NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

fredag 31. januar 2020

Stefanus terror i Kina

Av Hallgeir Oppraak. 

At en kristen stiftelse støtter kritikk mot et kommunistregime, vil mange synes er godt forståelig og på sin plass, sett i historisk perspektiv. Men hva hvis samme stiftelse støtter en annen totalitær ideologi – og ber om midler og åndelig støtte for å fremme interessene til en hel befolkning – for det meste fredelige folk - i et land som tilhører denne ideologien? Og hva hvis «Stefanus» nå samtidig som de støtter muslimene og islam skulle sette inn massiv støtte  til alle kristne i landet som forfulgt – det fins påstått 100 millioner kristne i landet i dag?

Vel, Kina, er ikke forfulgt, men kinesere i Kina blir angrepet, av krefter som tilhører ideologien, og denne ideologien er islam. Og denne ideologien har ikke nøyd seg med bare dialog og det mange vil kalle «prat» eller rent tøv: De har drevet systematisk, voldelig terror, terror med sprengstoff, - de har drept og lemlestet et visst antall mennesker. De har slått til i midten av Midtens Rike, som kineserne selv sier. Hvor mange barn som er blitt drept og kvestet, vet visst ingen. Men terroren ser ikke ut til å gjort forskjell på folk.

Og kineserne har reagert, for det er de nødt til, som alle anstendige og til og med mer uanstendige regimer er nødt for å gjøre, i kampen mot terror. Kanskje har regimet gått for langt. Det er hentet frem beviser på at uigurene, i Xian Jiang-provinsen, som er muslimer, interneres i det som kalles konzentrasjonsleire eller omskoleringsleire – en praksis som ikke er helt ukjent i Kina, for langt tilbake.

Legg her merke til at Dagen, som MSM flest, aksepterer og promoterer betegnelsen «konsentrasjosleire». Dette ordvalget røper en underliggende strategi: Jo mer og jo oftere muslimer av ulike regimer pålegges å begrense denne ideologiens – dvs islams - fulle innhold, jo lettere blir det for slike som Stefanus-stiftelsen, og alle andre media i dag, å få lesere til å assosiere muslimer med jøder. Og ikke bare med jøder generelt, nei, med jødenes spesifikke historie under nazismen. Folk skal lokkes til å assosiere muslimens situasjon i dag med jødenes situasjon i Europa før den store forintelsen.

Dessuten er både arabere og jøder er semitter. Kritikk av islam, blir dermed assosiert med antisemittisme.

Videre: Nå ber uigurene Stefanus-stftelsen og andre europeiske organisasjoner om hjelp. Vet disse hva de gjør? Vet de hva hjelpen innebærer? Og hvordan begrunner de sin uforbeholdne støtte?
Svaret finner vi her, i en artikkel i Dagen 28.01.20:

«I dagens Kina forsvinner respekten for religiøse og etniske minoriteter, og det påvirker oss alle, sier Adiljan Abdurihim, sekretær i Den norske Uighurkomitéen, til Kristelig Pressekontor. Abdurihim peker på konsentrasjonsleirene, indoktrineringen, overvåkningen, interneringen og utreiseforbudet i Xinjiang-provinsen der de fleste uigurene bor.

«Likevel har kritikken fra norske til kinesiske myndigheter uteblitt», slik Abdurihim ser det. Frykten hans er at handelsforbindelsene Norge har til Kina er blitt så sterke at trosfrihet og andre menneskerettigheter må vike. Han har heller ikke tro på at muslimske land vil komme til unnsetning.

Stefanusalliansen, som jobber for trosfrihet og menneskerettigheter, deler Abdurihims bekymring over utviklingen i Kina.

Lisa Winther i stiftelsen tar til orde at organisasjoner som vil fremme trosfrihet bør bygge brede allianser og samarbeide mer på tvers av livssyn … rettighetene er universelle og alle skal få lik del i dem, sier Winther.

Winter tror at en livssynsuavhengig allianse for trosfrihet vil kunne redusere mistanken ulike grupper kan ha mot hverandre.

Dagen spør: – Hvordan balanserer dere behovet for livssynsåpent samarbeid med arbeidet for forfulgte kristne?

«… viktig at vi som en kristen organisasjon står opp for alle som lider urett, selv om de har en annen tro enn vår», sier Winther.

Dagen: Winter håper på mer samarbeid av det slaget som Abdurihim etterlyser. Men det forutsetter selvfølgelig at de alle omfavner hele bredden av trosfriheten, også når det gjelder retten til å konvertere fra én religion til en annen, understreker Winther. dagen

Kommentar: Forutsetningen for at bl a Stefanusstiftelsen skal lykkes med sin støtte, er med andre ord avhengig av at muslimer kan få retten til å konvertere. Hvis muslimene ikke får denne retten, har stiftelsens arbeid vært forgjeves, hvis ikke da stiftelsen er villig til å vente «til evig tid» på at islam skal forandre seg, - og bli bedre, på kristne premisser eller ut fra et vestlig verdisyn.

Winter nevner: Livssynsuavhengig allianse. Kommentar: Her trumfer lissyn og allianse kristentroen i sine grunnvoller. (Noe stiftelsen vil benekte. De er troendes til litt av hvert).

Slik artikkelen i Dagen er vinklet, kan man få inntrykk at det er Kina som er den store – voldelige - bremseklossen og undertrykkeren nå det kommer til opphevelsen av forbudet i islam om fritt å kunne konvertere.

Men det er ikke tilfelle. Det er islam som selv som knebler denne friheten. Og det er uomtvistelig. Vet Dagen dette? Man skulle ikke tro det, nei, og Stefanus-stiftelsen selv synes å mene at dette – tross alt - er et mindre problem. Det har lavere prioritet, og det blir verre: I hvert fall Dagen burde vite at islam på dette punktet nedlegger et absolutt, urokkelig og uforanderlig forbud mot religionsfrihet.

Straffen for apostasi er ifølge Allah og profeten dødsstraff og dette er det for en muslim umulig å forhandle om. Og ikke bare for muslimer, men – universelt – for alle ikke-muslimer.

Stefanus-stiftelsen ser imidlertid ut til å innta et meget avslappet forhold til dette faktum, et direkte utslag av den het tydelig undertrykkende og totalitære ideologien islam. Stiftelsen synes å være mer opptatt av å få vist for alle verden hvor snill og emosjonelt korrekt man er der i gården, enn av å fremme kritikk av islam. Ja, til og med saklig kritikk av islam proper.

Legg også merke til at Winter ikke ser ut til å være interessert i å skille og skjelne mellom «tro» og «livssyn». Gjør hun dette bevisst for å kunne komme i en slags forhandlingsposisjon, slik at det blir lettere og mer bekvemt å si at når alt kommer til alt, så er islamsk tro og kristen tro nærmest identiske? At både kristen tro og islamsk tro, når alt kommer til alt, liksom, bare er livssyn, begge to?
I så fall mener hun med Marx, som Kina bekjenner seg til, at alt er mulig å forandre til det bedre, henimot det klasseløse samfunnet, (etter en aldri så lite pen revolusjon, vil vi tro). Winter og hennes stiftelse bruker dermed marxistiske grunnforutsetninger mot islam!

I så fall kan Stefanus-stiftelsen, som Winter representer, beskyldes både for feighet og opportunisme. Og for at man helt bevisst og kalkulert legger opp til en slag fri flyt av gjensidig tillatte manipulerinsmuligheter. Ja, bent av kynisk valgte strategier og manipuleringsmekanismer. I sannhet et «subtilt» spill?
I så fall står kampen om hvem som til slutt viser seg å vinne i kampen om hvem som kan manipulere best og mest effektiv, på lang sikt. (Og da helliger målet midlene).

Artikkelen gir god grunn for leseren til å gå ut fra at det er dette som skjer, i virkeligheten. Og Dagen ser ut til å istemme, fortryllet inn i fundamental og kollektiv selvforherligelse. Dagen bidrar til kumuleringen: Det er alltid bedre og være mer emosjonelt korrekt, enn ikke - alltid. (Det minner litt om Allahu achbar –  «semper major» -  Allah er større enn … i det uendelige).

Er dette det riktige utgangspunktet for det man skulle ønske: En fruktbar religionsdialog? Og hva er  den beste forklaring på det som skjer?

Kan det ganske enkelt forklares ut fra den teori som kalles Oslo-syndromet? se Morken og oslo-syndromet

Kan det være at stiftelsen rett og slett lar seg lure, på denmest utspekulerte måten:
Se her om Jiadist Psycho


Lekene over vil vise mer om Stefanus-stiftelsens «liv og levned» i det siste. Dens strategi er alltid selvskadende sett i et større bilde, og skadelig for kristentroen generelt, i og med at de begrenser mennesket til en størrelse som hovedsakelig skal og må bedømmes ut fra i hvilken grad man klarer å mobilisere de riktige emosjoner og den mest «kledelige» servilitet, og alt dette ut fra den relative kontekst til enhver tid og i enhver situasjon, for å si det kort.

Se videre utvidet og mer kritisk analyse under følgende faktarute:  

(Først, altså,  litt selektivt bakgrunnsstoff – til oppbyggelse - fra Wikipedia:

Many media and scholarly accounts of terrorism in contemporary China focus on incidents of violence committed in Xinjiang, as well as on the Chinese government's counter-terrorism campaign in those regions.[6] There is no unified Uyghur ideology, but Pan-Turkism, Uyghur nationalism and Islamism have all attracted segments of the Uyghur population.[7][8] Recent incidents include the 1992 Ürümqi bombings,[9] the 1997 Ürümqi bus bombings,[7] the 2010 Aksu bombing,[10] the 2011 Hotan attack,[11] 2011 Kashgar attacks,[12] the 2014 Ürümqi attack and the 2014 Kunming attack.[13] There have been no terrorist attacks in Xinjiang since 2017. her

Et nifst scenario kan tenkes: Europa kan fort komme i den situasjonen som beskrives her, hvis man benytter ut Kina med Europa:

The government of the People's Republic of China identifies terrorism as one of "Three Evils" which also include separatism and extremism.[6] These forces are seen by Beijing as inter-connected threats to social stability and national security. In particular, terrorism is viewed as a violent manifestation of ethnic separatism, and separatism is understood as a corollary of religious zealotry.[6]
The government has embarked on strike-hard campaigns to suppress these tendencies, particularly in Xinjiang and Tibetan regions.[6]

I 2014 kunne man lese følgende: the security threats on China’s critical national infrastructure, primarily its railways, that emerged in 2013 and 2014 and how the violence that had previously been contained in Xinjiang has started to spread across the country. her

Hvordan vil Dagen og Stefanusstiftelsen stille seg i en slik situasjon? Ville de ha gitt uttrykk for at muslimer etter dette burde ha et unikt krav på særbekyttelse? Og ville Stiftelsen ha intensivert sin kamp mot islamkritikk og islamkritikere?

Today there could be well over 100 million Chinese Christians. All but 36 million practice their faith outside government control. Purdue sociologist Fenggang Yang has projected that China could have nearly 250 million Christians by 2030. The Communist Party numbers 90 million.

Some urban underground megachurches were shut down. Thousands of congregants were arrested and several prominent Protestant pastors received lengthy prison sentences. Earlier this month, the regime launched a nationwide campaign to eradicate unregistered churches.

Mr. Xi calls this policy “sinicization.” The goal is to make religions “instruments of the Party,” the Pontifical Institute for Foreign Missions asserts. The government confirmed this when it inadvertently posted internal documents—downloaded by ChinaAid, a nonprofit Christian human-rights organization—revealing that it intended to “contain the overheated growth of Christianity.”

Last year in Henan province, 10,000 Protestant churches were ordered shut, even though most were registered with the state. During 2018, more than one million Christians were threatened or persecuted and 5,000 arrested. Among them is an American permanent resident, Pastor John Sanqiang Cao, 60, who is serving seven years for “organizing illegal border crossings” to deliver aid in Myanmar. her

Og:

Three widely published cases involved the Zion house church network in Beijing, the Golden Lampstand house church in Shanxi, and the December 2018 raid of Early Rain Covenant Church in Chengdu—all targeted for harassment and closure.
The breadth and depth of the campaign against churches can also be seen by the highly unusual reaction of unregistered house churches in Beijing who issued a joint statement calling on authorities to respect freedom of religion enshrined in China’s Constitution. In six months by December 2018, more than 600 house church pastors throughout China had signed the document. her).

Stefanus-stiftelsen, og her Dagen, ser ut til vegre seg for å stille seg noen prinsipielle spørsmål og se de lange linjene i dette scenarioet, i stedet for å konsentrere seg om egeninteressen i dette å få fremstilt seg selv som særskilt from. (Det ville kanskje fornærme noen følelser og krenke noens ære).

Under ligger forestillinger om at det er nettopp dem som eier moralen uansett. De støtter de svake, uansett, ja vel, og da uansett hvilket juridiske og religiøse grunnlag og fundament disse svake er bundet av handler ut fra. Og uansett hvilke metoder disse svake faktisk bruker for å oppnå sine mål, eller delmål. Om så voldelige metoder.

Dette i sin tur innbyr folk til å se hykleriet som enten er der her og nå, eller det viser seg senere i enda større fokus og kontrast.

Stiftelsen ser ut til å sky konsekvensbetraktninger til fordel for rene intensjonserklæringer og forsøker på den måten å få frem og fremstille seg selv som moralsk uangripelig. Og så vil de ha folk med seg på denne maskepien eller forstillingen. Og ber om bidrag og støtte, idet man spiller på folks mer eller mindre åpne eller mer eller mindre tilsynelatende legitimt dårlige samvittighet.

Stiftelsen vet imidlertid at de selv, isolert sett, ikke kan assosieres med noen storskala fare for det kommunistiske regimet, i hvert fall ikke på kort sikt. Den er ikke stor og mektig nok til at myndigheten vil bry seg. I egne øyne kan Stiftelsen imidlertid få seg til å tro på en særlig utvalgt status som særlig betydningsfull, spesielt i menneskers øyne.

Stiftelsen tror med andre ord at de er trygge og ikke risikerer stort, samtid som egoet kan vokse «vilt, naturlig, i fred og komplett uhindret». Dette kan så i sin tur ironisk nok skjerpe deres forestillinger om egen universelle etiske fortreffelighet. De gjemmer seg bak sitt tros alt bagatellmessige bidrag de yter til muslimene, mens de egentlig er en salgs absoluttister, både på egne og muslimenes vegne. De makter sannsynligvis ikke å se at den støtte de gir til muslimene av andre kristne faktisk kan oppfattes som et angrep på kristentroen som sådan, og på dem selv personlig, og da seriøst og oppriktig inn til margen, både av de kinesiske myndighetene og av de fleste andre kristne i landet, mennesker som fra før av altså lider under myndighetens systematiske og vel planlagte og «kreative» splitt og hersk-strategi.

Slik legitimerer og oppildner stiftelsen de kinesiske myndighetene til ikke bare ytterligere forfølgelse av kristne i Kina, men også til mer intens forfølgelse av muslimene. Stefanus-stiftelsen gir med andre ord kommunistene mer på blod på tann, ikke mindre. Stefanus-stiftelsen ser ut til å ha en svak ledelse med uklare oppfatninger nettopp i verdispørsmål og ideologi. Den ser ut for å ha falt i den fristelse at tror de kan innbille folk at jo mer selvromantiserende og sentimental den er, jo større grep har de om virkeligheten. Den lever i egen boble, fjernt fra realitetene. I lengden er dette selve oppskriften på et tapsprosjekt og et avskrekkende eksempel på hvordan effektiv og sann misjon ikke skal drives.

Kinesiske myndigheter vil på sin side oppfatte den kristne støtte til muslimene som enda et angrep på dem – myndigheten - selv. De vil oppfatte at kristne og muslimer går sammen mot dem, for å undergrave dem både ideologisk og konkret politisk. Desto hardere tiltak mot både muslimer og kristne kan derfor forventes, stikk i strid med stiftelsen opphøyde intensjonserklæringer.


I sum vil slik sett Stefanus-stiftelsen fremme mer kristenhat i Kina, et hat som henter sin hjemmel i statlige, lovlig fattede vedtak, regler, normer og lover. Stefanus-stiftelsen bidrar selvsagt da også til at straffeutmålingen for brudd på lovene i de enkelte tilfeller blir desto lengre, tyngre og grovere fremover, både hva angår den enkelte og de juridiske personer de både direkte og indirekte representerer. 

Og bare som et bevis på av vi følger med og er ajour, se denne: Atrocities against Muslims: Leaked Documents in China

Hallgeir Oppraak