NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

lørdag 15. august 2015

Den som tenker må tro - Del 2 av 7

Postet med tillatelse fra Proklamedia AS

1.2 – Naturvitenskap og livssyn i vår tid

 Av prof. A. E. Wilder-Smith.

 Det fins i dag mange typer vitenskap, og å prøve og sette dem alle under ett bestemt livssyn, er umulig. Det ville være omtrent som å påstå at kristendommen ikke har noen sekter. Dagens naturvitenskap består også av en underlig blanding. Jeg kan ikke tale for alle vitenskapens sekter, og jeg kommer heller ikke til å si at den største sekten innen vitenskapen, er den som har rett. Det jeg ønsker å gjøre, er å ta for meg noen hovedtendenser som vi i dag har innenfor vitenskapen.

 Det første grunnleggende prinsipp i naturvitenskapen er at den er materialistisk – vi tror på eksperimentet. De fleste naturvitere er dessuten positivister. En positivist er en person som tror at teologi og metafysikk er «tidlige, ikke-perfekte stadier av kunnskap». Jeg siterte dette etter Websters ordbok. Det hele skulle altså erstattes av slike lover som kunne bekreftes av de eksperimentelle naturvitenskaper.

 Det en naturviter tror, er altså at eksperimentene bestemmer. Hvis du kan gjøre gjentatte eksperimenter med materien og måle, veie og finne materiens egenskaper, da er dette naturvitenskap. De resultatene som du ved slike gjentagbare eksperimenter kommer fram til, utgjør den eksperimentelle naturvitenskap. Dette er den første side ved naturvitenskapen.

 Personlig bekjenner jeg meg også til dette – så langt det når. Jeg tror på eksperimentet og har arbeidet hele mitt liv med slike. Når du går inn på laboratoriet, sa vær nøyaktig med målingene og pass på at du kommer fram til et resultat som kan gjentas av andre. Hvis ikke, vil de andre bare le av deg, og det med rette. Dette er en god og riktig side ved vår tids naturvitenskap.

 Men den andre side, som har utviklet seg fra den første, sier at de kontrollerbare resultatene du slik kommer fram til, ved målinger i rom og tid, er hele virkeligheten. Da beveger man seg fra den eksperimentelle vitenskap over til å si at dette er den eneste virkelighet. Her er det jeg sier nei og trekker grensen.

 Den materielle og eksperimentelle naturvitenskap er god, men når man utvikler en filosofi ut ifra den og sier at naturvitenskap, materie, tid og rom er den eneste virkelighet, da trekker jeg skillelinjen og hevder at en slik type positivisme ikke holder. Hvis man på denne måten påstår at det ikke eksisterer noe annet enn det som kan måles og veies på laboratoriet, og at hele virkeligheten består av rom-tid kontinuitet, da er vi over i en filosofi som egentlig ligger utenfor naturvitenskapen.

1.2.1 – Materialistisk tankegang

 Jeg skal ikke ta for meg astronomi, rom og tid i dag, men holde meg til det som er mine egne fagfelter, nemlig kjemi og biologi. Det vi har gjort her, er at vi har blitt betatt av de enorme framskritt innen naturvitenskapen. Tenk f. eks. på at vi har sendt mennesker til månen og brakt dem tilbake igjen. Alt dette ut fra vitenskapelig teknologi basert på veiing, måling og materiens egenskaper. Tenk også på vår levestandard som har blitt betydelig forbedret ved hjelp av naturvitenskapen. For noen måneder siden fikk jeg en bakterieinfeksjon, og det var vidunderlig å føle hvordan bakteriene ble slått tilbake p. g. a. noen medisiner jeg tok. Alt dette er basert på eksperimentell vitenskap, og jeg må si at jeg er svært glad for det.

 Men de siste 50–100 år tror jeg vi har gjort noe dumt og samtidig uforenlig med den positive side av positivismen. Vi har innført en vitenskapsfilosofi som fornekter mange av de observasjonsdata vi har framfor oss. Denne filosofi har tilført naturvitenskapen ødeleggende konsekvenser. Som jeg sa, så har vi høstet gode frukter som medisiner, bedre korndyrking, økt levestandard osv., men i tillegg til dette har vi innført en filosofi som bruker disse gode fruktene på en ødeleggende måte.

 Denne filosofien er fremdeles sterkt representert i bestemte grener av biologien. Vår framgang innenfor naturvitenskapen har vært så stor at vi har gjort den allmektig. Vi har påstått, ut fra studier av materien, at materien kan gjøre alt. Sender vi energi gjennom materien har vi sagt at bestemte aminosyrer – livets byggeklosser – vil oppstå. Og noen aminosyrer vil virkelig framkomme – det har S. L. Miller bevist. Videre har vi ment at egenskapene ved disse aminosyrer, som ble frambrakt ved tilfeldigheter, gjorde dem istand til å forbinde seg med hverandre og danne proteiner. Dette skulle da skje på grunnlag av den informasjonen som er lagret i aminosyrene selv. Vi har også sagt at materiens egenskaper, ved en spontan selvorganisering, er istand til å frambringe egenskapene i den genetiske koden (arvelighetskoden), dvs. at DNA-molekylet kan oppstå ved tilfeldigheter og ved hjelp av den informasjon som hvert atom innehar.

 Det er riktig at vi har funnet en del av materiens egenskaper, men her er det galt å tilskrive materien mer enn den kan gjøre. Vi bør vite hva materien kan gjøre, men vi bør like sikkert vite hva den ikke kan gjøre. Fordi vi har fremmet en vitenskap som overvurderer den informasjon et atom eller molekyl kan inneholde, har vi også innført en vitenskapsfilosofi som nesten har ruinert vår tenkning. Vi har sagt at materien selv er slik at den ikke trenger noen ytre påvirkning – slik vi før hadde det i form av en Skaper – for å organisere seg «opp» til liv. Isteden har vi sagt at hvis du kjører energi gjennom uorganisk materie, vil livets byggeklosser oppstå, og disse byggeklossene vil frambringe en biologisk organisme, som er istand til å bli urcellen vi selv stammer fra. Alt dette skjer ved naturlovenes tilfeldigheter og ikke ved en Skaper. Slik har vi brukt naturvitenskapens framgang til å skyve Skaperen ut av hans eget skaperverk.

 Alt dette har skjedd på grunnlag av en vitenskapsfilosofi kjent som Neodarwinismen. Jeg er klar over at jeg nå stikker handa rett inn i vepsebolet, men la gå, det er i god hensikt jeg gjør det ...

 Menneskene mente før at det var et Logos (tanke, fornuft) som organiserte materien, fordi den ikke kunne organisere seg selv. Vi sier nå at det ikke er behov for å anta at det eksisterer en Skaper som skapte naturen og mennesket. Vi sier at materien er slik bygget opp at den automatisk, uten påvirkning utenfra, kan frambringe den genetiske koden. Og har vi først fått liv, så vil det naturlige utvalg (kampen for tilværelsen) sammen med mutasjoner (plutselige forandringer i arveanleggene) skape en utvikling av livet opp til stadig høyere intelligens. Det brukes i dag millioner av kroner på forskningsprosjekter som bygger på en slik filosofi.

1.2.2 – Cellens verden

 La oss så undersøke disse synspunktene i detalj og konfrontere dem med en del naturvitenskapelige fakta:

 La oss si at vi tar materie og organiserer den opp til urcellen. Det viktige ved en urcelle er at den er selvreproduserende – den må inneholde materie som kan reprodusere seg selv. Dette er nødvendig før vi kan si at vi har liv. Selvreproduksjonen medfører at egenskapene til urcellen systematisk overføres – med små variasjoner som kalles mutasjoner – til datterceller. Blant dattercellene vil det skje et naturlig utvalg, slik at de som gjennom mutasjoner er blitt de sterkeste og mest tilpassete til miljøet, vil overleve.

 I selve urcellen må vi ha innebygget informasjon om hvordan cellen skal bygges. Dessuten må vi ha et lagringssystem for denne informasjonen og også et system for å kunne avlese og formidle informasjonen. Hvis du skal ha en urcelle som kan formere seg selv slik at den kan bli utgangspunktet for det naturlige utvalg, må altså disse tre tingene være tilstede:

 A. Informasjon
 B. Lagringssystem for informasjonen
 C. Avlesningssystem for informasjonen

 Informasjonen består av kodede kjemiske instrukser om hvordan cellen skal bygges. Vanlig skriving er på samme måte en kodet form for informasjon.

 Det første spørsmål som reiser seg, er om materien i seg selv er i stand til å produsere en slik informasjon. Jeg skal ikke besvare dette spørsmålet nå, men først se på hvordan cellen lagrer og formidler sin informasjon.

Informasjonen ligger lagret i cellekjernen.

 Siden det er mange ikke-biologer her, må jeg gi dette problemet en liten innledning slik at alle forstår hva jeg mener. Innen naturvitenskapene er det nemlig svært viktig å forstå problemene, og grunnen til at så mange problemer forblir uløste, er ofte at vi ikke forstår dem og dermed ikke kan spørre på riktig måte. Men forstår vi problemet, er vi vanligvis også istand til å løse det. – Måten informasjonen lagres på i cellen, er at et molekyl, kalt dobbelheliksen eller DNA-molekylet, lagrer den. La oss innledningsvis nærme oss selve problemet ved hjelp av en enkel illustrasjon:

1.2.3 – Et eksempel

 Jeg har gitt et stykke informasjon som f. eks. kan være at «Jeg har fått smerter i magen». La oss si at jeg vil formidle denne informasjonen videre. Anta også at jeg er på et skip på vei over Atlanterhavet. Jeg sier til kapteinen at han må få fatt i en doktor. Hva gjør så kapteinen? Jo, han begynner ikke å rope ut over havet om magesmertene, men isteden går han til radiorommet og sender ut denne informasjonen ... – – – ... . Tror du at dette mønster betyr noe i seg selv? Hvis en vitenskapsmann ikke var forutinntatt og så informasjonen ... – – – ... , ville han kanskje si: «Interessant, en smule redusert entropi» (dvs. økt orden). Men du ville ikke forbinde mønsteret med informasjon uten at du kjente konvensjonene (reglene) for morsealfabetet. Da ville du straks si at dette betyr SOS. Men henviser SOS egentlig til magesmertene mine? Nei, her trengs det igjen en konvensjon som henviser til magesmertene. I dette problemet opptrer altså en dobbeltkonvensjon.

 Språk fungerer også på samme måte. Alle språk er en kode som fungerer på grunnlag av språkkonvensjoner. Vi kunne ha skrevet ut på norsk: «Jeg har smerter i magen». Det ville være den norske måten å gjøre det på, og vi kunne også gjort det på engelsk hvis vi ville. Uttrykket «Jeg har smerter i magen» ville dessuten ikke være selve magesmertene, men det ville beskrive magesmertene.

 Vi har altså informasjon om at det er noe galt med min mage, og vi vil overføre denne informasjonen til noe som er lett å sende ut via radio. Derfor benytter vi oss av en kode. Vi må konsentrere informasjonen for å overføre den.

 Hvordan kunne jeg ellers ha overført denne informasjonen om at jeg har magesmerter? Jeg kunne ha skrevet det på en tavle eller noe annet. Når du så det, ville det gå inn i din bevissthet via nervecellene i øynene.


 En annen måte vi også kunne gjøre dette på var å ta en skoreim og knyte tre enkeltknuter på den, så tre dobbeltknuter, og til slutt tre enkeltknuter. Når jeg holdt skoreima opp for deg, ville du si: «Aha! SOS!». En blind person kunne også lese hva som sto på skoreima med fingrene.

 Snor med SOS-budskap i morsekode. Tre enkle knuter (prikker) = S, tre dobbeltknuter (streker) = O.

 Dette systemet bygger altså på to ting. For det første en mekanisme å lagre informasjonen på, nemlig skoreima og knutene. For det andre må du ha konvensjonene eller vedtektene som gjelder for morsekoden. Systemet er ubrukelig uten konvensjoner. Alle koder trenger sine konvensjoner. Kjente dere ikke språkets konvensjoner, kunne jeg ikke tale til dere. Lydene som kommer ut fra min munn har i seg selv intet å gjøre med den informasjon dere i virkeligheten mottar p. g. a. språkets konvensjoner.


1.2.4 – DNA-molekylet

 Det som er situasjonen i den biologiske cellen er dette: Informasjonen ligger ikke lagret på skoreimer, men på den kjemiske dobbelstrengen (dobbelheliksen) i DNA-molekylet. Denne har form som en dobbelspiral eller vindeltrapp. DNA-molekylet er et system som lagrer informasjon.


 Skisse av DNA-molekylet. ATGC står for de første bokstavene i fire nitrogenbaser (A = Adenin, T = Thymin, G = Guanin, C = Cytosin). Disse forbinder seg med sukkermolekylet desoxyribose.

 I biologien har vi altså informasjon om hvordan et stoff, f. eks. insulin skal bygges, lagret i dette kjemiske systemet. Det er et system som bygger på en kode, og denne koden har sine konvensjoner og lover. Informasjonen forblir på DNA-molekylet, men den avleses av de såkalte ribosomene som «klatrer» oppover DNA-stigen og avleser informasjonen der. Ribosomene leser og trekker ut informasjonene på samme måte som mine fingre kan lese informasjonen på skoreima. Informasjonene trekkes ut, og med disse utføres oppbygningen av alle stoffene som er nødvendige for å danne et menneske.

 I en menneskecelle er det nedskrevet nok informasjon på denne måten til å fylle 1000 bøker med norsk tekst, hver på 500 sider og trykt med den minste skrift som finnes. I eggcellen og sædcellen, som sammen formet hvert menneske, er all denne informasjonen lagret i kodeform. Den er lagret i de 46 kromosomene.

 Livets opprinnelse er et spørsmål som opptar all naturvitere, vi studerer naturen og mennesket. I tidsskriftet «Science» ble det for 2–3 år siden sagt at vi må forandre vårt spørsmål om livets opprinnelse til å spørre om opprinnelsen til DNA-molekylet. Kan vi finne ut hvor DNA-molekylet kommer fra, da er problemet løst.

 Det første spørsmål som jeg stiller dere er altså dette: Er karbon, hydrogen, oksygen, fosfor, nitrogen og de andre atomene som må til for å bygge livet, i stand til å frambringe informasjonen som må til for å danne et menneske? Er den nødvendige informasjonen lagret i atomenes kjerner, elektronene, elektronbanene og valensene, eller er den ikke det? Hvis informasjonen kom fra og er lagret på selve atomene og molekylene, må det også være mulig å hente den ut derfra. Men vitenskapsmenn som har forsøkt å hent ut informasjon fra rå materie har kommet til den slutning at rå materie utvikler seg mot kaos (høy entropi) og ikke mot orden. Dette er en av termodynamikkens viktige lover. I DNA-molekylet har vi en ekstrem orden (redusert entropi).

 Et lite utsnitt av DNA-molekylet som viser det fine nettverket som atomene er bundet sammen i.

 Det andre spørsmål er dette: Hvordan oppsto lagringssystemet for informasjonen? Dette lagringssystemet er det minste vi kjenner til og det er det beste vi vet om innenfor informasjonslagring fordi det hele skjer på molekylnivået. Det hele er en vidunderlig fin teknikk! Et egg på størrelse med et knappenålshode og en sædcelle har all den informasjon som trengs for å bygge et menneske og alle dets kommende generasjoner.

 Dette systemet kan ikke bare lagre informasjon, men også avlese og formidle den. Dette gjøres ved at systemet har «oppfunnet» ribosomene som «klatrer» på stigen, henter ut informasjon, og «spytter» ut proteinene og de andre stoffene som blir dannet. Det hele er et supersystem for formidling og avlesning av informasjon. Mitt tredje spørsmål er hvordan dette har oppstått?

1.2.5 – Boka som skrev seg selv?

 Tror du at materien har kommet fram til alt dette av seg selv? I så fall må jeg få stille deg spørsmålet på en enklere måte: Jeg viser deg ei bok, f. eks. Bibelen eller Shakespeare, og sier at denne boka består av bare materie og dens egenskaper. Det vil du være enig i. Hvor kom så informasjonen i boka fra? Det den materialistiske filosofi i dagens naturvitenskap ber oss tro, er at papiret skrev boka. Men vil du at jeg skal tro at alle ord, historier og informasjoner i ei bok ble skrevet av boka selv, da går du for langt. Tror du at informasjonen som er lagret i et system, har oppstått i selve systemet, da har du i virkeligheten fått et sirkelbevis.

 Det du kan si, er at informasjonen i DNA-systemet må ha blitt trykt inn i materien, og at materien er i stand til å lagre og formidle den. Men hvis du sier at opprinnelsen til informasjonen ligger i materien, da sier du egentlig at boka skrev seg selv. I alle de årene jeg har arbeidet med eksperimenter har jeg aldri sett noe slikt skje.

 DNA-molekylet er ei superbok. Den leser seg selv og kan reprodusere seg selv. De 1000 bindene i cellekjernen kan ved celledelingen reprodusere seg selv på 20 minutter.

 Jeg mener at en mer fornuftig forklaring er denne: Materien er vidunderlig, å arbeide med den er ofte en ren åpenbaring. Men etter vår erfaring kan informasjonen ikke oppstå i materien selv om den kan lagres av materien. Hvis vi har ei bok med informasjoner som kan lagres og formidles videre, er det ikke da best å si at et utenforstående Logos (know-how, forstand) trykket informasjonen inn i materien? Dette Logos må være noe utenfor bokas dimensjoner, som trykket informasjonen inn i materien slik at informasjonen kunne lagres der og formidles videre.

 Ifølge termodynamikkens 2. lov utvikler materien seg mot kaos (økt entropi og minkende orden). Dermed kan den ikke organisere seg selv til et slikt avansert lagrings- og formidlingssystem som vi kjenner fra biologisk liv. Dermed tvinges jeg til å anta at det finnes mysterier i vår virkelighet. Jeg tror at vi har hatt innflytelse fra et Logos utenfor materien, på samme måte som ei bok har hatt innflytelse fra en forfatter.

 I naturvitenskapen trenger vi å være svært varsomme og holde oss unna materialistisk filosofi, samtidig som vi må være nøye med at vi holder oss innenfor materialistisk naturvitenskap. Men disse to må holdes fra hverandre.

Postet med tillatelse fra Proklamedia AS