Justin Trudeau: Fidel Castros sønn - Om ikke biologisk, så ideologisk.

Av Robert Spencer (Frontpagemag). 

Ryktene har sirkulert i årevis: det er lett å finne side-ved-side fotografiske sammenligninger av Fidel Castro og kanadiske statsminister Justin Trudeau, som viser den sterke fysiske likheten mellom de to. Dette skrangler etablissementsmediene i den grad de "avviser" det regelmessig. Sist lørdag publiserte New York Times et stykke med tittelen : "En gammel løgn dukker opp igjen: at Justin Trudeau er Fidel Castros sønn." Tirsdag kimet Daily Beast inn med «Truckers Resurrect Bananas Theory About Trudeaus ekte far». Vanen tro for etablissementsmediene tok ingen av dem opp punktenejournalisten Karen Leibowitcz gikk inn for påstanden i 2020, men selv om spørsmålet er interessant, er det langt viktigere at uansett hva den sanne historien om hans opphav kan være, har Justin Trudeau nå vist seg til å bringe autoritært styre til Canada. være den ideologiske sønnen til Fidel Castro.

Ingen burde bli overrasket over dette. Trudeau har en lang historie med tilhørighet til autoritære regjeringer. I 2013, før han ble statsminister, ble han spurt om hvilket land han beundret mest. Trudeau  svarte : "Du vet, det er et nivå av beundring jeg faktisk har for Kina fordi deres grunnleggende diktatur lar dem faktisk snu økonomien sin på en krone og si 'vi må bli grønnere raskest ... vi må begynne å investere i solenergi .' Jeg mener, det er en fleksibilitet som jeg vet at Stephen Harper må drømme om, om å ha et diktatur som han kan gjøre alt han ville, som jeg synes er ganske interessant.»

Og da Fidel Castro døde i 2016, ga Trudeaus  uttalelse  ingen hint om blodtørstigheten og undertrykkelsen av kommunistregimet på Cuba. I stedet fosset Trudeau ganske av ros for «Cubas lengstsittende president». Han erklærte at "Fidel Castro var en større enn livets leder som tjente sitt folk i nesten et halvt århundre. En legendarisk revolusjonær og taler, Mr. Castro gjorde betydelige forbedringer i utdanningen og helsevesenet til øynasjonen sin.»

Trudeau erkjente at Castro var en "kontroversiell figur", men insisterte på at "både Mr. Castros støttespillere og kritikere anerkjente hans enorme dedikasjon og kjærlighet til det cubanske folket, som hadde en dyp og varig hengivenhet for 'el Comandante'." Han sa at familien hans sluttet seg til «folket på Cuba i dag i sorg over tapet av denne bemerkelsesverdige lederen».

Nå kan vi se at dette ikke bare var et lite gjennomtenkt utbrudd av sorg for en mann Trudeau åpenbart elsket høyt. Hans ros til Kina og for Castro har til felles en beundring for den autoritæres evne til å få ting gjort uten hensyn til opposisjonen eller gi-og-ta av den demokratiske prosessen. Kina var i stand til å gå grønt og Castro var i stand til å gjøre betydelige forbedringer av utdanning og helsevesen (etter Trudeaus syn, ikke i det virkelige liv) fordi de ikke trengte å forholde seg til all karpingen og kompromisset som arbeidet med parlamenter og velgere innebærer.

Og nå kan Trudeau kvitte seg med Freedom Convoy, og beslaglegge demonstrantenes bankkontoer, uten å måtte vente på rettskjennelser og bekymre seg for rettferdig prosess. Hvis gamle Fidel kan se opp fra sin brennende grav og se hva Trudeau gjør, må han være fornøyd. Det som imidlertid er enda verre, er verdens stillhet. En av verdens fremste frie republikker er i ferd med å bli en politistat foran våre øyne, og Trudeau har ikke blitt fordømt av noen. Gamle Joe Bidens behandlere kommer selvfølgelig ikke til å si noe, fordi de ville gjort det samme mot dissidenter her hvis de trodde de kunne slippe unna med det. Men ingen av de andre lederne av tilsynelatende frie samfunn ser ut til å bry seg heller. Kanskje er de alle venstreorienterte som, med de uutslettelige ordene til David Horowitz, huser en totalitær i seg selv som skriker etter å komme seg ut.

I en tilregnelig verden ville den kanadiske opposisjonen allerede ha sikret en mistillitsstemme mot Trudeau, med betydelig bistand fra medlemmer av Trudeaus eget parti som motsetter seg autoritær overrekkelse og nektelse av borgerrettigheter til kanadiske borgere. Trudeau vil også være oppe for fordømmelse i FN og av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Ironisk nok, hvis han var en statsminister i Afrika eller Asia og gjorde nøyaktig det samme som han gjorde ved å sette til side de sivile frihetene til sine politiske motstandere, ville disse fordømmelsene regnet ned. Men av en eller annen grunn ser ikke Justin Trudeau ut til å være i politiske problemer verken innenlands eller internasjonalt, i hvert fall så langt. Det er et tegn på at andre land i det en gang så frie Vesten har det nesten like dårlig som Canada.

Justin Trudeau er en tyrann. Han er den typen tyrann som USA ble grunnlagt for å motsette seg. Canada er selvfølgelig landet til nordamerikanerne som motsatte seg den amerikanske revolusjonen, så kanskje det passer at det ville være det første av de to landene som faller inn i tyranni. Men Canada har også en stolt tradisjon for frihet og respekt for menneskerettigheter og rettsstaten. Måtte det seire nå, mot den ideologiske sønnen og arvingen til Fidel Castro, Justin Trudeau.

Robert Spencer er direktør for Jihad Watch og en Shillman-stipendiat ved David Horowitz Freedom Center.