NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

lørdag 8. august 2015

Den som tenker må tro - Del 1 av 7

Innledning

Det er med stor glede og entusiasme jeg idag kan meddele at vi har fått tillatelse fra Proklamedia AS til å kunne publisere boken "Den som tenker må tro" her på Spikers Corner.

Boken refererer seminaret "Naturvitenskapens grunnlag og begrensning" som ble arrangert ved Universitetet i Trondheim i 1979. Foredragsholderne er Professor A. E. Wilder-Smith, som har hele tre naturvitenskapelige doktorgrader (kjemi, biokjemi og farmakologi). Samt Udo Middelmann, som er utdannet jurist og teolog i Tyskland, USA og Sveits.

Det er Professor Steinar Thorvaldsen ved Universitetet i Trondheim som har redigert boken, som dessverre ikke lengre er i salg. Den finnes imidlertid på Nasjonalbiblioteket.

Jeg ønsker herved å rette en stor takk til Forlagssjef Eivind Sætrang ved Proklamedia AS og Professor Steinar Thorvaldsen for at vi får lov til å publisere boken her på Spikers Corner.

Spikeren.

Seminaret "Naturvitenskapens grunnlag og begrensning" ble arrangert ved Universitetet i Trondheim i 1979.  De tema som ble tatt opp på dette seminaret er ting som stadig diskuteres i vårt land. En del nytt stoff til denne diskusjonen kom fram på seminaret, og med denne boken ønsker vi å presentere dette for et bredere publikum.

1 - Første dag: Den naturvitenskapelige tenkning

1.1 - Hvordan oppsto de bærende idéer? (Kepler, Galilei og Newton)

 Av Udo Middelmann.

 Først må jeg nevne at jeg ikke taler til dere som vitenskapsmann, men som en person med bakgrunn i et juridisk og senere et teologisk studium. De siste 15 årene har brakt meg i kontakt med mange forskjellige mennesker og deres spørsmål og innsikt. Dette har også lært meg en god del, og det er bl. a. en del av denne innsikt jeg gjerne vil dele med dere her.

 Jeg er klar over den mistanke mange naturvitere idag har overfor ikke-vitenskapsmenn. Men som teolog vil jeg få minne dere om det faktum at teologien lenge ble ansett for å være "vitenskapens dronning" - ikke nødvendigvis fordi den var den peneste, men fordi den ga retningslinjer for hele livet og den menneskelige eksistens. Vi må ikke glemme at Kepler, Galilei og Newton alle hadde et nært forhold til sin tids teologer. For å virkelig forstå disse store vitenskapsmennene, må vi også sette oss inn i den teologi og virkelighetsforståelse de hadde sin bakgrunn i.

 Galilei hadde nær forbindelse med klostrene. Kepler studerte teologi i Tübingen i årene 1591-94, men mistet lysten på en teologisk karriere blant annet på grunn av den religiøse striden som da feide over hele Mellom-Europa og endte i 30 års religionskrig. Til tross for dette forlot han aldri sin lutherske bakgrunn, og etter teologistudiet fortsatte han som lærer i matematikk ved det lutherske akademi i Graz i Østerrike. Newton ble som 18-åring sendt til Cambridge tilsynelatende for å gå inn i kirken, men kom der under innflytelse av matematikken, noe som forandret hans karriere. Alle disse tre foregangsmenn kan bare ses og forstås på bakgrunn av den teologi de hadde sine røtter i.

1.1.1 - All forskning bygger på grunnleggende forutsetninger

 Det er viktig å innse betydningen av den verdensforståelse vi egentlig har som grunnlag for vår søken og forskning. Hva er den egentlige "Weltanschauung" vi betrakter virkeligheten ut ifra? For våre spørsmål og våre svar, uansett hva vi gransker eller hvor vi søker, avhenger av den virkelighetsmodellen vi holder fast ved. Jeg kommer til å se og undersøke det min tanke tillater meg å se og undersøke. Jeg kommer bare til å se det som modellen tillater meg å se, ut ifra mitt sett av grunnleggende forutsetninger.

 En modell svarer ikke nødvendigvis til virkeligheten. Den kan være et fantasiprodukt eller den kan ta for seg bare en del av virkeligheten. Modellen må i seg selv ikke bli noe uforanderlig jeg arbeider utfra, men den må utvides alt etter med hvilken grad av ærlighet jeg åpner meg for den objektive virkelighet der ute.

 Det motsatte av en slik ærlighet er faktisk trangsynthet, det å si at noe ikke passer inn i min modell og derfor ikke er en del av virkeligheten. Det jeg faktisk har gjort i et slikt tilfelle, er å ha satt min modell lik virkeligheten, istedenfor å la virkeligheten der ute trenge seg inn i modellen som jeg har skapt i min bevissthet.

 Spørsmålet som stilles hver av oss, - slik som det stilles mennesket gjennom hele historien, er hvorvidt jeg tillater virkeligheten å innvirke på min modell. Tar jeg egentlig med så mye av livet slik det må leves hver dag, 24 timer i døgnet, eller nærmer jeg meg virkeligheten bare fra et snevert og forutinntatt bilde? Forandrer jeg modellen ved å stille flere spørsmål slik at jeg må finne flere svar, eller har jeg lukket modellen, slik at alle problemer enten blir bortforklart eller presset inn i den modellen som jeg har valgt, uten sammenheng med virkeligheten rundt meg?

 Det som jeg nettopp har sagt, er slett ikke fremmed i dagens tenkning. Idag gis det ofte to svar på dette problemet:

 For det første kan jeg underordne alt under min tanke. Dette fører til at jeg holder meg til et bestemt, uforanderlig tenkesett som enten er det som er akademisk akseptert eller demokratisk valgt til å være virkelig. Med andre ord: jeg holder meg til et naturvitenskapelig, teologisk, psykologisk e. l. tanketyranni.

 En annen vei å gå er å holde seg utelukkende til det som er sant for meg - i mine egne opplevelser. I dagens kunst, f. eks., blir ofte det som er spontant, fritt og ustrukturert sett på som den eneste sannhet.

 Faren vi da står overfor som mennesker, naturvitere eller teologer, er enten å holde fast ved en stramt begrenset modell som ikke tillater justeringer fra en objektiv virkelighet; eller å holde fast ved at intet annet enn det jeg opplever med mine subjektive følelser, er virkelig. Sannhet er i såfall bare en måte jeg betrakter virkeligheten på, og ikke virkeligheten selv.

1.1.2 - Middelalderens tenkning

 For å illustrere dette litt, kan vi gå tilbake i historien til århundrene før Kepler, Galilei og Newton. I denne perioden må vi forstå en del av kulturhistorien som en idéhistorie, hvor bestemte idéer formet menneskenes tenkning.

 Romerriket hadde brutt sammen i år 410 under øst-goternes angrep. Det som falt, var et imperium bygget på republikken, keiserens guddommelighet og den militære styrke. Det som fortsatte etter 410 var ikke lenger et politisk mektig imperium, men heller et teologisk rike, som etterhvert skulle bli den romersk-katolske kirke. Pavedømmet forsøkte å opprette en politisk enhet døpt i kristendommens navn.

 På grunn av denne bestemte åndelige oppfatning av det romerske riket etter 410, er det klart at menneskene valgte å ta et skritt over mot det overjordiske, eller det som kirken satte opp som "himmel". Man bygget ikke lenger på intellektuelle og politiske faktorer. Livet ble bare betraktet som et trappetrinn til himmelen, og ikke som noe meningsfylt i seg selv. Kunst og håndverk var underutviklet og undertrykket.

 Med en slik livsbetraktning ble arbeid, kreativitet, det å forme virkeligheten rundt seg og det å oppdage naturen, sett på som noe mindreverdig. Arbeid ble rettferdiggjort bare ut ifra hvorvidt det kunne få meg inn i himmelen, og ikke som noe rettferdiggjort i seg selv p. g. a. en grunnleggende overenskomst mellom en skapende Gud og skaperverket, som bar skaperens bilde.

 Sammen med dette synet på arbeid, kom hele synet på naturen og det å gjøre eksperimenter. Verden ble sett på som et bilde av guddommelig godhet, men bare som et bilde av guddommelig godhet for å vise mennesket frelsens mulighet ved å gjøre gode gjerninger. Men med en slik todeling mellom den nåværende eksistens og den virkelige verden som skulle komme, kunne det som eksisterte nå ikke ha sann interesse. Universet ble bare sett på som en moralsk forsøksarena.

 Teologi, livssyn og virkelighetsforståelse var i middelalderen bundet til den romersk-katolske lære uten noen understrekning av betydningen av etterprøving i den egentlige verden rundt oss. Kirken hadde så stor innflytelse og makt over selve livet, at den ikke tolererte noen annen autoritet enn dens egen åndelige autoritet. Den hevet faktisk seg selv opp til Guds plass. Det det ble lagt mest vekt på i den enkeltes liv var meditasjon framfor handling.

 Imidlertid hadde denne middelalderske virkelighetståelse også en positiv side. Vi må ikke fra vårt synspunkt automatisk eller ukritisk forakte den. En positiv side var at middelalderens menneske forsto seg selv som å leve i et personlig univers. Det trengte ikke primært å finne sin identitet i den upersonlige materien som omgav dem. Mennesket visste at det befant seg i et personlig univers som tok til med en personlig skaper: Bibelens Gud.

 Dessuten hadde de en enhetlig tenkning hvor alt var sammenknyttet i en enhetlig og fornuftig oppfatning av universet. De arbeidet med et forenet kunnskapsområde, i motsetning til det spesialiserte, spaltete syn på kunnskap som det moderne mennesket har.

 Videre uttrykte de sitt syn gjennom ønsket om harmoni en "sfærens harmoni". Stjernene ble ikke studert så mye for å forstå hvordan de beveget seg, men mer for å oppdage noe av harmonien i selve skaperverket. Astrologi ble også studert for å forstå noe av den dypere harmoni i universet. Det ble antatt at stjernene virket inn på jordiske hendelser. Dette ble ikke primært betraktet som en skjebnetro, slik som arabisk astrologi lærte da den gjorde sitt inntog i vestlig tenkning rundt år 1000, men heller som et forsøk på å øke harmonien mellom alt som eksisterte.

 Middelalderens virkelighetsbilde hadde også negative sider. Med kirkens krav på å ha den rette lære, godtok den ingen kontroll i universet utenfor, og satte derfor seg selv opp som Gud. Kirken var så opptatt med den åndelige siden av tilværelsen at den tolererte mye som var galt og grusomt i det praktiske liv. Svært lite ble gjort for å bekjempe sykdom og bedre helsen i folket. Svært lite ble gjort for å gjøre godt igjen urettferdigheten mellom de rike og de fattige. Hele feudalsystemet ble opprettholdt som noe normalt.

 På 1200-tallet finner så en forandring sted. Ikke over natten, men gradvis. Thomas Aquinas' godkjennelse av den arabiske tekst av Aristoteles' tenkning, åpnet dørene for å studere enkelttingene. Holdningen forandret seg fra å se universet i lys av Gud. til å se universet i lys av seg selv. Drastisk formulert kunne en kalle det nye en "panteisme i kristne klær".

 Kirkens folk, teologene, ble gudene som i seg selv var sentrum for alt som var å vite. Fra "gudene der ute" i den tidlige middelalderske teologi, skjedde en forandring til "gudene her inne" - i verden selv. Mennesket, eller mer spesifisert: kirkens folk, ble de som avgjorde hva livet var. Naturen ble samlingspunktet for deres nysgjerrighet og spørrelyst.

 Det er på denne tiden at astrologien utvikler seg og får et voldsomt omfang. Disse okkulte grener av vitenskapen oppsto ut fra det livssyn at naturen ble betraktet som levende. Tingene i seg selv ble sett på som en del av et personlig vesen, som måtte bli forstått gjennom sin virkemåte med utspring i selve naturens sjel.

 Man mente virkelig at tingenes natur var grunnfestet i natursjelen. Naturen ble personifisert, og målet ble å oppdage Naturen med stor N.

 Denne naturfilosofi, som naturvitenskapen senere oppsto fra, blomstret på 12-1500 tallet. Naturen selv ble betraktet som god, og den var derfor en modell for den menneskelige eksistens. Nikolaus av Cusa beskrev i 1440 tilværelsen som et hierarki fra Gud til skapelsen, alt var ett. Frans av Assisi ga i sin omfavnelse av naturen uttrykk for den samme verdensforståelse, hvor Naturen var den endelige modell. Alt som skjer i naturen er godt, vi må lære av naturen, underordne oss den og bli ett med den. Pico Lazarelli så all åpenbaring og all kunnskap som egentlig én, Platon var den andre greske Moses i deres øyne. Giordano Bruno, mer dikter enn vitenskapsmann, men også Galileis forløper i Italia, betraktet naturvitenskapen som naturens religion. Naturen ble betraktet som en levende organisme, drevet og bebodd av en sjel - faktisk en vestlig form for animisme. I 1584 skrev Bruno: "Det er ingen viktig filosofi som ikke ser verden og dens individuelle sfærer på en eller annen måte som levende". Naturen inneholdt Gud. Dette kom til uttrykk ved at naturen var full av sirkler, trekanter, plan og andre geometriske former.

 Denne omfavnelsen av naturen kunne bare bli opprettholdt dersom deler av virkeligheten, med dens enkeltting og informasjon ble holdt nede og fikk liten betydning. Dette livssynet brøt da også sammen, vil jeg påstå, under trykket fra den uimotståelige virkelighet.

 Det gradvise forfall av kirkelivet, pavens umoral, det at folk flyttet inn til byene, den utvidede handelsøkonomi i motsetning til den tidligere jordbruksøkonomien, konkurransen mellom byer og mellom rivaliserende politiske enheter, alt dette førte til at det kom til et sammenbrudd for menneskets storhetsfølelse og tanken om å være universets sentrum. Dessuten herjet den brutale Svartedauden i Europa på 1300-tallet og reiste spørsmålet om naturens egentlige harmoni og enhet. Alt dette arbeidet sammen for å fjerne antakelsen - og det var intet annet enn en antakelse - om en harmonisk natur og et harmonisk styre fra kirkens side over virkeligheten.

 Gradvis ble kirkens lære forkastet. Den passet ikke lenger med virkeligheten og holdt ikke mål overfor den brutale virkelighet som presset på i menneskenes sinn, følelser og daglige virkelighet.

1.1.3 - Renessansen i sør og reformasjonen i nord

 Den brøt sammen på en annen måte i Sør-Europa enn i nord. Sør-Europas tradisjonelle romersk-katolske bakgrunn ble erstattet av renessansens tenkning, humanismen, som blomstret både innenfor og utenfor kirken.

 Lenger nord skjedde det innenfor de nasjonale, intellektuelle, økonomiske og kulturelle felter en tilbakevending til noe som hadde vært tidligere. Det bibelske grunnlag, som var blitt oppløst i middelalderen av kirken, ble gjenoppdaget. En generell utdannelse ble satt igang av lutheranerne over hele Tyskland, både for kvinner og menn. Utdannelsen var gratis og brukte Luthers nye oversettelse av Bibelen som lærebok. Resultatet var at man oppnådde en bibelsk måte å betrakte virkeligheten på. I Bibelen fant man en forklaring på menneskets eksistens i tid og rom og svar på alle hvorfor-spørsmålene. Mennesket ble gitt den verdi det har i Guds øyne, framfor i kirkens øyne eller i en upersonlig naturs øyne.

 Bibelens betoning av et syndefall i tid og rom, krevde en omsorg for det som var falt, og forklarte også hvorfor naturens harmoni bare var en idé og ikke en virkelighet. Guds kjærlighet krevde etterfølgelse. Videre fikk verdens skapelse en hensikt og verdi. Med reformasjonens gjenoppdagelse av Bibelen på 1500-tallet ble mennesket frigjort fra middelalderens overtro på disse områder.

 Det ble betraktet som en kristen handling å studere naturen. Slike undersøkelser kunne bli en hjelp for mennesket til forbedring av dagliglivet. Dette var en forandring av menneskets oppfatning av universet, og førte med seg en intellektuell forståelse av Bibelens lære med økonomiske, vitenskapelige og sosiologiske resultater som skulle forandre mye av kursen i den europeiske kulturs historie. Et friskt ideal for vitenskapen ble født. Man tillot ikke lenger mennesket å bli sittende med den kunnskap det hadde. Kunnskapen måtte isteden utvides til nye områder, og den nåværende situasjon skulle forandres til det bedre for den kommende generasjon. Francis Bacons avhengighet av Bibelen som den grunnleggende autoritet fødte en virkelighetsfilosofi som "medførte undere av vitenskapelig framgang".

 Isaac Newton hadde stor interesse for teologi, og studerte Bibelen for å få kunnskaper, ja, for kunnskapenes skyld! Han innså nødvendigheten av Guds eksistens bak den ordnede verdensmaskinen. Alfred North Whitehead kommer mye senere til slutningen: "Når vi sammenlikner dette skifte i den europeiske tenkning med andre sivilisasjoners holdning når de var overlatt til seg selv, virker det som om det bare kan være en kilde for dens opprinnelse. Den må komme fra troen på at Gud var fornuftig ...".

 Vi finner at av de ti grunnleggerne av "The Royal Society" i 1645, var ni protestanter. To av dem var biskoper: John Wilkins og Zet Ward. Dessuten kjemikeren Robert Boyle, John Ray som utviklet systematisk botanikk og zoologi, astronomen og arkitekten Christoffer Rend o. a. Disse var protestanter som hadde gjenoppdaget Bibelen som faktisk både krevde og rettferdiggjorde et studium av naturen.

 Johannes Kepler så på sine oppdagelser som en tenkning av Guds tanker etter Han. Kepler motiverte sin forskning ut fra respekten for og tilbedelsen av den Gud, hvis sinn kan bli kjent og hvis makt kan bli observert i universet.

 De praktiske konsekvenser av dette dypt forankrede synspunkt var radikale. Det var et skifte fra spekulativ vitenskap til eksperimentell vitenskap. Nye oppfinnelser og ny teknologi ble skapt for å kunne gjøre bedre bruk av skaperverket. Vind og vann ble utnyttet, gruvedrift utviklet og maskiner konstruert for krig og fred. William Harvey oppdaget og beskrev blodomløpet. William Gilbert arbeidet med magnetisme. Sir Robert Boyle oppdaget trykkloven for gasser og arbeidet innen kjemi. Antony van Leeuwenhoek sørget for mikroskopanalyse av levende organismer. Thomas Sydenham åpnet for den medisinske praksis og kroppsundersøkelser. Inntil reformasjonen hadde dette synet på virkeligheten blitt holdt tilbake av en teologi som i århundrer var mer rettet mot sin egen "åndelige utilnærmelighet", enn mot dagliglivets, sannhetens og menneskets krav.

 Det som hadde funnet sted på 1500-tallet, var primært en forandring i virkelighetsforståelsen - en forandring i forholdet til Gud, mennesket og verden. Denne forandringen skjedde ikke med klare og tydelige skritt som man nøyaktig kan følge, den var ikke plutselig, den var ikke total, og vi er heller ikke i stand til å gjengi presist hva som gikk for seg i sinnet til de tre pionerene Kepler, Galilei og Newton.

 Men vi må ikke forstå forandringen på den tiden som et skifte fra tro til vitenskap, eller fra religion til kritikk, eller fra et autoritært pådyttet syn til en frigjørelse av enkeltindividets nysgjerrighet, eller fra overtro til nøyaktige målinger. En slik framstilling blir ofte gitt både i litteratur og skuespill. Tenk f. eks. på Berthold Brechts stykke "Galilei", som han skrev på Hitlers tid i en parallell situasjon til den han antok Galilei var i. Brecht gjorde stykket til en kamp mellom frihet, forskning og nysgjerrighet og det autoritære styre som var den politiske virkelighet. Dette er imidlertid et feilaktig perspektiv på problemet. Dypest sett skjedde ikke forandringen på noen av disse områder, men innenfor oppfattelsen og forståelsen av hva som var det virkelige. Etter senmiddelalderens autoritære klima kom en fullstendig annerledes oppfattelse av virkeligheten. I Sør-Europa kom dette først ved universitetet i Piza og så ved universitetet i Padova.

 Angående den berømte konflikten mellom Galilei og Paven, så ble det gjort store feil fra begges side. Kildene som Arthur Koestler framlegger i sin bok "The Sleepwalkers" viser at Galilei var svært stolt og sta. Pavens jesuitter hadde dessuten utviklet teleskopet før Galilei, og det var ikke som Brecht framstiller det når han lar Galilei spørre: "Hvorfor tar dere ikke en titt i mitt teleskop på deres jordsentrerte univers?"

 Virkelighetsmodellen var forandret. Virkeligheten ble oppdaget å være større enn slik kirken hadde framstilt den, og større enn hva det sekulære renessansemennesket hadde sagt når det la vekt på naturens harmoni. Virkeligheten var mer kompleks, den reiste flere spørsmål og var langt mer grusom enn mennesket til da hadde innrømmet.

 Det ble i Nord-Europa oppdaget at Bibelen faktisk la vekt på det som kunne bekreftes ved eksperimenter. Realiteten av en god Gud og et fallent skaperverk, stemte med den eksperimentelle virkelighet og ga ønske om en bedret situasjon.

 På bakgrunn av den bibelske Guds eksistens, med en karakter som kunne bli åpenbart og erkjent, var søkningen etter det erkjennbare univers begynt. Et slikt materielt univers kunne ut ifra Skriften forstås som skapt med hensikt og med mening. Det kunne underlegges moralske vurderinger av den personlige Gud og av mennesket, men det kunne også forstås ut ifra nøyaktige fysiske målinger.

1.1.4 - Kepler, Galilei og Newton

 Dette ble forstått av Kopernikus, Kepler, Galilei og Newton og var for dem en søken etter den guddommelige plan for verden, en plan som avspeilet en ordens Gud. Når mennesket kjenner sin opprinnelse og sin verdi i forhold til den personlige og uendelige Gud i Bibelen, kan det som skapning skapt i Guds bilde ettertenke Skaperen i hans tanker. I matematikken fant mennesket det beste redskapet, eller symbolsystemet for å beskrive og tolke universet. Galilei sa med rette at "Naturen kan bare bli forstått av den som har lært seg det språk og de symboler den taler til oss med. Dette språket er matematikken, og dets symboler er matematiske figurer."

 En ny naturvitenskap ble utviklet nettopp på grunnlag av hva Bibelen sier om virkeligheten - nemlig at universet ikke er styrt av magiske krefter, men isteden av årsak-virknings sammenhenger. Selve materien er ikke bebodd av en sjel, men fungerer på grunnlag av mekaniske lover.

 Det er interessant å se denne forandring fra det gamle til det nye verdenssyn i en person som Kepler. I den første utgaven av hans store verk fra 1596 snakker han fremdeles om sjelen (anima) som den kraften som motiverer og driver verden. I andre utgave i 1621 har han erstattet ordet "anima" med "vice" (= kraft, styrke), ettersom han i mellomtiden hadde oppdaget at kraften minker med økende avstand mellom to legemer. I mellomtiden hadde han også lest Skriften og forstått at Gud hadde skapt et univers med en materiell virkelighet hvor kreftene virket innbyrdes på hverandre, framfor å ha en slags sjel eller noe okkult som drev det. Ja, Kepler arbeidet fremdeles med horoskoper, men ikke som en som trodde på skjebnen. Han sa, da han ble spurt av Wallenstein om å lage horoskop for hans kriger, at han egentlig var imot den skjebnetro som var antatt å ligge bak. Kepler sa at: "Den som velger å finne sin skjebne i stjernene har aldri gått på en skikkelig skole og har aldri pusset fornuftens lampe som Gud har tent inne i han."

 Hos Newton har vi et liknende fenomen. Han erter de som sier at flere av de fysiske legemers egenskaper skyldes legemenes bestemte natur slik at de faktisk har okkulte kvaliteter i seg. Newton sier at: "Disse folk taler på en filosofisk måte, men gir oss ikke sann filosofi, de deler ut navn, men tenker ikke over hva de gir navn til." Videre sier Newton: "Istedenfor bør det være slik at de ikke antar noe som prinsipp unntatt når dette er bevist gjennom et fenomen. Vi må ikke danne oss hypoteser innenfor vår filosofi som annet enn spørsmål, og dette spørsmålets sannhetsverdi må alltid være slik at det står åpent for motforestillinger."

 The Royal Society ble stiftet med den hensikt "å ta for seg hele universet", som det ble sagt i stiftelsesdokumentet. Den orden som den nye virkelighetsforståelse så, lå ikke i at hele virkeligheten begynte med upersonlige energipartikler eller et stykke materie uten mål, men isteden i at den begynte med den skapende Gud. Dette skaperverket kunne bli undersøkt med vitenskapelige midler, oppdaget under tankens kontroll og eksperimentert med under sansenes kontroll. Erfaringsvitenskapene utviklet seg fra historisk kristendom og ikke fra en eller annen nøytral referanse til virkeligheten.

 Det er også noe annet interessant som trenger å bli nevnt, nemlig at det nysgjerrige spørrende syn på virkeligheten for en stor del ble båret fram av en dyp menneskelig omsorg for å bedre den menneskelige situasjon. Dette gjaldt fysikk, matematikk, teknologi og geografi. Stjerneobservatoriet i Greenwich brukte Newtons sekstant for å bedre navigasjonen.

 Røttene til Keplers, Newtons og delvis også Galileis tenkning er altså å finne i den bibelske virkelighetsforståelse. Alle hvorfor-spørsmålene i tilværelsen har sine røtter i den personlige og uendelige Gud. Virkelighetens hvordan-spørsmål kan bli målt. katalogisert, funnet ut av og gjort nytte av. Newton baserte hele sin forståelse av virkeligheten på Skriftens lære. Han studerte for å få kikke inn i Guds handlinger, og det å studere "boken med Guds verk" og "boken med Guds ord" var for Newton tilbedelse og å holde sin Herres bud.

 Newton var ikke primært en religiøs mann i den betydning som blir tillagt religion i det 20. århundret, men hans tro var basert på kunnskap og lydighet mot Guds ord og Guds verk. Både ordet og verket var historiske fakta og trengte derfor å bli utforsket. Newton hadde svært liten respekt for de rene teologer som ikke var i berøring med virkeligheten. Men han forsto også at for skikkelig å forstå virkeligheten, måtte han ha basis i den Gud som gir informasjon om seg selv, om virkeligheten og om mennesket gjennom sitt åpenbarte ord. For Newton var det ingen romdeling mellom teologi og vitenskap slik vi kjenner til det idag. Nei, han forstod - og ga uttrykk for det i ett av sine arbeider, "The Origins of Religion", - det nære samspill mellom vitenskap og teologi den "skikkelige" versjon av teologi. Han visste at vitenskapens kunnskap bare blomstret der hvor Skriftens sanne Gud var kjent og tilbedt. Det var ikke slik hos grekerne, hvor mange religiøse forestillinger om gudene rådet, mens praktisk vitenskap omtrent ikke eksisterte. Vitenskapen utviklet seg aldri til et skikkelig studium av virkeligheten i ikke-kristne kulturer. Den utviklet seg heller ikke innenfor helgendyrkelsen i middelalderen, hvor alt dreide seg om hvordan man skulle komme til himmelen, og intet om den aktuelle tilværelse her og nå.

 Nei, naturen krever fornuft. Den krever også å bli utforsket. Det er bare innenfor den historiske kristendoms rammer at et mandat til dette ble gitt. På en slik basis fungerte 1600-tallets vitenskapsmenn, og ga oss den framgang som vi i dag så lett tar for gitt.

Gjengitt med tillatelse fra Proklamedia AS