NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 28. april 2019

Oppstandelsen som vekker "oppstandelse" i Vårt Land

Av Hallgeir Oppraak. 

Avisen Vårt Land forsøker nå i forbindelse med påsken å spre det motsatte budskap av hva den forkynnelse den bibelske påske selv forkynner. Selve kroneksempelet på denne forkynnelse lar avisen stå på avisens forum: Verdidebatt. Artikkelen er ikke åpen for kommentarer. Avisen frykter muligens «usaklige» eller «uredelige» kommentarer, samtidig som den må ane at den selv ikke har kapasitet eller innsikt nok til å takle kommentarfeltet, på annen måte enn ved å stenge hele debattforumet.

Artikkelen ble første gang publisert for et par år siden. Forfatteren er tidligere kristen, han er nå blitt en bedreviter. Hans høyeste ønske ser nå ut til å være å frata kristne selve troen, og får altså drahjelp fra Vårt Land. Både avisen og forfatteren ser ut til å vite hva som er riktig tro til forskjell fra vantro, som er den tro Bibelen selv uttrykker.

Jeg skal komme litt mer inn på forfatteren under. Først siterer jeg noen strofer fra selve artikkelen, med egne kommentarer knyttet til underveis.

Det er blitt svært om å gjøre for mange som kaller seg kristne å tro at Oppstandelsen aldri har skjedd, at Jesus aldri «fór» opp til himmelen, at Jesus ikke utførte mirakler osv. Ja, det tas i dag som en selvfølge at det som Bibelen selv sier er historisk, ikke er det. Man viser til autoriteter, forskere, man skyver seg inn under disse autoritetene og istemmer at det ville stride mot «det intellektuelt redelige» å påstå det Bibelen påstår er sant, og faktisk etterprøvbart.

«De redelige» kristne er ofte urokkelig overbeviste i sin sak. Men har de beviser? Nei, overhodet ikke. Ikke engang indisiene de fremfører holder mål. De begrunner med andre ord sin – manglende - tro på antakelser. Det synes ikke å bry noen. Man tror at det skal være slik, at det er best sånn. Det gjelder derfor å misjonere for «saken», og dette blir så selve saken. Det advares mot en bokstavelig, historisk, tolkning. Man påstår at en «ikke- redelig» tro kan være direkte skadelig for folk. «De redelige» tror at de har et hellig kall, gitt dem – av en eller annen - for å beskytte folk fra skadelig påvirkning.

Jeg kunne nå legge frem en bunke med apologetisk og vitenskapelig basert litteratur som sannsynliggjør utover enhver rimelig, forstandig og velmenende tvil om at de mirakuløse beretningene som finnes både i Det gamle og Nye Testamente faktisk er sanne, at de er empiri, som det heter, og ikke myter. Men jeg skal la være, på grunn av plassmangel i denne sammenhengen. Apostelen Paulus er nøye med å presisere akkurat dette, at evangeliene nettopp ikke er myter, men bygger på historiske fakta. En slik påstand virker i dag bent frem uhyrlig og støtende på «de redelige».

Å forflate begivenhetene i begge testamentene til å dreie seg om fakta som ikke har skjedd, er en vranglesing som fratar den kristne tro både mening og substans. Det er å gjøre seg til en anti-krist og ingen vranglesing kan endre dette faktum. At denne påstanden faktisk står skrevet i Det nye testamentet selv, kan ingen benekte. Det er en påstand som faktisk er et ugjendrivelig empiri, og derfor objektiv sant utsagn, fundamentert i virkeligheten og sannheten. (Obs: Anti-krister er de som benekter inkarnasjonen og Jesu guddommelighet, se 1 John 4. 3 og 2 John 2. 2. Det kan her nevnes at «anti» kan bety å «overgå», dvs at en anti-krist er en person eller en typos som tror han «overgår» Kristus selv).

Å benekte påskens historiske fundament er ifølge undersøkelse nå blitt nokså vanlig. Hele 70 % av alle som kaller seg kristne i dette landet benekter selve fundamentet for den kristne tro. Og dette til stor tilfredstillelse blant folk som kaller seg kristne, men som ikke skjønner at det er nettopp anti-kristne de i virkeligheten er.

Slike kristne vil imidlertid aldri få seg til innrømme dette. De vil pukke på sin rett til å gjøre evangeliet fullstendig irrelevant annet enn som et pedagogisk virkemiddel – en pedagogisk pisk, samtidig som det utloves – som en sentimental, og bare mer enn «søt» gulerot - at man skal makte å skape et paradis av egne krefter, helt uten bistand av Gud selv, idet man jo må sette seg i Guds sted, skal det de innbiller seg er Gudsriket, kunne realiseres. Virkemidlene som skal brukes for å etablere Gudsriket er for disse kristne sosialismen og/eller ateismen.

Vi skal her presentere noen av hovedpoengene i Oddbjørn Johannesens innlegg på Verdidebatt i anledning påsken. Vi kommenterer innimellom. Lesere vil forstå hvilke sentralpoenger jeg vil ha frem. Johannesens innlegg var å se på Vårt Lands Verdidebatt også for 2 år siden. Johannessen må tro at det er et veldig stort behov for Johannessens meninger, for meninger, og dessuten lite bra funderte og lite aktuell meninger, er hva det Johannessen kommer med, - ikke stort mer.

Johannessen legger ut:

Jesu oppstandelse regnes for å være et helt avgjørende dogme i kristendommen, men hvor sannsynlig er det at det her dreier seg om en historisk hendelse? (Publisert: 18. apr 2019).

I Vårt Land 17. april kan vi lese at ifølge en fersk meningsmåling fra Norstat er det 35 % av Norges befolkning som fremdeles tror at Jesus sto opp fra de døde påskemorgen. … Denne utviklingen er i og for seg ikke særlig oppsiktsvekkende, siden vår beste kunnskap sier oss at en fysisk oppstandelse fra de døde er en umulighet. Det sannsynlige er knyttet til hva som er historisk troverdig - og i forbindelse med påstanden om en fysisk oppstandelse fra de døde også om hva som er biologisk troverdig.

Johannesen fortsetter ufortrødent: En mer fordomsfri – eller "fritenkersk" - måte å nærme seg problematikken på, kan være å skille mellom historiske, religiøse og metaforiske sannheter. Jesu oppstandelse kan oppfattes som en religiøs sannhet, selv om den ikke er historisk sann …

Johannessen vil ha … en konsekvent ikke-metafysisk tolkning av kristendommen. En "immanent gudsforståelse". Johannessen synes å være «karismatisk og verbalinspirert» av liberalteologer – se mer her - som f eks Herbert Braun og Rudolf Bultmann, (begge teologer som for lengst er utgått på dato og hvis aktualitet i dag bare finnes i teologiens historiebøker).

"Braun vil ikke sige, at det er meningsløst, når det i traditionen siges om Jesus, at han var Guds søn, og at han er opstanden fra de døde, og at han som den Guds søn, som døden ikke kunne fastholde, besidder en tidløs magt. Men han vil sige, at sådanne udtryk. altså f.eks. opstandelse, er en 'gammelkristelig udtryksform og ydermere en omverdensbetinget udtryksform, hvori man formulerer den autoritet, som Jesus vandt over mennesker. Vi kan i dag ikke opfatte denne udtryksform som forpligtende for os selv. Men den autoritet, som disse udtryksformer tilskriver Jesus, kan meget vel være bindende for os i dag'."

Og i et senere avsnitt:

"Derfor bør vi tage os i vare for at spørge om et menneske kristelighed og dømme om denne ud fra, om han anser Jesus for Guds søn eller tror på Jesu opstandelse … Og bliver vi selv spurgt ud på denne måde, skal vi ikke ængstelig vige tilbake, men svare klart: I den bogstavelige betydning, hvori disse titler bruges i Det nye Testamente, kan jeg ikke overtage dem. - Skulle jeg overtage dem, da måtte jeg sammen med dem overtage antikke tænke- og forestillingsformer. Og det kan jeg ikke".
… Jesu oppstandelse - livets seier over død og destruksjon – kan da tolkes som et meget sterkt, billedlig uttrykk for at noe må dø for at noe nytt skal vokse.
"Livet selv" er livets mening.

Kommentar:
Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse …
Oddbjørn Johannesen har stadig sans for Jesus, etter å ha lagt av seg «barnetroen», Johannessen er jo en gammel venn av Jesus, sier han, og gamle venner slår man ikke hånden av sånn uten videre. I barndommen representerte Jesus trygghet, forteller Johannesen, og gjennom hele ungdomstiden og inn i ungvoksen alder hadde han og Jesus et nært forhold.

Men Johannessen kan ikke lenger kan tro på religiøse forestillinger som jomfrufødsel, oppstandelse, mirakler, himmel og helvete (hva med "livets to utganger?").

Johannessen mener dog at evangeliene på sett og vis presenterer et noenlunde riktig bilde av Jesus, og at Jesus kom med radikale eksempler på hva nestekjærlighet kan bety i praksis – bl.a. i Bergprekenen, kort sagt: Om noen slår deg på ditt høyre kinn, så vend også det andre til.

Eller slik: Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsigne dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere (Matt. 5, 42-44).

Dette er radikalt. Ja, kanskje vi sogar vil beskrive det som ekstremt, frykter Johannessen. Men å spissformulere det, det kan Jesus gjøre, for å tydeliggjøre et poeng, og jeg tror det er det Jesus gjør her, mener Johannesen. Jesus er kompromissløs, men Jesus levde innenfor en apokalyptisk kontekst, preget av en overbevisning om at enden var nær, og dette er jo slik, fordi Oddbjørn Johannssen mener at det er slik, ifølge Oddbjørn Johannessen, «himself».

Jesus advarer mot materialisme, og radikaliteten i disse er nok også influert av det apokalyptiske fokus, fortsetter Johannessen : Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg (Luk. 18, 22-23).
Pluss, pluss.

Som fortsatt venn av Jesus kan Johannessen nå – i flukt med hans egen fortolkning - påberope seg hans – høyst verdslige – autoritet, og gjøre denne autoriteten til sin egen legitimitet: Essensen i dette er et verdisyn som advarer mot å la seg fange i en materialistisk tankegang, mener Johannessen.

Å la seg fange? Johannesen? Ah, ha, visste vi det ikke, amanuensisen og sensor på frilansbasis ved videregående skoler, Johannessen in personae, lar seg ikke fange. Han åler seg ut av fangehullet, dvs det han mener er absolutte forutsetninger for å forstå Evangeliene, kristendommen og til og med Jesus personlig, skal vi tro Johannessen.

For Johannessen ikke bare vet, nei, han vet bedre. Han står – eller setter seg – over alle kristne rotdogmer. Han tror ikke på at Jesus virkelig døde på korset og at Jesus sto opp igjen fra de døde tredje dagen. Han har gjort det til sitt kall å forkynne dette. Det er tydelig at han tror at det budskapet han selv dermed kommer med, er det virkelige evangelium eller selve dét virkelig autentiske Glade Budskap. Men annet bevis på at dette er sannferdig enn de påstander Johannessens selv kommer med og ut fra egen inderlige overbevisning om at detter er tilfelle, legges aldri frem.
Johannesen fremtrer derfor i mine øyne mer som en noe litt for selvhøytidelig «selv-megalomanisert soterologisk autodidakt» – helt uten autoritet - enn som et pålitelig, troverdig og sant Jesu Kristi vitne.
(Bare for å si det litt kronglete her). Og han synes å være overbevist om dette, altså, at dette er hans hellig funksjon, ja, kanskje til og med at han er utvalgt av Gud, spesielt, kanskje allerede til og med før Syndefallet?).

Dette blir tydeligvis for drøyt for Johannessen, hans «metafysiske gane» tåler ikke denne kosten, dette for Johannessen akk så bedrøvelige fenomen som den fysiske oppstandelsen kan avføde. Den blir for anstøtelig, for ham. Han gjør seg til smaksdommer, en permanent over-sensor, siden han på dette området ikke kan være frilanssensor - hans normer for tolkning og tilnærming skal være normative. Han vil de skal gjelde universelt, som et kategorisk imperativ! Men er ikke dette nettopp ekstremt å ville og forkynne om?

Johannessen har tydelig satt seg for å oppdra folk i troen, ved å begrense grunnlaget for troen mest mulig. Han vil at folket skal følge ham i dette, ja, han ikke bare trygler, - hadde han hatt maktmidler, hadde han satt sitt igjennom med tvang. (Johannessen er selvsagt sosialist og sosialister har prøvd å utradere alt som heter kristendom tidligere, men dette ser selvsagt ikke ut til å affisere Johannessen, selv om han nok kjenner til at kommunistene i det sosialistiske «paradiset» tok livet av nærmere 200 000 prester og nonner fra 1917 til 1935, i et storstilt forsøk på å få folk til å tolke Bibelen som de selv fortolket den, nemlig som farlig skrap, overtro og dikt osv). Frykten for Bibelens klare tale var enorm. Den utartet i mord og organiserte blodbad, noe Johannessen nok vil synes er uhyrlig å bare nevne i denne sammenhengen.

Men: Johannesen viser gang på gang i sine epistler i Vårt Land at han solidariserer seg med de fattige og de marginaliserte. Han befinner seg blant fattige menneskefiskere. Og dette er hans misjon: For guds skyld få folk til å tro på liberalteologene, som han selv mener alle må ha sett lyset, og «fått» den avgjørende eller avsluttende apokalypse, og fordi denne apokalypsen ifølge Johannesen er sann, fordi han påstår at den er det. her

Oddbjørn Johannessen er imidlertid en bløffmaker, han er en hypermagikere, som jeg kaller ham og flere av hans geliker, og dem er det etter hvert blitt mange av.

Dette er Johannessens hoved-credo, et credo som virkelig passer inn for vantro kristusfornektere, de anti-kristne: For jeg var sulten, og dere gav meg mat; «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg'.

Johannessen vil foreløpig ikke gjøre Jesu utsagn om til en politisk konkret appell eller 1. mai-parole. Han holder seg i tømmene. Han har antakelig ennå ikke funnet tiden inne. Han overlater gladelig til morgendagen å lystre Jesu ordre: I morgen skal dere gi de sultne mat, om så dere må bøte med livet, hvis dere ikke sørger for det.

Johannessen har en fantastisk medynk med Jesus og kjenner hans smerte når Johannesen selv i egen person tillater seg retten til å innby til fest og gilde, men hvor skal festen stå?

Alle de innbudte melder forfall, fordi de er opptatt med en eller annen form for business. Johannesen løper da straks ut på byens gater og torg og henter inn de fattige og uføre og blinde og lamme. Først ved å smiske seg inn, så ved å trygle og be, og så om så med rå makt?

Johannesen er helt klart en barmhjertige samaritan (Luk. 10, 25-37) – Han får "inderlig medfølelse" med den hjelpetrengende og halvdøde som ligger grøftekanten, forslått og blødende. Han renser og vasker sårene og tar ham med til et herberge.

Johannessen formaner: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Han er kompromissløst nestekjærlig og mener at alle bør følge Johannessens eget eksempel.
Han sier til og med til noen: Stikk sverdet ditt på plass igjen i sliren, ellers faller du for sverd.

Johannessen har verdier og idealer som fremdeles betyr mye for ham. I stikkordsform kan de formuleres slik: Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse.

Når det gjelder det siste – tilgivelse – henger det nøye sammen med begrepet nåde. Han empatiserer kulturelt korrekt spesielt med den bortkomne sønn (Luk. 15, 11-32) – ja, sikkert også med alle dem som det på en eller annen måte ha  r gått overstyr for. Faren – som Johannessen selv – får en "inderlig medfølelse" med sønnen, et høyst dennesidig begrep eller dennesidig nåde, er denne nåden, denne inderlige medfølelsen Johannessen har i seg og som han er så interessert i å få demonstrert for alle de han selv kaller vantro, (fordi dette bl a tro på en konkret oppstandelse på den tredje dag osv.).

Johannessen vil ha en ny start i livet for den og alle de det har gått skeis for her på jord. Johannessen later til å tro at dette kan ordnes ved at alle f eks går inn for å øke skattebyrdene for folk og skape større fordeling, ved at staten tilraner seg stadig mer «gull», med ham selv eller hans geliker sittende på toppen av maktpyramiden med all makt til å rause om seg med.

Johannessen presiserer: Begrepene verdier og nåde gir ingen mening for meg, om de ikke er anvendelige for livet her og nå. Det hinsidige er irrelevant.

Så vet vi det. Haken ved det er at Johannessen vil at alle andre skal tro det, - for han er mot skadelig tro, som han sier annetsteds på Verdidebatt.

Den apokalyptiske Jesus sier som Johannessen: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans

Johannesen tolker i sitt enorme behov for selvhevdelse, at billedbruken her er «farget» av Jesu apokalyptiske perspektiv. Johannessen vil ikke ha noe med det overordnede perspektiv, nemlig at Jesus faktisk er Gud. Johannessen spør i fullt alvor om det faktisk er slik Jesus virkelig har sagt dette. Selv kjenner han Jesus bedre enn andre, må vi forstå, hans Jesus var jo tidligere i Johannessens liv selve tryggheten for ham, kanskje fra den gang han var så ung at han ikke skjønte at «det var noe som skurret», skriver han et sted, og den gang da han var frelsessoldat i selveste Frelsesarméen .

Johannessen igjen: For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Oppsummert lyder domsgrunnlaget mot Johannessen selv slik: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere ikke gjort mot meg.

Johannesen refererer til Skriften her: Dommen er også streng i lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Luk. 16, 19-31). Den rike mannen har veltet seg i luksus og oversett den fattige Lasarus, som har oppholdt seg ved mannens port, full av verkende sår, i håp om å kunne "mette seg med det som falt fra den rikes bord".

Når Lasarus dør, blir han båret av engler til "Abrahams fang", mens den rike mannens skjebne blir evig lidelse i dødsrikets flammer. Også forestillingen om "to utganger" av livet i denne fortellingen, samsvarer nok med oppfatninger i Jesu samtid, men nåtidsleseren vil nok fornemme en viss rettferdighet i denne billedlige beskrivelsen. Den rike mannen får som fortjent, mens den fattige får oppreisning.

Logikken i det hele tjener et pedagogisk siktemål, skriver Johannessen – og opp gjennom historien har disse fortellingene antakelig gitt håp og trøst til mange mennesker som har måttet tåle brutal undertrykkelse, vold og fattigdom. Skriver Johannessen.

Men «oppstandelsen» er ikke sann, ifølge Johannessen. Den skal Johannessen selv sørge for å virkeliggjøre, må vi tillate oss å tro, via et politisk program som heter sosialisme, vantro og gudløshet, må vi kunne tillate oss å antyde.

Johannessen synes ikke å være klar over at det kan være vanskeligere å tro på den sosialistiske og egentlig naturalistiske og ateistiske liberalismens hans og hans revolusjonære ønske – etter alt vi vet om hvilke lidelser kommunismen og ateismen påførte land og folk f eks i Sovjet – enn på Inkarnasjonen, Treenigheten og Oppstandelsen.

Men vil Johannes tro dette? Nei, han sier i full overbevisning: En gang skal rettferdigheten seire. Vi kan for eksempel ane det i den musikalske tradisjonen fra slavetidens USA (blues og en tidlig gospel).

Avslutning: Jeg fulgte for noen år siden litt med på Verdidebatt hvor Johannesen var en flittig gjest, og alltid nesten helt «korrekt». I en debatt kom man inn på de såkalte «tre abrahamittiske religioner» og hvor en debattant da førte en del lødige argumenter for at «de tre abrahamittiske religioner» var en behendig konstruksjon med ett formål, primært politisk formål, nemlig å styrke den etter min mening vanvittige religionsdialogen som har pågått å i snart 100 år, en dialog helt uten resultater annet enn at de kristne i stadig større tempo har gitt avkall på sin kristne tro og i stedet lagt inn under seg en pluraliserende konsensus og synkretisme og hvor da kristendommen bare blir mer og mer utvannet, tvetydig og mer lik de andre troende, i det man forsøker å etablere en overgud, som man tror f eks spesielt muslimer vil kunne akseptere sånn uten videre, - hvilket er en stor illusjon.

Vel, nok om det, Oddbjørn Johannesen ble nesten tatt på sengen da det ble fremlagt reelle argumenter mot sekkebetegnelsen, altså «De tre abrahamittiske religioner». Han linket umiddelbart til to adresser på Universitet i Oslo, helt opplagt for å kunne gjendrive motstanderen ut fra pur appell til verdslig autoritet, og for å kunne skyte seg inn under den høyeste autoritet, for så riktig å kunne knuse motstanderen, som han var nødt for å suge kraft av, akkurat som en hypermagiker gjør, når han vet at han er i ferd med å miste en illusorisk eller ufortjent fordelaktig posisjon og makt for øvrig.

Johannessen påsto med stor brynde at termen «De tre abrahamittiske religioner» var en internasjonalt helt uproblematisk term og en term akseptert av de høyeste, akademiske intellektuelle og lærde. Han mente da også antakelig at disse autoritetene ikke kunne kritiseres eller tilbakevises. Det var liten tvil om at det var nettopp dette som var hans ubestridelige utgangspunkt, og urokkelige konklusjon, i ett.

Det viste seg imidlertid så at det var umulig å få Johannessen til å forstå at de autoritetene han skjøv seg inn over, tar feil over hele fjøla, noe som all den litteraturen om dette som er blitt skrevet i det siste, viser til fulle, uten at jeg kan kommen nærmere inn på dette akkurat her. Jeg vil bare vise til en annen postering her, som angår den katolske kirkes syn på «de tre abrahamittiske» religionene.

Mange debattanter i dag viser til kirkens offentlige uttalelser om dette og tror at termen er akseptert en gang for alle og da med helt spesifikt innhold de tror uttalelsene har, de leser ting inn i uttalelsene som ikke er der - men dette viser seg å være høyst problematisk for dem. Den katolske kirke er meget forsiktig her, ja, noen vil si «ullen», men leser man uttalelsene nøye, vil man se at også Den katolske kirke er meget skeptisk – hvis ikke helt avvisende – til å godta konseptet bak termen, se her
om bl a Lumen Gentile og boken Favntak av Anfidsen.

Hvilken faktisk informasjon fantes så på adressene Johannesen lenket til? Absolutt ingen som helst. Absolutt ingenting som hadde med saken å gjøre.

Konklusjon: Her ble Johannessen redd for å bli tatt på senga, her var han redd for å miste både maske og image. Dette skulle så alt tyde på at Johannessen innerst inne er en veik person, en lite selvstendig tenker, en etterplaprer, og dessuten en person som er vanvittig redd for å bli motsagt med lødig argumentasjon. Han tillater seg å lyve for å få rett. Han viser at han er en svak debattant, men vil jo så gjerne ha Universitetet i ryggen, koste hva det koste vil. Johannessen er imidlertid en intellektuell snob og en sjarlatan, en som gir seg ut for noe mer enn han i virkeligheten er. Ikke rart at han kan produsere de syrlige og mest nedrige kommentarer til folk og innlegg han ikke liker, synspunkter han rett og slett ikke kognitivt makter å forstå. Johannessens akademiske forfengelighet overgås bare av personer som Lars Gule, Morten Holm og Johannes Morken, alle tre sterkt engasjerte aktører på forumet.

Et eksempel fra VD kan illustrere dette godt. Det dreide seg om et innlegg som jeg tror han svarte like raskt som rystet på og hvor han skrev at han var nesten 100% sikker på at innlegget ikke ville ha stått til eksamen!
Detter sier en som altså av og til blir engasjert som sensor i skoleverket, hvilket han ikke går av veien for å utbasunere på egen CV eller profil på VD. Det er bare en ting å si om dette: Sensor Johannessen forstår seg ikke på genrer og genreforskjeller, på form-ulikheter, på retorikk i et videre perspektiv, det passer ham ikke å forstå at et innlegg er noe helt annet enn en eksamensbesvarelse!
Jeg for min del ville aldri i verden ha engasjert en sensor med en slik faglig sett helt utilstrekkelig kompetanse, manglende mental fleksibilitet og snevre innsikt og innlevelse.

Hallgeir Oppraak