NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

lørdag 7. oktober 2017

Advarsler eller trusler?

Av Dan Odfjell. 

Der en en nyanse mellom det å advare og det å true. La oss ta to eksempler, men overhodet ingen sammenligning forøvrig:

Trump «advarer» Nord-Koreas leder. Selv om «noen» sier dette er en trussel mener jeg det er en helt nødvendig, pliktskyldig, ansvarlig, ja human advarsel - om at Kim må legge om kursen eller risikere hardt straffet for sin uansvarlighet, sitt sprog, sitt våpen-kappløp og sine gjentatte krigs-trusler. 

Neville Chamberlain trodde på dialog, men fikk krig. Hva politiske  sistnevnte egentlig trodde vet vi ikke, annet enn at han vitterlig utbasunerte «Aldri mer krig i vår tid» etter 1939 møtet med Hitler. I ettertid kan vi med rimelig sikkerhet konkludere, at dialog var nytteløst opp mot Hitler som bare spilte for tid og ytterligere opprustning etc. Churchill derimot så tegningen og lot seg ikke lure. Det tror jeg neppe Trump gjør, heller.

Advarer eller truer Knut Arild Hareide regjeringen med sitt vippe-sprog? Begge varianter blir feil når han offentlig utbasunerer, at hans og partiets hjertesaker ingenlunde må tukles med. Implisitt - ellers felles regjeringen. Vel, dette blir som musen som brølte; uansett forfeilet. Om Hareide hadde sagt det privat til statsministeren hadde det sikkert vært langt mer virkningsfullt. Men tydeligvis elsker Hareide prektige seg selv, og velger å «true» for å bli sett og hørt i det offentlige rom, forøvrig mye likt sitt forbilde, den forfengelige Bondevik. 

Feller KrF regjeringen blir det politisk selvmord for partiet - som han ikke alene kontrollerer - og for ham personlig. Det er politisk urimelig, tilnærmet stormannsgalskap offentlig å insistere på sine saker med kun 4% oppslutning. Det måtte i så fall være for å hjelpe grupperingen Ap, SV og Rødt til makten. Selv med oppmuntring fra riksmedia, det tror jeg ikke mannen fra Bømlo gjør, heller.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.