Vennskap med Gud

Av Tormod Vågen

Jak. 2, 14–26.
«Han ble kalt Guds venn.» v 23

Som apostelen Paulus fikk til oppgave å vise at troen alene griper Guds frelse, vil Den Helligånd si oss gjennom Jakob at troen skal vise seg i gjerning. Hvis ikke er den død.

Vi får så se hvor harmonisk tro og gjerning var forenet i Abrahams liv. Han ble kalt Guds venn. Vennskapet begynte da Abraham lot Gud og hans vilje bli mer for ham enn alt annet i verden. Slekt og venner, fedreland og velvære ofret han. For han måtte være lydig mot Gud. Så drog han ut til det ukjente land. Og det liv som begynte i tro, fortsatte på samme måte. Løfte om en sønn var gitt og gjentatt gang på gang. Men forstand og erfaring protesterte. Derfor ble Abraham uavlatelig satt på valg. Enten måtte han tro blindt, eller også si Gud farvel.

Lykkelige Abraham som valgte å tro!

Jo mer motstand troen fikk, desto mer ble han drevet inn til Gud. Han måtte tale med Gud om sine tvil og sine fiender i og utenom seg.

Slik ble troen pulsslaget i vennskapet med Gud. Abraham talte med Gud, og Gud talte med Abraham.

I det hellige vennskap forenes tro og gjerning også i dag. Så lenge vi lever i et fortrolig samfunnsliv med Faderen, kan aldri troen bli en død teori. Og våre gjerninger vil derfor bli verdsatt etter de motiv som drev dem fram. Troen blir da virksom i kjærlighet.

Er du en Guds venn?

Kjærlighetssamfunnet med Gud er lykken på jorden og saligheten i himmelen.

Kommentarer