«Og jeg vil gjøre en fredspakt med dem – en evig pakt med dem skal det være.» Esekiel 37,26.
Da Adam brøt pakten med Gud, ble menneskeslekten ikke bare skyldig til evig straff, men også helt uten evne til noensinne å fri seg ut av den, og uten evne til noen gang å kunne oppfylle Guds lov. Derfor brakte Adams fall hele menneskeslekten ut i elendigheten. Men denne elendigheten hadde Gud forutsett i sin allvitenhet, og i sin store barmhjertighet hadde han fattet medlidenhet med oss. Derfor hadde han også før verdens grunnvoll ble lagt, før det første menneskeliv gikk ut fra Skaperens hånd, tatt sine forholdsregler for å råde bot på denne elendigheten.
I sitt evige, himmelske råd hadde han bestemt at menneskeslekten skulle frelses ved at han gav sin Sønn. Med ham sluttet han en ny pakt. Og når det gjaldt oss mennesker var det en nådepakt, en fredspakt. Men i og for seg var det den samme lovens pakt som Gud hadde inngått med Adam. Den ble brutt, og siden har de falne mennesker ikke mer kunnet holde denne lovens pakt. Og hvert eneste menneske har ennå igjen en uklar følelse av den i samvittigheten. Siden ble den, til menneskeslektens ydmykelse, i sterke og klare ord skrevet inn i stein på Sinai berg.
For så sier Skriften: «Det som var umulig for loven idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds liknelse.» For det var i denne pakt Sønnen tok på seg å forene sin evige guddom med sann menneskelig natur til den tid som Faderen bestemte. Han skulle bli sant menneske og menneskeslektens annen Adam, og slik skulle han tre i menneskenes sted, til deres soning og oppreisning, likesom den første Adam hadde trådt fram for dem til fall og undergang. I alle menneskers sted tok han på seg å oppfylle lovens krav, og å bære den straff vi var blitt skyldig til ved å ha brutt loven – med ett ord å være lydig inntil døden, ja, korsets død. Dette tok Sønnen på seg. Til gjengjeld for det – sier Paulus i Gal. 3,16–19 – er løftet tilsagt ham, løftet om «testamente» og «arv» for menneskene. Det betyr at han på menneskenes vegne tok imot forsikringer om all den salighet som er tiltenkt og tilsagt dem fra begynnelsen, men som gikk tapt i syndefallet. Det ligger i selve ordene testamente og arv. Eller etter Davids ord: Han tok imot gaver for menneskene for, som deres Herre og Konge, å dele dem ut blant dem. Av denne grunn ble menneskene gitt ham som eiendom, for at de i og ved ham skulle holdes og tas vare på til frelse – og for at de dessuten skulle være lønn for hans «arbeid».
Alt dette kalles i Skriften en pakt. Da er det dels tenkt på at dette ble bestemt i Guds råd, og dels på de personer som inngikk pakt med hverandre. Men når det gjelder de nådens skatter som menneskene fikk på denne måten, syndenes forlatelse, evig rettferdighet, fred med Gud, barnekår, Den Hellige Ånd i hjertet, kraft til helliggjørelse, seier over alle slags fiender, og når det gjelder måten vi skal få disse skattene på, da kalles det likefram arverett, da kalles det testamente. Dette er det evige testamente som ikke ble gjort til intet, fordi det er grunnet på Kristus. Det er det testamente som har sin kraft både før og etter stifterens død. For denne død var så fast bestemt av Gud at han har ansett den som skjedd allerede fra verdens begynnelse av.
Disse Guds testamenter eller pakter med Adam og Kristus, må vi derfor ikke blande sammen med det som vi i alminnelighet kaller Det gamle og Det nye testamente, den gamle og den nye pakt. Med Det gamle testamente menes den særskilte forbildelige og forberedende lovhusholdning som Gud hadde med sitt folk før Kristus, og selve tiden da denne husholdning fant sted. Og med Det nye testamente menes den nådehusholdning som trådte i kraft med Kristi komme og fullendelsen av hans soning – en husholdning og en tid som han selv sammenliknet med et bryllup som tok til da brudgommen, som en lenge hadde ventet på, kom.
Den evige pakt med Kristus var derfor den samme både i den gamle og den nye pakts tid, Det gamle og Det nye testamente. Etter fallet ble den samme nådepakt forkynt for Adam og Eva som for oss: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode.» Abraham ble rettferdiggjort ved troen, akkurat som vi, slik at Abrahams tro og rettferdiggjørelse endog er satt opp som forbilde i Skriften. Han trodde Gud (i løftet om Kristus), og det ble reknet ham til rettferdighet. På samme måten trodde også David. Saligheten tilhører det menneske som Herren ikke tilrekner misgjerning, men tilrekner rettferdighet uten gjerninger.