«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst.»
1 Kor 3,6
I Korint pågikk det en diskusjon om hvem som stod øverst på «Predikantenes Adelskalender». Paulus, apostelen og grunnleggeren av menigheten, får høre om dette. Han kunne sagt på menneskelig vis: «Hva hadde det vært å vanne for Apollos om ikke jeg hadde plantet?» Apollos kunne ha skrytt: «Hva var det blitt av den spede begynnelse om ikke menigheten hadde fått den solide forkynnelsen som jeg gav dem? Folk er jo så begeistret for min forkynnelse! De liker meg faktisk bedre enn Paulus!» Men nå finner vi ikke disse tenkte uttalelsene noe sted. Det er vel heller tvilsomt om Paulus eller Apollos ville kommet med så umodent tomsnakk.
Når Paulus skriver, taler han ikke om sine fortrinn framfor andres. Han går heller ikke i den andre grøfta ved å si i selvutslettelsens hyklerske ydmykhet: «Det var da ingenting det jeg gjorde.» Paulus setter det hele i sin rette sammenheng. Vi er alle avhengige av hverandre. Vi er kommet inn i andres arbeid. Og om vi så har arbeidet helt alene – noe som er heller tvilsomt – har vi ikke monopol på denne delen av Guds åkerland. Det står nemlig skrevet: «Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.» Og Paulus sier akkurat dette: «Gud gir vekst.»
For mange er dette et stort offer på ydmykelsens alter. Men vi vet det altfor godt at uten Gud blir alle våre anstrengelser, uansett hvor krampaktige de enn måtte være, helt resultatløse. Det er nemlig ikke vår egen fortreffelighet, ikke våre organisatoriske evner, ikke vår overtalelseskunst, ikke vår veltalenhet, heller ikke våre åndelige visjoner som gjør at veksten kommer. Livet er og forblir et mysterium, både i den synlige og den usynlige verden. Det er bare én som er opphav til liv: Gud. Uten ham blir alt surrogater, etterligninger. Vi kan nok skape noe som i det ytre har et ferniss av vellykkethet, men når tiden tærer, vil den ytre glans forgå, og det tomme indre åpenbares i all sin gru. Må det vi holder på med, ikke være slik.
Det viktigste bidrag du kan gi på den himmelske plantasjen her nede på jord, Guds menighet, er å utføre den tjenesten Gud har kalt deg til. Når du gjør det, setter du mennesker i forbindelse med ham som gir av sin guddommelige fylde. I den er det ikke annet enn liv. Og livets natur er vekst. Det vil spire og gro. Kjenner du ham som gir liv og vekst? Da fører du andre inn i Jesus. Og selv er du lykkelig og salig fordi du får være med. Gud bruker deg nemlig der du egner deg best!
I Korint pågikk det en diskusjon om hvem som stod øverst på «Predikantenes Adelskalender». Paulus, apostelen og grunnleggeren av menigheten, får høre om dette. Han kunne sagt på menneskelig vis: «Hva hadde det vært å vanne for Apollos om ikke jeg hadde plantet?» Apollos kunne ha skrytt: «Hva var det blitt av den spede begynnelse om ikke menigheten hadde fått den solide forkynnelsen som jeg gav dem? Folk er jo så begeistret for min forkynnelse! De liker meg faktisk bedre enn Paulus!» Men nå finner vi ikke disse tenkte uttalelsene noe sted. Det er vel heller tvilsomt om Paulus eller Apollos ville kommet med så umodent tomsnakk.
Når Paulus skriver, taler han ikke om sine fortrinn framfor andres. Han går heller ikke i den andre grøfta ved å si i selvutslettelsens hyklerske ydmykhet: «Det var da ingenting det jeg gjorde.» Paulus setter det hele i sin rette sammenheng. Vi er alle avhengige av hverandre. Vi er kommet inn i andres arbeid. Og om vi så har arbeidet helt alene – noe som er heller tvilsomt – har vi ikke monopol på denne delen av Guds åkerland. Det står nemlig skrevet: «Alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.» Og Paulus sier akkurat dette: «Gud gir vekst.»
For mange er dette et stort offer på ydmykelsens alter. Men vi vet det altfor godt at uten Gud blir alle våre anstrengelser, uansett hvor krampaktige de enn måtte være, helt resultatløse. Det er nemlig ikke vår egen fortreffelighet, ikke våre organisatoriske evner, ikke vår overtalelseskunst, ikke vår veltalenhet, heller ikke våre åndelige visjoner som gjør at veksten kommer. Livet er og forblir et mysterium, både i den synlige og den usynlige verden. Det er bare én som er opphav til liv: Gud. Uten ham blir alt surrogater, etterligninger. Vi kan nok skape noe som i det ytre har et ferniss av vellykkethet, men når tiden tærer, vil den ytre glans forgå, og det tomme indre åpenbares i all sin gru. Må det vi holder på med, ikke være slik.
Det viktigste bidrag du kan gi på den himmelske plantasjen her nede på jord, Guds menighet, er å utføre den tjenesten Gud har kalt deg til. Når du gjør det, setter du mennesker i forbindelse med ham som gir av sin guddommelige fylde. I den er det ikke annet enn liv. Og livets natur er vekst. Det vil spire og gro. Kjenner du ham som gir liv og vekst? Da fører du andre inn i Jesus. Og selv er du lykkelig og salig fordi du får være med. Gud bruker deg nemlig der du egner deg best!
Kommentarer
Legg inn en kommentar