Luk. 21.
«Denne fattige enke har lagt mer enn alle.» V. 3.
Hun mistet sin mann. Men det var ikke alt. Hun sto igjen uten noe til sitt livs opphold. Livets tyngste skjebne hadde møtt henne.
Motgangen må virke i et liv. Noen blir bitre og onde. De bebreider Gud, og blir misfornøyd med alt og alle.
Andre resignerer, kapsler seg inn i motgangen og synes synd på seg selv. De ser på andre som eier de goder de selv har mistet, og føler seg som martyrer. Nettopp denne martyrfølelsen blir deres ulykke. Den blir gjennomtrengt av selvsyke og grobunn for fariseisme.
Begge disse klasser av mennesker taper i motgangen.
Men det finnes noen få som seirer. For dem blir motgangen omdannet til en makt som driver dem inn til Gud. Slik hadde det gått denne kvinne. Motgangen hadde løst henne fra denne verden. Gud og Guds rike ble mer for henne enn timelig vinning og gode dager.
Det kostet for henne å gi. De andre gav også. Men det kostet dem ingenting. Derfor la ikke Jesus stort merke til gavene. Men da denne enken kom, ble Frelseren oppmerksom. For hun gav offer i kjærlighet til Gud.
Et slikt offer blir Jesus oppmerksom på i dag også. For det er guddommelig. Den hånd som gir det, er styrt av et hjerte som elsker Gud. Og overalt hvor Gud finner noe av seg selv i et menneskebryst, blir han interessert.
Det kan godt hende at enken levde videre i sin timelige fattigdom. Men hun var usigelig lykkelig. For hun var rik i Gud, han som står bak det store løftet: «Gi, så skal eder gis.» Han sier ikke at vi skal få penger dersom vi gir penger. Men vi kan være overbevist om at Gud alltid gir mer enn han får.