Av Hallgeir Oppraak.
Av og til skjønner man litt mer, f eks at det kan være en lettelse og bruke «hen» i stedet for han eller hun, - eller «det». Jeg mener dermed ikke å gå god for bruken, men lar det står til, for denne gang.
Spesielt kan bruken forsvares hvis man ønsker å skjule «hen»s identitet, og særlig da «hen»s kjønnsidentitet, vil jeg tro. Anonymisering kan av og til være svært fristende. Og spesielt når dette gjelder en ansatt på høyeste plan i statsapparatet, dvs i det apparat som konstitusjonelt og under herværende politikk utgjør Den norske folkekirke. (Min kilde står sto på trykk i en avis for kort tid siden).
Denne artikkelen blir derfor hengende i luften, for dem som ikke umiddelbart løser identitetsproblemet, men fortsatt ønsker å finne ut av hvem det er jeg snakker om.
For det kan være grunn til å beskytte identiteten til noe av disse, siden de jo presumptivt uttaler seg på det offentliges vegne, også på «privaten». Det kan skade Statens og politikkens navn og rykte, hvis «hen» uttaler seg dåraktig, flaut og så manipulerende og selvgodt at enhver må kunne se det, og at man i flukt av en slik erkjennelse helst ser en annen vei, krysser gaten eller flykter inn i skyggen, hvis man skulle støte på «hen», i et smug. Om så midt på lyse dagen.
Men hva er det jeg skriver? Skal ikke offentlige personer kunne identifiseres? Joda, det hører umistelig til ytringsfriheten, dvs ytringsplikten, å identifisere makten. Uten denne plikten dør, som vi vet, demokratiet. Det er bare det at det føles en smule unødvendig å holde seg til prinsippet, for vårt formal her og i dette enkelttilfelle. Jeg er mer interessert i det store, generelle bildet, hvis sådant fins og kan øynes i det blå. Artikkelen handler derfor om makt og avmakt til folk som nok kan tro på en allmakt, men som helst vil være allmektig selv. Hvem vet om ikke en av de «hen»ene jeg nevner tror med Marqui de Sade at det «i naturen ikke finnes noen forbud»? Vedkommende tror kanskje at «hen» er utvalgt til å fylle tomrommet. Dessuten: Det dreier seg om sex eller erotikk og relasjoner, selvsagt. Farlig.
Men jeg skal ta for meg et par uttalelser «hen» har kommet med, offentliggjorte som de er, og takk for det. Vi trenger utluftning, vi trenger knagger å henge visse ting på, det er ikke av ringe betydning at vi får et visst innblikk i hvordan «hen» fungerer ansikt til ansikt, i kulissene, utenfor den pågående diskurs, litt avsides fra mikrofonstativene, i en diskurs som i høyeste grad handler både om verdslig og åndelig makt, eller åndelig avmakt. Viser det seg.
Det sier seg selv at det kan være ønskelig for folk flest å få stiftet et mer eller mindre intimt bekjentskap med folk i posisjoner, spesielt personer som er satt til å ivareta og legge til rette for sjelenes anfektelser, i håpet om evig frelse, eller fortapelse. Jeg tror at folk har et stort behov for fakta som kan danne et grunnlag for hva man skal mene om slike personer, selv om private forhold i utgangspunktet kan virke noe irrelevant, og som påskudd kun for «å ta» noen, som f eks å stille dem i latterlighetens lys, eller fordi det er behov for å se hvilke hersketeknikker dette menneske – gjerne hel åpenlyst og helt uten forbehold – benytter seg av., (i den tro at man er særdeles flink og oppegående i så måte).
Vi skal respektere privatlivets fred og beskytte den fortrolige samtale, men her dreier det seg tross alt om et offentlig anliggende, to korte private samtaler som i praksis fungerer som – konkret og direkte - argumentasjon i den offentlige debatt. (Samtalen og fortellingen om den kan nemlig brukes som et argument i seg selv, uten at dette blir sagt eksplisitt).
Det burde være i folks interesse å kunne lytte til disse argumentene, selv om de ikke fremføres offentlig i kronikker eller kommentarfelt eller på annen måte. «Den menneskelige faktor» teller både i og utenfor offentligheten, og der det står både offentlige og private interesser på spill, og da spesielt i spørsmål som angår den enkelte troendes «skjebne». Hva den enkelte skal mene, hva den enkelte skal velge, kort sagt: Argumentering omkring hva sannhet er og om hva Skriften sier og hvordan man skal forholde seg til den, i det daglige, overalt, og på lang sikt, ja, for evig.
En aktør forteller: Etter Kyrkjemøtet i 2018 skreiv eg – hen - eit ope brev til biskop «hen» – (en annen eller et annet «hen, altså) - med ønskje om ordskifte knytt til bibelsyn. Brevvekslinga ga lite oppklaring, og det viste seg at biskopen neppe ønskte ein slik offentleg samtale, ettersom «hen» avrunda slik: «(...) kanskje vi skulle la samtalen gå føre seg også utafor avisenes debattsider? For eksempel over ein kopp kaffi og ein open bibel?»
Mange vil nå utbryte: For et flott forslag! Dette må være fremsatt av en klok person – en hen - man bør ha all mulig respekt for. En «hen» med et ekte demokratisk sinnelag. Et menneske med stor selvinnsikt og folkevett, et tolerant menneske, et menneske som er villig til å lytte og gå i dialog.
Alle fremragende dyder, ikke sant. Men «over ein open Bibel», da? Her foregir «hen» å være like åpen som Bibelen selv, nei, om mulig mer åpen enn Bibelen. Hun har nemlig fylt den med seg selv. Fylt den med åpenhet. Det betyr på folkemunne toleranse og empati. Korrekte emosjoner. Ikke rart at «hen» her vil ha med seg Bibelen, på kaffe og kos. (Det viste seg da også at en «åpen folkekirke» gikk av med seieren, for noen år siden. Og hvem vil vel «lukke» noen, utelukke noen, eller hindre folk i å være åpne? (Å være åpen for hva, er et underordnet spørsmål).
Andre vil lett se at forslaget fremsettes av en person som har bestemt seg en gang for alle om at «hen» har rett, at «hen» selv faktisk er uangripelig både moralsk, politisk og teologisk. Og rent mellommenneskelig, ansikt til ansikt. Man vil med andre ord forstå at konklusjonen er gitt allerede før «møtet» begynner at «hen» her sitter musestille på definisjonsmakten og at hennes posisjon er sikker, og uten tvil, og at det er hun som har ryggdekning, og grep om den store konsensusen, slik den bør og skal være - ikke gjesten. Spørsmål om troen og Bibelen tar vi best på kammerset, med andre ord. Noe annet ville med stor sannsynlighet ha kunnet fornærmet noen. Særlig hvis det gjaldt særlig sentrale bibelske tekster.
Man vil se at invitasjonen motiveres i et sterkt behov for å se «gjesten» steke i sitt eget fett. «Hen» vet at «hen» selv har et forsprang, en fordel i kraft av embete, at det er «hen» som representerer konsensus og selve makten, at det er opp til «hen» å avgjøre hva som er rett og hva som er galt.
«Hen» innkaller reelt sett uformelt til muligheten for irettesettelse og oppstramming. Til tukt i hyggelige omgivelser. Offentlig. Det oppfordres til omvendelse og bot, til å skaffe seg mer korrekte emosjoner og til å bli en angrende og notorisk synder. Det dreier seg imidlertid om politisk underkastelse, ellers …
Man vil se at «hen» her tiltar seg et tolkningsmonopol som i første omgang fremstår som romslig tolerant, men som alle like vel ser og vet representerer et høyst snevert, intolerant og høyst totaliserende paradigme, et paradigme som på sikt vil kreve blind underkastelse og, som en konsekvens, en sikker slutt på den ytringsfrihet som nettopp vil ta Bibelen på fullt alvor og takke for hele Bibelens budskap, ikke bare bruddstykker av den.
Man vil se at «hen» er blind for den mulighet at hun kan oppfattes som mer interessert i makt enn sannhet. Man vil se at «hen» helt bortser fra at «hen» kan oppfattes som nedlatende og selvgod, og at «hen» i motsetning av hva «hen» selv mener, kan oppfattes som en manipulert brikke i et større spill, at hun har gitt etter for press fra en eller annen særguppe og lar seg styre av disse og at «hen» følgelig kan oppfattes som korrupt, og derfor i permanent behov for selv å kunne manipulere, som et middel for å hellige målet. Alt synes tillatt når det gjelder å oppnå det målet «hen» i sin egen fortreffelighet mener er politisk legitimt å tre ned over hodene og inn i hjertene på folk. (Mentale og økonomiske kostnader holdes her smiskende uuttalt utenfor regnskapet). «Hen» ser ikke muligheten for at det hun driver på med kan oppfattes som et forsøk på å undergrave folks gudstro, sett ut fra Den hellige skrift selv.
Puh. «Hen» makter ikke å se at det hun gjør ikke er å by på «free lunch», men tvert imot på en mulighet for «hen» selv til å hovere, og, ja, fordømme. Både på mikroplan og mikroplan. «Hen» har, uten å skjønne det, gjort seg til en brikke i en større åndskamp hun selv oppfatter som en rent sekulær, politisk maktkamp. Kan man tvile på det?
Det dreier seg da ikke lenger om rett tro, men om rett makt-politikk, ikke om sannhet, men om hvem som kan posere best tjenlig for «saken». «Hen» foregir oven i kjøpet å beære sin gjest med sitt personlige fremmøte. Det røper en omsorg og en gest gjesten bør sette særdeles stor pris på, helst ved å ydmyke seg og takke for oppmerksomheten. Slik sett demonstrerer «hen» ikke bare sin ytre maktposisjon, men også det hun forutsetter gir henne en selvsagt mental rett til å føle seg overlegen og mer etisk høyverdig enn sin gjest, som hun går ut fra, som en selvfølge, allerede har tapt før «samtalen» har begynt og kaffebegeret tømt.
Min kilde, aller aktøren her, legger så frem et annet, megetsigende, eksempel, som underbygger poengene:
«Same haldning dukka opp rett før jul der «hen» runda av ein debatt med en annen «hen», slik: «Kanskje vi heller skulle gå saman om noko som det verkeleg kan kome noko godt ut av: Å saman arbeide for at norske barn som sit innesperra i Syria skal få kome heim til jul?».
Bodskapen er den same: å klargjera læra er underordna det å gjera noko, treffast, finna ut at vi «eigentleg» er samde, eller i det minste at ulike syn berre er nettopp «syn» og ikkje betyr så frykteleg mykje».
Eksempelet viser at «hen»s sentrum her i livet er «hen» selv. Hun ser ikke muligheten for at hun kan oppfattes som like naiv og komi-patetisk som overmåte narsissistisk. Hens egne – korrekte - emosjoner og lidenskap for empati, skal i sentrum. Her er hun nemlig uovertruffen, men da helt uten at hun roser seg av det, i klare ordelag. Det skal hun ha. Men det er bare det som mangler.
Lærespørsmål er ute av bildet. «Hen»s overdrevne tro på seg selv og sin brilliante personlighet trumfer alt. Hvilken ideologi er det som egentlig driver denne «hennen»? Vel, det får vi ikke vite. Det er best å tie om slikt. Det kan forstyrre selvbildet og følelseslivet. Og åpenbare strategien. Hvilket hadde vært en mer eller mindre sann gresk tragedie. Og, obs, det er fortsatt mulig å si nei takk til romslige «hens» tilbud. Vi befinner oss ennå ikke i «corleone-land». Men om muligheten for at dette skal realisere seg selv før vi aner det, før eller senere, det lar jeg foreløpig henge i luften.
Hallgeir Oppraak