NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 22. oktober 2017

Den store skjøgen

Andakt av Odd S. Beverfjord. 

Dette året feires 500 års-jubileum for reformasjonen. Den 31. oktober 1517 slo Martin Luther opp, på døren til slottskirken i Wittenberg, Tyskland, de 95 teser mot pavens avlatshandel og den romersk-katolske kirkes lære og forførelse. Tesene angrep pavekirkens kjetterske lære om bot, pavens autoritet, utstedelse av avlatsbrev, kirkens lære om Guds nåde og rettferdiggjørelse. De ble en katalysator for den protestantiske kirke og skapte Den Lutherske Evangeliske Kirke og andre kristne, evangeliske bevegelser. 

Bakgrunnen for de 95 tesene var en disputt innen den romersk-katolske kirke om å gjøre botsøvelsen og syndenes forlatelse til en kommersiell transaksjon i stedet for en sann og ekte omvendelse. Paven betraktet seg selv som Guds stedfortreder og tilga menneskers synder mot betaling. Kristus døde på korset til ingen nytte.

Istedenfor å bekjenne sine synder for Gud og lære frelse å kjenne ved syndenes forlatelse, ble det, mot betaling, utstedt et avlatsbrev som en tilgivelse for synder. Dette var hån mot Guds rettferdiggjørelse ved hans frelsesverk i Kristus Jesus på korset, gjenfødelsen ved Den Hellige Ånd og et rett forhold til Gud. Inntektene fra avlatshandelen skulle bl. a. brukes til å bygge St. Peters katedral i Roma. Kristne hadde fått høre en falsk lære og blitt lurt til å tro at de kunne få syndenes forlatelse og bli frelst og fri slektninger ut av "skjærsilden" ved å kjøpe et avlatsbrev, og ikke av Guds nådes frie gave ved troen på vår Frelser og Herre Jesus Kristus og hans frelsesverk på Golgata – hans død, begravelse og oppstandelse.

De 95 teser førte til den kristne reformasjon – tilbake til Evangeliet –sola scriptura, sola fide, sola gratia, solus Christus, soli Deo gloria.

Har den katolske kirke endret sin vranglære og forførelse siden reformasjonen?

I Bibelen er ordet "styggedom" (ny overs.) eller "vederstyggelighet" (gml. overs.) et åndelig uttrykk for det som er forbundet eller assosiert med avgudsdyrkelse. Gud fordømmer Israel for deres "vederstyggelige avguders skyld" (Ezekiel 16:36). Okkult virksomhet er også kalt vederstyggelighet (5Mos 18:12), sammen med forbudte og perverse seksuelle aktiviteter.

Siden kvinnen som sitter på dyret i Åpenbaringsboken (17:3) er "mor til skjøgene og til stygghetene på jorden," synes det klart at disse virksomhetene med sine røtter i Babylon vil, under Antikrist, være karakteristisk for den verdensreligionen som kvinnen representerer. Hun blir kalt "mor" til disse "stygghetene" fordi hun har oppfostret og oppmuntret dem. Beskrivelsen passer nøyaktig for både den historiske og den nåværende praksis til den romersk-katolske kirke.

Det bibelske forbudet mot å gjøre seg bilder til religiøse formål og bøye seg for dem (og Guds avsky for denne hedenske praksis) er slått klart fast i det andre av de ti bud og flere andre steder i Skriften. For eksempel: "Så ta dere nå vel i vare, så sant dere har deres liv kjært. For dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere på Horeb midt ut av ilden. Derfor må dere ikke handle så ille at dere lager noe utskåret bilde, noe slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne …" (5Mos 4:15,16) "Dere skal ikke gjøre dere avguder og ikke reise opp utskårne bilder ……. å tilbe ved dem …. " (3Mos 26:1). "Forbannet være den mann som lager et utskåret eller et støpt bilde, en styggedom for Herren…. "(5Mos 27:15)

Til tross for Guds advarsel så blir (avguds-)bilder i kirkebygninger anbefalt av Vatikan II som sier at de er til for å bli "æret av de troende." I katolske kirker og katedraler over hele verden kan man se troende katolikker knele ned foran bildet av den ene eller annen "helgen" i tilbedelse, i de fleste tilfeller "Jomfru Maria".

Det andre av de ti bud som Gud ga Israel sier: "Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, ….. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem" (2Mos 20:4,5; sml. 5Mos 5:8,9). Hvordan kan den katolske kirke omgås dette klare budet og advarselen? Den katolske kirke gjør verre ting enn å ignorere det, pavekirken bokstavelig talt gjemmer det for folket.

De "Ti Bud" som vises i katolske katekismer utelater det andre bud som forbyr avgudsbilder og deler det siste bud i to, det som forbyr griskhet og begjær. Enn videre - utelatelsen er på en uærlig måte tildekket ved at de later som om budet ikke eksisterer. Det er et bevisst bedrageri øvet mot kirkens medlemmer, hvor de fleste ikke vet noen ting om Bibelen, bortsett fra det som kirkens ledere forteller dem.

Keiser Leo III ble hyllet da han fra Konstantinopel utstedte et edikt som foreskrev tvungen dåp av jøder. Men da han i 726 krevde at alle billedstøtter skulle ødelegges, svarte borgerne og kirkens ledere med et stort protestrop. Pave Gregor II påsto at bildene ikke ble tilbedt, men bare æret. Sannheten kom imidlertid ut i og med innholdet i hans brev til keiseren: "Men når det gjelder statuen av selve St. Peter, som alle kongeriker i den vestlige verden anser som en gud på jorden, ville hele vesten ta en forferdelig hevn [dersom den ble ødelagt]."[1]

En blodig krig ble utkjempet omkring Ravenna over denne saken og en synode i Roma bannlyste (ekskommuniserte) alle som våget å angripe (avguds-)bildene.

Kristne har ikke brukt ikoner inntil Konstantin ble de facto kirkens øverste myndighet, pontifex maximus. Døren som den gang ble åpnet til hedenskapet har aldri siden blitt lukket. Kirken prøvde å imøtekomme hedningenes tilslutning (til kirken) ved å beholde deres avgudsbilder under kristne navn. Denne praksisen er fortsatt en del av santeria, voodoo, etc. i dag.

Katolske trosforsvarere påstår at den ærefrykt som vises ikke er for bildet i seg selv, men for den "helgenen" bildet representerer. Men pave Johannes Paul II forfekter åpent den hedenske forestilling og tro at bildene har makt. Han kunngjorde:

Et mysteriøst tilstedeværende av det transcendente Opphav synes som å ha blitt overført til det hellige bildet …. Den gudfryktige beskuelsen av et slikt bilde fremtrer således som en reell og fast vei til renselse av den troendes sjel …. fordi bildet i seg selv, velsignet av presten …. kan på et vis, i overensstemmelse med sakramentene, faktisk bli å betrakte som en kanal av guddommelig nåde.[2]


Slik avgudsdyrkelse fordømmer Bibelen gjentatte ganger som hor og utukt! Roma (den katolske kirke) er "Mor til skjøgene" også i denne forstand, idet hun har ledet utallige millioner til avgudsdyrkelse.

(Dave Hunt, "A Woman Rides the Beast", Part 13, "Idols of Thy Abominations")

Skjøgen i Åpenbaringsbokens kapitel 17 inkluderer de elementer som er knyttet til skjøgekirken, eller som er relatert til skjøgekirkens aktiviteter. For eksempel den lutherske kirke (ledelsen i folkekirken) og andre i såkalte protestantiske og angivelige evangeliske menigheter og trossamfunn som arbeider for sammenslåing med den romersk katolske kirke på bekostning av sannhetens ord, evangeliet om vår frelse (den sannhet som William Tyndale og millioner andre gikk i døden for). Den katolske kirke tilber fortsatt jomfru Maria og avdøde mennesker ("helgener") og paven selger fortsatt avlat. Intet er forandret. Men lederne i "evangeliske" trossamfunn lukker øynene for det. Ærlighet og sannhet er ikke lenger de kristnes varemerke. Frafallet som Paulus skriver om i 2Tess 2:3 er kommet langt.

"La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn."


A Tale of Two Sisters
The Tragedy of Ecumenical Unfaithfulness
(Author unknown)

With heart so kind and gentle,
And sympathetic eye;
With touching, deep affection,
And loyal, tender tie -
Was LOVE betrothed to DOCTRINE
To hold him all her days:
And walk the path of gladness
United in her ways.

Her younger sister also
Had qualities as fair,
Of caring, selfless, kindness,
And warmth without compare;
Thus UNITY was drawn to
The husband of her youth:
And pledged herself for ever
To be the bride of TRUTH.

But TIME, with bitter envy,
Across the testing years,
Pursued the slow erosion
Of happiness to tears;
Till LOVE began to weary
Of DOCTRINE'S pleasant voice,
And UNITY grew cold to
The partner of her choice.

Then LOVE began to notice
The charms of HERESY,
And awed by his opinions,
She wanted to be free;
And UNITY perceived that
Her virtues were desired
By many, many others
Whose ways she so admired.

At length, two precious unions,
So promising, so blest,
Were darkened by delusion,
Disloyalty, unrest;
Till came the day of sorrows,
And rending vows of youth,
When LOVE divorced her DOCTRINE
And UNITY her TRUTH.

Odd S. Beverfjord

- - -
[1] E.R. Chamberlin, The Bad Popes (Barnes and Noble, 1969), side 12
[2] The Pope Speaks, March/April 1990, vol. 35, no. 2, "Ikons Speaks of Christian History," pp 130-31