyllelsen av den store trengsel.
Preterismen
sier i korte trekk; Ikke bruk tid på å studere profetiene, de er
allerede oppfylt.
Hvis denne læren er
feil, så trenger man ikke være teolog for å forstå at preterismen
er en forførelse av dimensjoner.
Preterister forfører
mennesker til å tro at profetiene ikke lenger er relevante og de
står i fare for å ignorere dem uansett hva som måtte skje i tiden
som kommer.
Den store trengsel ender ved oppstandelsens dag
Den store trengsel ender ved oppstandelsens dag
Men faktum er at
Jesu avskjedstale slår bena under den preteriske teorien.
Problemene blir
åpenbare når vi studerer talen som Jesus holdt på Oljeberget:
Jesus sa: "Når
dere ser at det motbydelige som
ødelegger, det som profeten
Daniel har talt om, står på
hellig sted – la den som leser opp, tyde det!...
For da skal det komme en
trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse
og til nå, og som det heller aldri skal bli." (Mat.24:15
og 21)
Jesus sier at vi må
studere Daniels bok for å forstå hva som skal skje og ikke minst
når det skal skje. Det store problemet med å sette den store
trengsel i sammenheng med hendelsene i
år 70, er at Daniel plasserer trengselstiden
i sammenheng med den første
oppstandelse, når de døde i Kristus står opp, verdens forløsnings
dag:
"Det skal
komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag
oppsto og helt til den tiden.
Men på den tiden
skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken. De
mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv,
andre til spott og evig avsky..." (Daniel 12:1-2)
Daniel er krystall
klar, han sier at på den tiden
skal alle som er skrevet inn i livets bok bli reddet og det skjer
samtidig som de døde gjenoppstår, altså ved den første
oppstandelse.
"Fra den tid
da det daglige offeret blir avskaffet og det
motbydelige som ødelegger, blir
stilt opp, skal det gå 1290 dager. Salig er den som venter og
når fram til 1335 dager. Og du, gå endetiden i møte! Du skal
hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende." (Daniel
12:11-13)
Jødene og Jerusalem
har opplevd mange trengsler opp gjennom historien, men
Den store trengsel som Jesus og Daniel
snakker om varer i 1335 dager (3,5 år) og avbrytes ved
oppstandelsens dag. De som hevder at oppfyllelsen av den store
trengsel skjedde i år 70 har her et
uoverstigelig problem. I dag, 2000 år senere har hverken
forløsningen
eller oppstandelsen
skjedde enda.
Israels
største trengsel i historien
En annen detalj som
preterismen sliter med å komme forbi, er det faktum at både Daniel
og Jesus legger vekt på at trengselen på den tiden blir historiens
største for det jødiske folk.
"For da skal
det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra
verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli."
(Mat.24:21)
"Det skal
komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag
oppsto og helt til den tiden."
(Daniel 12:1)
Under hærfører
Titus sin ødeleggelse av Jerusalem i år 70 ble ca. 1,5 millioner
jøder drept. Dette var en stor trengsel, men det var ikke historiens
største. 1870 år senere, under andre verdens krig ved Hitlers
ledelse, ble ca. 6 millioner massakrert bare fordi de var jøder,
altså seks ganger fler drepte.
Vi har sett følgende
om den store trengsel:
- Varer i 3,5 år og
ender ved den første oppstandelse.
- Blir den største
for Guds utvalgte folk noensinne.
Det fundamentale
spørsmålet blir da:
- Er det Jesus og
Daniel eller den preteriske teorien som tar feil?
Jeg velger å tro
det siste. Jesus underviser på en så enkel og lettfattelig måte at
alle som vil kan forstå følgende:
En vanære av
Tempelplassen og trengsel for Israel som ikke ender med oppstandelse
av de døde og guddommelig inngripen etter 3,5 år, kan ikke være
oppfyllelse av profetien om den store
trengsel!
Verden
skal gjenfødes
Akkurat som Daniel,
forsto disiplene at Jesus gjenkomst står i sammenheng med
tidsaldernes ende:
"Da han satt
på Oljeberget og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: Si
oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt
komme og verdens ende?"
(Mat. 24:3)
Jesus bruker fødsel
som bilde på verdens forløsning og alle vet at fødselsrier ikke
kommer før helt på slutten av svangerskapet:
"Dere skal
høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere
ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden
kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det
skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men
alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene."
(Mat.24:6-8)
Ved å følge Jesu
enkle undervisning så skjønner vi at slutt riene/den store trengsel
ikke kan være hendelsene i år 70. De mest smertefulle veene kommer
alltid helt på slutten i et svangerskap.
Israel som fødte
verdens frelser har vært borte fra kartet lenge og fødselsveene til
Jesu gjenkomst har derfor ikke kunne starte, men verden skal
gjenfødes og jorden er i dag "gravid" igjen. Israel, Guds
rikes livmor, er som et mirakel tilbake på kartet. Og faktum er at
det strammer seg til rundt livmoren som aldri før, kynnere er i
gang. De sterkeste riene ligger derfor foran oss og Jesus forklarte
hva som vil komme til å skje med Israel ved tidens ende:
"Da (den
store trengsel) skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i
hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld."
(Mat.24:9)
Preterisme
på fremmarsj
På tross av de
mange åpenbare problemene med preterismen er teorien på sterk
fremmarsj, spesielt blant den yngre garde. Læren er faktisk en av de
store forførelsene som har fått fotfeste i vår tid og det samtidig
som vi nå går inn selve avslutningen av endetiden.
Preterismen har på
en måte blitt en moderne form for erstatningsteologi. Akkurat som
det kristne jødehatet ble frontet av erstaningsteologer frem til
andre verdenskrig, så ser vi at de mest rabiate kristne Israel
kritikerne står for denne teologien i dag.
Det å stå opp imot
løgn og hat mot jødestaten er svært kontroversielt og politisk
ukorrekt.
Nå som konflikten
og demoniseringen av Israel tilspisses kan det være fristende å
omfavne slik forførende teologi. Preterismen er på en måte litt
behagelig fordi
den er tilpasset denne verdens ånd og
forsøker å bortforklarer Skriftens store fokus på den største
kontroversen i vår tid, nemlig striden om Judea og Jerusalem.
Til tross for
Bibelens sentrale Israel fokus og de store lidelsene i endens tid,
forkynner preterister at:
- Den store
trengsel er oppfylt, landet Israel er
ute av frelses historien, verden skal fra nå av bli et fredeligere
sted og at de kristne til slutt vil servere jorden over til Jesus på
et "sølvfat".
Men alle
sannhetssøkende kristne som leser Skriften i sin sammenheng ser at
dette er et falsum.
Hvorfor
raser verden mot Israel?
Når vi i dag ser
hvordan verden beveger seg bort fra Gud, ja så blir preterisme å
leve i fornektelse av de faktiske forhold. Midtøsten og Nord-Afrika,
Bibelens kjerne område, er på vei inn i totalt lovløse tilstander.
Forfølgelse av kristne er historisk høyt og nedtellingen til det
siste slaget mot Jerusalem har startet, det blir varslet i mediene daglig.
Det faktum at det er
slik enorm spenning rundt Jerusalem, Israel og det jødiske folk, er i seg selv et bevis
for at Herren ikke er ferdig med dem. Hvis det er slik at Israel er
ferdige i frelseshistorien så er det tydelig at Satan ikke har fått
dette med seg.
Hvorfor har FNs
menneskerettighets råd flere fordømmelser av Israel enn resten av
verden til sammen?
Jøder kan bo og
bygge hus i New York, Paris og alle andre steder i verden uten noen
fordømmelse. Men hvorfor går hele
verden av skaftet når jøder bygger
hus i Judea og Jerusalem, i sin egen hovedstad i sitt eget hjemland
som Gud har gitt dem?
Hvorfor blir det
meldt i alle nyhetsmedier
hver gang jøder planlegger nye boligfelt i området hvor selve
navnet jøde kommer fra og hvor de har flere tusen år gammel
historie?
Hva var den egenlige
grunnen til at 6 millioner jøder ble utryddet kort tid etter
bestemmelsen (1922) om at Judea og Jerusalem igjen skulle bli et
jødisk nasjonal hjem?
Hvorfor samarbeidet
Stormuftien av Jerusalem,
Haj Amin al-Husseini, med
Hitler om den "endelige løsningen" og sørget for at
jødiske flyktninger på vei til Palestina heller ble sendt direkte
til utryddelsesleirer i Polen?
Hvorfor planla
Hitler og den muslimske stormuftien å utrydde alle jøder i
Midtøsten etter hvert som det tredje riket vokste frem?
Hvorfor var det en
utbredt oppfatningen i den muslimsk verden om at Allah måtte ha
sendt islams Messias, den tolvte imam, til verden i Adolf Hitlers
skikkelse?
Hvorfor har de
muslimske nabofolkene forsøkt å utslette Israel fra dag èn?
Bibelen beskriver
forfølgelse og masseslakt av Guds folk rett før oppstandelsens dag.
Hvorfor forkynte Muhammed at muslimenes oppstandelse kommer når de
har nedkjempet og utryddet jødene?
Hvorfor forkynner
dagens radikale muslimer at de vil iverksette noe som er helt identisk med den
store trengsel som Bibelen beskriver?
Hvorfor står
Israels søsken, de kristne, nå i fare for å bli utslettet der hvor
radikal islam er på fremmarsj?
Det finnes ingen
rasjonell forklaring på alt dette, det er dypest sett en åndskamp
og det bør ringe noen bjeller hos en hver.
"Juble
derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og
havet!
For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort for han vet at hans tid er kort...
For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort for han vet at hans tid er kort...
Dragen (Satan)
ble rasende på kvinnen (Israel som fødte Jesus) og dro av sted for
å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds
bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus." (Åp. 12:12 og
17)
Verden ligger i det
onde og det vil den fortsatt gjøre helt frem til Jesus kommer
tilbake, men med Israel tilbake på kartet vet Satan at han har kort
tid igjen. Derfor vil raseriet og spenningen mot Israel og de kristne
øke frem mot klimaks, til den store
trengsel som ender ved verdens
gjenfødelse.
David
Lindhjem
mandag 24. august 2015
Kjære Carl I. Hagen!
Det var med stor glede vi hørte ditt budskap i morgennyhetene i dag den 20.08 om å sende migrantene som nå strømmer over til Europa tilbake til nord-Afrika der de kan hjelpes i nærområdet.
Det er nemlig det eneste som kan stoppe trafikken, og som gjør det uinteressant for fattige mennesker å betale menneskesmuglere store pengesummer for å komme frem til målet - Europa og Norge.
Det var da med stor sorg vi hørte deg på dagsnytt radio (20.08 , kl. 19.) der du nærmest gikk tilbake på dine uttalelser for å tekkes Krf og Erik Lunde og co.
Det du uttalte på morgensendingen er slik ansvarlig mennesker tenker. Skal denne trafikken mot Europa og Norge få fortsette er kaos og konflikter et sikkert resultat. Her må vi også skjønne at europeisk økonomi vil kollapse.
At Krf truer med at et politisk samarbeid ikke er mulig etter dine uttalelser burde du bare blåst av, og det viser Krf sin politiske uansvarlighet. Det er ikke viktig for dem å hjelpe flest mulig i nærområdet, men tydeligvis utskiftning av folket og religionen i vårt land. Slik sett er det naturlig at de har et nært samarbeid med Venstre og andre som synes de har mandat til å bestemme vårt folks fremtid. Kanskje de ved neste valg ønsker å gå sammen med Støre i moskeen i steden for til kirken?
Selv har jeg sagt at migranttrafikken over Middelhavet mot Europa ser jeg på som dødsstøtet mot vår verdensdel som vestlige kultur og europeisk egenart. At Krf med flere ønsker en sånn virkelighet viser bare at de ønsker en utskiftning av både våre verdier, kultur og religion. Islam er på fremmarsj i Europa og Norge og det virker som Krf ønsker å være en femtekolonne for islams innmarsj.
Jeg beklager at du trakk dine uttalelser tilbake for å tekkes Krf og Lunde. Det du sa var nemlig fornuften. Vi har ved andre anledninger også hørt kloke og sanne ord fra ulike Frp-politikere, og det har alltid vært trist å høre beklagelsene som har kommet i etterkant når noen politisk korrekte har følt seg såra og vonbrotne. Ultimatumet fra Erik Lunde, Krf, burde Frp være store og sterke nok til å ignorere. Krf er uansett ingen pålitelig samarbeidspartner for partier som viser ansvarlighet i politikken, slik jeg ser det.
Med vennlig hilsen
Norvald Aasen, 6983 Kvammen
Det er nemlig det eneste som kan stoppe trafikken, og som gjør det uinteressant for fattige mennesker å betale menneskesmuglere store pengesummer for å komme frem til målet - Europa og Norge.
Det var da med stor sorg vi hørte deg på dagsnytt radio (20.08 , kl. 19.) der du nærmest gikk tilbake på dine uttalelser for å tekkes Krf og Erik Lunde og co.
Det du uttalte på morgensendingen er slik ansvarlig mennesker tenker. Skal denne trafikken mot Europa og Norge få fortsette er kaos og konflikter et sikkert resultat. Her må vi også skjønne at europeisk økonomi vil kollapse.
At Krf truer med at et politisk samarbeid ikke er mulig etter dine uttalelser burde du bare blåst av, og det viser Krf sin politiske uansvarlighet. Det er ikke viktig for dem å hjelpe flest mulig i nærområdet, men tydeligvis utskiftning av folket og religionen i vårt land. Slik sett er det naturlig at de har et nært samarbeid med Venstre og andre som synes de har mandat til å bestemme vårt folks fremtid. Kanskje de ved neste valg ønsker å gå sammen med Støre i moskeen i steden for til kirken?
Selv har jeg sagt at migranttrafikken over Middelhavet mot Europa ser jeg på som dødsstøtet mot vår verdensdel som vestlige kultur og europeisk egenart. At Krf med flere ønsker en sånn virkelighet viser bare at de ønsker en utskiftning av både våre verdier, kultur og religion. Islam er på fremmarsj i Europa og Norge og det virker som Krf ønsker å være en femtekolonne for islams innmarsj.
Jeg beklager at du trakk dine uttalelser tilbake for å tekkes Krf og Lunde. Det du sa var nemlig fornuften. Vi har ved andre anledninger også hørt kloke og sanne ord fra ulike Frp-politikere, og det har alltid vært trist å høre beklagelsene som har kommet i etterkant når noen politisk korrekte har følt seg såra og vonbrotne. Ultimatumet fra Erik Lunde, Krf, burde Frp være store og sterke nok til å ignorere. Krf er uansett ingen pålitelig samarbeidspartner for partier som viser ansvarlighet i politikken, slik jeg ser det.
Med vennlig hilsen
Norvald Aasen, 6983 Kvammen
søndag 23. august 2015
Den som tenker må tro - Del 3 av 7
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
2.1 – Materialisme i moderne vitenskap – og dens konsekvenser. (Monod, Crick og Watson)
Av prof. A. E. Wilder-Smith.
Da jeg arbeidet med min første doktorgrad i England, ble jeg plassert på laboratoriet for å studere aminosyrene. Jeg hadde det travelt, men professoren sa at jeg først måtte lære meg en del rutinedisiplin. Dermed måtte jeg bruke de første 6 månedene av laboratorietiden til å lære instrumentenes begrensninger å kjenne. Kjenner du ikke til instrumentenes begrensninger, kan du nemlig risikere å komme fram til skammelige resultater. Hovedinstrumentet vi har, er det instrumentet vi tenker med. Dette er en «elektronisk datamaskin», ja, mer enn det. Men den har også sin begrensning.
Det første jeg vil gjøre i dag, er å vise hvordan denne «elektroniske datamaskinen» er blitt brukt med enorm framgang i vår tids naturvitenskap. Jeg tenker her på den delen av «instrumentet» som bare tar for seg materien og materiens egenskaper. Resten av «instrumentet» er imidlertid slett ikke blitt berørt. Vi burde brukt alle deler av «instrumentet» for å få det beste ut av det.
Jeg har blitt spurt spesielt om å ta for meg innflytelsen til Jacques Monod, som døde for noen år siden, og om Crick som sammen med Watson i Cambridge, oppdaget dobbeltspiralen i DNA-molekylet. I løpet av den tiden jeg nå har til disposisjon kan jeg ikke gå inn på hver enkelt av disse personene. Men jeg tror det er rett å si at Jacques Monod er et godt eksempel på den type materialisme vi skal ta for oss. Monod er en anerkjent autoritet i hele verden innen biovitenskapene. Han representerer også i veldig stor utstrekning Crick og Watsons synspunkter.
Crick skiller seg litt ut fra de to andre, og han har utviklet sin egen teori om at livet kom til jorda via en meteoritt. Fordi, sier han, her vil ikke naturlovene slik vi kjenner dem være i stand til å frambringe informasjonen i DNA-molekylet. Derfor tror han at livet må ha kommet inn utenfra.
2.1.1 – Masse-velstand og masse-barbari
Naturvitenskapen har tilført menneskene over hele verden høyere materiell levestandard. I den vestlige verden har denne høye levestandard nådd ut til massene, mens i u-landene er det ennå bare få som har fått den. La oss se det i øynene, at de materielle vitenskaper har lært oss å masseprodusere materiell velferd. Vi kan produsere nesten hva vi vil ved masseproduksjon: radio, TV, medisiner, osv. Tenk på det, det er ganske fantastisk, ikke sant?
Men la oss se på medaljens bakside. Normalt tenker vi bare på den ene siden av medaljen, og vi priser materialistisk vitenskap for hva den har gjort – og det med rette. Men tenk på den andre siden: vi har på samme tid også lært å produsere masse-barbari. Tenk på bombingene i Vietnam og ødeleggelsen av byene der. Skogene i landet ble utryddet med kjemiske stoffer. Tenk på nervegassene som nå kan produseres i stor målestokk. Noen få mikrogram av disse er nok til å drepe hundrevis av mennesker. Og de fleste land har disse gassene, det behøver du ikke tvile på. Nylig ble en stor mengde sauer drept fordi noen var uforsiktig og åpnet en flaske. Vinden som blåste forbi tok med seg nervegass og drepte hele flokken som oppholdt seg 5–10 km borte. Tenk på hydrogenbombene, atomrakettene osv. Det er nok våpen i verden til å utrydde alt liv 100 ganger!
Tenk også på den stadig økende terror, på konsentrasjonsleirene og på narkotikaepedemien.
Vi har ikke bare lært å produsere masse-velferd, vi har også brukt kunnskapen til å produsere masse-barbari. Jeg ønsker å tegne begge sider av bildet, så vi kan se hva som egentlig foregår.
2.1.2 – Behovet for nestekjærlighet
Mennesket ser ikke ut til å ha lært å omgås sitt medmenneske. Det har lært å omgås ting, det har lært å omgås materie, det har lært å løse kompliserte tekniske problemer, men å komme ut av det med medmennesket og å leve i fred, det er noe som vårt tekniske og materialistiske samfunn ikke har lært oss.
Det ser ut til å være et masse-barbari vi synker ned i. Vi bruker vår naturvitenskap til dette. Naturvitenskapen i seg selv kan ikke fordømmes. Den har også gitt oss gode ting. Men hvorfor bruker vi den da til vonde ting?
Still deg selv dette spørsmålet: Vår materialistiske kultur kan trene en hjerne til å produsere alle de goder som trengs og som gir oss den fabelaktige velstand som vi har i dag, men hvorfor kan vi ikke samtidig trene hjernen til å elske vår neste? Det er det som er problemet!
Vår tanke kan trenes opp til å produsere godene vi ønsker, men den kan øyensynlig ikke trenes opp til å produsere den virkelig menneskelige kultur som vi trenger. Vår teknologi kan frambringe kunnskap, men den kan ikke frambringe den type kultur som må til for å beskytte oss mot å ødelegge oss selv.
Kanskje jeg kan uttrykke dette slik: Vår kultur og vår vitenskap har utmerket seg med produksjonsmetoder av det mest kompliserte slag for å gi oss det vi trenger i livet, men den ser samtidig ut til å ha svekket vår moralske dyktighet til å omgås disse godene rettferdig og med den medfølelse som disse vitenskapene vokste fram ved. Vi har snart lagt bak oss enhver tanke om den moralske styrke som trengs for å omgås den velstand vi har fått.
Jeg kjenner en professor i fysiokjemi. Han ble valgt til fakultetsleder ved et av de kjente instituttene i Sveits. Han er en glimrende mann i 30-åra. Offentlig spurte han seg selv om hvorfor vitenskapen kunne produsere alt materielt som den ønsket, unntatt moralen til å omgås det rett. Han sa til studentene sine at vitenskapen burde være materialistisk, men at den ikke burde svekke deres dyktighet til å forvalte den velstand som vitenskapen ga. For dette ble professoren avskjediget og måtte begynne som vanlig skolelærer.
Hvorfor har så dette skillet oppstått mellom evnen til å frambringe materielle goder ved vitenskapelige metoder, og evnen til å forvalte skattene vi fikk ved forståelsen av naturen, med kjærlighet, medlidenhet og moral?
2.1.3 – Tilfeldighet og nødvendighet?
Jeg ønsker å gå nærmere inn på dette fordi det har med Monod, Crick og Watson å gjøre. For 130 år siden satte Darwin sammen de da kjente fakta om livets kjemi og biologi. Han kom til den konklusjon at livet og dets opphav kunne forklares ut fra tilfeldige kjemiske prosesser.
Det er klart at om du ønsker å forklare liv, er det i utgangspunktet ikke noe behov for å forutsette eller påstå noen plan, noen mening eller noen kjærlig Gud. Monod sier det slik, at liv i dag og i begynnelsen er et «hendelig uhell». Vi er et uhell! Les det selv! Det hele skjedde på samme måte som på spillebordet i Monte Carlo. Ruletten stoppet bare på nummeret for «biologi og mennesker». Dermed er det ingen kjærlighet, ingen mening, ingen lov – uten tilfeldighetens lov. Det er ikke noe som har med medlidenhet å gjøre bak de følelsesløse mekanismer og reaksjoner som livet startet ved.
Vi vet, mer eller mindre, hvordan vi skal omgås teknikk, og vi vet hvordan vi skal behandle kjemiske stoffer for å få fram reaksjoner. Vi kan produsere masse-godene for masse-velferd. Men om vi som et grunnleggende prinsipp bak det hele kutter ut medlidenhetsbegrepet, moralbegrepet og begrepet om lov, så vil vi selvsagt også omgås de godene som vitenskapen har gitt oss uten medlidenhetsbegrepet og begrepet om lov. Isteden vil vi forholde oss til godene som vi har på grunnlag av «kampen for tilværelsen». Den sterkeste får det, og den spisseste albuen vil komme seg fram. Jeg vet at sosialdarwinismen er noe som alle prøver å fornekte, men ser vi den logiske sammenhengen? Hvis du sier at livets mening bare er kampen for tilværelsen, så vil du få kamp for tilværelsen. Du vil få Vietnam og du vil få konsentrasjonsleirene.
Slik vil den sterkeste få godene. Men det er akkurat dette «den svake» klager over. Det er dette den tredje verden klager over. Et ordtak sier: «alt er rett og tillatt i krig». Det er nettopp en slik holdning som er under utvikling blant oss. Alt ser ut til å være rettferdig, bare den sterkeste vinner.
Du tenker kanskje som så, at vi har hatt barbari siden Neros tid, og at det vi snakker om her ikke er noe nytt fenomen. Jeg tror at barbari er en felles faktor i den falne menneskeslekt. Men forskjellen er at barbariet aldri har blitt satt sammen med kunnskap og vitenskap slik det blir gjort i dag. Mulighetene for terror er i dag mye større enn de noen gang har vært. Vitenskapen har lagt slike våpen i våre hender, at om det finnes en ond vilje der, så har vi utrustet denne onde viljen med fryktelige våpen.
En annen av de sykdommene vi må kjempe med i det moderne samfunnet er narkotikaepidemien. Dette problemet er veldig vanskelig å håndtere. Jeg har vært en del år i denne bransjen. Dersom du snakker med en som går på stoff, vil du vanligvis finne ut at han har kommet fram til at livet er meningsløst og at alt er tilfeldig.
Monod sa det samme. På slutten av boka: «Tilfeldigheten og nødvendigheten» sa han: «Jeg kan se at det ikke er noen kjærlighet og at det ikke er noen mening i den materialistiske vitenskap som jeg tror på». Videre sier han: «Jeg vet jeg er teleonomisk (leter etter hensikt), jeg er «Homo Sapiens». Jeg ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening ... Min tanke er laget for mening – og der er ingen mening.» Da han avsluttet sin forelesning på universitetet i Zürich for noen år siden, sa han dette som viste seg å bli nærmest profetisk: «Den filosofien jeg tror på – nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet – den frustrerer meg til døde. Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden.».
Tenk på dette! Vitnesbyrdet fra en ærlig mann som var hellig overbevist om at hjernen ble laget for mening, og at det samtidig ikke var noen mening som hjernen kunne leve på. Ikke tro at jeg på noen måte vil felle en dom over denne personen. Han var overmåte ærlig i sin vitenskap og var vel fortjent sin Nobelpris.
Monod hevder altså, og Watson sier det samme, at den eneste virkelighet vi har er den materielle, og at alt som den materialistiske vitenskap ikke kan behandle og måle, det eksisterer heller ikke. Hva kan jeg så gjøre for å møte en person som tror på en materialisme av denne typen?
Det jeg i det følgende vil vise dere, er at den materialistiske vitenskap nå har kommet sa langt at den har begynt å undergrave selve grunnlaget som den står på:
2.1.4 – Nye oppdagelser i astronomien
Det vi altså skal ta for oss i siste halvdel av dette foredraget, er et felt hvor naturvitenskapen selv er i ferd med å underminere standpunktet om at den eneste virkelighet er det som kan måles ved de vitenskapelige metoder. En av følgene av dette standpunktet er at alt det som ikke kan måles, heller ikke eksisterer, og dermed bare er illusjoner. Mange har brukt dette til å påstå at Gud ikke eksisterer, fordi han øyensynlig ikke er i materien og ikke kan måles og veies.
Fysikerne har idag funnet ut at det finnes fysiske realiteter som er av en slik art at de i prinsipp ikke kan måles. I 1967 ble det første radioteleskop tatt i bruk i Cambridge i England. Et radioteleskop er et instrument som «ser» ved hjelp av radiobølger på samme måte som vi ser ved vanlige lysbølger. En av de første tingene de studerte med dette radioteleskopet var den såkalte Krabbetåken. Straks viste det seg at det kom noe som liknet morsesignaler fra den. Disse impulsene var så spesielle, at astronomene mente de måtte komme fra intelligent liv der ute.
Science fiction-litteraturen hadde lenge gitt næring til frykten for invasjon fra det ytre verdensrom. For å hindre at en panikkstemning skulle spre seg i befolkningen, ble hele dette forskningsprosjektet hemmeligstemplet. Det fikk det offisielle navn L. G. M., som betyr Little Green Men (små grønne menn).
Etter at forskerne hadde arbeidet med disse impulsene med datamaskin et års tid for å prøve å løse koden og tyde budskapet, kom de fram til konklusjonen at det ikke var noen kode i det hele tatt. Det var radioimpulser, men det hadde ingenting med en kode å gjøre.
Det de hadde oppdaget, var noe som A. Oppenheimer hadde forutsagt på 1940-tallet, nemlig restene etter stjerneeksplosjonen som ble observert i år 1054 etter Kristus. De kinesiske astrologene hadde da sett en supernova (stjerneeksplosjon) som «skinte som solen».
La oss se i detalj på hva som foregår her, slik at vi kan forstå litt av Oppenheimers matematikk. Oppenheimers arbeide er nemlig noe av et mesterverk.
La oss ta utgangspunkt i en stjerne med en masse minst lik 1,4 ganger massen til vår egen sol. I en slik stjerne vil det kunne skje et gravitasjonssammenbrudd. En slik sammentrekning skjer temmelig raskt, omtrent som når man slipper lufta ut av en ballong. Et gravitasjonssammenbrudd skjer ikke bare ved at molekylene klemmes nærmere hverandre, men ved at atomene selv «faller sammen» under påvirkning av gravitasjonskraften. Gravitasjonen i en stjerne på minst 1,4 solmasser er så stor at atomene faller sammen i sitt eget indre. Resultatet av denne prosessen er en nøytronstjerne. Disse nøytronstjernene er selvfølgelig svært tunge, og materien har en enorm tetthet. Hvis jorda skulle trykkes sammen slik, ville den ha en diameter på omtrent 100 meter.
Tok vi litt av denne type materie og slapp den ned på jordoverflaten, ville den ha en så stor tyngde at den falt vers igjennom jordkloden, kom ut på den andre siden og ble stående og svinge fram og tilbake gjennom jorda. Dette stoffet er 10 opphøyd i 15. potens ganger hardere enn stål og ville skjære gjennom jorda som et fly skjærer gjennom skyene.
Fordi dette stoffet har en så stor tetthet, kan det rotere svært raskt. Og det var i forbindelse med slike rotasjoner at radioteleskopet i Cambridge mottok radiobølger.
Lys kan betraktes som en bølgefunksjon eller som en strøm av fotoner – altså en slags massepartikler. Når en lysstråle passerer en vanlig stjerne (stadium A i figuren), vil den avbøyes p. g. a. gravitasjonskreftene som tiltrekker lyset. Hvis lysstrålen passerer en nøytronstjerne (stadium B), vil den avbøyes mye sterkere p. g. a. de enorme gravitasjonskreftene.
2.1.5 – Sammentrekningen fortsetter
Når nøytronstjerna med sin enorme tetthet har oppstått, vil gravitasjonen virke inn på nøytronene og stjerna vil gå videre i sitt gravitasjonssammenbrudd. Hvis massen til den opprinnelige stjerna var større enn ca. 3–4 ganger solas masse, vil den til slutt bli et såkalt «svart hull» (stadium C).
Svarte hull diskuteres en god del i våre dager. Noen påstår at de ikke eksisterer, mange sier at de gjør det og at vi kan studere dem – ikke ved å se på dem fordi det er umulig å se et svart hull – men ved å se på den virkning de har på nærliggende stjerner. Her vil jeg holde meg til Oppenheimers matematikk, den eksperimentelle siden av saken vil bli klargjort med tiden.
Dette andre gravitasjonssammenbruddet vil fortsette på en slik måte at materien stadig får større og større tetthet. Følgen er at materiens tetthet går mot uendelig og stjerna selv mot fullstendig dimensjonsløshet.
Hvis vi sender lys forbi et svart hull, vil strålen bli sterkt avbøyet p. g. a. den enorme konsentrasjon av gravitasjonskrefter. Sender vi lysstrålen inn enda nærmere det svarte hullet, blir strålen enda mer avbøyet. Når vi kommer inn til en viss grense, vil lysfotonene bli gående i bane rundt det svarte hullet.
Det hele kan sammenliknes med astronautene som dro til månen: Fra et visst punkt av var de innfanget av månens tyngdekraft og gikk inn i bane rundt månen. Så satte de bremsemotorene på og steg ned til måneoverflaten. For å komme seg opp fra månen måtte romfartøyets fart økes igjen til det ble frigjort.
Denne grensen, hvor lyset begynner å gå i bane rundt det svarte hullet – dette kuleformede skallet – kalles fenomenhorisonten (engelsk: event horizon). Det lyset som kommer innenfor fenomenhorisonten blir oppslukt eller «svelget» av det svarte hullet og vi får aldri se mer til det. Kommer en stor stjerne inn i det svarte hullet, vil den også bli oppslukt. Dess mer materie vi «mater» inn i det svarte hullet, dess mindre vil det bli, og dess større gravitasjonskraft vil det få.
Dette høres jo unektelig merkelig ut, og er på en måte en vitenskapelig analogi til Faraos 7 kyr som han så i drømmen. De var tynne og sultne, og fikk spise 7 fete kyr, men etter måltidet var de bare enda tynnere! Dette er en liten analogi til et svart hull ...
2.1.6 – Fenomenhorisonten
La oss se nærmere på hva som skjer ved fenomenhorisonten: Hvis en lysstråle eller et legeme bringes fram til fenomenhorisonten, forsvinner det av syne. Det blir altså helt usynlig. Det vil aldri komme ut igjen. Ved fenomenhorisonten vil altså all materie i prinsipp bli absolutt usynlig.
For det andre vil tiden stoppe ved fenomenhorisonten. Tar vi med oss et atomur en tur til fenomenhorisonten, vil det gå stadig langsommere dess nærmere vi kommer. Hva som vil skje med atomuret når det kommer innenfor fenomenhorisonten, er det ingen som vet.
Tenk på konsekvensene av at tiden stopper. Vårt rom-tid kontinuum består av materie og tid som et hele som ikke kan adskilles. Tar vi bort tiden fra materien, er materien ikke lenger materie. Tar vi vekk materie fra tiden, er tiden ikke lenger tid. Derfor vil all materie som forsvinner inn gjennom fenomenhorisonten opphøre å være materie. Alt som er inni det svarte hullet er ikke materie fordi det ikke lenger har tid. Fenomenhorisonten markerer altså slutten på rom og tid slik vi kjenner dem og slutten på materiens egenskaper. Matematikken bak dette er ganske interessant.
For det fjerde vil fenomenhorisonten fungere som en total «kosmisk sensur». I prinsipp kan vi aldri få vite hva som skjer innenfor fenomenhorisonten. Det fins intet som kan bringe ut informasjon derfra. Lysets muligheter er blokkert og intet kan komme ut av det «svarte hullet», og derfor har det også fått sitt navn.
Astronomene vet dette og mener de har identifisert et svart hull i stjernebildet «Cygnus». De sier at dette er en «hinsideshet», som vi aldri kan få kjennskap til innsiden av. Vi kan bare finne ut hvor fenomenhorisonten går, ut i fra de gravitasjonsvirkninger det svarte hullet har på nærliggende stjerner.
La oss trekke noen slutninger av dette. Innenfor fenomenhorisonten har vi en virkelighet som vi vet eksisterer, men likevel vet vi intet om denne virkeligheten. Vi vet at fenomenhorisonten eksisterer, men tror du noen naturviter vil si at siden det som er innenfor ikke kan undersøkes og måles, så eksisterer det dermed ikke? Ingen naturviter vil hevde dette. Men den vitenskapelige materialisme påstår at det som ikke kan måles er uvitenskapelig og eksisterer ikke. Hele den vitenskapelige materialisme i øst og vest er i dag basert på det standpunkt at det som eksisterer kan måles. Men dette stemmer altså ikke. I dette fysiske fenomenet har vi noe som i prinsipp ikke kan måles. Gud kan heller ikke måles fordi han er uendelig.
Jeg har arbeidet fem år av mitt liv ved et kreftsykehus. Der var jeg ofte til stede når mennesker døde. Jeg kunne sitte og snakke med dem, men med ett kom det et lite rykk og det var umulig å snakke med dem lenger. Jeg har ofte tenkt på dette slik, at det som skjer med disse menneskene når de dør. er at de går over til en virkelighet som er atskilt fra meg med en «fenomenhorisont». Jeg mener at det finnes mange slike «fenomenhorisonter» som representerer grensene for vårt rom og vår tid.
2.1.7 – Den materielle virkelighet – og den åndelige
Det jeg skal gjøre nå, er å vise hvordan idéen om fenomenhorisonter kan brukes til å illustrere på hvilken måte Gud og det åndelige omgir oss. Vi kan ikke se dette med øynene fordi det er skilt fra oss med en fenomenhorisont. Som vi ser på denne figuren, består den av to dimensjoner.
Innenfor dette området eksisterer bare den virkelighet som har lengde og bredde. Vi kaller det for Flatland. Her lever flatlenderne, som er intelligente vesener av to ulike kjønn. De lever et lykkelig liv der og arbeider med sine vitenskapelige eksperimenter.
En dag oppdager man to ukjente avtrykk i Flatland. Flatlenderne undrer seg over hvor avtrykkene kommer fra. De fleste sier at avtrykkene har oppstått av ingenting, men noen protesterer og sier at alt må ha en årsak.
Flatlenderne er flinke vitenskapsmenn. De isolerte avtrykkene og satte mikroskopene igang med nøyaktige undersøkelser. Men etter en stund ble avtrykkene borte. Det ble selvfølgelig en stor diskusjon om dette i Flatland, og mens diskusjonen pågikk for fullt så dukket fotsporene opp igjen. Flatlenderne gjentok sine undersøkelser, men det samme forsvinningsnummer skjedde.
Da kalte de til seg en mann som het «Albertus Zweisteinus». Han var en meget lærd mann med hvitt hår, snakket dårlig engelsk, men var flink i matematikk. Zweisteinus sa at han trodde alt måtte ha en årsak. Avtrykkene dukket opp og forsvant av seg selv og måtte dermed ha en hittil ukjent bakgrunn. Zweisteinus trodde på årsakssetningen selv om han ikke kunne forklare alt ennå. «Men la meg få tenke litt», sa han.
Etter en stund meddelte han at han hadde kommet til den slutning at siden Flatland opplevde slike mirakler, så kunne lengde og bredde ikke være hele virkeligheten. Zweisteinus sa at etter hans mening var Flatland ABCD en del av en større virkelighet. Det var lengde og bredde i Flatland, men Zweisteinus foreslo at det fantes en høydedimensjon i tillegg. Det som hadde skjedd, var at et eller annet tredimensjonalt hadde satt sine fotavtrykk i Flatland. En del av dette tredimensjonale lå i samme plan som flatlenderne. Når føttene var plantet i Flatland og flatlenderne oppdaget dem og begynte sine studier, hva skjedde så? Jo, da ble foten løftet opp og flyttet videre, noe flatlenderne ikke kunne gjøre fordi de manglet dimensjonen for løfting. Når foten ble løftet opp, ble alle restriksjoner som flatlenderne la på avtrykket brutt. Noe tredimensjonalt kunne ikke beskrives ved todimensjonale lover.
Albertus Zweisteinus hadde rett da han sa at han trodde på årsakssetningen. Men ser du på årsakssetningen ut fra flatlendernes synspunkt, så var det umulig å forklare avtrykkenes plutselige tilsynekomst «ut av intet». Dette «mirakel» måtte forklares ved å anta at en tredje dimensjon eksisterte, ellers måtte årsakssetningen forkastes.
Vel, mange lo av Zweisteinus og sa at han trodde på ting som ikke kunne måles. Zweisteinus sa at han ikke bare trodde på ting som kunne måles, men også at de målbare tingenes virkelighet var atskilt fra den andre virkeligheten ved en «fenomenhorisont».
Begrepet «fenomenhorisont» er ofte nyttig. En gang etter at Jesus Kristus var blitt henrettet på korset satt hans disipler i et avlåst rom fordi de var redde for jødene. Da kom Jesus og sto midt iblant dem. Du tenker kanskje: Nei, slikt kan jeg ikke tro på! Da vil jeg måtte kalle deg en flatlender. Ved sin død passerte Jesus en «fenomenhorisont». Det samme skjedde med han på veien til Emmaus og på veien til Damaskus. Hvis dette er historiske fakta – og vi har gode historiske kilder om at dette hendte – da må vi gi Zweisteinus rett i at det eksisterer andre sider ved virkeligheten enn bare de som kan måles. Dette stemmer også med den virkelighetsforståelse som Bibelen gir oss.
Mennesket har evigheten nedlagt i sitt hjerte. Det er for snevert å si at kun det som kan måles eksisterer. Vi mennesker er ikke skapt for et «Flatland».
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.

Av prof. A. E. Wilder-Smith.
Da jeg arbeidet med min første doktorgrad i England, ble jeg plassert på laboratoriet for å studere aminosyrene. Jeg hadde det travelt, men professoren sa at jeg først måtte lære meg en del rutinedisiplin. Dermed måtte jeg bruke de første 6 månedene av laboratorietiden til å lære instrumentenes begrensninger å kjenne. Kjenner du ikke til instrumentenes begrensninger, kan du nemlig risikere å komme fram til skammelige resultater. Hovedinstrumentet vi har, er det instrumentet vi tenker med. Dette er en «elektronisk datamaskin», ja, mer enn det. Men den har også sin begrensning.
Det første jeg vil gjøre i dag, er å vise hvordan denne «elektroniske datamaskinen» er blitt brukt med enorm framgang i vår tids naturvitenskap. Jeg tenker her på den delen av «instrumentet» som bare tar for seg materien og materiens egenskaper. Resten av «instrumentet» er imidlertid slett ikke blitt berørt. Vi burde brukt alle deler av «instrumentet» for å få det beste ut av det.
Jeg har blitt spurt spesielt om å ta for meg innflytelsen til Jacques Monod, som døde for noen år siden, og om Crick som sammen med Watson i Cambridge, oppdaget dobbeltspiralen i DNA-molekylet. I løpet av den tiden jeg nå har til disposisjon kan jeg ikke gå inn på hver enkelt av disse personene. Men jeg tror det er rett å si at Jacques Monod er et godt eksempel på den type materialisme vi skal ta for oss. Monod er en anerkjent autoritet i hele verden innen biovitenskapene. Han representerer også i veldig stor utstrekning Crick og Watsons synspunkter.
Crick skiller seg litt ut fra de to andre, og han har utviklet sin egen teori om at livet kom til jorda via en meteoritt. Fordi, sier han, her vil ikke naturlovene slik vi kjenner dem være i stand til å frambringe informasjonen i DNA-molekylet. Derfor tror han at livet må ha kommet inn utenfra.
2.1.1 – Masse-velstand og masse-barbari
Naturvitenskapen har tilført menneskene over hele verden høyere materiell levestandard. I den vestlige verden har denne høye levestandard nådd ut til massene, mens i u-landene er det ennå bare få som har fått den. La oss se det i øynene, at de materielle vitenskaper har lært oss å masseprodusere materiell velferd. Vi kan produsere nesten hva vi vil ved masseproduksjon: radio, TV, medisiner, osv. Tenk på det, det er ganske fantastisk, ikke sant?
Men la oss se på medaljens bakside. Normalt tenker vi bare på den ene siden av medaljen, og vi priser materialistisk vitenskap for hva den har gjort – og det med rette. Men tenk på den andre siden: vi har på samme tid også lært å produsere masse-barbari. Tenk på bombingene i Vietnam og ødeleggelsen av byene der. Skogene i landet ble utryddet med kjemiske stoffer. Tenk på nervegassene som nå kan produseres i stor målestokk. Noen få mikrogram av disse er nok til å drepe hundrevis av mennesker. Og de fleste land har disse gassene, det behøver du ikke tvile på. Nylig ble en stor mengde sauer drept fordi noen var uforsiktig og åpnet en flaske. Vinden som blåste forbi tok med seg nervegass og drepte hele flokken som oppholdt seg 5–10 km borte. Tenk på hydrogenbombene, atomrakettene osv. Det er nok våpen i verden til å utrydde alt liv 100 ganger!
Tenk også på den stadig økende terror, på konsentrasjonsleirene og på narkotikaepedemien.
Vi har ikke bare lært å produsere masse-velferd, vi har også brukt kunnskapen til å produsere masse-barbari. Jeg ønsker å tegne begge sider av bildet, så vi kan se hva som egentlig foregår.
2.1.2 – Behovet for nestekjærlighet
Mennesket ser ikke ut til å ha lært å omgås sitt medmenneske. Det har lært å omgås ting, det har lært å omgås materie, det har lært å løse kompliserte tekniske problemer, men å komme ut av det med medmennesket og å leve i fred, det er noe som vårt tekniske og materialistiske samfunn ikke har lært oss.
Det ser ut til å være et masse-barbari vi synker ned i. Vi bruker vår naturvitenskap til dette. Naturvitenskapen i seg selv kan ikke fordømmes. Den har også gitt oss gode ting. Men hvorfor bruker vi den da til vonde ting?
Still deg selv dette spørsmålet: Vår materialistiske kultur kan trene en hjerne til å produsere alle de goder som trengs og som gir oss den fabelaktige velstand som vi har i dag, men hvorfor kan vi ikke samtidig trene hjernen til å elske vår neste? Det er det som er problemet!
Vår tanke kan trenes opp til å produsere godene vi ønsker, men den kan øyensynlig ikke trenes opp til å produsere den virkelig menneskelige kultur som vi trenger. Vår teknologi kan frambringe kunnskap, men den kan ikke frambringe den type kultur som må til for å beskytte oss mot å ødelegge oss selv.
Kanskje jeg kan uttrykke dette slik: Vår kultur og vår vitenskap har utmerket seg med produksjonsmetoder av det mest kompliserte slag for å gi oss det vi trenger i livet, men den ser samtidig ut til å ha svekket vår moralske dyktighet til å omgås disse godene rettferdig og med den medfølelse som disse vitenskapene vokste fram ved. Vi har snart lagt bak oss enhver tanke om den moralske styrke som trengs for å omgås den velstand vi har fått.
Jeg kjenner en professor i fysiokjemi. Han ble valgt til fakultetsleder ved et av de kjente instituttene i Sveits. Han er en glimrende mann i 30-åra. Offentlig spurte han seg selv om hvorfor vitenskapen kunne produsere alt materielt som den ønsket, unntatt moralen til å omgås det rett. Han sa til studentene sine at vitenskapen burde være materialistisk, men at den ikke burde svekke deres dyktighet til å forvalte den velstand som vitenskapen ga. For dette ble professoren avskjediget og måtte begynne som vanlig skolelærer.
Hvorfor har så dette skillet oppstått mellom evnen til å frambringe materielle goder ved vitenskapelige metoder, og evnen til å forvalte skattene vi fikk ved forståelsen av naturen, med kjærlighet, medlidenhet og moral?
2.1.3 – Tilfeldighet og nødvendighet?
Jeg ønsker å gå nærmere inn på dette fordi det har med Monod, Crick og Watson å gjøre. For 130 år siden satte Darwin sammen de da kjente fakta om livets kjemi og biologi. Han kom til den konklusjon at livet og dets opphav kunne forklares ut fra tilfeldige kjemiske prosesser.
Det er klart at om du ønsker å forklare liv, er det i utgangspunktet ikke noe behov for å forutsette eller påstå noen plan, noen mening eller noen kjærlig Gud. Monod sier det slik, at liv i dag og i begynnelsen er et «hendelig uhell». Vi er et uhell! Les det selv! Det hele skjedde på samme måte som på spillebordet i Monte Carlo. Ruletten stoppet bare på nummeret for «biologi og mennesker». Dermed er det ingen kjærlighet, ingen mening, ingen lov – uten tilfeldighetens lov. Det er ikke noe som har med medlidenhet å gjøre bak de følelsesløse mekanismer og reaksjoner som livet startet ved.
Vi vet, mer eller mindre, hvordan vi skal omgås teknikk, og vi vet hvordan vi skal behandle kjemiske stoffer for å få fram reaksjoner. Vi kan produsere masse-godene for masse-velferd. Men om vi som et grunnleggende prinsipp bak det hele kutter ut medlidenhetsbegrepet, moralbegrepet og begrepet om lov, så vil vi selvsagt også omgås de godene som vitenskapen har gitt oss uten medlidenhetsbegrepet og begrepet om lov. Isteden vil vi forholde oss til godene som vi har på grunnlag av «kampen for tilværelsen». Den sterkeste får det, og den spisseste albuen vil komme seg fram. Jeg vet at sosialdarwinismen er noe som alle prøver å fornekte, men ser vi den logiske sammenhengen? Hvis du sier at livets mening bare er kampen for tilværelsen, så vil du få kamp for tilværelsen. Du vil få Vietnam og du vil få konsentrasjonsleirene.
Slik vil den sterkeste få godene. Men det er akkurat dette «den svake» klager over. Det er dette den tredje verden klager over. Et ordtak sier: «alt er rett og tillatt i krig». Det er nettopp en slik holdning som er under utvikling blant oss. Alt ser ut til å være rettferdig, bare den sterkeste vinner.
Du tenker kanskje som så, at vi har hatt barbari siden Neros tid, og at det vi snakker om her ikke er noe nytt fenomen. Jeg tror at barbari er en felles faktor i den falne menneskeslekt. Men forskjellen er at barbariet aldri har blitt satt sammen med kunnskap og vitenskap slik det blir gjort i dag. Mulighetene for terror er i dag mye større enn de noen gang har vært. Vitenskapen har lagt slike våpen i våre hender, at om det finnes en ond vilje der, så har vi utrustet denne onde viljen med fryktelige våpen.
En annen av de sykdommene vi må kjempe med i det moderne samfunnet er narkotikaepidemien. Dette problemet er veldig vanskelig å håndtere. Jeg har vært en del år i denne bransjen. Dersom du snakker med en som går på stoff, vil du vanligvis finne ut at han har kommet fram til at livet er meningsløst og at alt er tilfeldig.
Monod sa det samme. På slutten av boka: «Tilfeldigheten og nødvendigheten» sa han: «Jeg kan se at det ikke er noen kjærlighet og at det ikke er noen mening i den materialistiske vitenskap som jeg tror på». Videre sier han: «Jeg vet jeg er teleonomisk (leter etter hensikt), jeg er «Homo Sapiens». Jeg ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening ... Min tanke er laget for mening – og der er ingen mening.» Da han avsluttet sin forelesning på universitetet i Zürich for noen år siden, sa han dette som viste seg å bli nærmest profetisk: «Den filosofien jeg tror på – nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet – den frustrerer meg til døde. Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden.».
Tenk på dette! Vitnesbyrdet fra en ærlig mann som var hellig overbevist om at hjernen ble laget for mening, og at det samtidig ikke var noen mening som hjernen kunne leve på. Ikke tro at jeg på noen måte vil felle en dom over denne personen. Han var overmåte ærlig i sin vitenskap og var vel fortjent sin Nobelpris.
Monod hevder altså, og Watson sier det samme, at den eneste virkelighet vi har er den materielle, og at alt som den materialistiske vitenskap ikke kan behandle og måle, det eksisterer heller ikke. Hva kan jeg så gjøre for å møte en person som tror på en materialisme av denne typen?
Det jeg i det følgende vil vise dere, er at den materialistiske vitenskap nå har kommet sa langt at den har begynt å undergrave selve grunnlaget som den står på:
2.1.4 – Nye oppdagelser i astronomien
Det vi altså skal ta for oss i siste halvdel av dette foredraget, er et felt hvor naturvitenskapen selv er i ferd med å underminere standpunktet om at den eneste virkelighet er det som kan måles ved de vitenskapelige metoder. En av følgene av dette standpunktet er at alt det som ikke kan måles, heller ikke eksisterer, og dermed bare er illusjoner. Mange har brukt dette til å påstå at Gud ikke eksisterer, fordi han øyensynlig ikke er i materien og ikke kan måles og veies.
Fysikerne har idag funnet ut at det finnes fysiske realiteter som er av en slik art at de i prinsipp ikke kan måles. I 1967 ble det første radioteleskop tatt i bruk i Cambridge i England. Et radioteleskop er et instrument som «ser» ved hjelp av radiobølger på samme måte som vi ser ved vanlige lysbølger. En av de første tingene de studerte med dette radioteleskopet var den såkalte Krabbetåken. Straks viste det seg at det kom noe som liknet morsesignaler fra den. Disse impulsene var så spesielle, at astronomene mente de måtte komme fra intelligent liv der ute.
Science fiction-litteraturen hadde lenge gitt næring til frykten for invasjon fra det ytre verdensrom. For å hindre at en panikkstemning skulle spre seg i befolkningen, ble hele dette forskningsprosjektet hemmeligstemplet. Det fikk det offisielle navn L. G. M., som betyr Little Green Men (små grønne menn).
Etter at forskerne hadde arbeidet med disse impulsene med datamaskin et års tid for å prøve å løse koden og tyde budskapet, kom de fram til konklusjonen at det ikke var noen kode i det hele tatt. Det var radioimpulser, men det hadde ingenting med en kode å gjøre.
Det de hadde oppdaget, var noe som A. Oppenheimer hadde forutsagt på 1940-tallet, nemlig restene etter stjerneeksplosjonen som ble observert i år 1054 etter Kristus. De kinesiske astrologene hadde da sett en supernova (stjerneeksplosjon) som «skinte som solen».
La oss se i detalj på hva som foregår her, slik at vi kan forstå litt av Oppenheimers matematikk. Oppenheimers arbeide er nemlig noe av et mesterverk.
La oss ta utgangspunkt i en stjerne med en masse minst lik 1,4 ganger massen til vår egen sol. I en slik stjerne vil det kunne skje et gravitasjonssammenbrudd. En slik sammentrekning skjer temmelig raskt, omtrent som når man slipper lufta ut av en ballong. Et gravitasjonssammenbrudd skjer ikke bare ved at molekylene klemmes nærmere hverandre, men ved at atomene selv «faller sammen» under påvirkning av gravitasjonskraften. Gravitasjonen i en stjerne på minst 1,4 solmasser er så stor at atomene faller sammen i sitt eget indre. Resultatet av denne prosessen er en nøytronstjerne. Disse nøytronstjernene er selvfølgelig svært tunge, og materien har en enorm tetthet. Hvis jorda skulle trykkes sammen slik, ville den ha en diameter på omtrent 100 meter.
Tok vi litt av denne type materie og slapp den ned på jordoverflaten, ville den ha en så stor tyngde at den falt vers igjennom jordkloden, kom ut på den andre siden og ble stående og svinge fram og tilbake gjennom jorda. Dette stoffet er 10 opphøyd i 15. potens ganger hardere enn stål og ville skjære gjennom jorda som et fly skjærer gjennom skyene.
Fordi dette stoffet har en så stor tetthet, kan det rotere svært raskt. Og det var i forbindelse med slike rotasjoner at radioteleskopet i Cambridge mottok radiobølger.
Lys kan betraktes som en bølgefunksjon eller som en strøm av fotoner – altså en slags massepartikler. Når en lysstråle passerer en vanlig stjerne (stadium A i figuren), vil den avbøyes p. g. a. gravitasjonskreftene som tiltrekker lyset. Hvis lysstrålen passerer en nøytronstjerne (stadium B), vil den avbøyes mye sterkere p. g. a. de enorme gravitasjonskreftene.
2.1.5 – Sammentrekningen fortsetter
Når nøytronstjerna med sin enorme tetthet har oppstått, vil gravitasjonen virke inn på nøytronene og stjerna vil gå videre i sitt gravitasjonssammenbrudd. Hvis massen til den opprinnelige stjerna var større enn ca. 3–4 ganger solas masse, vil den til slutt bli et såkalt «svart hull» (stadium C).
Svarte hull diskuteres en god del i våre dager. Noen påstår at de ikke eksisterer, mange sier at de gjør det og at vi kan studere dem – ikke ved å se på dem fordi det er umulig å se et svart hull – men ved å se på den virkning de har på nærliggende stjerner. Her vil jeg holde meg til Oppenheimers matematikk, den eksperimentelle siden av saken vil bli klargjort med tiden.
Dette andre gravitasjonssammenbruddet vil fortsette på en slik måte at materien stadig får større og større tetthet. Følgen er at materiens tetthet går mot uendelig og stjerna selv mot fullstendig dimensjonsløshet.
Hvis vi sender lys forbi et svart hull, vil strålen bli sterkt avbøyet p. g. a. den enorme konsentrasjon av gravitasjonskrefter. Sender vi lysstrålen inn enda nærmere det svarte hullet, blir strålen enda mer avbøyet. Når vi kommer inn til en viss grense, vil lysfotonene bli gående i bane rundt det svarte hullet.
Det hele kan sammenliknes med astronautene som dro til månen: Fra et visst punkt av var de innfanget av månens tyngdekraft og gikk inn i bane rundt månen. Så satte de bremsemotorene på og steg ned til måneoverflaten. For å komme seg opp fra månen måtte romfartøyets fart økes igjen til det ble frigjort.
Denne grensen, hvor lyset begynner å gå i bane rundt det svarte hullet – dette kuleformede skallet – kalles fenomenhorisonten (engelsk: event horizon). Det lyset som kommer innenfor fenomenhorisonten blir oppslukt eller «svelget» av det svarte hullet og vi får aldri se mer til det. Kommer en stor stjerne inn i det svarte hullet, vil den også bli oppslukt. Dess mer materie vi «mater» inn i det svarte hullet, dess mindre vil det bli, og dess større gravitasjonskraft vil det få.
Dette høres jo unektelig merkelig ut, og er på en måte en vitenskapelig analogi til Faraos 7 kyr som han så i drømmen. De var tynne og sultne, og fikk spise 7 fete kyr, men etter måltidet var de bare enda tynnere! Dette er en liten analogi til et svart hull ...
2.1.6 – Fenomenhorisonten
La oss se nærmere på hva som skjer ved fenomenhorisonten: Hvis en lysstråle eller et legeme bringes fram til fenomenhorisonten, forsvinner det av syne. Det blir altså helt usynlig. Det vil aldri komme ut igjen. Ved fenomenhorisonten vil altså all materie i prinsipp bli absolutt usynlig.
For det andre vil tiden stoppe ved fenomenhorisonten. Tar vi med oss et atomur en tur til fenomenhorisonten, vil det gå stadig langsommere dess nærmere vi kommer. Hva som vil skje med atomuret når det kommer innenfor fenomenhorisonten, er det ingen som vet.
Tenk på konsekvensene av at tiden stopper. Vårt rom-tid kontinuum består av materie og tid som et hele som ikke kan adskilles. Tar vi bort tiden fra materien, er materien ikke lenger materie. Tar vi vekk materie fra tiden, er tiden ikke lenger tid. Derfor vil all materie som forsvinner inn gjennom fenomenhorisonten opphøre å være materie. Alt som er inni det svarte hullet er ikke materie fordi det ikke lenger har tid. Fenomenhorisonten markerer altså slutten på rom og tid slik vi kjenner dem og slutten på materiens egenskaper. Matematikken bak dette er ganske interessant.
For det fjerde vil fenomenhorisonten fungere som en total «kosmisk sensur». I prinsipp kan vi aldri få vite hva som skjer innenfor fenomenhorisonten. Det fins intet som kan bringe ut informasjon derfra. Lysets muligheter er blokkert og intet kan komme ut av det «svarte hullet», og derfor har det også fått sitt navn.
Astronomene vet dette og mener de har identifisert et svart hull i stjernebildet «Cygnus». De sier at dette er en «hinsideshet», som vi aldri kan få kjennskap til innsiden av. Vi kan bare finne ut hvor fenomenhorisonten går, ut i fra de gravitasjonsvirkninger det svarte hullet har på nærliggende stjerner.
La oss trekke noen slutninger av dette. Innenfor fenomenhorisonten har vi en virkelighet som vi vet eksisterer, men likevel vet vi intet om denne virkeligheten. Vi vet at fenomenhorisonten eksisterer, men tror du noen naturviter vil si at siden det som er innenfor ikke kan undersøkes og måles, så eksisterer det dermed ikke? Ingen naturviter vil hevde dette. Men den vitenskapelige materialisme påstår at det som ikke kan måles er uvitenskapelig og eksisterer ikke. Hele den vitenskapelige materialisme i øst og vest er i dag basert på det standpunkt at det som eksisterer kan måles. Men dette stemmer altså ikke. I dette fysiske fenomenet har vi noe som i prinsipp ikke kan måles. Gud kan heller ikke måles fordi han er uendelig.
Jeg har arbeidet fem år av mitt liv ved et kreftsykehus. Der var jeg ofte til stede når mennesker døde. Jeg kunne sitte og snakke med dem, men med ett kom det et lite rykk og det var umulig å snakke med dem lenger. Jeg har ofte tenkt på dette slik, at det som skjer med disse menneskene når de dør. er at de går over til en virkelighet som er atskilt fra meg med en «fenomenhorisont». Jeg mener at det finnes mange slike «fenomenhorisonter» som representerer grensene for vårt rom og vår tid.
2.1.7 – Den materielle virkelighet – og den åndelige
Det jeg skal gjøre nå, er å vise hvordan idéen om fenomenhorisonter kan brukes til å illustrere på hvilken måte Gud og det åndelige omgir oss. Vi kan ikke se dette med øynene fordi det er skilt fra oss med en fenomenhorisont. Som vi ser på denne figuren, består den av to dimensjoner.
Innenfor dette området eksisterer bare den virkelighet som har lengde og bredde. Vi kaller det for Flatland. Her lever flatlenderne, som er intelligente vesener av to ulike kjønn. De lever et lykkelig liv der og arbeider med sine vitenskapelige eksperimenter.
En dag oppdager man to ukjente avtrykk i Flatland. Flatlenderne undrer seg over hvor avtrykkene kommer fra. De fleste sier at avtrykkene har oppstått av ingenting, men noen protesterer og sier at alt må ha en årsak.
Flatlenderne er flinke vitenskapsmenn. De isolerte avtrykkene og satte mikroskopene igang med nøyaktige undersøkelser. Men etter en stund ble avtrykkene borte. Det ble selvfølgelig en stor diskusjon om dette i Flatland, og mens diskusjonen pågikk for fullt så dukket fotsporene opp igjen. Flatlenderne gjentok sine undersøkelser, men det samme forsvinningsnummer skjedde.
Da kalte de til seg en mann som het «Albertus Zweisteinus». Han var en meget lærd mann med hvitt hår, snakket dårlig engelsk, men var flink i matematikk. Zweisteinus sa at han trodde alt måtte ha en årsak. Avtrykkene dukket opp og forsvant av seg selv og måtte dermed ha en hittil ukjent bakgrunn. Zweisteinus trodde på årsakssetningen selv om han ikke kunne forklare alt ennå. «Men la meg få tenke litt», sa han.
Etter en stund meddelte han at han hadde kommet til den slutning at siden Flatland opplevde slike mirakler, så kunne lengde og bredde ikke være hele virkeligheten. Zweisteinus sa at etter hans mening var Flatland ABCD en del av en større virkelighet. Det var lengde og bredde i Flatland, men Zweisteinus foreslo at det fantes en høydedimensjon i tillegg. Det som hadde skjedd, var at et eller annet tredimensjonalt hadde satt sine fotavtrykk i Flatland. En del av dette tredimensjonale lå i samme plan som flatlenderne. Når føttene var plantet i Flatland og flatlenderne oppdaget dem og begynte sine studier, hva skjedde så? Jo, da ble foten løftet opp og flyttet videre, noe flatlenderne ikke kunne gjøre fordi de manglet dimensjonen for løfting. Når foten ble løftet opp, ble alle restriksjoner som flatlenderne la på avtrykket brutt. Noe tredimensjonalt kunne ikke beskrives ved todimensjonale lover.
Albertus Zweisteinus hadde rett da han sa at han trodde på årsakssetningen. Men ser du på årsakssetningen ut fra flatlendernes synspunkt, så var det umulig å forklare avtrykkenes plutselige tilsynekomst «ut av intet». Dette «mirakel» måtte forklares ved å anta at en tredje dimensjon eksisterte, ellers måtte årsakssetningen forkastes.
Vel, mange lo av Zweisteinus og sa at han trodde på ting som ikke kunne måles. Zweisteinus sa at han ikke bare trodde på ting som kunne måles, men også at de målbare tingenes virkelighet var atskilt fra den andre virkeligheten ved en «fenomenhorisont».
Begrepet «fenomenhorisont» er ofte nyttig. En gang etter at Jesus Kristus var blitt henrettet på korset satt hans disipler i et avlåst rom fordi de var redde for jødene. Da kom Jesus og sto midt iblant dem. Du tenker kanskje: Nei, slikt kan jeg ikke tro på! Da vil jeg måtte kalle deg en flatlender. Ved sin død passerte Jesus en «fenomenhorisont». Det samme skjedde med han på veien til Emmaus og på veien til Damaskus. Hvis dette er historiske fakta – og vi har gode historiske kilder om at dette hendte – da må vi gi Zweisteinus rett i at det eksisterer andre sider ved virkeligheten enn bare de som kan måles. Dette stemmer også med den virkelighetsforståelse som Bibelen gir oss.
Mennesket har evigheten nedlagt i sitt hjerte. Det er for snevert å si at kun det som kan måles eksisterer. Vi mennesker er ikke skapt for et «Flatland».
Postet med tillatelse av Proklamedia AS.
lørdag 22. august 2015
Religion er for de enfoldige mennesker en livbøye
Av Fallout2
Jeg er på tynn is her, så jeg regner med tyn.
1. Kristendom:
Det ligger allerede i ordet: Dom. Vi dømmes for hver eneste synd vi gjør.
1a. Protestanter:
Våre forfedre døde med beskyldninger om at de var hekser. Men det er noen år siden.
Det er ikke stort bedre i dag, der biskopene ønsker masseinvandring av vold.
Det positive er at de som er troende ser gjennom falskheten deres.
1b. Katolikker:
Popemobilen til hans hellighet burde virkelig få støtdempere.
Katolikkene har nærmest voldtatt verden.
Så en annonse:- Korgutt 55 år ønsker jobb.
2. Buddister:
Alle tror at dette er himmelen. Det er det IKKE! Dette er en voldelig sekt
3. Hinduisme:
På linje med Sikher er også dette forkastelig og en skam for menneskeheten.
4. Islam:
Trenger ikke bruke tid på dem. Vi er opplyst
5. Sosialisme
Jo dette er en religion. AUF er en sekt som sprer sine uvaner.
Fallout2

1. Kristendom:
Det ligger allerede i ordet: Dom. Vi dømmes for hver eneste synd vi gjør.
1a. Protestanter:
Våre forfedre døde med beskyldninger om at de var hekser. Men det er noen år siden.
Det er ikke stort bedre i dag, der biskopene ønsker masseinvandring av vold.
Det positive er at de som er troende ser gjennom falskheten deres.
1b. Katolikker:
Popemobilen til hans hellighet burde virkelig få støtdempere.
Katolikkene har nærmest voldtatt verden.
Så en annonse:- Korgutt 55 år ønsker jobb.
2. Buddister:
Alle tror at dette er himmelen. Det er det IKKE! Dette er en voldelig sekt
3. Hinduisme:
På linje med Sikher er også dette forkastelig og en skam for menneskeheten.
4. Islam:
Trenger ikke bruke tid på dem. Vi er opplyst
5. Sosialisme
Jo dette er en religion. AUF er en sekt som sprer sine uvaner.
Fallout2
fredag 21. august 2015
Er Støre og Hareide Norges sleipeste politikere?
Når vi leser følgende 2 artikler i avisen Dagen, blir man fristet til å svare "Ja".
1. Støre roser Frelsesarmeen:
– Skal vi løse mange av oppgavene i vår samfunn - sosialt, integrering og deltagelse - må de ideelle og frivillige organisasjonene med, sier Jonas Gahr Støre til Dagen.
2. KrF går på stemmejakt hos minoriteter:
KrF henvender seg til polakker, eritreere og andre innvandrermiljø for å få nye velgere og tillitsvalgte.
Jonas Gahr Støre leder et arbeiderparti som har motarbeidet kristne verdier helt siden slutten av 2 verdenskrig. De var bl.a. med på å fjerne den kristne formålsparagrafen, som forpliktet skolene til å gi elevene en kristen oppdragelse. Den sa blant annet at «Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding,..». Knut Aril Hareide i KrF var strålende fornøyd med fjerningen av denne paragrafen.
Begge disse partilederne arbeider også for å legalisere såkalt likekjønnet ekteskap i Den Norske Kirke, noe som er stikk i strid med Guds Ord. Og strategien de bruker, er å ansette ugudelige, ikke-troende biskoper og prester, som sakte men sikkert leder kirken til fall med de samme ord som Djevelen første gang brukte i Edens hage: "Har Gud virkelig sagt?"
Arbeiderpartiet er dessuten ansvarlig for en abortlov som dreper hele 16.000 barn hvert eneste år, og tausheten er øredøvende fra KrF's side. Istedenfor å hjelpe både mor og barn i en vanskelig situasjon, sparer de penger ved å skyve alt ansvar over på den fortvilte moren. Så toer de sine hender og sier det var hennes frie valg. Ja, de kaller det til og med for en "rettighet" at hun får lov til å drepe sitt eget barn.
Siste skudd på stammen er at begge partilederne nå ønsker å oversvømme landet vårt med flyktninger og asylsøkere fra muslimske land, som selvfølgelig drar med seg islams ideologi. Denne livsfarlige ideologien er nå iferd med å rasere og ødelegge alle de trygge og gode verditradisjonene vi hadde i Norge en gang. Men det må vi for all del ikke nevne, for da blir vi med en gang stemplet son fremmedfiendtlige rasister og utestengt fra "det gode selskap".
Hver gang jeg hører Støre og Hareide snakke på radio eller TV, tenker jeg på følgende to vers fra Bibelen:
Sal 55,22 "Hans tale er glattere enn smør, men i hjertet tenker han på strid. Hans ord er mildere enn olje, likevel er de som dragne sverd."
Jer 23,12 "Derfor skal veien de går på, bli glatt og sleip for dem. De glir i mørket og faller over ende. For jeg fører ulykke over dem i det året de kreves til regnskap, lyder ordet fra Herren."
Ja, slik lyder ordet fra Herren. Men det bryr hverken Støre eller Hareide seg om, så lenge de kanskje klarer å kapre noen nye velgere til de ugudelige partiene sine.
Sleipere enn dette går det neppe an å bli!
Se ellers Norvald Aasens utmerkede artikkel: Røystefisking med skotsikker bil i Sarons Dal
Spikeren
1. Støre roser Frelsesarmeen:
– Skal vi løse mange av oppgavene i vår samfunn - sosialt, integrering og deltagelse - må de ideelle og frivillige organisasjonene med, sier Jonas Gahr Støre til Dagen.
2. KrF går på stemmejakt hos minoriteter:
KrF henvender seg til polakker, eritreere og andre innvandrermiljø for å få nye velgere og tillitsvalgte.
Jonas Gahr Støre leder et arbeiderparti som har motarbeidet kristne verdier helt siden slutten av 2 verdenskrig. De var bl.a. med på å fjerne den kristne formålsparagrafen, som forpliktet skolene til å gi elevene en kristen oppdragelse. Den sa blant annet at «Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding,..». Knut Aril Hareide i KrF var strålende fornøyd med fjerningen av denne paragrafen.
Begge disse partilederne arbeider også for å legalisere såkalt likekjønnet ekteskap i Den Norske Kirke, noe som er stikk i strid med Guds Ord. Og strategien de bruker, er å ansette ugudelige, ikke-troende biskoper og prester, som sakte men sikkert leder kirken til fall med de samme ord som Djevelen første gang brukte i Edens hage: "Har Gud virkelig sagt?"
Arbeiderpartiet er dessuten ansvarlig for en abortlov som dreper hele 16.000 barn hvert eneste år, og tausheten er øredøvende fra KrF's side. Istedenfor å hjelpe både mor og barn i en vanskelig situasjon, sparer de penger ved å skyve alt ansvar over på den fortvilte moren. Så toer de sine hender og sier det var hennes frie valg. Ja, de kaller det til og med for en "rettighet" at hun får lov til å drepe sitt eget barn.
Siste skudd på stammen er at begge partilederne nå ønsker å oversvømme landet vårt med flyktninger og asylsøkere fra muslimske land, som selvfølgelig drar med seg islams ideologi. Denne livsfarlige ideologien er nå iferd med å rasere og ødelegge alle de trygge og gode verditradisjonene vi hadde i Norge en gang. Men det må vi for all del ikke nevne, for da blir vi med en gang stemplet son fremmedfiendtlige rasister og utestengt fra "det gode selskap".
Hver gang jeg hører Støre og Hareide snakke på radio eller TV, tenker jeg på følgende to vers fra Bibelen:
Sal 55,22 "Hans tale er glattere enn smør, men i hjertet tenker han på strid. Hans ord er mildere enn olje, likevel er de som dragne sverd."
Jer 23,12 "Derfor skal veien de går på, bli glatt og sleip for dem. De glir i mørket og faller over ende. For jeg fører ulykke over dem i det året de kreves til regnskap, lyder ordet fra Herren."
Ja, slik lyder ordet fra Herren. Men det bryr hverken Støre eller Hareide seg om, så lenge de kanskje klarer å kapre noen nye velgere til de ugudelige partiene sine.
Sleipere enn dette går det neppe an å bli!
Se ellers Norvald Aasens utmerkede artikkel: Røystefisking med skotsikker bil i Sarons Dal
Spikeren
Abonner på:
Innlegg (Atom)