«Det står en sabbatshelg tilbake for Guds folk.» Hebr. 4,9.
Det skal bli store forandringer for Guds folk når de engang kommer hjem. Her nede er de født til slit og strev, men i de saliges land er tretthet og møye ukjente begrep. Vi vil så gjerne tjene vår Mester, men kreftene svarer ikke til vår iver. Vi må stadig rope «hjelp meg å tjene deg, Herre!»
Men, min kjære venn, det skal engang bli slutt på ditt strev. Solen nærmer seg horisonten, og den skal stå opp igjen til en skjønn dag, hvis make du aldri har sett, og i et land hvor vi skal tjene Gud dag og natt og likevel få hvile. Her får vi bare delvis hvile, men der skal hvilen være fullkommen. Her kjenner den kristne seg urolig og rastløs, som om han aldri oppnår hva han ønsker, men der skal vi falle til ro.
Du slitne tjener, tenk på den dagen da dette skal bli din erfaring og du skal få gå inn til den evige hvile! En hvile som aldri tar slutt. Her på jord er endog våre største gleder preget av støvets land. Her er våre fagreste blomster dømt til å visne. Her skal våre vakreste fugler falle for dødens piler. Mine skjønneste dager trues av mørke netter, og mine velsignelser er som ebbe og flo.
Men der skal alt være udødelig og uforgjengelig. Harpene ruster ikke, seierskransen visner ikke og hjertet slår aldri uregelmessig. Vår udødelige sjel kan gi seg hen i uendelig fryd og glede. Skjønne dag, når det dødelige blir oppslukt av livet og den nye sabbatshelg tar sin begynnelse!
Kommentarer
Legg inn en kommentar