Denne norske populære sporten, kvikt å hoppe videre fra et synkeferdig isflak, den har våre lite troverdige elite-politikere perfeksjonert seg på; løgn og lynrask omplassering for å holde seg flytende - ikke stå stille, snakk og tenk det neste flaket kun - det med mest mulig oppdrift. Og slik opererer de, dag etter dag, lite prinsipielle, desto mer opportunistiske, selv om alle andre synker.. Og slike «krabater» skal «lønnes» selv om de ansvarsløst hele tiden bare hopper videre, fra sine tidligere så mange hopp. Vel, hver sin lyst sa mannen, han drakk - heller enn prinsipielt det å sloss.. Man kan nesten forstå hans valg, fra et folk flests synspunkt.. For det virker som politikerne har «føringer» lagt av andre, men hvem, EU? Jeg kritiserer dette tilsynelatende fastlagt systemet som tyder oss av fremmede diktert..
Men vi trauste fedrelandskjempere, vi som ser på "hoppspretterter" med stor misbehag og som ikke forstår hva de ser der ute, i den fjerne, store, korrupte utenverdenen - ei heller deler deres tro på utopi befengt med falsk Soria Moria-glans, skinnende i horisonten - alltid fjernere jo nærmere du kommer - for aldri å kunne nåes.. Men gullmynter og syndighet på «ferden» kan jo opportunister pådra seg, som dog ikke gavner noen der hjemme, de som trofast ble hos faren som i historien fra Bibelen om den tapte sønnen; hva har slike å skryte av, Jonas Gahr Støre? (Slapp litt av, spretterten Erna Solberg er ikke bedre.)
Dette er ikke morsomt ment, kun beskrivende «sorten» som parlamentarismen avler av egoister og landsforrædere - nå snart 80 år etter at vi kunne feire slutten på verdenskrigen og samtidig tysk okkupasjon ut av Norge. Det var en annen tranghetens, dog enklere takknemlighetens tid, jeg husker den, så forskjellig fra i dag, som jeg oppfatter åndelig fattigere og langt mindre optimistisk, ja faktisk lite oppløftende. Faktisk, verden og Norge er blitt farligere og fremtids-utsiktene verre til tross fra all pengerikeligheten som dagens politikerklasse kan og flyter godt på, mens flytevestene for folk flest ikke er blitt bedre relativt til den gang, for nemlig det denne politikerklassen nå flyter på, er så høyt og så bekymringsløst at de helt har glemt felleskapet.
Jeg er en født optimist, men jeg kan ikke fri meg fra å være pessimistisk for Norges frie og selvstendige fremtid. Med vår politikerklasse utvilsomt som den skyldige. Ja, hvem andre kan vi skylde på, våre middelmådige herskere som tar godt vare på seg selv samt EUs interesser fremfor oss, ur-befolkningen. Tilfeldigvis leste jeg i dag kjenningen Amund Garfors på spikerscorner.blogspot.com med denne overskriften: «Den vanskelige sannheten om den gale verden» og kjente meg umiddelbart igjen i hans lange og til dels bekymringsfulle refleksjoner. Jeg gjør enklest Garfors ord herved samtidig til mine ord og kan slik avslutte også dette mitt eget innlegg samme dato, 1/12/22.
Dan Odfjell Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar