«Det håp han har kalt oss til.» Ef. 1, 18.
Da Christopher Wren skulle bygge St. Paul's katedralen i London, fikk han en del arbeid med spørsmålet hvor han skulle legge kirken. Det var flere muligheter som lå for hånden, og han sendte ut sine folk for å gjøre nøyaktig undersøkelse i marken. En av dem kom tilbake og fortalte at han hadde funnet en gammel grav oppe på høyden hvor kirken ligger nå, og på gravstenen over graven var dette ordet hugget inn: «Jeg skal stå opp igjen fra de døde.»
«Der,» svarte Wren, – «der legger vi kirkens midtpunkt,» og slik ble det. St. Pauls-katedralen står der ikke bare som et mektig monument over en duelig arkitekt. Først og fremst er den oppstandelseskatedralen bygget over ordet: «Jeg skal stå opp igjen fra de døde.»
Påsken er også en katedral. De mange søndager i kirkeåret er som små og store kirker spredt rundt om for å forkynne for oss at vi lever midt i Guds godhets overflod og at også vi må bli gode. Men kirkens høytider er katedralene, og blant dem står påsken der med ordet: «Jeg skal stå opp igjen fra de døde.»
I dette ordet er troens utsyn og lengde. Vår kristne tro er alltid i øyeblikket, idet den prøver å fange inn Guds vilje med dagen og mine nærmeste oppgaver med meg selv og min neste. Vår kristne tro er også alltid i fremtiden, og langt der fremme øyner den livet hinsides død og grav.
Denne tro er det håp Gud har kalt oss til. Han tenner den ved budet om Jesu oppstandelse, og han styrker den ved daglig å by oss samlivets fellesskap med ham som ga oss påskedag.
Kommentarer
Legg inn en kommentar