Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke noen Gud. Onde og vederstyggelige er deres gjerninger. Det er ingen som gjør godt. Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er noen forstandige, noen som søker Gud. Salme 14, 1–2.
Når vitenskapsmenn, filosofer og tenkere sier at det ikke er noen Gud, da er de dårer i sitt hjerte. Ja, alle som sier i sitt hjerte, at det ikke er noen Gud, er dårer, for de fornekter sitt eget opphav. Og de fornekter Guds vilje, som er slik at den anbefaler seg til alle menneskers samvittighet. Dermed fornekter de også sin samvittighets lys og lever i mørke med formørket sinn.
Arthur Koestler skrev i 1950 boken «Lengselens tid». Der sier han i avslutningen: «Guds plass er blitt tom, og gjennom verden blåser en trekk, som i en tom leilighet før de nye leieboerne er kommet.» Ja, akkurat slik er det når Gud blir borte: mørke, kulde, tomhet.
Ille er det å leve i vantroens tomhet. Verre er det om en ikke søker etter innhold, ikke leter etter sannheten, ikke søker Gud. Jesus har jo sagt at den som er av sannheten, hører min røst. Det er slik den åndelige forstand begynner.
Gud ser etter forstandige. Og med de forstandige mennesker mener Guds ord: «noen som søker Gud». At Gud ser etter forstandige betyr at Gud søker oss mens vi ennå er dårer. Derfor er det håp også for uforstandige. Gud ser etter og søker etter dårer som vil la seg lære av Gud. Det eneste forstandige er å erkjenne at Gud overgår all forstand.
Kommentarer
Legg inn en kommentar