Av Hallgeir Oppraak.
Vi trenger ikke vennlige råd fra de
som advarer oss mot å frykte. De på sin side ønsker seg lydige
eller servile undersåtter, mennesker som flykter fra utfordringer og
reelle trusler, spesielt i et større perspektiv. Frykt i seg
selv, som et mentalt fenomen, at vi skal
ha frykt for fryktens egen skyld, er ikke frykt, det er feighet,
perversitet. Det er en frykt som sier du skal ikke frykte. Det
blir en mental øvelse, en flukt innover, innover mot det
sentimentale, det tilsynelatende fromme, det selvforherligende. Det
er å invitere til hykleri å advare folk mot å frykte, eller bli
sinte, lei seg, opprørske, fra seg, høylytte og gjerne støyende.
Det vi trenger er sannhet.
Reelle, saklige og klarsynte
islamkritikere med innsikter i islam og kunnskaper og erfaring
av djevelskap og undergangskrefter, frykter ikke, de vil ha sannhet
og det de frykter er i så fall den feigheten som ikke tør å
fokusere på sannheten.
Det er frykten for sannheten Gilje
bør etterlyse, oppfordre til og lete etter. Han bør spørre
seg: Hvorfor frykt, hvem frykter? Gilje synes å ha definert sin
målgruppe: Det er islamkritikere som lider av frykt for
konspirasjoner osv, folk med fremmedfrykt – hva nå det måtte
betyr, for fremmedfrykt er et ukjent begrep for sanne og
ærlige, modige, islamkritikere, - skal vi kanskje
frykte for maktovertakelse fra islamkritiske krefter? For
noe sludder.
Den som frykter dette, er forvridd og
lever av å konstruere stråmenn og behov for å skandalisere, de er
besatt av et sykt behov for å nedgradere islamkritikk, av å
dehumanisere og «karakterdrepe» personer som stiller seg kritisk og
som gjennomskuer unnfallenheten og «tilbaketrekningen» inn i seg selv
og sin sentimentalitet.
De gjør uten god begrunnelse og gode
argumenter islam «høy» og respektabel, uangripelig, både
teoretisk og i praksis. (I virkelighetens verden er det få som biter
på eufeminisering). Vi tåler så godt kvinnediskriminering,
kjønnslemlestelse, voldtekt av fanger og æresdrap, bare det ikke
skjer i vårt nabolag, som for øvrig fylles opp av islamdiktert
eller islamoservil adferd og holdninger vi ikke er vant til å
takle og forstå. De foreslår, nei, byr tilbaketrekning, det gjelder
helt til topps blant våre kulturelite, våre politikere og våre
mediafolk, ja, også i skoleverket, for ikke å nevne universitetene.
Det er ikke lenger islam som trenger toleranse, den er i høy grad
blitt «stueren» for hypermagikere, og ikke minst et redskap for
selvforherligelse, for dem som ikke «tåler» islamkritikk,
ja, ikke engang saklig og velfundert islamskepsis og islamkritikk.
Nei, islamkritikere er ikke redde
for dette, vi frykter ikke dette, vi er optimister, vi vet at
islam er svak og at mange muslimer lar seg sykeliggjøre og
radikalisere nettopp av islam. Vi vet også at Vesten i det store og
hele forsøker å fremme, ja, styrke islam, både som strategi,
religion og politikk. Globalt. Vi bidrar med enorme overføringer i
rede penger, med ekspertise, studieplasser og i alle andre former for
hjelpetiltak, kontinuerlig og uten forbehold. Vi tar imot millioner
på flukt, og iblant dem demoniserte mennesker i alle aldre, alt fra
imamer til selvmordmordere.
Vi vet at islam – i sine skrifter -
demoniserer ikke bare muslimer, men selvsagt også ikkemuslimer,
vantro. (Muslimene er «det beste folket», vantro har et lavere
menneskeverd). Vi vet at islam for spesielt de frommeste av
muslimene, kan brukes, brukes og vil bli brukt
til de mest heslige og avskyelige formål, fordi islam i seg selv er
en strategi det er vanskelig for vestlige mennesker i dag å
gjennomskue, avkle og angripe, bl a fordi mange kristne heller
foretrekker å gå i ilden, De skal i ilden, står det
i Koranen, enn å påpeke det selvinnlysende, men få har ører
til å høre med. Man foretrekker feigheten, man foretrekker
underkastelsen og serviliteten, som om dette var befalt av Den
treenige Gud selv.
Vi skal frykte Gud, står det i
Bibelen. Det betyr at vi skal tro på Gud, tro at han alene kan
redde oss og gjøre oss til et hellig folkeferd. Vi skal frykte
Gud mer enn mennesker, står det. Vi skal frykte Gud mer enn vi skal
«elske» dialog og underdanig etikette, måter å godsnakke på er
egentlig å snakke ned, forkleine seg selv og Gud, det er opprør og
forsøk på å sette seg over Gud og troen, det er selv å tro at
«kjærligheten, og godheten, - det er meg».
Gilje og flere med ham oppfordrer
faktisk eller implisitt kristne til å bli «martyrer» for den tro
han tror på. Han «vil» at kristne passivt skal la seg
ydmyke av islam, det kan lett bli de rent faktisk konsekvensen av de
holdninger han målbærer. Han fremstiller den som tilgir
selvmordmorderen som rollemodell, et typisk kristent ideal. Han
gjør det for å ramme islamkritikk her i Norge, ved å vise
til kristen unik og heroisk tilgivelse i Egypt. Han vil at vi skal
bøye oss i bønn og takknemlighet. Han ber oss forberede oss på å
bli drept, og at vi skal forberede oss på å tilgi. Vi skal så og si tilgi alle muslimske selvmordsmordere på forhånd, vi skal
venne oss til frykten, slik at vi ikke frykter for å bli drept, -
for vi blir jo ikke martyrer, helt etter Giljes smak.
Hvor mange selvmordsmordere
skal vi tilgi og hvor mange ganger skal vi unnlate å heve røstenes vrede over de surene i Koranen som hjemler
selvmordsmordene? Holder det med en eller
to, eller flere ganger, eller ingen ganger i det hele tatt, med en
unnfallenhet som etter alle praktiske formål jo vil medvirke til
drap på vår ektefelle og fremtidige barn? Hvor lenge skal vi la oss
skremme fra å kritisere islam ved å gi islamistene vann på mølla
ved at vår «elite» bruker ordet islamofobi nettopp mot alle
røster som vil opplyse om islams iboende – men ikke alltid
nødvendige - potensialitet for vold som hellig og
guddommelig legitimert instrument?
For et sykt sinn tenker vel ikke slik.
Det virker som om visse hypermagikere gasser seg i lidelse.
Lidelsen skal være en plikt å utholde og befalt oss av Gud, slik at
vi ikke skal frykte islam og muslimsk terror. Vi skal faktisk tåle å
bøte med livet heller enn å angripe islam radikalt og ved roten. Vi
skal ydmyke oss eller bli ydmyket av islam og muslimer, vi skal velge
ydmykelsene bevisst og frivillig, på Guds befaling. Etter noens
mening er dette uttrykk for radikal kristendom.
For å komme tilbake til Gilje
og mange andre med ham. Hva lider de av? Skyld? Har de det mange
kaller et kollektivt skyldkompleks for Europa? Tar han på seg
skylden for Europas slemme imperialistiske fortid? Nei, han gjør
ikke det. Det han imidlertid har behov for, er å legge skylden på
de europeere som kritiserer og motsetter seg islam i alle fasonger.
Hypermagikere projiserer ikke
engang sin egen eventuelle skyld – eller falske skyldfølelse
- over på islamkritikerne. De tillegger dem skyld fordi han i
sin fromhet føler seg berettiget til det og fordi de vet at de kan
hente støtte for denne mentale mekanismen for korrekt selvhevdende
selvforherligelse som er i sving. De finner sin legitimitet blant
konsensushaverne i media, i politikken og i kulturlivet. De hjemler
seg blant gruppemenneskene, de begrunner seg på kommunitaristisk
grunnlag, ikke på Skriften og den kristne tros grunnlag.
For hypermagikeren er
konsensushaverne for øyeblikket en viktigere «rettskilde» enn
troen, Skriften og Gud. Hans normer, hans holdning og valg baserer
seg på menneskefrykt. Han vil presse oss til å tilgi de som myrder
våre nærmeste. Han spør seg aldri selv om tilgivelsen ble
fremtvunget av frykt, frykt for at muslimer kunne komme til å drepe
flere av hans nærmeste, hvis han og hans gruppe ikke serviliserer
seg ved å tilgi dem som drepte med kaldt blod, i hellig
overbevisning om at de gjorde en from gjerning for Allah og profeten.
Hypermagikeren vil at vi skal
føle skyld for at vi – eventuelt – ikke kan tilgi, at vi ikke
kan makte å tilgi, hverken her og nå eller en gang i fremtiden, når
terroren rammer oss selv. Han frykter at vi ikke kommer til å tilgi
det verste, de mest djevelsk og de mest «religiøst» rene
begrunnede handlinger.
Hypermagikeren utmåler
straffen, han er både påtalemyndighet og domstol, han setter seg i
Guds sted og forventer seg bønn om tilgivelse, for den synd det
etter hans mening er å stille seg i opposisjon til islam og alt hva
islam står for og innebærer av lidelse for menneskeheten og
sivilisasjonen.
At hypermagikerens frykt er
stor, grunnleggende og intense er det ingen tvil om. Det er derfor
han må angripe eller selv unnlate å ta i tu med islamkritikken
og måten mange velger å forholde seg til islam på, nemlig som
klart og tydelig avvisende og ikke naivt servilt og fromt avventede,
og emosjonelt korrekt. Han går da så langt som til også kreve at
kristne tilgir sin selvmordsmorder. Hypermagikeren
påstår implisitt at hvis vi ikke tilgir den mest forferdelig
forbrytelse, så er vi egentlig ikke verdt kristentroen eller
kristennavnet, vi er feige, vi klarer ikke å sette oss i offerets
sted.
Hypermagikeren forventer
tilgivelse, at vi, som kristne, her i Norge, nå i dag, skal tilgi
den forbrytelse som fant sted et helt annet sted, under helt andre
forhold. De setter seg opp på et nivå hvor de tror de har en hellig
plikt til å granske hjerter og nyrer. Han forlanger at i skal tilgi,
ellers .... Men hvem kan tilgi andre enn Gud?
Hypermagikeren tenker antakelig på at
kristne skal «vende det annet kinn til». Han vil gjøre dette til
et kategorisk imperativ, ellers duger vi ikke som sanne
Kristus-troende. Da sammenlignes vi med islamkritikerne, og er ikke
mer verdt enn dem, de som han tror konspirerer mot vår samfunnsform,
ham selv og hans kollegaer og alle andre felles meningsfrender. (Han burde kanskje da sjekke f eks Matt 5,38-39, John 18,22-23.. Og Jes kap. 53 og Åp 19,16, Fil 4,5,1. Kor 16,13 / Fork 7,12. For eksempel fikk Jesu disipler beskjed om å væpne seg med sverd for personlig beskyttelse Luk 22,35-38. Han kommer ikke langt med «det annet kinn».)
Det som slår en i møte med en
Münchaus – eller en hypermagiker
- er at hun mangler gode virkelighetsbaserte argumenter. Hun kan
være karismatisk og fullt opp av offervilje, egentlig er hun –
«stakkar» - ensom, eller enslig forelder, kanskje til og med helt
uten grunn, hun kan imidlertid også være direkte ond eller
ondskapsfull, psykopatisk, sadistisk. Hun ser ut til å mene at
dette skal gjelde for argumenter og at de hun vil suggere eller
lure, skal oppfatte det som håndfast argumentasjon. Hennes godhet er
hennes argument og hun krever av alle at de skal ta hennes godhet og
gjøre den til deres egen moralsk gullstandard og mal for all
«kjærlighet». Hva er en Münch som i virkeligheten ikke har
andre argumenter enn sin moralske «fortreffelighet»? Jo, han/hun er
en hypermagiker. En hypermagiker mangler nettopp
argumenter.
Hypermagikeren tror han står
over argumenter, når det kommer til stykket og når det
gjelder ham selv – ironisk nok - på hans eget høyst usikre og
egentlig fortvilede eksistensielle grunnivå. Hans refreng er
«hjertet», han appellerer til folks «hjerter», han vil ha de
riktige emosjoner tilbake, og får han ikke forventet resultat, går
han til angrep, han beskylder nå sin fiende for «kulde» og han går
ikke av veien for å lyve eller fordreie fakta nettopp i den hensikt
å sikre egen posisjon, en posisjon han tror bygger på en egen kraft
i ham, en egen, spesiell fortreffelighet og magi, som bare han selv
kan mestre og bruke til fulle. Ved å stjele «magi» fra
motstandere, enten de er oppdiktede motstandere eller ikke, affiserer
ham ikke. Han er blitt avhengig av magien, en kraft han ikke kan
forestille seg å være uten, en kraft han selv må opprettholde, ved
å konstruere «dukker», eller stråmenn. For så vidt er
hypermagikeren en halv utgave av Don Quichote, om han
kjemper mot reelle og konkrete fiender, er ham imidlertid
revende likegyldig. Bare magien virker, er han fornøyd, moralen i
det hele vedkommer ham ikke. Han føler seg høyt hevet over alle
forsøk på rettferdig kritikk mot ham.
Don Quichote på sin side
frykter ikke at han kan blir avslørt som en klovn, han evner ikke
forstå det rett og slett. Hypermagikeren, derimot, frykter
kanskje mest av alt å bli avslørt nettopp som en feig eller
skrøpelig klovn. Han gjør derfor sitt beste for å skjule sine
hensikter og sine våpen, som nettopp bunner i det magiske eller de
magiske kreftene hypermagikeren mener seg berettiget til å
forføye over, krefter han jo er helt avhengig av skal virke etter
hensikten, som er å oppnå dominans, konsensus og derfor: Makt,
gjennom f eks «kronisk intense» appeller til moderasjon og dialog
for enhver pris. Ingen er «bedre» til å spille på folks frykt og
henstille folk til ikke å frykte enn de archetypiske
hypermagikere.
Som vitenskapsmann – eller annen
høyt utdannet person - har hypermagikeren jo
bevist at han «kan», at han er flinkere kognitivt og mer boklærd
enn de fleste. Han vet også at han kan «hvile» på dette nivået.
Det han trenger, og som han sjelden er seg helt bevisst, er mer makt,
en tryggere posisjon, et sted hvor han med letthet ikke trenger å
argumentere.
Hypermagikere vet ikke at de da
er blitt og fungerer som nettopp hypermagiker. Hadde han
kanskje hatt selvironi, ville han kanskje forstått det. Men han vil
ikke skjønne at han er begynt å bruke urgamle forestillinger om
magiske krefter som det gjelder å tilegne seg og bruke, slik at
«egenverdien» hans dermed øker, og hvor han da underveis vil høste
mer og mer bifall, ja, stadig mer uttrykt beundring – i mange
tilfeller frykt i en eller annen form. (Det fins mer enn nok av folk
som «forguder» ham).
Hypermgikeren blir gjerne regnet
for å være en «autentisk person», «hel ved», som man sier og
moralsk uklanderlig. Han «vet» godt med seg selv at han befinner
seg på det høyeste sivilisasjonsnivå, og at andre vet det også,
men han fortrenger det sørgelig faktum at han befinner seg på
førsivilisatorisk nivå. Han har nemlig gitt seg magien i vold, og
det helt «perfekte» med dette er at ingen vil mistenke ham for
dette.
Hypermagikeren glir lett unna
alle forsøk fra mulige skeptikere og andre bekjentskaper, som har
latt seg besnære av hypermagikerens «flinkhet» og
ekspertise, på å stille mer eller mindre hobbypsykologiske
diagnoser. Den glattheten han gjerne omgir seg med, glir rett hjem og
tolkes mer enn bare gjerne som et edelt karaktertrekk av folk som har
gjort seg mer eller mindre følelsesmessig eller intellektuelt
avhengig av ham, og som ironisk nok han selv har gjort seg avhengig
av for at han kan fortsette å utøve magien.
Hypermagikeren vet at magien,
som han altså ikke er seg bevisst, men som han kanskje bare aner
spiller med i bakgrunnen, har sin tilsiktede virkning, gang etter
gang. Han vet at magien gir ham ekstra krefter, ja, ekstra evner og
en stadig større bekjentskapskrets av beundrere, eller folk som
frykter ham og ikke våger eller ikke å kritisere ham på noe vis, i
noen sammenheng. Og dette passer ham godt.
Hypermagikeren soler seg med at
han jo er «født sånn», han er jo begavet fra naturens side. Han
skjønner ikke at han bruker sin «natur» - eller naturlige tomhet -
til å drive magi, enten den nå går ut på å tilføre sine
utvalgte ofre skade, eller han forsøker å opphøye eller forgude
spesielt sårbare personer, troer og kulturer. Slik ser han – til
sin egen store begeistring - at han ironisk og kanskje ikke så
veldig tilsiktet, nettopp tilfører sine ofre en merverdi, som han
selvsagt selv lukrer mest på selv, uten at det faller noen inn å
gjennomskue maskepien, for det er et skuespill han driver, han nyter å
se både beundrer og «fiender» stå på det garn han legger ut, og
de intriger han konstruerer.
Han tilraner seg uansett deres magi,
agens eller virkekraft, projisert, innbilt eller reell, det kan komme
ut på ett. Han suger krefter ut av dem som en vampyr. Han går rundt
med en blodtørst det er vanskelig å stagge; han er ikke interessert
i å stagge den, han vil ha mer og mer og ingen og ingenting kan
stanse ham, han føler at han er spillets mester og han trenger rett
og slett å «mestre» mer og mer av det.
Hypermagikeren vet at han
fortsette spillet i det uendelige, for folk skjønner ikke at han er
hypermagiker, og at de er gjenstand for manipulasjon via
manipulering av «skjulte» og upersonlige krefter. De hører
riktig ok at han kan fremlegge gode akademiske argumenter og ser at
han fremlegger dem pent og pyntelig, men fremfor alt «korrekt». Man
skal lete lenge og vel for å oppdage at det ikke er argumenter han
bringer til torgs, men emosjoner, emosjoner, betraktet som utløsende
og avgjørende faktor, i den strategi hypermagikeren følger.
Den er i seg selv et ledd i en strategi for å døyve den indre
fortvilelsen han innerst inne «vet» driver ham, men som han ikke
kan mestre på annen måte enn med hjelp av magi. Og fordi tomheten
ikke er bearbeidet. Magien er hans trumfkort, fordi han klarer å
skjule den og fordi han jo også aktivt advarer mot alt som kan minne
om magi, slik vi finner den omtalt i religionshistorien. For han er
jo vitenskapsmann, må vite, forsker.
Han vet at ingen i dag tror på magi.
Han vet at magi er tabu og overtro. Og nettopp derfor kan han
fortsette vel vitende at suksessen venter rundt neste hjørne, hvor
han vet utover alle drømmer at han kan avansere og hvor publikum,
som er hans ofre, som ofte tvinger seg selv til å underlegge seg,
fordi de eksistensielt er like grunne og helt uten sann gudstro som
han selv, slik at han kan bruke dem stadig mer effektivt.
Den empati «Müncher» og
hypermagikere legger for dagen, er et ledd i en svært
langsiktige strategi, negative og positive emosjoner skal gjelde for
argumenter og de sørger for at hjelperne selv sørger for å
bringe argumentene på bordet, gjerne med vitenskapelige bevis og
lange utgreiinger. De betrakter emosjoner både som rene
instrumenter, og som et objekt, en lokkemat, en trussel.
Hypermagikere frykter emosjoner, derfor
setter ham mye inn på å tinglig-gjøre dem, gjøre dem bevisst
fremmedgjorte for ham selv, ellers vil han hverken klare å holde
orden på dem eller styre dem målbevisst. Kan eller vil så
hjelperen ikke lenger bistå ham og trekker seg av en eller annen
grunn, setter München inn sine straffeekspedisjoner,
fremdeles på en høyst og hårfin måte, men han viker ikke unna for
å forsøke å isolere «svikeren» eller den som ikke lenger kan
forsyne henne med forsikringer om at barnet jo lider og at det
fortsatt trenger hjelp. Han forsøker å tinglig-gjøre islamkritiken
og islamkritikerne, for å si det på en annen måte.
München ser gjerne at «barnet»
trenger stadig mer hjelp av stadig flere snille hjelpere. Innerst
inne vet hun kanskje at han/hun før eller siden vil bli avslørt.
Ofte forutsetter han ganske enkelt at hjelperne er for dumme til å
forstå hvordan spillet fungerer. Innen noen har forstått, har hun
utsatt sine offer for alle slags prøvelser, alt i fra «voldelig»
taushet til administrert undergraving av vedkommendes person og gode
navn og rykte. Han/hun søker seg som en annen banal psykopat ut
svake punkter, karaktersvikt, uheldige disposisjoner fra en fjern
fortid, det som teller er at hypermagikeren vurderer dem som
svake punkter, ømme punkter hvor han kan under tillitsvekkende
trusler kan sette inn nådestøtet, hvis ikke hjelperen dukker under
eller underkaster seg mer.
Fra virkeligheten og som et glimrende
eksempel på Münchausen by proxy er den sanne historien om
moren Dee Dee Blanchard. Hennes offer var datteren. Det endte
med at datteren fikk et annet offer til å drepe moren. Se Wikipedia: "The Murder of Dee Dee Blanchard".
Hallgeir Oppraak