Av Hallgeir Oppraak.
Følelsesbarometeret fungerer som smurt, nå før jula, og populariteten synes å være for oppadgående. Det er i seg selv blitt en institusjon, en varig bekreftelse og et bevis for at noen mennesker her i landet er menneskelige og at de kan føle, noe ikke alle i dette landet kan, ifølge eksperter, - eksperter på emosjoner og hva disse kan gjøre og ikke gjør med oss, både privat og som «folk». Det er av Helsemyndighetene nå utarbeidet magiske måleskjemaer som kan avsløre om du har for mye eller for lite – og korrekte - emosjoner. Og instrukser om hva du eventuelt kan bidra med selv for å justere nivået, for å tilpasse deg, med andre ord. (Tro det den som vil).
(Jeg skriver «folk» i parentes, for folket – per se - skal ikke (tillates å) eksistere nå, ifølge visse hypermagiske globalister, - de utgjør tungvektere i en diskurs som nå hater alle illiberale grenser land og mennesker imellom. Den absolutte norm er nå blitt preskriptiv imperativ normløshet).
Det fins kanskje utrolig nok i vår situasjon imidlertid mennesker som ikke vil være med på dette karnevalet, eller ballet, kall det hva du vil. Men dette sjiktet er ikke stort, det utgjør et stort mindretall, de utgjør en betydelig minoritet. Det store flertall viser seg nå å være spesielt korrekt følelsesdisponerte, til og med, hvilket den store minoriteten forhåpentlig vis ikke er. De fleste bryr seg riktig nok ikke om disse raritetene.
Det karakteristiske for emosjonelt korrekte er, at de faktisk ikke kan synde. (De tror ikke at de kan synde). Det er nemlig ikke korrekt å synde. De heies jo da også med en beundringsverdig intensitet og breialt fokus frem i media, - bevis nok på at de virkelig er gode, bevisene kan f eks måles i høye seertall, mange «likes» osv.
Og, i overført betydning: Det viktigste fritidsaktiviteten som nå kan bedrives av spesielt korrekte folk, er å bli tårefangere. De går rundt og samler på og måler opp alle tårer de kan finne, og tømmer dem trøstig og kollektivt inn i det store tårebassenget. De vet at jo mer korrekte følelser det er ute og går, dess høyere stiger tåre-standen i bassenget.
Snart kommer det vel krav om at vi må vi bygge nye, fine og flere tåre-basseng her i landet, for å ta av for behovet og for riktig å belønne innsatsen. Det er snart ikke plass mer for annet enn stadig mer emosjonelt korrekt fremkalte tårer. Nye svømmebasseng får derimot vente. Bedre stell for eldre og andre reelt trengende kan man se langt etter. Tårebassenger, vel, det er mer påtrengende. Vi har mer enn nok med å gråte oss inn og ut av julen, om ikke tårene skal gå til spille og ikke få telle med på følelsesbarometeret og bidra til større volum i bassenget.
Det må bevilges mer til tåre-bassengene. For folk vil det. Det hersker et stort behov for slike basseng. Følelsesbarometeret fungere etter sin hensikt, siden målet er å få mennesker til å føle mer, ikke mindre. Et legitimt delmål kan være å få mennesker til å tenke mindre. Jo mindre folk tenker, jo bedre, for hvor mer folk tenker, jo færre tårer vil det jo bli i tårebassengene. Tror man. Det kan ikke være annerledes. Det gjelder bittersøtt om å heve det gjennomsnittlige tåre-nivået i bassengene. Det er blitt forsket på dette og resultatet er, at hvis tåre-bestanden i gjennomsnitt skulle begynne å synke under standard, eller utgangspunktet, i stedet for å stige, så vil det bli bråk, ja, ikke bare bråk, det vi bli katastrofe, for forskningen viser nå at jo mer folk gråter, jo sunnere blir de. Folkehelsen har med andre ord god grunn til å føle seg truet av lavere tårestand i tårebassengene. Derfor ansettes det nå «tårepersere» i mediene. De skal fungere som en slags badevakter. De får en fremskutt rolle i arbeidet for å få folk til å tenke mindre og føle mer. Fremfor alt gjelder det å holde de fra naturens side akk så emosjonelt begavede tårebarn, som det blir stadig flere av, mette og blide, når de i visse pauseperioder ikke gråter og skriker så mye. (Det kognitive aspekt er på vei ut av synsranden).
For alle vil tjene på dette. Alle vil føle seg litt bedre ved å bidra til å mate disse vidunderbarna, slik at de kan vokse og blomstre og bli store og mektig – kanskje forever.
«Ballet» eller forestillingen vil antakelig vare til langt ut på nyåret, hvis skrikerungen kan holde seg stille noen øyeblikk, (det finner for tiden hverken rast eller ro, søvnmangel truer … ) - for barnet våkner igjen og igjen, og begynner å skrike og bælje igjen, det er allerede skrubbsulten, her hjelper ikke bleie-skifte, vi har ikke hjerte til å fortelle det at det bør begrense seg i matveien, at det kan være godt for helsen ikke å spise og trasse så mye. Det kan risikere fedmeproblemer. Det kan risikere å sprekke, men dette fraråder barnevernet, som vil at alle for helsens, fredens og roens skyld skal forbli mest mulig emosjonelt korrekte, - og mer. (Barnet vokser imens med monsterfart, uten at dette later til å affisere noen, det er bare sånn livet er, lissom).
Foreldre og barnevern – media står allerede på trappene utenfor med kamera og mikrofoner parat - De vet at hvis barnet sprekker, av for mye trøstespising, så vil noen kunne si at foreldrene var dårlige foreldre som ga barnet sitt for mye sukker og annet søtt. Foreldrene må derfor nærmest på permanent basis tillate mer skrik og mer hysteri. For å forsøke å hindre barnet, det vil bli ansett som en personlig overgrep og en alvorlig krenkelse av barnets ukrenkelige integritet og dets unike menneskeverd. (Det kommer en tid da de faktisk må oppfordre barnet til å hyle mer, for å få fred for «samvittighets» skyld).
Den eneste løsningen – prinsipielt sett - er naturligvis å fore barnet mindre, la det ta seg en aldri så liten sultekur, men dette er ikke forsvarlig fordi dette vil føre til at barnet jo bare vil skrike mer, et faktum som underlig logisk nok foreldrene like vel nå kan se seg tjent med og tjene på. Det bringer nye inntekter i emosjons-grisen som de har skaffet seg, som de sparer på. Og jo mer skrik og støy, jo mer sympati får de. (Staten beskyldes nå av yrkes-sympatisører for å forsømme sin omsorgsplikt). Foreldrene kan ikke tenke seg å miste denne inntektskilden. Den gir uttelling. Den gir god oppmerksomhet, omtale, høy sympati og mange, mange tårer tårer. (La vie devans nous – fremtiden ligger forut).
Foreldrene kan i all rettferdighets navn nå bare sitte å innkassere, mellom måltidene. De frarådes av velmenende å la seg stresse opp for mye. Og jo mer intenst og oppriktige de gode nå gråter med og for både barnet og foreldrene, jo mer penger klinger det jo i kassen, (den emosjonelt betingede blekrosa rosenrøde sparegrisen de har anskaffet, for formålet). Rentene på kontoen stiger eksponensielt. Alt et resultatet av at alle godhetsbiter nå faller på plass og arbeider i emosjonelt vakker synergi.
Foreldrene kan nå lene seg tilbake. De har i tillegg til all sympati og forståelse, og stadig stigene renteinntekter, allerede samlet seg opp et gedigent forråd av rasjonelle argumenter, som de bruker mot de skeptiske eller «irrasjonelle», som de nå så overbevisende kalles over alle rikskringkastinger.
De kan si at de som ber dem om å forsøke å ta barnet med til lege, for om mulig å få vite hva barnet egentlig lider av, ja vel, så er disse menneskene egentlig grusomme mennesker, de er kalde og beregnende mennesker, (de tenker kanskje på hvordan det skal gå med NNP, netto-nasjonalproduktet), mennesker som vil frata noen et ærlig arbeid, muligheten for å utøve et godt håndverk og skaffe stabile inntekter.
Disse onde mennesker som nå truer med en viss emosjonell nøkternhet og færre magiske formuleringer og utfall, får nå noe mer universelt over seg, de er skeptikerne som nå kategoriseres som objektivt onde vesener. Uforbederlige. De vil ikke bare naboer og nærsamfunn, de vil alle vondt.
Det gjelder derfor om å forsøke å kneble dem, slik at barnet skal få tid og kjærlighet nok til å vokse seg enda større og sterkere enn det allerede er blitt, på denne korte tiden. Ingen skal komme her og ville foreldrene og barnet noe vondt. (Ord er som eksekusjonspatroner).
De evner ikke å få empati med barnet, mener de gode. De ser ikke hvor vondt barnet har det. Noen bør stoppe munnen på dem. Man skal ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, blir det presisert. Det er en ukrenkelig morallov, sies det.
Foreldrene tviholder derfor nå på retten til å bli betraktet og kategorisert som gjennomsnittsmennesker, mennesker som nå faktisk er litt mer gjennomsnittsmennesker enn andre gjennomsnittsmennesker er, og media er umiddelbart enig med dem, for dette er godt stoff og gir anledning til å hylle alt som ikke ligger over gjennomsnittet: Det gjelder nå å verne om «folket» og folkets interesser.
Det overordnede mål i fortsettelsen er å få alle til å føle seg mest mulig som gode og moralsk uangripelige gjennomsnittsmennesker. Mennesker som alle nå mener de har en like stor menneskerett til å beholde sine livsløgner som alle andre, (fordi eksperter anbefaler denne «terapien» over hele linja, generelt, og fordi klinisk behandling ikke kommer på tale. Terapi kan ikke kurere normale behov, heter det, og enda mindre normale emosjoner, selv om de løper løpsk, av og til, og i perioder, hevdes det. (Korrekte emosjoner kan selvsagt brukes legitimt, åpent og uten forbehold til politiske formål, og nærmest som konkrete nådemidler eller sakramenter, vil sosionomer kunne si).
Og mot denne bakgrunnen og på dette juridisk bindende grunnlag skal nå emosjonenes berettigelse gjelde som objektiv rettsregel både for politikere, domstoler, lovgivere og politi. (Is God back?). Måler et å sikre den menneskerett det er å ha de mest servilt betingede korrekte emosjoner. Noe annet duger ikke i vår sivilisasjon, kjærlighetens sivilisasjon, på vårt sivilisasjonstrinn.
Det skal vedtas ved lov at slik er det, at selve virkeligheten er slik, en gang for alle. Rettsregler eller lover som hittil har gitt fengselsstraff for straffbare overtredelser, på dette og lignende områder, skal nå omgjøres og kanskje forhåpentlig vis gjelde med tilbakevirkende kraft, slik at tidligere straffbare handlinger i denne og alle andre lignende sammenhenger ikke skal være straffbare lenger. Den nye loven skal tjene til å avholde og skremme de ufølsomme og emosjonelt betingede umoralske fra å begå forbrytelser, mot de riktig emosjoner. Nå skal loven uttrykkelig fremheve – og gjøre enhver reaksjon, opposisjon eller tvil straffbar, med ubetingede dommer for overtredelse, at det er svært fortjenesteverdig og vil bli betraktet som forbilledlig og eksemplarisk for hele menneskeheten. (Hvor er Muhammed?) (Troller må bare mates). (Kan troll temmes?)
Problemet opphører imidlertid ikke å eksistere umiddelbart. Det viser seg nå at «barnet» holder på å dø, det kveles, så å si i sine anfall av tørste og sult, (har følelsesbarometeret sluttet å fungere etter hensikten? Det kastes kanskje bare muligens ut med badevannet og ned i tårebassenget). Barnet er i akutt fare. Det hikster etter mer luft. Det er i ferd med å krepere, og det kan være foreldrenes feil, føler disse foreldrene, de kan risikere straffeaksjoner, utfrysing og krenkelser, hvis de ikke føler mer korrekt.
(Mange tilsynelatende helt uvedkommende hjelpere og misjonshungrige strømmer nå til for å bekrefte overfor seg selv og alle andre at følelsene her er ekte, i hvert fall ekte uttrykt, og at intensjonene er de beste, ja, intensjonene kan ikke være bedre. Mange vil at foreldrene, inkludert barnevernet og media, ja, de fleste som nå kaster seg inn i kampen for den emosjonelle rettferdighet, nå skal får en medalje, skåret i gull, allerede før utfallet er klart og eventuelle skadevirkninger kan konstateres. De skal hedres for de emosjonelt betingede korrekte emosjoner de har utvist, hittil. De skal tildeles «Prisen for edel, frimodig, heroisk og nobelt foreldreskap og barnevern», med akklamasjon).
Mengden utenfor mener nå at foreldrene for alt i verden må slippe å måtte oppleve skepsis (eller rasisme, - jfr teorier om snøfnugg og safe-spaces - fra de emosjonelt ukorrekte, det kan faktisk finnes litt for mange av dem blant et halvkvalt og halvt gråtende, halvt harmdirrende publikum. Det ropes derfor følgeriktig nå på strengere straffer, ja, straffeskjerpelser, for om mulig eller potensielt å ha en viss skepsis – eller medfødt disposisjon - til det hele, (opptrinnet?), - og for den forbrytelse det måtte være ikke å ha flere tårer på lager, og den forseelse det vitterlig nå er å ikke tenke emosjonelt, kulturelt, perfekt og politisk riktig.
Tilskuerne utenfor begynner nå å fryse alvorlig på føttene i kulden, de tramper i bakken, det er frost blitt, det står skyfokk ut av varm pust, de har det travelt med å ønske en endelig løsning på kulden, de krever kort og godt og i full overbevisning om at det er de og bare de som har rett: Mer varme, takk, - hvis ikke …. (De har allerede nedlagt mye energi på å spre appellen om mer varme og flere emosjoner som rettsbegrunnelse og juridiske grunnlag for domsavsigelser).
Men hva hvis ikke følelsesbarometeret nå begynner å stige igjen, er det ikke da fare på ferde? Må det ikke da igangsettes ytterligere tiltak og nye forordringer? En hel kultur kan risikere å gå under. (How dare you … you speak of money while mass-extingtion happens … systematically. How dare you …).
NB. Foreldrene hadde på forhånd kontaktet psykiatrien, men der ble de avvist fordi bevilgninger ikke strakk til. Kliniske psykologer kunne ikke ta saken, av frykt for å blande ideologi og politikk i behandlingen. (De var redde for å blande inn religion, et felt som jo betraktes som altfor ubehagelig og derfor «uhelbredelige» allerede i utgangspunktet).
De hadde også kontaktet Stas-Kirken, men der manglet man ekspertise og mente at alt ville ordne seg med noen kraftige advarsler rettet ovenfra og nedad mot å bli grepet av panikk eller frykt. Det var ingen grunn til å fornemme uår i folket, sa Kirken. Det gjelder om å ha de rette emosjoner. Vise empati. Delta i nasjonale dugnader for å få inn flere innvandrere i fjerntliggende kommuner som nå klager på fraflytting, som følge av en altfor emosjonelt ukorrekt innvandringspolitikk, og fordi sentrale politikere mangler de mest grunnleggende korrekt servilt betingede korrekte emosjoner.
Man fatter et kollektivt vedtak med følgende tekst i 5 punkter:
- Vi støtter foreldre for at de har gjort et valg som står seg moralsk. (Helga Bufugelien).
- Foreldrene er faktisk HELTER med sitt etisk gode kompass. (Hareide).
- Vi har blitt kjent med en familie som er folkekjære, åpne og liberale. (Reporter fra TV2).
- Loven – den gamle loven – er hårreisende. (Tale Hugnes).
- Foreldrene er mennesker som står for samvittigheten her i Norge. (Jussprofessor Mads Andenæs).
Imens vokser «barnet» seg stadig større og sterkere. Det er faktisk blitt et uhyre som aldri blir voksent og som bare roper stadig høyere og høyere på fór, - på mer mat og drikke, på oppmerksomhet helst servert på sølvfat, transportert på gullstol, og helst servert av hvitkledde kelnere i korrekt foldede ansiktsuttrykk, og med blendahvite og korrekt strøkne blondeduker på bordet. Det trues so gar ubludt med tillegg-straff for den som ikke vil mate trollet, i form av ekstra streng samfunnstjeneste etter fengselsopphold uten mulighet for prøveløslatelse før sonet og utmålt tid.
Den juridiske og psykologiske begrunnelse er, at jo mer du bidrar med og jo rausere du gir til prosjektet, dette utviklingsprosjektet, altså, jo høyere status får du på alle hypermagikeres «året-rundt-julemarked». Det stående karneval, med andre ord, - ment å vare evig. Samtidig som følelsesmenneskenes interesseorganisasjons garanteres vekst helt for egen maskin og helt uten subsidiering, en organisert emosjonell evighetsmaskin, med andre ord, hvis verdi stiger helt i takt med hva følelsesbarometeret kan forsyne oss med av evige gladmeldinger, og det man i sin inderlighet nå med logisk nødvendighet mener og tror, og forliter seg på, med hjerter, sinn og nyrer, er «gospel-truths», forever.
Innenfor rammeverket av denne utrolig, nesten mytiske historien fra den utrolige virkelighet, kommer vi plutselig over en faktabeskrivelse, som man ikke løpe bort fra og et narrativ som antakelig kan ta pusten av noen og enhver typisk byråkrat, eller myndighetsperson med ansvar for å opprettholde lov og orden i landet, og som opprinnelig forutsettes å vise og fremme respekt for den alminnelig rettsfølelse, hvis den fortsatt finnes.
Jeg begynner nå å bli en tanke svimmel. Etter alt dette. Jeg ber om henstand. For mine verb-ballistiske påfunn. Jeg tar kort og godt velfortjent helg.
Vi leser nå imidlertid en sak i nyhetene de siste dagene om tidligere biskop Stålsett. Det viser seg at fempunktsuttalelsen som refereres over faktisk var myntet på denne mannen i egen person og bare ham, selv om mannen er langt fra noe barn å regne. Det lyder:
- Vi støtter Stålsett for at han har gjort et valg som står seg moralsk. (Helga Bufugelien).
- Stålsett er faktisk en HELT med sitt etisk gode kompass. (Hareide).
- Vi har blitt kjent med Stålsett som er folkekjær, åpen og liberal. (Reporter fra TV2).
- Loven – den gamle loven – er hårreisende. (Tale Hugnes).
- Stålsett er et menneske som står for samvittigheten her i Norge. (Jussprofessor Mads Andenæs).
Politiet – derimot - vil at Oslo-biskopen Gunnar Stålsett (84) skal fengsles og sone ubetinget fengsel for bruk av ulovlig arbeidskraft. Selv kaller eks-biskopen det «Sivil ulydighet». Siden han pensjonerte seg i 2005 har Gunnar Stålsett hatt en ansatt uten arbeidstillatelse. Stålsett sa at han ikke fryktet politiet for sin egen del, men at han var redd for at asylsøkeren skulle bli pågrepet og tvangsreturnert dersom han hadde fortalt om forholdet tidligere. Stålsett har innrømmet straffskyld.
Abid Raja (V) mener det er feil at tidligere biskop Gunnar Stålsett risikerer fengsel for å ha ansatt en asylsøker uten arbeidstillatelse og vil endre loven. – Hvis noen gir en asylsøker i Norge arbeid, selv om vedkommende ikke har arbeidstillatelse, bør ikke konsekvensen være fengsel, sier stortingsrepresentant Abid Raja (V) til NTB. Raja sier han har Venstres stortingsgruppe med seg når han sier at de vil fremme et forslag i Stortinget om å endre loven slik at man ikke straffes for å ansette ureturnerbare asylsøkere uten arbeidstillatelse.
Torsdag ble det kjent at politiet er ferdig med etterforskningen av Gunnar Stålsett, som siden han pensjonerte seg som biskop i 2005 har hatt en ureturnerbar asylsøker ansatt uten arbeidstillatelse.
Saken er sendt til Oslo tingrett for beramming. Fordi Stålsett har erkjent straffskyld, er saken planlagt å gå som en tilståelsessak. Politiet ber om at han dømmes til ubetinget fengsel.
– Vi kan ikke sitte stille og se på at Stålsett sendes i fengsel. Han har vært medmenneskelig og human og hjulpet vedkommende slik at vedkommende kan livnære seg selv. Dette bør ikke være straffbart, sier Raja.
Venstre har lenge ment at alle som oppholder seg i Norge, har rett til å ta arbeid. Partiet skal nå mene er at det ikke skal være straffbart å ansatte asylsøkere. (Mener han at ulovlige og uberettigede asylsøkere skal omfattes av loven?). – I den perioden asylsøkere venter på at søknaden blir behandlet, er det bedre at de jobber enn at de mottar stønader. Fengsel bør ikke være konsekvensen for å gi noen andre arbeid. Det er urimelig, sier Abid Raja. (Alt dette i henhold til NTB). (Raja mener av lovendringen skal ha tilbakevirkende kraft).
SVs Karin Andersen skriver til NTB at ingen må dyttes ut i svart arbeid. Hun ser ut til å mene at det inhumant ikke å gi mennesker, eller å gi dem jobb der de ikke blir utnyttet …
Til NTB sa Gunnar Stålsett, ifølge document.no torsdag kveld at han sto i en samvittighetskonflikt. Han sa at i saker som dette må menneskenes verdier testes mot loven. Han sier han ikke angrer på det han har gjort. her.
Hallgeir Oppraak