NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 30. august 2015

Den som tenker må tro - Del 4 av 7

Postet med tillatelse av Proklamedia AS.

2.2 - Grensene for naturvitenskapens virkelighetsmodell

 Av Udo Middelmann.

 Som jeg sa i går, så 15- og 1600-tallets vitenskapsmenn på seg selv i stor grad som hele mennesker i et helt univers. Universet skulle ikke spaltes opp i vitenskap og religion. For dem var ingen vitenskap mulig uten religion, og ingen sann religion uten sann vitenskap. Med andre ord: I reformasjonens verdensbilde var mennesket ikke en fremmed - han var ingen "Flatlender" som Dr. Wilder-Smith nettopp beskrev det. I tillegg til flatlenderens naturlige univers kom det som Gud hadde talt i Skriften om sin egen personlige eksistens i tid og rom.

 Språket som benyttes i et slikt referansesystem tillater verdivurderinger som godt/ondt og skyld/tilgivelse.

 Det språket som kommer ut fra studier av det upersonlige, materielle univers, er et matematisk språk. Dette snakker bare om kvantitative og ikke kvalitative vurderinger. Matematikkens språk er presist. Det kan gjentas under like forhold over hele verden.

Med matematikkens språk kan man utøve en kontroll fordi man har lukket alt inn i dette naturvitenskapens symbolsystem. Men det kan ikke forklare mennesket som menneske. Det kan ikke forklare en Newton, en Bach, eller deg og meg. Vi kan ikke redusere hele virkeligheten til naturviterens modell. Spørsmålet til oss blir derfor hvor stor modell vi bruker når vi ser på virkeligheten.

2.2.1 - Modellens begrensning

 Fristelsen for naturvitenskapsmannen er å se på alt ut fra gjentakelseskriteriets synsvinkel, dvs. bare slikt som kan måles, veies osv. Men hvis vi virkelig er interessert i sannheten om det som eksisterer, innbefattet mennesket, kunstnerens skaperevne, våre følelser, gleder og lidelser, da er den modellen som behøves for å innbefatte alt dette større enn modellen som karakteriseres av naturvitenskapens gjentakelseskriterium.

 Derfor er det ikke så mye et spørsmål om naturvitenskap mot teologi, men heller et spørsmål om hvilken modell som nøyaktig kan samsvare med den totale virkelighet som ethvert menneske befinner seg i. Det er modellens størrelse som frambringer de spørsmål som stilles, og modellen selv må prøves på virkeligheten som mennesket stilles overfor. Hvis jeg har en modell som ser alt utelukkende ut fra den materielle virkelighet, vil jeg ikke reise spørsmål om moral, verdier og valg. Hvis jeg derimot sier at jeg betyr noe som person, må min virkelighetsmodell også omfatte fenomener vedrørende min personlighet. Den må finne svar på de ting som er en del av min personlighet, slik som å skjelne mellom rett og galt, noe endog den mest hardbarkede materialistiske vitenskapsmann gjør.

 Bibelens modell er stor nok til å inkludere, ikke bare fenomenene i det naturlige årsak-virkning pregede univers, men også de menneskelige fenomener. For den begynner ikke med en upersonlig kraft, men med en personlig start. Det er ikke materien som har eksistert fra evig, men en person som eksisterer evig. I et slikt referansesystem kan både spørsmål om personlighet og om det materielle univers reises, uten at det ene utelukker det andre.

 Den europeiske kunst vokste i stor grad fram av renessansens og reformasjonens tenkning. Musikken, med sine harmoniske akkorder og sin struktur av lyd og stillhet, med sine ordnede intervaller, med sin forgrunn av melodi og bakgrunn av akkorder, er et fenomen som sto fram i vestens kristne verdensbilde.

 Men endog noe så vesentlig som reformasjonens arbeidsetikk kom ut fra et grundig studium av tid og rom og menneskets verdi. Bibelen og historisk kristendom uttrykker et fornuftig forhold mellom produksjon, ærlige lønninger og rettferdige priser.

 Alle disse områder forutsetter en sammenheng mellom moral og matematikk, mellom det naturlige univers og mennesket som et moralsk vesen. Det hadde basis i den vekt Bibelen legger på naturlige årsaker innenfor et åpent system, hvor mennesket som menneske kunne eksistere, og hvor samtidig universet der ute var verdt å undersøke og beregne.

2.2.2 - En lukket årsak-virkning modell

 Problemet er imidlertid at matematikkens nøyaktighet kan brukes som et redskap til å utøve kontroll ikke bare over mitt eget liv og min livssituasjon, men også over alle andre mennesker. Et slikt skifte fra et åpent årsak-virkning system hvor det er rom for mennesket og Gud som personer, til et lukket årsak-virkning system hvor både mennesket og Gud er underlagt beregnbarhet, var egentlig et filosofisk forsøk på å kontrollere virkeligheten. Det var mer en innskrenkning av virkelighetsmodellens størrelse enn et uttrykk for ærlighet overfor virkeligheten.

 Med en mindre modell, hvor kun årsak-virkning med forutsigbare sammenhenger er tillatt, øker muligheten for å forutsi virkeligheten ved en matematisk analyse. Men vi kan også bruke dette til å utøve makt over mennesket, ved å redusere alle menneskelige fenomener til det som lar seg forutsi.

 Dermed hadde det som først var blitt gjort i de eksakte naturvitenskaper også blitt ført inn i de humanistiske eller ikke-eksakte fag, som sosiologi, psykologi osv. Her anvendes matematiske metoder, diagrammer, statistikk osv., men på en eller annen måte snor enkeltmennesket seg ut av dette. Egentlig kan vi ikke forutsi den menneskelige oppførsel og adferd slik vi faktisk kan forutsi naturen rundt oss.

 Etter dette skifte i virkelighetsmodell kunne egentlig intet utsagn lenger gjøres om livets kvalitet. Det var et skifte fra forståelsen av mennesket som en person til reduksjon av mennesket til en sammensatt mengde tvungne partikler. Det var en forandring fra et åpent årsak-virkning system til et lukket system.

 Rene Descartes, den franske filosof og matematiker, ble et redskap i denne forandring. Han prøvde å være sann og brutalt ærlig og befri seg fra alle autoritære tankesystemer. Slik kom han til at det bare var to ting en virkelig kunne være sikker på når en løsrev seg fra all ytre informasjon, spesielt fra Bibelens informasjon eller åpenbaring. Det første var meg selv som et tvilende selv: "Jeg tenker, altså er jeg" ("Cogito, ergo sum") er den tvilende bevissthet forlenget inn i en verden hvis eksistens det ikke kjenner noe til.

 Det andre var de matematiske abstraksjoner i et system bygget på klare grunnleggende forutsetninger (aksiomer). Fordi det tvilende selv fremdeles er det tvilende selv, ligger den eneste absolutte sannhet det kan ha i dette matematiske symbolsystemet. Her fant han det som var klart, tydelig og åpenbart.

 Mens Descartes fremdeles omtaler mennesket og Gud som en slags "religiøs pynt" på den ellers kalde analyse av hans eksistens, har filosofen Spinoza, som etterfølger Descartes, ingen nøling med å anvende de matematiske forskningsmetoder på de menneskelige følelser og på Gud. Dermed har mennesket, slik Bibelen beskriver det, og slik du kjenner din egen eksistens med følelser, lidenskaper, lengsler og verdier, ikke lenger noen mulighet for å eksistere på et fornuftig grunnlag. Som jeg sa tidligere, er dette en innsnevring av modellen, som avslører den naturvitenskapelige modellens begrensning i sitt forsøk på å beskrive hele virkeligheten.

 Hvis den eneste sikkerhet som kan finnes ligger i den matematiske modell, da har mennesket som verdivesen, som kan si "du burde ha gjort noe annet" ikke lenger noen fornuftsmessig basis. Det er ikke lenger noen basis for etikk og lover. Det eneste en kan komme med innenfor en matematisk modell, er utsagn om hvordan ting forholder seg, men ikke om hvordan det burde ha vært. Du kan komme med uttalelser i indikativ, men aldri i imperativ. Du kan si hvor mange mennesker som gjorde hva, men du kan ikke si noe om de gjorde rett eller galt.

 Autoriteten for en vitenskapsmann som fungerer innenfor det lukkede system av årsak og virkning ligger i hans beregninger, hvorvidt de er nøyaktige eller ikke. Huxley antyder noe av dette når han sier: "Vitenskapens tragedie er at matematikkens vakre struktur forkludres av at mennesket finnes.".

 Vi skal være takknemlige for det som vitenskapelige undersøkelser har gitt oss. Men det negative utslag av den vitenskapelige tenkemåtes anvendelse på alle livets områder er at den har fortrengt det enestående i mennesket som et personlig vesen og redusert mennesket til enda et årsak-virkning fenomen. Mennesket er imidlertid noe annet. Det skjelner mellom sannhet og løgn, mellom rett og galt. Ingen, ikke engang den mest hardbarkede materialist, vil si: "Jeg har hørt hva du har sagt i foredraget" - og så ingenting mer. Det blir alltid gitt ros og ris: "Du hadde rett i det du sa", eller: "Du tok feil i det du sa."

 Det 19. og 20. århundre hadde og har en sterk tro på vitenskapens mulighet til å gi oss en bedre verden. Vitenskapene alene tok for seg den virkelige verden, og kunne derfor gi oss virkelig sannhet. Alt annet tok ikke for seg den virkelige verden og kunne derfor ikke gi oss virkelige sannheter. Det ga oss til nød "religiøse sannheter".

 Jeg motsier altså et slikt standpunkt med at vitenskapen, når den har anvendt den naturvitenskapelige metode på hele virkeligheten, ikke lenger har arbeidet med en modell som samsvarte med virkelighetens mangfoldighet. Det er egentlig dårlig vitenskap som ikke tar menneskets menneskelighet i betraktning.

2.2.3 - Når naturvitenskapen går ut over sine grenser

 Vitenskapen har som sagt gitt oss mye innenfor teoretisk analyse, så vel som praktiske anvendelser på teknikkens område. Den har utvidet horisonten hva angår menneskets praktiske og tekniske muligheter.

 Men i det 19. og 20. århundre kan en også se at enkeltmennesket, som "mannen i gata" eller "det kultiverte menneske" ikke lenger kjenner noen referanse for sin egen personlige eksistens, og tviler på sin menneskelighet. Mange av vår tids tenkere stiller seg faktisk tvilende til om mennesket vil kunne overleve som et personlig vesen. For det å forlange gjentakelse i et lukket årsak-virkning system er å ødelegge alle menneskelige kvaliteter. Dette kommer til syne i våre samfunn ved at vi heller snakker om "Gjennomsnittsmennesket" enn om enestående enkeltpersoner, ved at alle i samfunnet representeres ved et nummer, og ved en sykdom bare blir et tilfelle.

 Det vi ser, er at menneskets verdi som menneske er i ferd med å dø. Den optimisme som var tilstede ved begynnelsen av den franske revolusjon, brytes ned og erstattes av et syn som i hovedsak er reduksjonistisk. Med reduksjonisme forstår vi leting etter et grunnleggende prinsipp som kan forene og forklare all virkelighet. Det moderne menneske finner naturvitenskapens gjentakelseskriterium som et slikt forenende prinsipp.

 Innenfor en slik referanseramme blir f. eks. musikk ikke lenger en formidling av idéer, følelser og sanseinntrykk, for disse er ikke gjentakelige. Isteden blir musikken en vekselvirkning mellom visse lydfrekvenser, og mellom lyd og stillhet. Tenk på John Cage's komposisjoner. Eller stykkene til Stockhausen, hvor han har en mekanisk musikk. Og likevel, når det 20. århundres menneske lager sine filmer, slik som f. eks. Ingmar Bergman gjør det, så bruker han ikke Stockhausens musikk, som er den "vitenskapelige" musikken, men lytter til den personlige musikken etter Johan Sebastian Bach.

 Dette gjelder like mye innenfor andre felter. Det kan påvises, slik John Kenneth Galbraith gjør det, at selve den vitenskapelige metode med dens omfavnelse av gjentakelseskriteriet har fostret den ånd som tilhører den stygge siden av kapitalismen som jeg håper både dere og jeg avviser. Den stygge siden av kapitalismen er den siden som uttrykker at naturen har utstyrt de mest veltilpassede for at bare de skal overleve. Fordi vi ikke lenger snakker om moral og verdier, er det ingen grunn til å forandre på situasjonen og hjelpe dem som ikke er så "veltilpassede" til å bli bedre tilpasset.

 Tenk også på den bruk av darwinistisk tankegang som Hitler og Goebbels gjorde for å rense sin egen ariske rase. Her ble den sterkestes rett til å overleve holdt fram som et vitenskapelig bilde av det univers vi lever i. All moral ble satt ut av betraktning. Det samme kan sies om Kambodsjas eksperiment under Pol Pot. Den "vitenskapelige" holdning til virkeligheten, med den vitenskapelige forsknings autoritet, førte med seg de mest grusomme forbrytelser. Og dette skjer fullstendig uten skyldbevissthet, fordi grunnlaget for en objektiv moral er fjernet.

 I sitt arbeide "Anatomy is not Destiny" påpeker William Simon og John Henry Ganyon at det 19. århundrets reduksjonisme - forsøket på å tilbakeføre alt til forutsigbare mønster - var den filosofiske basis om gjorde det mulig å godta Freuds psykologi som en vitenskapelig psykologi. Den var en leting etter et universelt prinsipp som kunne forklare menneskets adferd. Et så utrolig prinsipp som menneskets seksualitet ble hevdet å være den avgjørende indre drivkraft som bestemte all menneskelig adferd. Dette kunne bare bli godtatt i et samfunn som forlangte et grunnleggende prinsipp. I et univers som er så fylt med ustabilitet og stadig forandring, ønsket en å beholde et universelt prinsipp som kunne unnskylde og forklare alle menneskets handlinger. Dermed oppsto den freudske deterministiske psykologi.

 Det forrige århundrets forandring fra absolutte kongedømmer til demokratier, var ikke bare en avspeiling av den politiske liberale ånd i det 19 århundre, men var også en påpeking av større menneskelig ansvar for enkeltindividet. Det var et forsøk på å fjerne den enes diktat og fordele ansvaret for rett og galt til demokratiets fordelte styringsmåte. Det var et håp om at man skulle finne sikkerhet mot diktatoriske konger. Til tross for at demokratiet ble satt opp som et vern for sannhet og moral, ser det for meg ut til at de siste 80 år av Europas historie også viser oss hva som kan ødelegges ved demokratisk flertall. Et diktatur av en enkeltperson er blitt erstattet med et diktatur av et flertall. Hitler ble valgt demokratisk. Nei, det å se på virkeligheten bare ut fra flertallets synsvinkel gir heller ingen garantier mot de mest grusomme overgrep. Den rammen er også for liten. Modellen er begrenset.

 Allikevel føres dette videre og videre. Statistikk brukes ikke bare til å gi en oversikt over hva som har skjedd eller til å beregne sannsynligheten for at noe vil skje. Dette er ofte svært nyttig. Men statistikken brukes mer og mer i vårt samfunn som en pekepinn på hva som bør anses for rett og galt.

 Se på lovgivningens område. Sosiallovgivningen baseres på en kvantitativ likhet i stedet for å ta hensyn til den enkeltes arbeid, behov, problemer og muligheter for løsning av disse på et personlig plan.

 Økonomiske fenomener i vårt samfunn vurderes sjelden ut fra hva som er rett og galt, men bare ved en kald beregning av de økonomiske krefter. Hvor i dag står noen opp og hevder på et etisk grunnlag at f. eks. energien bør bevares? Jeg finner at dette sjelden skjer, selv i land som regnes for å ha en stor andel av kristne. I stedet blir energibevaringen tatt hånd om ved høye skatter og markedets krefter. Moralen er på vei til å dø, men med den så opphører også mennesket å eksistere.

2.2.4 - Vi trenger den kristne referanseramme

 Det vitenskapen behandler innenfor sin begrensede modell, er egentlig bare det som er og ikke hva som bør være. Å se på universet som et upersonlig univers tillater oss bare å uttale oss om hva som eksisterer, men ikke hva som bør eksistere. Observasjonen av det som er vil aldri gi noen moral-vitenskap. Ingen medisin, fysikk, kjemi gir moralsk retning for den menneskelige livsførsel.

 Historien gir heller ingen moralske dimensjoner, den registrerer bare hva som skjer. Ingen kan si hva som burde skje dersom ikke modellen hans er stor nok til å omfatte grunnlaget for moral og menneskelighet.

 Hvor kan så motivasjonen og styringen komme fra?

 Det som behøves, er en referanseramme som ikke bare inneholder det som observeres, men også vitenskapsmannen selv som et moralsk vesen. Dette betyr egentlig en tilbakevending til den kristne referanseramme, hvor vi ikke bare står overfor et upersonlig univers, men også skapelsens og frelsens personlige Gud. Da kan et sant forhold opprettes mellom mennesket og naturen, mellom menneskene innbyrdes, mellom eksistens og moral, mellom fakta og hensikt.

 En vitenskap basert på kristendom har to grenselinjer. Først den moralske begrensning som har sin basis i ansvarsforholdet overfor Gud, historien, ens egen generasjon og neste generasjon. For det andre er han som vitenskapsmann også begrenset av hva han er i stand til å utføre.

 Bare med en slik referanseramme kan vi stå imot den umoral som omgir oss. Dette gjelder ikke bare de filosofiske idéene, men også flere konkrete planer som mange naturvitere i dag arbeider med. Husk at en av årsakene til at Hitler kom til makten, og var i stand til å fortsette i den retning han gikk - noe også dere i Norge led under - var at samfunnet manglet en moralsk basis.

 La oss være på vakt når vi arbeider med naturvitenskap. En basis for moral kan aldri komme fra naturvitenskapens begrensede referanseramme, men trenger en større sammenheng - den historiske kristendom.

Postet med tillatelse av Proklamedia AS.