NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

tirsdag 1. mars 2016

Noen ord og tanker om tro, skyld og soning i kristendom og islam

"Når et eple faller fra treet til marken, er det Allahs vilje som skjer".  Tyngdekraften som forklarende årsak/virkning, er ikke til stede i islams lovbok, koranen.

Det finnes etter sigende 2 koraner, den første i Allahs himmel, den andre som kopi brakt til jorden av hans budbringer Muhammed. Her står vi ved noe av kjernen i islam; koranen er evig og uforanderlig Allahs lov og kan ikke av mennesker endres.

En parallell til dette finner vi i steintavlene med de ti bud brakt av Moses til de israelske stammene. Har disse ti bud noen sinne blitt endret i innhold og mening? Nei, vi ville betrakte det som helligbrøde om de av noen ble forkortet til 8 eller øket til 12.

Det forteller oss hvor sterkt koranen som lovbok, sharia, står i islam, Guds ord er evig og står over alle og alt både i kristendom og islam. En arkaisk oppfatning av religionen, med andre ord, som i jødedommen og den tidlige urkirken.

Et tilbakeblikk: Kristendommen har gjennom tidene bygd på sin kirke; den har mange rom som Jesu forkynnelse slår fast: I min fars hus er det mange rom. Dette kan oppfattes som et hus/kirkerom hvor meninger/oppfatninger/syn kan deles mellom ulike trosfeller til felles formål og beste for de troende.

Kirken har ikke alltid villet la seg "påbygge", den har kjempet med bål, brann og tortur mot sine opponenter/kjettere mot indre splittelse og oppdeling utad. Men det har ulmet under teppet, og noen ganger har brannen slått ut i lys lue, noe kirkemøtene, kirkekonsiliene og pavebullene ikke kunne stoppe, dette tydeligst under reformasjonen i 1536, da splittelsen var et ugjenkallelig faktum.

Islam har hatt sine indre stridigheter siden Muhammeds invasjon av Medina i 622 mellom ulike retninger som har stått sterkt i det totale bildet; sufismen, wahabismen og fremfor alt de to store hovedretningene, sunni i den arabiske verden og shia i den persisk/iranske.

De fire islamske lovskoler, den største av dem i Kairo, har knesatt prinsippet om islam og koranen/sharia som evig og uforanderlig, der det originale, arkaiske konseptet blir voktet og videreført av de islamske lærde/lovkyndige.

Oppfatninger i det moralske aspektet  om "synd og skyld" i kristendom og islam viser oss det uforenlige og uforsonlige mellom disse to verdensreligioner. Som en ren lovbok og lovreligion er muslimers liv, gjøren og laden regulert ned til minste detalj. Som de fleste her i vest kjenner til,  er det religiøse regler for alt fra tidlig morgen til sen aften og natt. Faste pålagte bønner og bønnetider skal holdes; de er strengt formalistiske og følger egne regler for fremsigelse som ikke kan endres, og alltid vendt mot Mekka, i fødsel som i død.

En god muslim er han som overholder de religiøse leveregler om bønn, mat, faste, arbeid og hvile gjennom sitt liv, kulminert med en pilegrimsferd til Mekka.

Hva skjer om en muslim bryter disse reglene? Han kan ikke av eget valg gjøre det, da er han en frafallen og kan korporlig straffes av moskeens imamer og den han utpeker til å foreta straffen; all makt i denne moske!

Dette frafallet kan ikke oppfattes som en "synd" eller en skyld som kan sones og gjøres god igjen ved bønn og gode gjerninger som i kristendommen. Allah ser alt og noterer alt. Dommen er uangripelig og kan ikke ankes; all straff blir lovmessig iverksatt. Men straffene graderer fra de mindre til de helt grove; fra pisking, avhugning av kroppsdeler til halshugning og bål. Til syvende og sist venter Allahs forvisning av den dømte til helvetes redsler til evig tid.

Tabuene styrer alt. Kontakt med det urene (en meget farlig affære), uren mat, drikke, klær, tanker, tro, gjerninger og fremfor alt urene mennesker, kan gjøre en selv uren og straffbar, utstøtt og forvist fra det muslimsk/islamske fellesskapet, familien, slekten og klanen som sitter igjen med tapt ære, en skam som må hevnes om æren skal gjenopprettes.

Ikke slik i vår  kristne del av verden. Hos oss kan en begått synd/skyld sones ved syndsforlatelse, tilgivelse og nåde. Den kristne har et personlig forhold til Gud som han kan føre en samtale med i sitt eget lønnkammer, og daglig gjøren og laden er ikke religiøst administrert av  prestens tekstlesninger i kirka. Den er personlig og direkte og ikke formalistisk/rituell; selv om vår nattverd kan oppfattes slik, så er initiativet til nattverdsgangen personlig og individuell gjennom eget valg.

Hva så med den mye omtalte "kristne skyldfølelse" vi stadig hører om? Er den egentlig kristen som sådan? At den moderne skyldfølelsen eller "dårlige samvittigheten" er mye utbredt og omtalt som et barn av  vår tid, er beviselig og kan kanskje forståes som et psykologisk produkt av vestlig sivilisasjon og kultur?

Den udefinerte følelsen av personlig skyld for ikke å strekke til, ikke gjøre nok, ikke ofre/gi nok, ikke være snill/god nok osv, må kunne defineres som "nevroser" psykologisk sett der grader av skyldfølelse kan defineres med årsak i "virkeligheten", om enn innbilt eller reell, for den som sliter med egne eller andres skyldkomplekser og tilhørende atferd.

Vår sekulære vestlige kultur med sin vitenskap og forskning har en sterk fremtidstro, men den kaster en skygge fra fortiden og inn i fremtiden. Hva er det denne skyggen kan fortelle oss?

Torstein