Ulven har stor nytteverdi i økosystemet. Tilstedeværelsen av ulv fører blant annet til økte bestander av bever, elg, hjortedyr, piletrær, osp, fugler (også store rovfugler), insekter, skogmus, og til og med ørret. Dette skyldes et velkjent fenomen biologene kaller «trofiske kaskader». Ulven rydder i økosystemet, hindrer spredning av sykdom, og sørger for mat til utallige andre dyrearter. Den påvirker også adferden og evolusjonen til annet storvilt, som får sterkere bestander med mindre sykdom.
I Yellowstone nasjonalpark er fenomenet med trofiske kaskader blitt studert spesielt nøye. I løpet av mindre enn to tiår har regionens ulvebestand vokst fra null til å bli en av verdens største. Biologene hadde forventet at rovdyrenes tilbakekomst ville påvirke den lokale faunaen, men noen steder ble endringene større enn forventet.
I noen områder langs elvebreddene, som tidligere var tungt befestet av elg, begynte piletrær og osp å komme tilbake. Og når dens yndlingsbyggematerialer dukket opp igjen, kom også beveren tilbake og bygget demninger som skapte våtmark, som tiltrakk seg frosker, svaner og traner.
Langs elvebredder som en gang var plukket rene for vegetasjon og hadde erodert under hovene, vokste det nå villblomster, som gav næring til insekter, som i sin tur ble mat for sangfugler som bygget 175 reder i de tykke piletrærne.
Vannet under ble skyggelagt, nedkjølt og klart – et bedre habitat for vanninsektene. Forskerne kartlegger nå hvordan ulven passer inn i økosystemene, og hvordan de sammen med andre naturkrefter, som skogbrann, skaper trofiske kaskader. Slike massive forandringer forekommer ikke alle steder hvor ulven viser seg. I de nøye studerte områdene hvor forskerne har forsøkt å finne sammenhenger, fører imidlertid alle sporene dem tilbake til ulven. Når en ekte innfødt ørret svelger en døgnfluelarve, kan denne hendelsens avstand til kampen mellom et stort rovdyr og byttet dens virke enorm. Men det er en uangripelig sammenheng. Dette er ikke bare abstrakte meninger, men målbare fakta.
Hvert eneste dyr som blir drept av ulven, blir mat for minst et dusin andre dyr også. Når ulven nedlegger et bytte, høstes gevinsten av hele økosystemet – fra bjørn via jerv, ravn og spissmus til både jordsmonnet og plantene som vokser der. For ikke så lenge siden hadde vi en formening om at ulven eksisterte bare for å forbruke, terrorisere og forsyne seg. Hvor ironisk er det ikke å finne ut at den er en av naturens største forsørgere?
Kroniske og smittsomme sykdommer kan feie over og desimere populasjoner av elg, rein og rådyr. Ikke bare fjerner ulven syke dyr, tilstedeværelsen dens fører også til at klovdyrene holder seg i bevegelse og mindre samlet, noe som reduserer smittemulighetene. Ulven vil ikke nødvendigvis øke eller redusere bestanden av byttedyr, men den vil stabilisere den. De fjerner de sykeste dyrene og skjerper sansene til dem som blir igjen. Dette endrer den genetiske utvelgelsen hos byttedyrene. De blir sterkere og mindre syke. Det blir mindre sannsynlig at de overbeiter sine egne ressurser, lider under stor nedgang i sin egen bestand eller, som Aldo Leopold sa, «dør av sin egen grådighet».
De utrolige forandringene som skjedde da dette ene rovdyret – ulven – kom tilbake, viser at alle skapninger, uansett hvor ubetydelige de ser ut, har stor innvirkning på miljøet. Trofiske kaskader kan oppstå ovenfra og ned eller nedenfra og opp og får ringvirkninger i alle retninger fra alt. Ulven virker inn på lik linje med andre økologiske krefter, som brann og flom, og sender bølger gjennom økosystemet som skaper sunnere lokale miljøer. Samtidig som ulvene ble utryddet fra det amerikanske Vesten, ble det vanlig å benytte brann for å øke floraen. Bråtebrann skaper næring og vekst. Ospetrærne trenger altså både brann og ulv for å holde seg livskraftige og motstandsdyktige.
Akkurat som gjeninnføringen av ulv påvirker døgnfluens levevilkår, vil også utryddingen eller innføringen av en enslig plante eller et insekt kunne påvirke livet til ulven. Biologen Cristina Eisenberg forklarer: «Ingen art kan betegnes som overflødig, da alle bidrar i et økosystems evne til å fungere effektivt. Selv om vi ikke vet hvorfor vi trenger hver eneste variant av kjøttmeis eller edderkopp, finner vi det sannsynligvis ut når det er for sent fordi de har forsvunnet. Derfor er det smart å bevare alle arter, inkludert disse.»
Alle arter og all fauna henger sammen. Ulv og andre store rovdyr utøver en betydelig påvirkning på sine miljøer. Når ulven kommer tilbake til en region, påvirker den populasjonen, spredningen og adferden til de andre skapningene som lever der – både planter og dyr – og dermed endrer den selve landskapet også. Ulven er en naturkraft som beriker landskapet, i likhet med solskinn, regn og skogbrann. Dette er en gave vi alle får dele.
En ulveflokk opprettholder orden ved hjelp av sitt hierarki. Denne rangordningen blir konstant vedlikeholdt gjennom demonstrasjoner av dominans og underkastelse i en kompleks blanding av stemmemessig og fysisk kommunikasjon som ulven bruker for å uttrykke seg og for å opprettholde sin status. Folk tolker dessverre ofte dette språket feilaktig som ondskapsfullt og brutalt, men det er ganske enkelt en helt naturlig kommunikasjonsmetode for ulven.
Den kroppsposituren en ulv inntar når den møter andre av sin egen art, sier mye om individenes status i flokken. De underdanige vil krøke seg sammen og slikke de dominante på valpevis, mens lederne er lette å kjenne igjen på sin ranke holdning og høye haleføring.
Ulven har et betydelig lydvokabular. Piping og småhyling indikerer ofte vennlig samhandling, men kan også være et tegn på frustrasjon eller frykt. Knurring og snerring er truende og defensive uttrykksformer. Bjeffing forekommer sjelden og er gjerne et alarmsignal. Uling ser ut til å handle om samhold, enten ulvene samler seg for å jakte eller sørger over et drept flokkmedlem. Uling benyttes også for å annonsere et territorium eller i forbindelse med paring.
Luktesansen er sannsynligvis den mest velutviklede sansen ulven har. Urinen fra hanndyr og tisper har forskjellige kjemiske sammensetninger, så luktmarkeringer – urinering på trær – kan benyttes som et tegn på tilgjengelighet for paring. Et avlende par kan også etterlate seg doble luktmarkeringer, som er et tegn på deres felles status og en advarsel til andre flokker om å holde seg unna.
Å skyte en ulv for å beskytte sau er en misforstått praksis som faktisk virker mot sin hensikt. Paradoksalt nok fører dette til at bare enda flere sau blir drept av rovdyr, og forklaringen er ganske enkel. Men gamle menneskelige forestillinger om «et øye for et øye» går foran advarsler og forsøk på forklaringer fra forskerne.
Ulven er en sky jeger. Den foretrekker storvilt som elg og hjort. For å jakte på og nedlegge disse store byttedyrene, må ulvene samarbeide i en flokk. Foreldrene i flokken lærer valpene hvordan de kan samarbeide for å nedlegge storviltet. Når vi stadig skyter ulv, får de sjelden anledning til å opparbeide en solid familieflokk som kan jakte på storvilt.
De tvinges til å spise lettvinte byttedyr for å overleve, fordi de er alene eller for få til å ta opp jakten på storvilt. Desperasjonen driver dem til å spise dyr som de vanligvis har lært å unngå, nemlig husdyr. Ulven er ikke en lystmorder som dreper for underholdningens skyld. Ulven dreper for å spise. For å leve.
Denne kunnskapen har man benyttet seg av i USA, og antallet husdyr som drepes av ulv har blitt minimalisert ganske enkelt ved å la ulven være i fred og å se til husdyra med jevne mellomrom (menneskelig tilstedeværelse). Når ulven lever i familieflokker vil de falle tilbake til artens naturlige jaktmetoder. Jaktmetoder styres av medfødte instinkter som er et resultat av artens evolusjon gjennom tusenvis av år. Ulven unngår mennesker, og husdyr som den assosierer med mennesker.
Biologen Timothy Kaminski i Mountain Livestock Cooperative forklarer at denne nye tilnærmingen kombinerer bondens ekspertise på husdyrhold med biologens ekspertise på rovdyradferd. Så nå kan man stadig se ulv som passerer tvers igjennom husdyrflokkene uten å vise tegn til å jakte, men bare er i ferd med å forflytte seg fra et sted til et annet. Men det er en hake ved opplegget. Det kan bare fungere hvis man ikke dreper en ulv hver gang man finner en død kalv eller sau. Ulven er ikke forutsigbare maskiner som bare jager og dreper alt de ser. De lever i samfunn med tilknytning til et hjemsted og utvikler adferdsmønstre som de viderefører gjennom generasjonene. Ulven har rett og slett en kultur. Når denne kulturen blir ødelagt, vil ulvens adferd bli tilfeldig.
Til sammenligning dør titusenvis av husdyr på beite av «dårlig vær» (22,6%), sykdom (11%), fødselskomplikasjoner (9%), alderdom (5,8%), osv.
Hvorfor har det seg slik at faktoren (ulven) som forvolder minst skade får så uforholdsmessig stort fokus? Bør ikke tiltak heller settes inn hvor det virkelig kan monne, for eksempel i forbindelse med de andre dødsårsakene som gir så eventyrlig store tap?
Når man slipper tusenvis av forsvarsløse husdyr ut i naturen og overlater dem til seg selv ukesvis i strekk, må man naturligvis forvente at naturen forsyner seg av dem. Man aksepterer at sykdom, sult og dårlig vær dreper de fleste. Det vil kreve mye ulønnsomt arbeid å endre på dette. Men ulven og de andre rovdyra fremstår som et håndgripelig problem man lett kan gjøre noe med, fordi de kan skytes. Selv om de forvolder mindre skade enn alle de andre tapsårsakene.
May-Harriet