Andakt av Odd S. Beverfjord.
Dette
året feires 500 års-jubileum for reformasjonen. Den 31. oktober
1517 slo Martin Luther opp, på døren til slottskirken i Wittenberg,
Tyskland, de 95 teser mot pavens avlatshandel og den romersk-katolske
kirkes lære og forførelse. Tesene angrep pavekirkens kjetterske
lære om bot, pavens autoritet, utstedelse av avlatsbrev, kirkens
lære om Guds nåde og rettferdiggjørelse. De ble en katalysator for
den protestantiske kirke og skapte Den Lutherske Evangeliske Kirke og
andre kristne, evangeliske bevegelser.
Bakgrunnen for de 95 tesene
var en disputt innen den romersk-katolske kirke om å gjøre
botsøvelsen og syndenes forlatelse til en kommersiell transaksjon i
stedet for en sann og ekte omvendelse. Paven betraktet seg selv som
Guds stedfortreder og tilga menneskers synder mot betaling. Kristus
døde på korset til ingen nytte.
Istedenfor
å bekjenne sine synder for Gud og lære frelse å kjenne ved
syndenes forlatelse, ble det, mot betaling, utstedt et avlatsbrev som
en tilgivelse for synder. Dette var hån mot Guds rettferdiggjørelse
ved hans frelsesverk i Kristus Jesus på korset, gjenfødelsen ved
Den Hellige Ånd og et rett forhold til Gud. Inntektene fra
avlatshandelen skulle bl. a. brukes til å bygge St. Peters katedral
i Roma. Kristne hadde fått høre en falsk lære og blitt lurt til å
tro at de kunne få syndenes forlatelse og bli frelst og fri
slektninger ut av "skjærsilden" ved å kjøpe et
avlatsbrev, og ikke av Guds nådes frie gave ved troen på vår
Frelser og Herre Jesus Kristus og hans frelsesverk på Golgata –
hans død, begravelse og oppstandelse.
De
95 teser førte til den kristne reformasjon – tilbake til
Evangeliet –sola scriptura, sola fide, sola gratia, solus Christus,
soli Deo gloria.
Har
den katolske kirke endret sin vranglære og forførelse siden
reformasjonen?
I
Bibelen er ordet "styggedom" (ny overs.) eller
"vederstyggelighet" (gml. overs.) et åndelig uttrykk for
det som er forbundet eller assosiert med avgudsdyrkelse. Gud
fordømmer Israel for deres "vederstyggelige avguders skyld"
(Ezekiel 16:36). Okkult virksomhet er også kalt vederstyggelighet
(5Mos 18:12), sammen med forbudte og perverse seksuelle aktiviteter.
Siden
kvinnen som sitter på dyret i Åpenbaringsboken (17:3) er "mor
til skjøgene og til stygghetene på jorden," synes det klart at
disse virksomhetene med sine røtter i Babylon vil, under Antikrist,
være karakteristisk for den verdensreligionen som kvinnen
representerer. Hun blir kalt "mor" til disse "stygghetene"
fordi hun har oppfostret og oppmuntret dem. Beskrivelsen passer
nøyaktig for både den historiske og den nåværende praksis til den
romersk-katolske kirke.
Det
bibelske forbudet mot å gjøre seg bilder til religiøse formål og
bøye seg for dem (og Guds avsky for denne hedenske praksis) er slått
klart fast i det andre av de ti bud og flere andre steder i Skriften.
For eksempel: "Så ta dere nå vel i vare, så sant dere har
deres liv kjært. For dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte
til dere på Horeb midt ut av ilden. Derfor må dere ikke handle så
ille at dere lager noe utskåret bilde, noe slags avgudsbilde, i
skikkelse av mann eller kvinne …" (5Mos 4:15,16) "Dere
skal ikke gjøre dere avguder og ikke reise opp utskårne bilder …….
å tilbe ved dem …. " (3Mos 26:1). "Forbannet være den
mann som lager et utskåret eller et støpt bilde, en styggedom for
Herren…. "(5Mos 27:15)
Til
tross for Guds advarsel så blir (avguds-)bilder i kirkebygninger
anbefalt av Vatikan II som sier at de er til for å bli "æret
av de troende." I katolske kirker og katedraler over hele verden
kan man se troende katolikker knele ned foran bildet av den ene eller
annen "helgen" i tilbedelse, i de fleste tilfeller "Jomfru
Maria".
Det
andre av de ti bud som Gud ga Israel sier: "Du skal ikke gjøre
deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i
himmelen, eller av det som er nede på jorden, ….. Du skal ikke
tilbe dem og ikke tjene dem" (2Mos 20:4,5; sml. 5Mos 5:8,9).
Hvordan kan den katolske kirke omgås dette klare budet og
advarselen? Den katolske kirke gjør verre ting enn å ignorere det,
pavekirken bokstavelig talt gjemmer det for folket.
De
"Ti Bud" som vises i katolske katekismer utelater det andre
bud som forbyr avgudsbilder og deler det siste bud i to, det som
forbyr griskhet og begjær. Enn videre - utelatelsen er på en uærlig
måte tildekket ved at de later som om budet ikke eksisterer. Det er
et bevisst bedrageri øvet mot kirkens medlemmer, hvor de fleste ikke
vet noen ting om Bibelen, bortsett fra det som kirkens ledere
forteller dem.
Keiser
Leo III ble hyllet da han fra Konstantinopel utstedte et edikt som
foreskrev tvungen dåp av jøder. Men da han i 726 krevde at alle
billedstøtter skulle ødelegges, svarte borgerne og kirkens ledere
med et stort protestrop. Pave Gregor II påsto at bildene ikke ble
tilbedt, men bare æret. Sannheten kom imidlertid ut i og med
innholdet i hans brev til keiseren: "Men når det gjelder
statuen av selve St. Peter, som alle kongeriker i den vestlige verden
anser som en gud på jorden, ville hele vesten ta en forferdelig hevn
[dersom den ble ødelagt]."[1]
En
blodig krig ble utkjempet omkring Ravenna over denne saken og en
synode i Roma bannlyste (ekskommuniserte) alle som våget å angripe
(avguds-)bildene.
Kristne
har ikke brukt ikoner inntil Konstantin ble de facto kirkens øverste
myndighet, pontifex maximus. Døren som den gang ble åpnet til
hedenskapet har aldri siden blitt lukket. Kirken prøvde å
imøtekomme hedningenes tilslutning (til kirken) ved å beholde deres
avgudsbilder under kristne navn. Denne praksisen er fortsatt en del
av santeria, voodoo, etc. i dag.
Katolske
trosforsvarere påstår at den ærefrykt som vises ikke er for bildet
i seg selv, men for den "helgenen" bildet representerer.
Men pave Johannes Paul II forfekter åpent den hedenske forestilling
og tro at bildene har makt. Han kunngjorde:
Et mysteriøst
tilstedeværende av det transcendente Opphav synes som å ha blitt
overført til det hellige bildet …. Den gudfryktige beskuelsen av
et slikt bilde fremtrer således som en reell og fast vei til
renselse av den troendes sjel …. fordi bildet i seg selv, velsignet
av presten …. kan på et vis, i overensstemmelse med sakramentene,
faktisk bli å betrakte som en kanal av guddommelig nåde.[2]
Slik
avgudsdyrkelse fordømmer Bibelen gjentatte ganger som hor og utukt!
Roma (den katolske kirke) er "Mor til skjøgene" også i
denne forstand, idet hun har ledet utallige millioner til
avgudsdyrkelse.
(Dave
Hunt, "A Woman Rides the Beast", Part 13, "Idols of
Thy Abominations")
Skjøgen
i Åpenbaringsbokens kapitel 17 inkluderer de elementer som er
knyttet til skjøgekirken, eller som er relatert til skjøgekirkens
aktiviteter. For eksempel den lutherske kirke (ledelsen i
folkekirken) og andre i såkalte protestantiske og angivelige
evangeliske menigheter og trossamfunn som arbeider for sammenslåing
med den romersk katolske kirke på bekostning av sannhetens ord,
evangeliet om vår frelse (den sannhet som William Tyndale og
millioner andre gikk i døden for). Den katolske kirke tilber
fortsatt jomfru Maria og avdøde mennesker ("helgener") og
paven selger fortsatt avlat. Intet er forandret. Men lederne i
"evangeliske" trossamfunn lukker øynene for det. Ærlighet
og sannhet er ikke lenger de kristnes varemerke. Frafallet som Paulus
skriver om i 2Tess 2:3 er kommet langt.
"La
ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og
syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn."
A
Tale of Two Sisters
The
Tragedy of Ecumenical Unfaithfulness
(Author
unknown)
With
heart so kind and gentle,
And
sympathetic eye;
With
touching, deep affection,
And
loyal, tender tie -
Was
LOVE betrothed to DOCTRINE
To
hold him all her days:
And
walk the path of gladness
United
in her ways.
Her
younger sister also
Had
qualities as fair,
Of
caring, selfless, kindness,
And
warmth without compare;
Thus
UNITY was drawn to
The
husband of her youth:
And
pledged herself for ever
To
be the bride of TRUTH.
But
TIME, with bitter envy,
Across
the testing years,
Pursued
the slow erosion
Of
happiness to tears;
Till
LOVE began to weary
Of
DOCTRINE'S pleasant voice,
And
UNITY grew cold to
The
partner of her choice.
Then
LOVE began to notice
The
charms of HERESY,
And
awed by his opinions,
She
wanted to be free;
And
UNITY perceived that
Her
virtues were desired
By
many, many others
Whose
ways she so admired.
At
length, two precious unions,
So
promising, so blest,
Were
darkened by delusion,
Disloyalty,
unrest;
Till
came the day of sorrows,
And
rending vows of youth,
When
LOVE divorced her DOCTRINE
And
UNITY her TRUTH.
Odd
S. Beverfjord
-
- -
[1]
E.R. Chamberlin, The Bad Popes (Barnes and Noble, 1969), side 12
[2]
The Pope Speaks, March/April 1990, vol. 35, no. 2, "Ikons Speaks
of Christian History," pp 130-31