«...og straks rettet hun seg opp og priste Gud,» Luk. 13,13.
Jesus ser godt!
Kvinnen som var kommet inn på møtet, var mindre enn det hun naturlig sett skulle være. Hun var nemlig krumbøyd. Kanskje hun forsvant fullstendig i mengden, og ettersom det gjerne var fullt hus der Jesus var, kunne det ikke være så mange av dem som stod langt framme, som oppdaget henne. Hun var av dem som forsvant i mengden, og årsaken var at hun var bundet av en vanmaktsånd.
Det er en del som forsvinner i mengden, og iblant føler de mer på sin vanmakt enn på noe annet. Om de ikke er krumbøyde rent kroppslig, føler de seg alt annet enn rakryggete i åndelig forstand. De får det likesom ikke til. Livet blir så vanskelig, ingenting stemmer lenger. Der de forsvinner blant de andre og mer vellykkete, tror de seg forlatt av både Gud og mennesker.
Men Jesus ser alle krumbøyde, enten det er legemlige forhold som gjør det eller åndelige. Han ser hver eneste en i en stor forsamling og er villig til å hjelpe.
Da Jesus la sine hender på den krumbøyde, kunne hun gjøre noe som hun ikke hadde greidd på atten år. Hun rettet seg opp og begynte å prise Gud. Uansett hvor lenge din vanmakt har vart, og uansett hvor dypt du er bøyet av de byrder som den har ført med seg, er det en som er i stand til å hjelpe deg. Når han får legge sine hender på deg, kan du rette deg opp og se menneskene omkring deg frimodig i øynene. Hva er vel mer naturlig etter en slik behandling av den store lege enn å prise Gud?
Kommentarer
Legg inn en kommentar