«Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden.» Joh. 17,15.
For alle troende vil den gode og velsignede begivenhet inntreffe i Guds egen time at de får gå hjem og bli hos Jesus. Om noen få år vil Herrens soldater som nå strider «troens gode strid», ha lagt kampen bak seg og være kommet inn til sin Herres glede. Skjønt Kristus ber om at hans venner til slutt må komme og være hos ham der hvor han er, er det likevel ikke hans ønske at de straks skal bli tatt ut av denne verden og komme til himmelen. Han vil de skal bli her.
Hvor ofte sender ikke den trette pilegrim opp en bønn som denne: «Gid jeg hadde vinger som duen! Da ville jeg fly bort og feste bo». Men Kristus ber ikke på den måten. Han overlater oss i sin Fars hånd, inntil vi er modne som kornet og blir sanket inn i vår Herres lade. Jesus ber ikke om at vi straks skal dø og bli tatt bort, da det for andres skyld kan være nødvendig at vi blir i kjødet, om enn døden for oss selv er en vinning. Han ber om at vi må bli bevart fra det onde, men han ber aldri for oss om at vi må få herlighetsarven før vi er fullt modne til den.
Når de kristne kommer i vansker, ønsker de ofte å dø. Hvis noen spør dem om grunnen, vil de svare: «Fordi vi så gjerne vil være med Kristus». Jeg er redd det ikke er så meget av lengsel etter å få være med Herren, som det er ønske om å komme seg ut av vanskene, ellers ville vel deres ønske om å dø være like sterkt i medgangstider som i motgangstider. De vil gjerne komme hjem, ikke så meget for å få være sammen med Frelseren, som for å finne hvile og fred.
Det er ikke noe galt i å ønske å dø, hvis vi kan gjøre det med samme sinnelag som Paulus. Han hadde lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre. Men det at vi helst vil slippe bort fra vanskene, det er et egoistisk ønske.
La det heller være maktpåliggende for deg å ære Gud ved ditt liv her så lenge han vil du skal leve på jorden, selv om det er under slit og møye og kamp og lidelse. Overlat så til ham å bestemme når «det er nok».