«Hun gjorde det hun kunne,» Mark. 14,8.
Det er ikke så sjelden å høre noen si at de har gjort eller skal gjøre så godt de kan. Dette er selvsagt en meget sterk uttalelse, en høy bekjennelse. De fleste må da ha en viss følelse av at det kunne være en mulighet til å gjøre det enda bedre. Som regel strekker vi oss ikke til grensen for det som er mulig for oss.
Kvinnen vi leser om her, fikk vitnesbyrdet at hun gjorde det hun kunne, og det var ingen hvem som helst som gav henne det. Det var Mesteren selv som uttalte ordene. Derfor vet vi at det stemmer. Hun gjorde virkelig det hun kunne.
Hvis hun hadde brukt noen dråper av den kostbare salven, kunne hun ikke fått et slikt vitnesbyrd. Ikke om hun hadde tatt det meste av innholdet i krukken heller. Det var da hun gav alt, at hun fikk dette vitnesbyrd av Jesus. Den som gjør hva han kan, eller gir hva han kan, gjør alt eller gir alt. Og det er slike mennesker som kan få dette vitnesbyrdet av Jesus.
Kvinnen gjorde det som var mulig for henne å gjøre. Det er ikke sikkert at hun var særlig praktisk anlagt, det er ikke sikkert hun hadde så store talegaver. Kanskje hun ikke var musikalsk. På de områdene kunne hun ikke bidra med noe særlig. Men hun hadde en krukke med salveolje stående, og den gav hun. Det var ingen øyeblikkshandling som fikk henne til å ofre. Det hele var vel gjennomtenkt. Innholdet var så dyrebart at det svarte omtrent til en årslønn, ifølge Judas' vurdering. Det var et virkelig offer, og det kjentes over hele huset.