NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

lørdag 7. september 2019

Dagens gode ambisjoner?

Av Hallgeir Oppraak. 

Dagens leder den 6. september 2019 forteller: Fra 2015 til 2017 var Tim Farron partileder for Liberaldemokratene i England. Han fikk stadig spørsmål om han mener homofil seksuell utfoldelse er synd. Han trekker seg som leder fordi det ble umulig å være leder hvis han skulle bevare sin kristne integritet.

– Jeg kan være dypt, dypt bekymret over situasjonen for landet. ... Desto viktigere mener han det er å leve for noe som er bedre og mer slitesterkt, sier Farron nå.

Dagen tenker så høyt - «Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår». (Av Ronald Fangen). 

Videre, fra Dagen: Et åndelig perspektiv på samtidens problemer kan fremstå som virkelighetsflukt og ansvarsfraskrivelse. … Vi skal ikke flykte fra problemene, og heller ikke bagatellisere eller benekte dem. Vi har – som kristne -  ansvar for å være konstruktive samfunnsborgere som arbeider for det beste for våre medmennesker, landet vårt og verden vi bor i. 

Vårt perspektiv, sier Dagen, er følgende: Tidene skifter, trusselbilder endrer seg og floker kan synes uløselige. Men Gud har kontroll. For den som setter sin lit til Gud, er en situasjon aldri håpløs. En slik holdning gir ikke grunnlag for fortvilelse, men tvert imot for trygghet og håp i møte med det som er uoversiktlig og ukjent. Dette kan vi trenge mer av i vår tid.

Ovenstående innspill fra min side er en forkortelse av dagens leder i Dagen. Å ta med hele lederen, ville ha vært risikabelt, idet mange lesere vil segne om av utmattelse, hvis man i den ureflekterte empatis vold og for høflighets skyld skulle føle seg forpliktet til å få med seg hvert eneste ord og la dem som en pliktøvelse synke inn, til oppbyggelse for seg selv og i full pieta.  

Hvilket budskap er det her som serveres? Jo, man skal tvile på troen og tro på tvilen, - kan vi si. Det vil si: Stol på at Gud har kontrollen – jeg, for min del, trekker meg fra «rollen». Fra den rollen som sier at «(he) struts and frets upon the stage, and then is heard no more», slik Shakespear formulerer det og som han i sitt stykke tilskriver «a walking shadow». 

Det begynner altså med at Tim Farron får så mange spørsmål om hva han mener om homo-praksis at han av den grunn blir lei seg og derfor må trekke seg. Vi kan spørre om Dagen nå har gått inn i og tatt på seg de samme holdninger som Farron nå gir uttrykk for.  For å redde sin sjel, er det best å kapitulere eller abdisere og overlate skuta til andre, mens man kan selv kan sitte stille i lettbåten og nyte sin egen, velsignede, indre stillhet og ro, mens andre i slepebåten foran får ro.

Dagen gjør Farrons holdning om til en dyd, et forbilde. Det synes å uttrykke Dagens egen posisjon. Dét, igjen, kan være et tegn på utmattelse og en mulig erkjennelse: Kampen er tapt. Guds ord blir riktig nok stående og Gud har riktig nok kontrollen, men tvilen skal like vel komme en selv – dvs Dagen og lederen - til gode. Det gjør en selv rettferdiggjort. Exit Guds ord, exit synd, exit muligheten for ontologisk fortapelse. Help, jeg er trett, jeg vil av. 

Lederen oser av sentimental selvgodhet, av tafatt resignasjon, muligens også av mangel på frimodighet, og en feighet eller en frykt en leder helst bør skjule så godt han eller hun kan, i håp om at Gud gir styrke, ikke bare forsikringer om at Gud fortsatt har kontrollen. Dagen ser ut til å være på vei inn i mystikkens selvfortryllende ensomhet, stilt overfor universets permanente uendelighet, der ute, og den uendelig ro, der inne, i en selv. 

Ikke at denne vendingen er uforståelig, den kan til og med være nødvendig. I hvert fall midlertidig. En Herrens tjener skal vokte seg vel for ikke å overanstrenge seg inn i kjente feller og sykdommer. Men han skal ikke først og fremst spare seg eller trekke seg tilbake for «husfredens skyld». Han skal ikke være konfliktsky.  

Kanskje la lederen her den humanistiske listen for høyt, og kanskje gjorde han den rent humane romsligheten litt for vid, allerede før Guds ord fikk virke i kraft? Dagen trøster seg taktisk med at en slik holdning holder fortvilelsen borte. Den er et grunnlag for trygghet. Men er den en god strategi og et holdbart grunnlag for å oppnå evig trygghet? 

Én ting er kan det simpelt hen ikke være tvil om: Dagen sier ikke et ord om hvorvidt avisen på lederplass tror og mener at homofil praksis – enn si vigsel av homofile par - er synd, eller ikke. Den har kanskje et like fromt som skjult behov som Farron etter hvert fikk, til «å trekke seg»?

Hallgeir Oppraak