Av Hallgeir Oppraak.
Redaktør Johannes Morken skriver en
kronikk i Dagen 90719;
Til kamp mot djevelske krefter:
Skal religiøse minoritetar i
Irak ha sjanse til å overleva, må landet ta oppgjer med
valdsideologi og eit skulepensum som hatet gror ut av,
skriver Morken.
Javel.
Kommentar: Landet Irak – pluss
Morken og hans ge liker - skal altså ta et oppgjør med
voldsideolgi og et skolepensum som hatet gror ut av.
Stefanusstiftelsen skal hjelpe til med dette. Men her sies
intet om hele religionen islam i seg selv. Det er voldsideologi
og ikke islam som skal bekjempes. Det er skolepensum ikke islam, som
er hovedproblemet. Voldsideologi har med andre ord etter Morkens
mening intet med islam å gjøre. (Det motsies imidlertid at vers på
vers i Koranen sier det motsatte, noe som ikke affiserer Morken).
Morken: Stefanusalliansen gjør
sitt til at lærarar, imamar, politikarar og mediefolk skal læra at
ikkje-muslimar er likeverdige borgarar. Dei er ikkje trugsmål
som ekstremistar kan prøva å utrydda.
Kommentar: Morken sier ingen
ting om at islam faktisk lærer at ikke-mulismer nettopp ikke
er likeverdig med muslimer. Det går jo da også helt klart frem i
den særegne muslimske såkalte Menneskeretts-erklæring av 1990
(IOC). Men dette er tydeligvis et hår i suppa som Morken neppe vil
svelge.
Morken: Irakiske styresmakter
har ikkje hatt mot eller vilje til å ta oppgjer med kvifor «den
djevelske krafta IS», (for å sitera en kristen prest), oppstod
nettopp i Irak. Den amerikanske invasjonen i 2003 var øydeleggande.
Kristne vart drepne og skarar flykta. Drapsmaskina IS ramma jesidiane
aller hardast.
Kommentar: Her legger Morken det
meste av skylden på amerikanerne. Islam nevnes ikke. Morken må mene
at islam er irrelevant som forklaringsfaktor. Dette er hårreisende
naivt og faktisk grusomt sagt på en og samme gang). Men slik skal
det være, ifølge Morken. (Vi kunne sitere ham selv: Slik er
systemet … se mer under).
Men Morken har venner: Korleis
få bukt med valdsbølgjer mot ikkje-muslimar? Vi har vener som ikkje
har gitt opp, same kor grufull historia er…
Amina Hasan Golden er muslim. Golden
leder en organisasjon som vil endra holdninger gjennom bøker,
magasin og filmer.
Kommentar: Morken er over seg av
begeistring for at han har «muslimar som vener». Slik får han frem at
han er tolerant, menneskevennlig. Morken går inn for å støtte
arbeid for holdningserindring. Han nevner ikke at islam er
klar på at ikkemuslimer ikke har samme verd som en muslim. Han
nevner ikke at en from muslim skal be 17 ganger om dagen om at Allah
ikke skal føre dem inn på den veien som jøder og kristne går på.
Morken tør antakelig ikke å gå inn på dette, det blir for tøft,
og farlig, både for ham, hans egen selfortreffelighet og for den
muslimske vennen.
Morken: Golden – hans venn,
altså - voks opp i eit religiøst mangfald. No vil ho
læra dette bort til sentrale aktørar i samfunnet. Golden mener at
volden kommer fra skolene og moskeene. Der læres det at
ikkemuslimer følger falske religioner. Goldens far er shia-muslim,
mora er sunni-muslim.
Morken: Hun hadde en jesidi-kvinne som
barnevakt. Seks år gammel ble hun sendt til en kristen privatskole.
Som muslim fikk hun der innføring i islam, kristendom var bare for
de kristne. Slik er systemet.
Kommentar: Her roser Morken et
mangold hvor mangfold ikke eksisterer, eller det eksisterer, men da
på islams premisser. Dette poenget er farlig for Morken å
komme inn på. Frykten for islam og muslimer tar overhånd. Den får
ham til å «underkaste seg» uten å stille vesentlig spørsmål.
Han drar dermed sin venn med seg ned i et stadig kraftigere
avhengighetsforhold til islam. Å. ja da, situasjonene i Irak er
vanskelig, ytringsfrihet fins ikke, det er forståelig at man er
forsiktig med hva man sier og mener, og hva man tror på, hvis man ikke
er muslim!).
Morkens venn, den muslimske kvinnen,
stiller intet spørsmål om islam som religion som sådan, bare
om «miljøet». Forandrer de sammen miljøet, vil
islam også forandres, synes Morken og hans venn å mene, hvilket er
en forbudt tanke i islam.
Forbudet overser imidlertid Morken glatt og på grensen til det hyperkyniske. Hensikten er å hausse denne kvinnens selvbilde, men hva vet hun egentlig om islam? Nei, det sprømålet tør ikke Morken å stille. Han tør antakelig heler ikke å spørre seg selv det samme spørsmålet. For det kunne jo i seg selv være islamkritisk, og islamkritikk er noe folk som Morken skal sky, ja, så redd at han som mektig moderator på Verdidebatt utestenger en islamkritiker fra Verdidebatt for all tid, selv om han mente at kritikken «var innafor». Man skal fykte islamkritikk mer enn islam, det er omkvedet. (Forstå det den som kan. Stastråd Trine Skie Grande sa for noen få år tilbake at islamofobi er farligere enn islam).
Islamkritkk for Morken ser ut til i seg
selv å være ensbetydende med hat og derfor som bevis på en
ukristelig gjerning og uttrykk for en holdning som ikke skal
tolereres. Ja, ikke engang tanker eller saklig funderte refleksjoner
kan tåle lyset i et slikt miljø.
Morken: I første klasse på
skolen så hun et kors rundt halsen på biskopen. Hun spurte sin mor
om hun kunne bruke symbolet selv. Svaret var nei – fordi hun er
muslim.
Bestemoren hennes forbød henne så å spise jesidienes mat, fordi de ikke tilhører «den abrahmiittiske religion». Faren forklarte om Abraham som stamfar til muslimer, jøder og kristne, ikke stamfar til jesidiar og mandearar.
Morkens venn – som er muslim, vel å merke - vil så i voksen alder spise mat på en restaurant eid av en jesid. Han på sin side kunne ikke fatte at en muslim ville spise hos ham, han tok bilde av seg selv og henne og hang bildet på hedersplassen på veggen i restauranten.
Morken er tydelig imponert. Her går
en muslim i bresjen for mangfold, dialog og toleranse. Morken mener
at dette viser at islam kan forandres, at ingen kan kritisere islam
for å være noe fastlagt, eller at islam har «essens». Det er
forbudt for Morken å tenke slik – en form for selvsensur som han
pålegger andre villig vekk - og han vil at ingen skal ha lov til å
tenke nettopp slik: At islam er det islam selv sier at den er, at
islam fremfor noen nettopp har essens, en vesensnatur, som ikke kan
forandres. Å se det slik blir for vanskelig og farlig for Morken å
si og erkjenne. Det passer muligens ikke inn i hans overordnede
ideologi eller agenda, en agenda ikke minst den kristendomsfiendtlige
og gudløse venstresiden i dagens politiske bilde legger for dagen
stadig vekk.
Morken forteller så –
overflatisk og tørt konstaterende - om selvmordsangrep i all sin
gru. Den islamske staten/al-Qaida kyrkja Sayedat al-najat i Bagdad
ble angrepet. 58 døde 80 skadde.
«Då gjekk
Masarat Golden, (Morkens venn), til regjeringa», forteller Morken
stolt, - og sa at valden kjem frå skulen: Når alle
muslimar lærer at minoritetar er truslar mot det sanne –
islam, vert det skapt eit farleg ideologisk jordsmonn som
ekstremistane utnyttar.
Kommentar: Morken vet sammen med
sin venninne med andre ord at «det sanne islam ikke er det sanne
islam». Morken og vennen vet hva sann islam er. Det er en meget
ambisiøs påstand.
Morken nevner «de abrahamittiske
religioner» som er en ideologisk betinget betegnelse på både
islam, kristendom og jødedom. En betegnelse som bygger på en grov
illusjon og noe man finner beviser for direkte i de islamske
skriftene selv, (og her eksisterer det ingen felles-religion).
Betegnelsen «elskes» av folk som ønsker å skape en
synkretistisk religion, en mulighet som selvsagt islam proper
avviser blankt.
At Morken ukritisk utlegger dette uten
kritikk og som et foreliggende faktum vi skal ta for gitt og ta som
fundament, viser at Morken har liten innsikt og at han mangler
vesentlige kunnskaper.
«De abrahamittiske religioner» er en
konstruksjon som er blitt populær, men som like fullt er sterkt
misvisende og direkte falsk. Når til og med Den katolske kirke
bruker betegnelsen, så er det ikke for å konfirmere innholdet, som
begrepet eller betegnelsen inneholder, som mange overflatisk tror,
men snarere for å delegitimere prosjektet, (se Lumen
Gentile). Dette har selvsagt ikke Morken noe sans for. Ideologien
bak termen passer ham som fot i hose, fordi det signaliserer
dialogens primat over fornuften og den islamske ortodoksi. Og
her vil Morken stå på barrikadene og gå i første rekke.
Morken tillater seg å fortsette
sine forsøk på indoktrinering: Hans muslimske, kvinnelige venn
«kopla til seg religiøse leiarar og arrangerte konferansar»
skriver han. «No skal det satsast på undervisning. Med støtte frå
Stefanusalliansen vert det oppretta eit eige institutt for
studiar i mangfald.
Imamane lærer i praksis ingenting om mangfald, skriver Morken. Ein imam snakkar kanskje til tusen kvar veke, difor er det viktig kva ein imam seier om ikkje-muslimar.
Kommentar: Tenk det, Morken:
«Det er viktig kva ein imam seier om ikkje-muslimar». Og hva har en
imam å si om ikkemuslimer, dvs kuffar eller murtad, vantro?
(I prinsippet skal disse i ilden, hvis de ikke betaler særskatt
fordi de ikke er muslimer). Det er bare å lese i Koranen.
Når skal Morken ta det inn over seg at koranen trumfer enhver dialog, og at Koranen er Allah’s uforanderlige ord? Tror Morken at imamer kan avvise Koranen fordi Morken og hans venner kommer og ber om toleranse og «mangfald»? Har ikke Morken fått med seg at autoritative lærde ved al-Azhar-universitetet i Kairo bekrefter at IS nettopp utfører islam helt etter boka og derfor helt riktig? Har Morken forståelse for at disse lærde faktisk mener at IS ikke er «ekstremistar» - som drep uskuldige? Forstår Morken her at det virkelig dreier seg om gudstro? Tror han kanskje at muslimer er dømt til å ikke å ta sin gudstro på alvor, mens han selv kan ta sin gudstro – og sin Gud – på alvor?
Morken: Lærarar får i praksis
heller inga undervisning om minoritetar, til og med på
universitetsnivå. «Då vi tok dette opp, svarte
utdanningsministeren at dette er systemet – som det ikkje
kan gjerast noko med», seier Amina Hasan Golden.
Kommentar: «Minoriteter»
igjen. Morken makter ikke å skrive at disse minoritetane
først og fremst er vantro i islams øyne, ikke
minoritetar. Det dreier seg om ulik gudstro, en helt annen
Gud, men Morken knytter feilaktig og svært misvisende
problematikkens kjerne til «minoritetar», antakelig for ikke
å risikere å kritisere Allah og sendebudet Muhammed, (Muhammed
kalles for øvrig ikke profet i islam).
Morken synes å foretrekke at kristne blir kalt og selv kaller seg for en «minoritet». I seg selv er dette uttrykk for en krypende holdning, en nedvurdering av kristne og kristentroen. Her skal kristne altså skjule at de tror på en helt annen Gud i forhold til islam. Kristne skal i Morkens tankesystem beskyttes eller reddes ved å kalle dem «minoritet». De kristne skal med andre ord skjule både sin identitet og sin tro. (Det er akkurat det som forlanges av vantro i islam).
Morken fortsetter: «Gjennom det
nye instituttet skal representantar for fire minoritetar
utforma undervisningsmateriell om eigen religion. Så langt er det
laga lærebøker om bahaiar og jesidiar, dei neste blir om kristne og
mandearar. I oktober skal muslimske lærde som underviser
imamar, inviterast til eit tre månaders kurs. I februar er det
mediefolk og politikarar sin tur. I skuleferien neste år er det tid
for lærarar».
«Valden og diskrimineringa startar med falske stereotypiar og manglande forståing for og kunnskap om minoritetane», seier Morkens muslimske, kvinnelige venn. Muslimar må læra at Irak var Midtaustens første kristne kongedøme, før muslimane kom, forteller hun Morken, som ikke vet at muslimer aldri kan forherlige en nasjon eller en sivilisajson som islam har beseiret. Erobret land kan aldri oppgis eller gis tilbake, ifølge islam.
Morken tror imidlertid at han og hans
venninne skal klare å forandre holdningen til alt dette. Helt
uavhengig av hva islam som religion sier, påbyr og forbyr, i Allah
og sendebudets navn.
«Saman med kristne, jesidiar og andre
tar Morkens venn tak for å skapa eit nytt klima for
minoritetar i Irak. Det står det djup respekt av», skriver
Morken.
Hele
kronikken i Dagen her - (ligger bak betalingsmur).
Hallgeir Oppraak